mandag, desember 18, 2017

Alle år har du sett meg

Bare tittelen er verd pengene denne boken koster. Den er som et  kildevell for alle slitne pilegrimer som lengter etter Guds rause nåde og omfavnelse. Her kan du bokstavelig øse av frelsens kilder. Her lanseres ingen åndelighet uten bakkekontakt, nei, den er rotfestet gjennom forfatterens eget levde liv og med en tydelig forankring i Guds ord.

Anne Kristin Aasmundtveit tar oss med på en vandring gjennom kirkeåret, året som gir den gode rytmen til våre liv om vi velger å slå følge. Hun gir oss del i bibeltekstene, i bønner og salmer. Aasmundtveit har skrevet nye salmer til alle helligdagene. Mange av de berører meg sterkt. Som denne:

Sett meg som ditt hjertesegl,
som et tegn på armen.
La meg kjenne pusten din,
huden din og varmen.

Kjærlighet er som en brann
ingen hav kan slukke.
Lidenskap er som en dør
ingen kraft kan lukke.

Men kjærligheten tåler alt,
urett vil den vende,
tror alt godt, er fylt av håp,
aldri skal den ende.

Mine sår i hånden din,
som den røde gløden;
gjennomboret kjærlighet -
sterkere enn døden.

Eller denne:

La våren vokse i meg, Gud,
la frø som ligger gjemt
få spirekraft og bryte fram
fra kimer skjult og glemt.

La våren vokse rundt meg, Gud
la fanger bli satt fri,
gi sultne brød og nakne klær,
Gud, bruk min hånd og tid.

La våren vokse med meg, Gud
la hjertet bli en brønn
der nåden senkes langsomt ned
og pusten blir til bønn.

Gi dunst og damp fra fuktig jord,
la hestehov få gro,
så våren vokser i meg, Gud,
og livet skaper tro.

Det er så mange kvaliteter ved denne boken. Språket, bildene, poesien, og så er jeg så glad for at forlaget har lagt penger i å gjøre denne boken så vakker. Men dette er først og fremst en bruksbok, den inneholder åndelig grovbrød som er godt for sjelen din. Det er ikke for sent å ønske seg den til jul, eller du rett og slett koster på deg denne boken selv.

Anne Kristin Aasmundtveit
Alle år har du sett meg.
Verbum 2017
Kr 349,-

Pilegrimsreise til Betlehem

Den siste uka før jul legger jeg ut på en pilegrimsreise til Betlehem sammen med Erling Rimehaug. Det er godt reisefølge. Kunnskapsrik. Vis. Jeg har gledet meg til denne reisen lenge. Komme tettere på evangeliene. Vandre i det samme landskapet som Josef og Maria. Lære dem å kjenne, spesielt hun som bar Gud under kjolelivet.

Det blir en ganske annerledes reise enn vandringen fra julebord til julebord, og se etter stjerna over huset der a Jordmor-Matja bor.

Det er en reise tilbake til røttene, til den rotekte kristentroen, til det opprinnelige landskapet, til menneskene som bor her.

Vi skulle oppholde oss mye mer i evangeliene enn det vi gjør. Det ville forvandle oss. Vi ville bli mer kjent med Jesus. Konsentrere oss om både hans ord og hans liv. Det har jeg tenkt å bruke 2018 til. Jeg gleder meg til å følge kirkeårets rytme, som nettopp byr på en vandring gjennom evangeliene.

Men først skal jeg gjennomføre denne pilegrimsreisen. Jeg gjorde den i 2012 også, med samme reisefølge. Men er ganske sikker på at Rimehaug, ikke bare fordi han har hovedfag i historie og har vært samfunnsredaktør i Vårt Land, fremdeles har mye å lære meg om folk og land, og fordi han også har lært ett og annet om 'sjelens mørke natt', så er han også en pålitelig åndelig medvandrer.

