tirsdag, september 26, 2017

Iranske myndigheter strammer grepet om de kristne

Nå strammes det virkelig til for de kristne i Iran. Nasjonale medier i Iran rapporterte nylig at flere kristne i byer som Teheran, Ray og Pardis, er blitt arrestert som et resultat av at innholdet av en video er blitt publisert. Videoen viser Bibler og kristen litteratur som er blitt lagret, og som er blitt oppdaget av myndighetene.

Å konvertere til den kristne tro er forbudt i Iran, men til tross for intens forfølgelse fortsetter den kristne vekkelsen å fosse frem. De iranske myndighetene er nå svært frustrerte over det som skjer, og forsøker både å skremme folk fra å bli kristne og slå hardt ned på de som blir det.

Flere av de kristne som nylig ble arrestert i de tre iranske byene ble identifisert på videoen. Biblene, tekstbøkene, teologiske notater med mer ble funnet i byen Sepah. Iranske myndigheter hevder at de nå har avslørt et nettverk av kristne.

Det er Mohabat News som skriver om dette.

Hvem er den kloke mannen som bygger huset sitt på fjell?

Gjennom årenes løp har jeg hørt mange forskjellige tolkninger av Jesu ord om mannen som bygget huset sitt på sand og mannen som bygget huset sitt på fjell.

Jeg har hørt det er sagt at den som setter sin lit og til Herren og stoler på Ham, bygger huset sitt på fjell. Eller den som bygger livet sitt på Bibelen.

Bare for å nevne to av de mest typiske tolkningene. Begge deler høres veldig riktig ut, men det er ikke det Jesus sier!

I Matt 7,24 kan vi lese:

"Hver den som hører DISSE MINE ORD og GJØR DET DE SIER, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell."

Hva sikter Jesus til når Han sier: "DISSE MINE ORD..."?

Han sikter til det vi kaller Bergprekenen! Den begynner i Matt 5,1 og avslutter med historien om mannen som bygget sitt hus på fjell. Så dette er ikke så vanskelig å forstå. "Disse mine ord" handler om den undervisningen Jesus gir om prinsippene som gjelder for Guds rike. Og det var "evangeliet om Guds rike" Jesus kom for å forkynne.

Jesus sa ikke: Den som setter sin lit til meg og stoler på meg, bygger huset sitt på fjell. Han sa: "Den som HØRER DISSE MINE ORD OG GJØR ETTER DEM... bygger huset sitt på fjell.

En av årsakene til at vi ser så lite av Guds rike manifestert her på jord, er at vi ikke tar disse ordene på ramme alvor. Vi tar dem ut av konteksten og anvender dem på noe helt annet.

Det er bare den som lytter til Jesu ord i Bergprekenen og som gjør etter dem som er den kloke mannen som bygget sitt hus på fjell.

Alle andre bygger sitt hus på sand.


mandag, september 25, 2017

Skremmende!

At et parti helt på ytterste høyrefløy nå får sete i den tyske Riksdagen er skremmende. Alternative für Deutschland er iløpet av helgen blitt Tysklands tredje største parti. Jeg forstår godt at styrelederen for Det mosaiske trossamfunn i Norge, Ervin Kohn, som også er forstander for den jødiske menigheten ved St.Hanshaugen i Oslo og nestleder for Antirasistisk senter reagerer. Han er heldigvis ikke alene om det.

Og Kohn har all grunn til å reagere. Det jødiske sentralrådet i Tyskland sier i en uttalelse gjengitt i avisen Dagen at "Partiet utgjør den største utfordringen dette landet har stått overfor siden krigen."
For jødene har det ytterste høyre representert intet mindre enn en katastrofe.

Jeg tror det gikk kaldt nedover ryggen på de fleste nordmenn når en av toppkandidatene for AfD i beste sendetid under Dagsrevyen i kveld, Alexander Gauland, uttrykte at han var stolt over hva tyske soldater oppnådde under krigen - deriblant i Norge.