Så blir veien til mens vi går. Jeg har for lenge siden lagt ut på det gode lange livs far. Denne pilegrimsreisen til Betlehem er bare en liten, men du verden, så interessant etappe.

søndag, desember 17, 2017

- Vi må bare beklage på vegne av Paulus

"Høyst ærede Feliks! Det har kommet oss for øre at De i går hadde en samtale med Paulus, som både opprørte og skaket Dem og Deres kjære Drusilla, Vi kan ikke annet enn å beklage på vegne av vår menighet. Paulus skal, i følge det vi er blitt fortalt, ha snakket med Dem, høyst ærede Feliks om både rettferdighet, avhold og en kommende dom! Kjære Feliks, De må ikke ta dette alvorlig. De forstår, ærede Feliks, at det ikke er for ingenting de kaller denne mannen for 'pratmakeren'. Av og til snakker han over seg selv. Han har bakgrunn som fariseer, og det forklarer jo en del. Men det er ingen unnskyldning for hans oppførsel. De er jo en mann med en høyt betrodd stilling, og Deres hustru er jo datter av selveste kong Agrippa I. Man snakker jo ikke slikt til mennesker i Deres stilling. Så igjen, vi ber Dem vennligst vise nåde, og tilgi denne krenkelsen. Riktignok snakker Paulus mye om nåde, men han tar helt feil når han snakker om en kommende dom. Du forstår: det finnes ingen dom. Ganske enkelt fordi Gud ikke er vred. Gud er bare god. Så vi kan berolige Dem, ærede Feliks, at ingen ting kommer til å ramme dem. Verken nå eller i fremtiden. De har kanskje hørt om at to av våre medlemmer døde samme dag, men det hadde ingen ting med noen dom å gjøre. Slikt hører bare med i fortellingene til jødene. De inneholder for det meste misoppfatninger og rent ut vrengebilder av Gud.
Så, ærede Feliks, vær ikke redd. De trenger heller ikke bekymre Dem om dette snakket om avhold. Det er bare lovisk, og hører med til eventyrene jødene har skrevet om. Og skulle De nå høre noen kristne snakke om fortapelsen, så kan vi også berolige Dem, høyst ærede Feliks, at dette bare er noe dennesidig.
Så igjen, høyst ærede Feliks. Vi håper De nå er beroliget. Igjen ber vi om unnskyldning for Paulus. Han mente sikkert ikke å skake Dem og Deres hustru med slike forferdelige ting som en kommende dom. Den dommen gjelder ikke lenger. De forstår, vi som besøker Dem i dag, har hørt fra Ånden, vi har et større lys enn Paulus. Han talte bare over seg. Nyt livet, vær glad og husk Gud er bare god. Om de skulle lure på hvem vi er, så er vi tilhengere av Nikolaus. Populært kalles vi nikolaitter. Men glem det, vi er bare mennesker som er frelst av nåde og vår bekjennelse er enkel: Gud er bare god."
Skrevet i dag 3. søndag i advent 2017 på bakgrunn av en del kommentarer som handler om den nye nådelæren. Originalhistorien finnes i Apg 24,24-27

Forkynn både loven og evangeliet

"Det er fortsatt lovens forkynnelse som pløyer opp hjertets harde åker og gjør det klart for evangeliets såkorn," sier pastor for og grunnleggeren av United, Magnus Persson (bildet) i en kommentar til denne søndagens prekentekst om døperen Johannes.

Han legger til: "Derfor er det viktig å skille rett mellom lov og evangelium i forkynnelsen av Guds ord. Enkelte i vår tid oppfatter det som et påbud å bare forkynne evangeliet og nåde uten lov og dom. Andre blir reaksjonære innfor vår tids moralske forfall og møter dette bare med en moralistisk loviskhet uten evangeliet. Men vårt kall er å forkynne både lov og evangelium uten sammenblanding."

Hele artikkelen til Magnus Persson kan du finne her:

http://www.dagen.se/kronikor/magnus-persson-predika-om-bade-lagen-och-naden-1.1071401

Jeg kom til å tenke på noe den legendariske norske misjonæren Marie Monsen skriver i sin like legendariske bok "Vekkelsen som ble en Åndens aksjon". Der forteller hun om at de forkynte loven slik at mennesker skulle se sin fortapte og redningsløse stilling. Så forkynte de evangeliet. Først da forsto de man forkynte for behovet for en Frelser.

Marie Monsen skriver:

"Dessuten kom en uttalelse av Finney i mine tanker: 'Ved loven kommer syndens erkjennelse.' Det var den erkjennelsen vi trenger i vekkelsestider." (Marie Monsen: Vekkelsen som ble en Åndens aksjon. Lunde forlag, 5. opplag 1975, side 36.