Alternative für Deutschland har funnet grobunn for sine brune ideer i de østlige delene av Tyskland. Her er arbeidsløsheten og de sosiale problemene større enn i andre deler av Tyskland. Slik var det også i Tyskland før 2.verdenskrig. Nasjonalsosialistene spilte på politisk misnøye. Arbeidsløshet, ulikhet, store sosiale forskjeller og fremmedfrykt har bidratt til at AfD har fått den posisjonen de nå har lengtet etter.

Det er grunn til å be for Tyskland i disse dager.

Muslimsk mobb angrep kristnes hjem og forretninger i Egypt

14. september angrep en muslimsk mobb koptiske hjem i landsbyen Tawa i Minya provinsen i Egypt. Flere hus ble ødelagt. Det samme med butikker leid av kristne koptere, og flere biler. To koptere ble også lettere skadet. Angrepet er først blitt kjent nå gjennom International Christian Concern.

Bakgrunnen for det voldelige angrepet skyldes en kommentar på Facebook skrevet av 22 år gamle Bessam, som bor i Tawa. Han er kristen og hadde postet en kommentar hvor han skrev om det dødelige islamistiske angrepet på bussene med koptiske kristne som var på vei til det kjente Samuelsklosteret. Angrepet fant sted i mai i år.

I kommentaren skrev Bassam følgende:

"Er ikke også vi koptere fra Egypt? Dere skal vite at selv om dere forsøker å skade oss vil dere ikke vinne. Tror dere jeg gråter? Aldri! Jeg gråter ikke for jeg har satt min lit til Jesus. Jeg kaster meg ned for Ham, og Han elsker meg høyt. Han forlater meg ikke - ikke en eneste dag. Når dere ødelegger husene til Hans barn, så er det Ham dere angriper. Jeg ber Jesus om at Han må berøre deres hjerter og forandre dere. Vår Herre kjenner og ser det som skjer med oss. Fortsett med å øke deres terror, jeg er ikke redd for det er forferdelig å falle i Guds hender."

Bassam bestemte seg raskt for å fjerne Facebook-meldingen, men da hadde den allerede spredt seg. Fire måneder senere så en muslim fra Tawa Facebook-meldingen og den ble sett på som en fornærmelse mot Islam.

Essam, en kristen kopter fra Tawa, var øyenvitne til angrepet og volden 14. september: "Mange muslimer samlet seg og gikk til angrep på kristnes hjem og deres forretninger. De pepret husene med stein i det de ropte: Allah Akbar. Og til tross for sikkerhetsvaktene som var utplassert ved Mar Girgis kirken, kastet de også stein og murstein på den. Mobben som angrep var så stor at de få sikkerhetsvaktene ikke kunne gjøre noe. Politiet kom til stedet etter hvert og fikk kontroll over situasjonen, og flere muslimer ble arrestert.

La oss fortsette å be for våre hardt prøvede trossøsken i Egypt.

Takk for forbønn

Da har vi kommet velberget hjem. Takk til alle som ba for oss og bilen vår. Det holdt, selv om "sliteren" slet fælt i bakkene. Nå har vi fått time på verkstedet i morgen, så håper vi det beste. Vi er så avhengige av denne bilen. Både i tjenesten i Guds rike og til de hverdagslige tingene, siden jeg ikke kan gå så langt pga sykdom.

Når Jesus tar oss til side

Som flere av dere vet følger vi rytmen i det hellige året når vi feirer gudstjenestene våre i Kristi himmelfartskapellet. Vi leser alltid høyt kommende søndagens tekster. Denne søndagen - 16.søndag i Treenighetstiden var prekenteksten hentet fra Mark 7,31-37. Det er en setning herfra jeg ikke har klart å slippe tak i.

Markus forteller om en mann som var døv og som også hadde vanskelig for å tale.

I vers 36 heter det: "Han tok han da med seg avsides, bort fra folket."

Jeg blir så grepet av disse ordene. De sier så mye om Jesus. Han ser mennesket. Han gir de som er syke verdighet. Denne mannen blir ikke eksponert for folkemengden, men opplever at Jesus tar ham tilside.

Det har vært så mye uviselighet i mange av våre menigheter og møter i måten syke mennesker blir møtt på. Syke mennesker opplever at de blir et objekt, en gjenstand som utsettes for en påtrengende forbønn. Det kan bli slitsomt i lengden, når ikke noe skjer.

I dette tilfellet tar Jesus mannen til side. Vekk fra menneskene.

Jeg tenker: så godt.

Tenk å få være helt alene med Jesus. Få Hans udelte oppmerksomhet.

søndag, september 24, 2017

Gode møter på Gyland

Jeg ser tilbake på møtene denne helgen på Gyland bedehus (bildet) med stor takknemlighet. Både i forbindelse med seminaret lørdag og på dagens gudstjeneste var det mange deltagere. Det til tross for at det var flere store arrangementer i området denne helgen. Og mange ble berørt under gudstjenesten i dag da jeg underviste om kraften som ligger i det å velsigne andre.
Det er en stor glede og privilegium å få anledning til å besøke de små menighetene og venneforeningene ute i våre bygdesamfunn. Jeg kommer gjerne igjen til Gyland. Takk til Trygve og Turid Nedland for stor gjestfrihet.
I morgen setter vi kursen hjemover til Gjøvik med en bil som krangler. Vi har mistet mye av trekk-kraften, så vi er takknemlig for forbønn slik at vi kan få med oss bilen helt hjem.

Assyriske kristne vender tilbake til ødelagt landsby - starter først med gudstjenester

Karamles, en assyrisk by sørøst for Mosul, begynner å våkne til liv igjen etter at den ble befridd fra terrorveldet til IS. Byen hadde opprinnelig nærmere 800 hjem. Nesten halvparten av dem ble brent ned av IS. Resten av dem har enten blitt ødelagt av bomber, andre skadet eller vandalisert.

Så langt har 10 familier vendt tilbake, og det aller første de har gjort er å starte opp igjen med å feire gudstjenestene. Mangel på elektrisitet kompliserer gjenoppbyggeleseprosessen, og gjør det vanskelig for folk å vende tilbake til Mosulsletten.

Fader Thabet leder ennå en gang gudstjenester idet ødelagte hus er i ferd med å bygges opp igjen. Men det er utfordrende når det er pluss 40 grader og det ikke finne noen vifter eller air-condition. Det vil ta veldig lang tid før livet i denne byen vender tilbake til det normale. Noen av de som vender tilbake kommer fra flyktningeleire i Erbil.

Billedtekst: Også kirkene er ødelagte av herjingene til IS.

lørdag, september 23, 2017

Kobbersmedene i våre liv

Det finnes usunne forbindelser og mennesker som ikke vil deg vel. Blant dem finnes det også kristne. Mennesker som tar fra deg frimodigheten, freden, er krevende og som taler bak din rygg og setter ut rykter om deg.

Apostelen Paulus var utsatt for slike mennesker. Han navngir to av dem: kobbersmeden Aleksander og Hymeneos. Om kobbersmeden Aleksander heter det: "Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye vondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger. Pass deg for ham, du også, for han har gått hardt ut imot læren vår." (2.Tim 4,14-15)

Noen valser over livet ditt. De hamrer og slår, som en kobbersmed. Med den største selvfølgelighet krever de av deg at du mener som dem. For de besitter sannheten, og slik de ser det og erfarer det, slik er det. Alt annet er feil. Det er de som hører fra Gud, og Herren er selvsagt på deres side. De kan tillate seg det meste, fordi de handler på Guds vegne. De mener at de gjør Gud en tjeneste.