Foto: Twitter.

Den nye nådelæren - og 'nikolaittenes gjerninger', del 3

Hvem var disse nikolaittene hvis gjerninger Jesus hatet? Noen av kirkefedrene knyttet denne vranglærende sekten som to av menighetene i Lille-Asia var influert av - Efesos og Pergamum - til diakonen 'Nikolaus, en mann fra Antiokia som var gått over fra jødenes tro.' (jfr Apg 6,5)

Eksistensen av en slik sekt bekreftes av både Irenaeus, Tertullian og Klement av Aleksandria. Både Irenaeus og Hippolytus mener at sekten oppstod med nettopp Nikolaus, en av de syv diakonene som utnevnes av urkirken i Jerusalem, slik vi finner det beskrevet i Apg 6,1-6.

"Nikolaittenes lære, og Bileams (v.14) og kvinnen Jesabel (v.20) synes å ha mye til felles - en påstand om at kristendommens frihet plasserte dem over moralloven. Hverken avgudsdyrkelse eller sensualitet kan skade de som er blitt frigjort av Kristus. Moralloven er blitt opphevet av evangeliet." (Kilde: Pulpit Commentary. Dette er et av de største og mest anerkjente bibelkommentarverkene i den engelsktalende verden). Enkelte bibelforskere mener at det er en sammenheng mellom det såkalte Jerusalem-vedtaket som er gjengitt i Apg 15 hvor det spesielt nevnes 'avgudsoffer' og 'utroskap' og 'nikolaittenes gjerninger'. Om dette er rett så betyr dette at også forsamlingen i Jerusalem ble utfordret av denne vranglæren. Utroskap er i bibelsk sammenheng mer enn seksuell utroskap.

I den sammenheng jeg skriver nå så er det mest interessante at bibelforskerne knytter 'nikolaittenes gjerninger' til dette: moralloven er opphevet av evangeliet. Dette er jo også en av tesene til den nye nådelæren: Bibelen er ikke Guds ord og Det gamle testamente inneholder en rekke vrangforestillinger og menneskelige forestillinger om Gud.

Et annet svært anerkjent kommentarverk til Bibelen er 'Jaimeson-Fausett-Brown Bible Commentary.' Der kan vi lese: "Nikolaittene var bekjennende kristne som prøvde å introdusere for kirken en falsk frihet... Dette var en reaksjon på Jødedommen. Nikolaittene eller tilhengerne av Bileam misbrukte undervisningen til Paulus om nåden og forvender den til skamløshet."

En annen bibellærer som er inne på det samme er Willam Barclay i "Din daglige studie-Bibel", som Ansgar forlag i sin tid gav ut:

"Kjetterne vi møter her er nikolalittene .... Vi skal for det første legge merke til at denne fare ikke kommer fra kretser utenfor menigheten, men innenfor. Det som disse vranglærerne hevdet var at de ikke ødela kristendommen, men de presenterte den i en ny og forbedret versjon."

Det samme sier noen av disse nye nådelærerne. De har sett noe nytt, de har fått en ny åpenbaring, de har større lys. Nå kaster de av seg de skriftlærde og fariseerne, for det er alle de som sier noe annet enn dem.

William Barclay skriver: "En kan være ganske sikker på hvilke argumenter de brukte: "Loven er opphevet."

Det er ikke vanskelig å se sammenhenger mellom 'nikolaittenes gjerninger' og denne vranglæren som nå sprer seg i visse frikirkelige kretser. La oss våre våkne i en uklar tid som vår. Dette er siste artikkel i denne serien på tre.

Det finnes ingen gode grunner for ikke å holde seg til den tro som en gang for alle ble overlevert de hellige. Det er heller ikke noe å tape på å holde seg til den heller. Heller tvert om.

lørdag, desember 16, 2017

Den nye nådelæren og 'nikolaittenes gjerninger', del 2

Kirkens farligste fiender kommer ikke utenfra, men innenfra. Det er sjelden ytre fiender frarøver oss seierskransen, men indre fiender kan gjøre det. Det første Jesus taler om når det gjelder tiden før Han skal komme tilbake, er å advare mot nettopp dette: forførelser. Om falske profeter og lærere:

"Se til at ingen fører dere vill', sier Han i Matt 24,4).

Og litt senere i sin store eskatologiske tale sier Han:'Mange profeter skal stå fram og forføre mange...'(v.11) Ikke få, men mange. Mange profeter og mange som blir forført.

Apostelen Paulus advarte tydelig om at forførelsen også kommer 'innenfra', fra våre egne rekker. Når han tar farvel med de eldste i menigheten i Efesos sier han: 'For dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de skal spre flokken. Også blant dere selv skal det stå frem menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg. Vær derfor våkne...' (Apg 20,29-31a)

La oss merke oss det Paulus sier: Han snakker både om de som kommer inn blant disiplene. De kjennetegnes av at de forårsaker splittelse. Men han sier også at det vil finnes vranglærere som er en del av flokken.

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus om troende som har lidd 'skibbrudd' (jfr 1.Tim 1,19), så troen kan totalhavarere, som denne bilen, om vi ikke holder oss til den apostoliske tro som en gang for alle er overgitt de hellige. Den forandrer seg nemlig ikke. Den er overlevert, og det kommer ingen nye åpenbaringer.

Nikolaittene

Det er svært interessant at apostelen Paulus nettopp advarer de eldste i Efesos for vranglærere. For det er nettopp denne menigheten, som sammen med menigheten i Pargamum, influeres av en vranglære som skulle gå under navnet 'nikolaittenes gjerninger'. Denne vranglæren er svært tidsaktuell fordi vi finner den igjen i den nye nådebevegelsen som enkelte menigheter influeres av i våre dager.

La oss se litt nærmere på dette.

Dette var ingen ubetydelig vranglære i samtiden, og heller ikke i dag. I dag er denne vranglæren en del av en stor forførelse som vil kulminere i det Bibelen omtaler som det store frafallet, som vil ramme kirken før Jesu gjenkomst.

Vi skal i denne sammenheng merke oss to ting:

Jesus dikterer syv brev til syv menigheter i Lille-Asia, deriblant menigheten i Efesos. Han berømmer denne menigheten at den har avslørt falske apostler; 'Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg apostler, og ikke er det, og du har funnet ut at de er løgnere.' (Åp 2,2)

La oss stanse opp for dette: det er sammenheng mellom vranglære og ondskap! Jesus taler her om 'de onde'. Det er kanskje ikke så underlig all den stund vranglærens mål er 'å forføre en av disse mine minste'. 'Hold øye med de onde arbeiderne', skriver apostelen Paulus til menigheten i Filippi, jfr Fil 3,2. Så hvorfor er vi så milde mot de som forfører menighetene? Hvorfor er vi så forsiktige når det gjelder å ta avstand fra falsk forkynnelse? Jesus berømmer menigheten i Efesos at den avsløre de falske apostlene. Det andre jeg merker meg i dette verset fra Åpenbaringen er dette: 'dem som kaller seg apostler...' De gikk altså rundt å kalte seg apostler. Det er det mange som gjør i dag også, uten at menigheten har stadfestet deres kall. Du blir ikke apostel ved å dele ut et visitkort med navn og tittel!

For det andre advarer Jesus mot 'nikolaittenes gjerninger'. Han berømmer menigheten i Efesos for at den 'hater' det denne vranglæren står for. Ja, du leste helt riktig. Og som om ikke dette var nok: JESUS HATER også 'nikolaittenes gjerninger. '... som jeg og hater.' (.6)

Dette er noe ganske annet enn bildet av 'milde Jesus'. Åpenbaringsboken snakker også om 'Lammets VREDE...', jfr Åp 6,16: 'Og de sier til disse fjell og klipper: fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, OG FOR LAMMETS VREDE...'

Men representanter for den nye nådelæreren, som vil fortelle deg at du ikke har synder å bekjenne, vil også fortelle deg at Guds vrede ikke finnes og 'Gud er bare god'. De vil aldri fortelle deg om 'Lammets vrede...'

Det er Jesus som sitter på tronen, Allherskeren, vi møter i Åpenbaringsboken. Han ikke bare elsker, men også hater. Hans vrede er ikke billedspråk, men realiteter.