"Ja, det kommer en tid," sier Jesus, "da de som slår dere ihjel skal tro at de utfører en tjeneste for Gud." (Joh 16,2)

Det kan derfor være sunt å ikke la slike mennesker få innpass i ens liv. Av og til - for sin egen helse og sjelelige og åndelige sunnhet - kan det være nødvendig å bryte med mennesker som ikke vil en vel. Som utnytter deg og ditt vennskap. Som er så vennlige når de er sammen med deg, men som snakker bak ryggen din så fort de får muligheten.

I Åp 12,10 står det om våre brødres anklager:

"For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt."

Både bevisst og ubevisst lar kristne seg bruke til å anklage sine søsken i Herren. Det skjer blant annet gjennom baktalelse.

Billedtekst: En kobbersmed. Illustrasjonsfoto.

fredag, september 22, 2017

Om å tegne seg med korsets tegn

"Om kvelden, når du går til sengs, skal du tegne deg med det hellige korstegnet og si: I navnet til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn."

- Reformatoren Martin Luther i Luthers lille katekisme. Gjengitt i Arne Brunvoll: Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke.

Forbilder og lærlinger

Vår tid trenger gode forbilder. Ord er det nok av.  Teorier likeså. Mennesker som lever hva de preker er det færre av. Vi trenger mennesker som kroppsliggjør evangeliet. Som viser i praksis hva det vil si å leve som en kristen. Modne mennesker som har gjort seg erfaringer med at Gud er til å stole på.

Vi trenger mennesker hvis ansikter bærer preg av å ha vært ute en vinternatt. Furete ansikter. Kropper som har arr.

Apostelen Paulus skrev: "Ha meg til forbilde lik jeg har Kristus som forbilde." (1.Kor 11,1) eller som det står i en annen oversettelse: "Bli mine etterfølgere slik jeg etterfølger Kristus."

Det slår meg at dette kunne ikke en nordmann ha skrevet. Dertil er vi altfor beskjedne. Vi ville sagt: "Ikke se på meg! Se på Kristus!" Det høres mye mer fromt ut! Og mye riktigere!

Men Paulus forstod at han var et brev som ble lest av andre, jfr 2.Kor 3,2-3: " ... kjent og lest av alle mennesker."

Vi trenger mennesker som modellerer noe. Viser noe i praksis.

Det var Kristus i Paulus menneskene så. Og som var verd å etterlignes

Jeg undres på om ordet 'kristen' sier noe lenger. Begrepet er blitt svært utvannet. Det kan bety hva som helst.

Kanskje vi heller skulle bli disipler. Mennesker som går i lære - en lærling - hos en mester. Det var vel egentlig det Jesus kalte oss til å gjøre: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til DISIPLER!" (Matt 28,19)

Det er noe underlig dette: I vår tid skal vi kurses i alt mulig, men kristenlivet skal vi leve alene på egenhånd. Akkurat det finner jeg ingen steder i Det nye testamente. Der leser jeg om en kropp og der leser jeg om lærlinger som går i lære hos en mester.

Har du noen du etterfølger, noen du går i lære hos, noen du er ansvarlig overfor?

torsdag, september 21, 2017

Et åndelig forbilde

"Guds barns enhet og synderes frelse" - hvilket motto! Det kan jeg godt like! Det Norske Misjonsforbund - eller Misjonskirken - som det nå heter er et kirkesamfunn jeg har lært å sette stor pris på. Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor de menighetene jeg har fått besøke og de menneskene jeg har lært å kjenne som tilhører denne sammenhengen.

En av dem er Ingulf Diesen (bildet), som nå er hjemme hos Herren. Denne vennlige, rause, ydmyke, kunnskapsrike fikk bety så mye for meg i ulike sammenhenger. Han er et av mine åndelige forbilder.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hans liv. Hebreerbrevets forfatter skriver jo: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!" (Hebr 13,7)

Jeg har tenkt på dette: Ingulf Diesen var stor nok til å være liten!

Han som var så anerkjent i vide kretser, med en doktorgrad, kirkehistoriker, bibeloversetter, tok seg tid til å besøke små husgrupper og foreninger, i de mest avsidesliggende bygdene, for å oppmuntre, for å trøste, for å gi dem det beste han hadde, for å forkynne Guds ord. Ingulf kunne tale til den lille gruppen som til den store forsamlingen, og være akkurat den samme. Hvilket forbilde!

Jeg hadde bare vært en kristen i to år da jeg leste hans bok "Bibelen Guds ord" med undertittelen: "En studiebok om bibeltro, bibelkritikk, bibelkrise, bibelkamp, bibeltroskap." Boken utkom i 1974 og fikk helt avgjørende betydning for mitt kristenliv og forkynnertjeneste. Det var Ingulf Diesen som fikk meg til å ta et standpunkt for bibeltroskap. For meg er Bibelen Guds ord, guddommelig inspirert, den eneste autoritet for liv og lære, evig gyldig og uforanderlig. Det standpunktet har jeg holdt fast ved siden 1974 og det kommer jeg til å holde fast ved helt til jeg dør. Takket være boka til Ingulf Diesen. Hvilket forbilde.

Ingulf Diesen var en klar evangelisk røst i sin tid, og han taler fremdeles gjennom sine mange bøker. Også her var han et forbilde. Han var raus i sitt møte med kristne fra alle sammenhenger, men hele tiden var han tydelig på at han var en evangelikal kristen. Også her er han et forbilde. Vi hadde trengt ham i forbindelse med Reformasjonsjubileet.

Ingulf Diesen var en svært kunnskapsrik mann, men han briljerte aldri med sin kunnskap. Han var vis. Han var så alminnelig, likevel med en slik tyngde. Fra eget levd liv. Her var ingen tilgjort åndelighet. Han kunne snakke med alle og bød raust på seg selv. Han var en god og trygg sjelesørger. Det fikk jeg selv erfare. Ingulf hadde alltid tid for en ung pastor.

Og sist, men ikke minst, Ingulf Diesen hadde en enorm kunnskap om frikirkenes historie. Vi hadde trengt ham i dag også på det området, men heldigvis finnes fortsatt hans bøker. Vi må ikke tape av syne vår åndelige arv og vi må bli litt mer stolte av de åndelige røttene vi har. Også på det området er Ingulf Diesen et forbilde. Vi trenger ikke løpe over bekken etter vann. Våre frikirkelige vekkelsesrøtter holder i bøtter og spann!


Billedtekst: Har du ikke lest denne boken? Lån den på biblioteket!


Granskeren, studenten og forskeren Ingulf Diesen.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 3

Apostelen Johannes hadde et helt spesielt forhold til Maria, Jesu mor. Jesus betror jo Johannes omsorgen for sin egen mor etter sin død:

"Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: 'Kvinne, dette er din sønn.' Deretter sa han til disippelen: 'Dette er din mor.' Fra da av tok disippelen henne hjem til seg." (Joh 19,26-27)

Forfølgelsen av de kristne under Herodes Agrippa i år 44 e.Kr førte til at de kristne ble spredt rundt omkring i alle de romerske provinsene. Irenaeus forteller oss at apostelen Johannes flyttet til Efesos, som ligger i det moderne Tyrkia, hvor han gav instruksjoner til Polykarp, martyrbiskopen som igjen ble mentor for Irenaeus. I følge denne tradisjonen døde Johannes i Efesos.

Apostelen Johannes skulle bli en hyrde for en husmenighet i Efesos og fikk en spesiell relasjon en hel familie av slike menigheter. Vi kjenner dem som de syv menighetene i Asia fra de tre første kapitlene av Åpenbaringen.

Kirkehistorikeren Eusebius (død år 340) forteller gripende historier om ømheten og mildheten Johannes viste de han var en åndelig veileder for. Tradisjonen forteller oss at når Johannes var blitt en gammel mann ble han båret til gudstjenesten av sine disipler, og han skal da ha hilst dem flere ganger med ordene: Små barn, elsk hverandre!