Om en annen vranglære, den som representeres gjennom den falske profetinnen Jesabel, heter det om Jesus: 'OG ALLE MENIGHETER SKAL KJENNE AT JEG ER DEB SOM GRANSKER NYRER OG HJERTER, OG JEG VIL GI HVER AV DERE ETTER HANS GJERNINGER.' (Åp 2,23)

Dette er også Jesus.

(fortsettes)

Det åndelige livets næring

Neste år blir en av mine troshelter - broder Andreas - 90 år! Tenk det! Utrettelig i tjeneste for den lidende kirke. Ja, selv nå i sin høye alder.

Forleden dag lyttet jeg på nytt til et intervju med ham hvor han forteller om hemmeligheten til hans styrke. 'Det', sa broder Andreas, 'er de to timene om morgenen som jeg tilbringer alene med Gud, med Bibelen min og i bønn.'

Han sa det slik: 'Jeg er helt avhengig av de to timene. Før alle telefonene, for hverdagens travelhet. Tiden alene med Gud og Bibelen min.'

Og slik har det vært for broder Andreas siden han ble en kristen i tiden etter 2. verdenskrig.

Etter at jeg ble en kristen i 1972 var jeg så heldig at jeg fikk være med på en leder-weekend for Norges kristelige student og skoleungdomslag. Der lærte jeg om betydningen av å ha 'en stille stund'. Credo forlag hadde også gitt ut et lite hefte med samme tittel, som ble til stor hjelp.

En slik stille stund har også hatt stor betydning og har fortsatt stor betydning i mitt liv.

Men denne 'stille stunden' har forandret seg litt med årene og dagene. Det har litt med dagsformen min etter at jeg ble alvorlig syk. Morgenene er ikke alltid de beste til å ha min 'stille stund'. Andre tidspunkt iløpet av dagen kan passe like godt. Noen dager blir min 'stille stund' lang, andre dager kortere. Det er flere ting som spiller inn etter at jeg ble syk.

Men den er alltid der - som det bærende elementet - i mitt liv. Det er gjennom lesningen av Den Hellige Skrift, bønnen - og nattverden - at mitt åndelige liv får næring.

fredag, desember 15, 2017

Den nye nådelæren og 'nikolaittenes gjerninger' del 1

Først fortalte de oss at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. Så kunne de fortelle oss at 'Gud er bare god', og at Guds vrede ikke gjelder lenger. I følge dem har Gud egentlig aldri vært vred. Så kunne de fortelle oss at Bibelen ikke er Guds ord, og at Det gamle testamente inneholder en mengde misforståelser og vrangforestillinger om Gud. Så fortsatte de med å si at helvete ikke eksisterer og at fortapelsen kun handler om å vende seg bort fra Gud, og gjelder dennesidig. Etter døden skal det i følge disse lærerne være mulig å gå over fra fortapelsen, til himmelen. Om man vil. For 'Gud er jo bare god."

I dag går en av disse representantene for 'den nye reformasjonen' og 'nådelæren' enda lenger og skriver at synd bare er en misforståelse: 'Denne misforståelsen med at synden er menneskets største problem oppstod i Edens hage.' Syndefallet - denne nådelæreren skriver: 'som vi feilaktig kaller syndefallet' handler visstnok bare om en 'endring i menneskets sinn' hvor mennesket trodde 'løgnen om at Gud ikke hadde et rent relasjonsbasert forhold til dem, men at den var prestasjonsbasert'. I følge den samme 'nådelæreren' var 'fallet aller først en endring i sinnet, og den syndige handlingen ble en sekundær konsekvens av denne endringen.' Han går videre til å si: 'Jesus kom av den grunn ikke primært for å betale prisen for konsekvensen av fallet, våre syndige handlinger, men Jesus kom for å fjerne det som hadde forårsaket problemet.' Og hva var det? Ikke synden, i følge denne 'nådelæreren', men misoppfatningen at Gud ikke hadde et relasjonsbasert forhold til menneskene!

Så var vel det også en misforståelse at Jesus svettet blod i angst i Getsemane og led døden på korset? I følge denne 'nådelæreren' handlet jo bare syndefallet om at mennesket trodde en løgn om Gud.

Dette er ikke noe annet enn hån mot Jesu lidelse og død.

Denne og enkelte andre 'nådelærere' påberoper seg nye åpenbaringer, et nytt lys over Skriften, og at de representerer en ny reformasjon som i følge dem selv nå spres over hele jorden. Vi som lever nå, har visstnok et større lys og en større innsikt enn kristne som levde før oss. Men den kristne tro er ikke en form for en åndelig darwinisme. Den kristne tro er en tro overlevert fra Jesus og apostlene, og er fastsatt en gang for alle.

Guds ord oppfordrer oss til å "stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt (overlevert) til de hellige." (Jud v.3)

Men denne vranglæren som disse 'nådelærerne' forfekter er slett ikke noe nytt i kirkens historie. Vi kjenner den igjen i 'nikolaittens' lære som både menigeheten i Efesos og Pergamum var influert av. Om menigheten i Efesos heter det:

"Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater." (Åp 2,6)

I neste artikkel skal vi se nærmere om hva disse 'nikolaittenes gjerninger' handlet om. Men vi merker oss allerede nå dette: Det finnes noe Jesus HATER. Tenk det.

(fortsettes)

Guds tid

"Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter.

Mennesker har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt.

Også i vår egen, åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling. 

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid. 

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

torsdag, desember 14, 2017

Største trussel mot Kristi himmelfartskapellet noensinne

Nå trenger Kristi himmelfartskapellet på Eina all den forbønsstøtten vi kan få. Selve livsgrunnlaget vårt - stillheten - trues av en stor utvidelse av et pukkverk like i nærheten. Hver virkedag vil det dundre seks lastebiler i timen like nedenfor oss. Det er 50 biler om dagen. I tillegg kommer støyen fra pukkverket.

Det lille lokalsamfunnet Eina er i opprør. De vil ikke ha denne virksomheten. Ikke vil det generere nye arbeidsplasser heller. Det blir kun 1,5 årsverk av dette, og firmaet som skal drive det skatter ikke engang til Vestre Toten kommune. Det er satt i gang en underskriftskampanje lokalt og høringsfristen er satt til 15. januar. Sier politikerne ja til dette ødelegges kapellvirksomhetn og Eina som et lite lokalsamfunn. Veiene er heller ikke dimensjonert for en slik trafikk og støyen vil bli grusom å leve med for de som bor langs veien.

Kan dere være med å be?

Dette må ikke skje.

Foto: Stein Gudvangen.

Bønner i advent, del 2

Snart er det søndag! Vi skal feire 3. søndag i advent og vi går inn i denne helgen med en bønn av Anne Kristin Aasmundtveit ledsaget av et vakkert fotografi av Frank Riktor.
La oss leve i forventningens tid frem mot Kristi fødselsfest.

Korset, synden og syndenes forlatelse

Dette bildet betyr mye for meg. Det forteller meg hvor sentralt korset må være i en kristens liv. Til menighetene i Galatia-området skriver apostelen Paulus: 'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14). Korset har betydning både vertikalt og horisontalt. Det handler både om Kristus og om meg.

Ved korset vil jeg alltid knele.

I ærbødighet.

For det finnes ikke noe alternativ til Kristi kors. Ikke hva vår frelse angår. Det var på korset frelsen ble tilveiebrakt.

Ved korset bekjenner jeg også mine synder.

Ikke andres, men mine. De er mange, de kan telles, de er konkrete. Knelende ved korset har man ingen unnskyldninger. Bare erkjennelser. Knelende ved korset forstår man litt mer av hva frelsen kostet. For Jesus. Ved siden av korset står to vitner. Forløperen - døperen Johannes. Og på venstre side, Hans mor. Maria, hun som bar Gud under kjolelivet. Hans mor var en av de som sto aller nærmest korset når Jesus sa: 'Far, i dine hender overgir jeg min ånd.' Tenk hva hun gikk gjennom. Profeten og bederen Simeon profeterte over Maria:

'... men også din egen sjel skal et sverd gjennombore...' (Luk 2,35)

onsdag, desember 13, 2017

80 piskeslag for å ha tatt del i nattverden

Når disse linjene skrives ved 12.00-tiden onsdag 13. desember 2017 - er det klart at fire iranske kristne konvertitter stilles for ulike domstoler i Iran i dag. De forsøker å få omgjort dommer på opptil 10 års fengsel ene og alene på grunn av deres kristne tro.