Mange kristne antar at Johannes tok med seg Maria til Efesos. Her finnes det et eget hus (se bildet) som antas å være Marias hus. En legende, først nevnt av Epiphanius av Salamis fra det 4.århundre hevder at Johannes tok med seg Maria til Efesos.

Men dette er legender. Det er mer hold i at Johannes bosatte seg i Efesos og ble presbyter for menigheten her. Poenget med å nevne dette er at menighetene apostelen Johannes var tilsynsmann for i Asia var bedende husmenigheter. De var bønnehus og det er fra denne grenen at vi senere finner bønnehus spredt rundt omkring i Europa. I kommende artikler skal jeg nevne Makrinas hus i Annesti og Martin av Tours hvite hus, med mer.

(fortsettes)

onsdag, september 20, 2017

Kristne og lukkede forumer

Kristne som deltar i lukkede forumer på Facebook for å snakke om andre kristne (under påskudd av at de drøfter lærespørsmål), og hvor den som drøftes ikke har mulighet til å forsvare seg burde kanskje reflektere over Jesu ord i Luk 12,2:
"Ingenting er tildekket som ikke skal bli avdekket, og ingenting skjult som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt dere har sagt i mørket, bli hørt i lyset, og det dere har hvisket i enerom, skal bli ropt ut fra takene."

Kjærlighetens vei

"Kjærlighet er verdens sterkeste kraft og likevel det mest ydmyke vi kan forestille oss." (Mahatma Gandhi).

Å leve et ikke-voldelig liv er ingen enkel oppgave; det handler ikke bare om pasifisme. Det krever en modig kjærlighet, hentet ut fra vårt vesens innerste. Som Mark Kurlansky forklarer:

"Pasifismen er passiv, ikke-vold er aktiv. Pasifisme er ufarlig og derfor lettere å godta enn ikke-vold, som er farlig. Når Jesus sa at et offer skulle vende det andre kinnet til, forkynte Han pasifisme. Men da Han sa at en fiende skulle overvinnes med kjærlighetens kraft, forkynte Han ikke-vold."

Thomas Merton sa: "Ikke-vold innebærer en tapperhet som er vesentlig forskjellig fra vold."

Våre dualistiske sinn ser ondskap som svart og hvitt, og at den eneste løsningen er å eliminere ondskap. Ikke-vold kommer derimot fra en bevissthet om at også jeg er fienden, og mitt svar er en del av hele den moralske ligningen. Jeg kan ikke ødelegge den andre uten å ødelegge meg selv. Jeg må omfavne min fiende like mye som jeg må glede meg over min egen skygge. Begge handlinger krever ekte og varig mot. Mahatma Gandhi laget et nytt begrep: satyagraha, fordi 'passiv motstand' ikke fanger opp sitt oppdrag.

Satyagraha kombinerer sanskittordet 'satt' - det som er, eller sannheten med 'graha' som betyr 'det som holder fast'. Det blir ofte oversatt med 'sannhetskraft' eller 'sjelekraft'.

For å skape en fredelig forandring må vi begynne med å huske hvem vi er i Gud. Gandhi trodde at kjernen i vårt vesen er forening med Gud. Fra denne bevisstheten må ikke-vold flyte naturlig og konsekvent.

Ikke-vold er ikke et plagg vi tar på og av oss som det måtte passe. Dette begynner i vårt hjerte og ikke-vold må være en uadskillelig del av hele vårt vesen. Hvis kjærlighet og ikke-vold ikke er loven til vårt vesen, faller alle mine argumenter i stykker. Troen på ikke-vold er basert på forutsetningen om at menneskets natur i sin essens er én og derfor reelt responderer på fremskrittene i kjærligheten. Hvis man ikke praktiserer ikke-vold i ens personlige forhold til andre og håper å bruke det i større saker, så har man fullstendig misforstått.