To av dem - blant annet Yousef Nardarkhani (bildet) er dømt til eksil til avsidesliggende områder av Iran, langt borte fra deres familier. Tre av de fire mennene er også dømt til 80 piskeslag fordi de har tatt nattverd i den tiden de har sittet fengslet. Selv det er en forbrytelse i Iran. Noe å tenke på neste gang du tar del i Herrens måltid trygt i din lokale menighet!

De fire mennene er ved siden av Nardarkhani, Mommadreza Omidi, Yasser Mossayebzadeh og Saheb Fadaie. Myndighetene anklager dem for å være medlemmer av husmenigheter og for å drive med 'sionist-kristendom'.

Nardarkhani, som har vært fengslet tidligere, er forvist til Nik Shahr og Mohammadreza til Borazjan.

La oss huske dem i våre forbønner.

Vær stille

"Gud har mye å si til oss, men han kan ha problemer med å bli hørt i alt det bråket vi lager i oss og rundt oss. Å lytte er bare mulig for den som er taus. Bare i tausheten kan vi komme ordentlig til oss selv.

Når du vender deg bort fra indre og ytre prat og går inn i sentrum av deg selv, da oppstår det en indre enhet og helhet i deg.

I vår ordrike og pratesyke tid er det viktig at du om og om igjen lytter til den indre oppfordringen: 'Vær stille! Kast ikke bort kreftene dine på tomme ord og en overflod av unødvendige tanker!'

Du skal ikke legge alt for stor vekt på det som blir sagt og tenkt. Du skal la ordene og tankene ligge og i stedet være i din egen kjerne, eller stadig vende tilbake dit. Der, i ditt eget djup, skal du lytte til budskapet fra en høyere og mer interessant verden.

Elisabeth av Treenigheten (1880-1906) har skrevet en av de vakreste bønnene i den kristne fromhetstradisjonen. Her sier hun:

'Evige Gud, min Guds Ord, jeg vil bruke mitt liv til å lytte til deg. jeg vil bli lutter øre for deg, slik at jeg lærer alt av deg.'

Hvis du lytter til Ordet, til Jesus, lærer han deg alt. Du får lære Faderen å kjenne, for Ordet uttrykker Faderens vesen. Du får lære Den Hellige Ånd å kjenne, det er jo han som åpner din sjel for å ta imot Ordet. Jesus fører deg inn i Treenighetens indre liv og lar deg finne et hjem der."

- Wilfrid Stinissen i boken "I Guds tid", Verbum 1994, side 363.

tirsdag, desember 12, 2017

Her ble deres trosfeller mishandlet og drept - nå er det deres bolig

En sveitsisk festning hvor mennoniter i Emmental-regionen satt fengslet fra 1600-tallet og opp til begynnelsen av 1800-tallet er blitt hjemmet til en tidligere pastor for mennonite-forsamlingen i Langnau.

Martin Hunziker og kona Eveline, lever nå i det som var det tidligere kornlageret til slottet Trachselwald. Inngangsdøra til hjemmet deres vender ut mot slottets gårdsrom.

Det sies at den lokale predikanten, Hans Haslebacher, ble holdt fanget et en celle i tårnet som vi ser på dette bildet. Herfra ble han ført til Bern hvor han ble halshugget 20.oktober 1571. En av lederne for bondeopprøret, Niklaus Leuenberger, ble holdt fanget i dette tårnet i 1653 før han ble overført til et fengsel i Bern. Slottets kornlager ble bygget 30 år senere.

Mennonitisches Lexikon nevner forkynneren Hans Bürby, en mennonite-predikant fra Giebel området som ble tatt til fange i juli 1708 etter at han og familien var blitt forrådt. Han ble tatt fra kone og 12 barn og ført til slottet Trachenwald. Hans forbrytelse? Han hadde et annet dåpssyn enn det gjeldende. Her ble han syk, men plassert i en isolat-celle i 17 uker i tårnets kjeller.

"Det er vår djupe overbevisning at det er Gud som førte oss hit," forteller Martin Hunziker til Mennonite World Review. "Vi tror det er tid for en ny æra som skal ha sin begynnelse her og for at dette stedet skal bli et sted som fremmer liv."

Han legger til:

"Alle bønnene som er blitt bedt av anabaptister som ble holdt fanget her er bønner Gud har hørt. Vi ber om at et paradigmeskifte må finne sted, og at dette terrorens, voldens undertrykkelsens sted må bli en kilde hvor levende vann kan flyte frem."

Hunziker ledet mennonite-forsamlingen i Langnau i åtte år frem til 2013. Nå kjører han buss for et reiseselskap.

Ekteparet har ikke noe problemer med å bo i slottet selv om en del turister som kommer på besøk spør om de ikke er redd for spøkelser!

"Vi takker Gud hver eneste dag for at vi har muligheten til å bo og leve her. Omgivelsene her er veldig vakre, og det betyr så mye for oss å kunne leve på et slikt helt spesielt sted."

Lokalt byråkrati trenerer

I mange ti-år har turister med mennonite-bakgrunn fra hele verden besøkt dette tårnet for å se stedet hvor deres forgjengere ble pint og plaget. Døperbevegelsen ble jo sett på som en vranglærende gruppe. Stedet var en tid lagt ut for salg, men salget ble stanset av lokale myndigheter da en internasjonal gruppe hadde skaffet tilveie midler for å kjøpe det og omgjøre det til et anabaptistisk museum. Så fremdeles behandles etterkommerne av de forfulgte anabaptistene dårlig av de lokale myndighetene. Deler av slottet er leid ut til et lokalt anabaptistisk museum, mens resten leies ut til andre formål. Nå skylder plutselig myndighetene på at fengselscellene er i dårlig stand, mens de som er interessert i å etablere et museum her mener de er helt i orden.

Forhandlingene med myndighetene pågår fremdeles.


Eveline og Martin Hunziker.

Hvorfor er vi så redd for svakheten?

Omtrent på denne tida i 2013 skrev jeg en serie med artikler som handlet om det enkelte - meg selv inkludert - har introdusert som 'svakhetens teologi'. Lite ante jeg at disse artiklene skulle skape så mye sinne som de gjorde, og da særlig hos noen tilårskomne menn. Jeg fikk ingen reaksjoner fra kvinner. Bare menn.

Disse menn ble opprørte over at jeg snakket om 'svakhetens teologi', enda Det nye testamente fremhever svakheten som noe positivt og nettopp det faktum at 'kraften fullendes i svakhet'. (2.Kor 12,9).

En av reaksjonene som kom var at jeg omtalte Guds svakhet. Men apostelen Paulus skriver da så klart at det ikke er mulig å misforstå: "Han ble korsfestet i svakhet ..." (2.Kor 13,4)

Jeg har tenkt mye på disse kraftige reaksjonene i ettertid, og jeg ble minnet om dette i går når jeg skrev om de mange kristne som er slitne av alle de høye bekjennelsene. Er det en sammenheng her? At enkelte skal fremstå så sterke fordi det er en forakt for svakhet i visse kristne sammenhenger? Er svakhet en trussel? Særlig for menn? Menn i en viss alder?

Jeg undres. Jeg har ikke noe godt svar, men jeg undres.

Jeg ber om at vi alle må bli mer menneskelige og dermed mer tilgjengelige for andre. Særlig for de som ikke tror, og som blir skremt av vår 'vellykkethet'.

Billedtekst: En som våget å være svak, også kroppslig svak, var bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize.

Bror!

Det finnes de som går rundt med et visitkort som forteller at de er 'apostel', eller 'profet', eller 'erkebiskop' eller 'biskop' eller noe annet.

Men det fineste man kan kalle noen er dette: bror. Eller: søster.

Tenk å få være en bror. Ikke noe mer. Bare det: en bror. En som ikke er over noen, og som ikke er noe mer enn et Guds barn. Noe mer og noe større enn å være et Guds barn er det ingen som kan være.

Joda, jeg anerkjenner at kirken har sine tjenestegaver, men uansett hva Gud har kalt en til så mener jeg at man ikke kan bli noe mer enn en bror eller en søster. Det er det flotteste av alt, spør du meg.

Og så er det så godt det Jesus sier slik det er gjengitt i Matt 12,50: "For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor."

Og så tenker jeg mye om dagen på det apostelen Paulus skrev til menigheten i Rom:

"Tenk ikke for store tanker om dere selv..." (Rom 12,3)

Den ortodokse munken på bildet er nettopp dette: en bror.