Uavhengig hvilket navn vi kaller det guddommelige, trodde Gandhi at det å oppleve Guds kjærlige tilstedeværelse er sentralt for ikke-vold. Dette var hans motivasjon når han fastet for fred, da han omfavnet de 'uberørte' og kalte dem Guds barn, da han talte mot atomvåpen.

Gandhi skrev: "Vi har tusen navn for å betegne Gud, og hvis jeg ikke følte Guds nærvær i meg - jeg ser så mye elendighet og skuffelse hver dag - ville jeg rave rundt som en galning."

Å øve seg i kjærlig nærvær må bli hele vår livsstil, for det fungerer sjelden som en sporadisk taktikk.

- Richard Rohr (bildet), fransiskaner og forfatter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 2

I Apostlenes gjerninger kapittel 12 leser vi om at de første kristne kom sammen i Maria's hus for å be:

"I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten ... Da Peter var blitt klar over dette gikk han til Marias hus ... mange var samlet der for å be." (Apg 12,5 og v.12)

Hvem var denne Maria? Kirkehistorikeren Lukas gir oss svaret: "Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus." (Apg 12,12) 

Denne Markus er den samme som skrev evangeliet som bærer hans navn. I følge den koptiske tradisjonen var Markus fra Kyrene i Libya.  Herfra kom også hans søskenbarn, Barnabas. Denne tradisjonen vet også å fortelle at Markus kom til tro på Herren Jesus og ble hans følgesvenn gjennom Peters forkynnelse.

Skal vi tro den syrisk-ortodokse tradisjonen finnes huset til Maria den dag i dag i Jerusalem. I det armenske kvartalet i Gamlebyen. Se bildet. Dette styrkes av den inskripsjon fra det 6. århundre som ble oppdaget i 1940. Her feires fremdeles en gudstjeneste med røtter tilbake til urkirken. Alt skjer på syriakisk, en arameisk dialekt, samme språk som Jesus talte.

Marias hus skal også være det samme stedet som omtales som Øvresalen i Jerusalem. Dette også i følge den syrisk-ortodokse kirkes tradisjon. Andre tradisjoner hevder at dette er to forskjellige hus. Øvresalen skal ligge ved Sionporten.

Det er nok mest sannsynlig at vi snakker om to forskjellige hus. For det synes nokså sikkert at de første kristne hadde sitt hovedkvarter på Sionhøyden. Ifølge biskop Epifanius stod det en kirke her allerede i år 130. Den ble så erstattet av en større kirke i år 340. Pilegrimen Egeria, som skrev bok (det finnes en norsk oversettelse) sier i år 385 at det var her Jesus åpenbarte seg for disiplene etter oppstandelsen, og da snakker vi om samme sted vi leser om i Apg 1, hvor vi leser at apostlene og noen kvinner kom sammen for å be. Fra det 5.århundre har kristne feiret innstiftelsen av nattverden på Sionhøyden.

Er det slik at det både fantes en egen Øvresal og et hus Maria, mor til Johannes Markus eide, så snakker vi om to bønnehus i Jerusalem. For det ble bedt begge stedene i følge Apostlenes gjerninger kapittel 1 og 12.

I tillegg vet vi at fantes flere husmenigheter i Jerusalem hvor det helt sikkert ble bedt. Vi leser jo at de første kristne kom sammen i hjemmene. Her ble også nattverden feiret. Lukas understreker jo at de første kristne holdt urokkelig fast ved "bønnene" og "brødsbrytelsen", jfr Apg 2,42.

Vi vet også at søylegangen i Tempelet var et samlingssted for de første kristne: "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold." (Apg 2,46)

I Apg 3 leser vi også at Peter og Johannes gikk til bønnens time i Tempelet. Bønnens time var i følge Apg 3,1 "den niende". Da var klokken blitt 15.00. I Tempelet ba de salmene til bestemte tider på døgnet. Altså tidebønner.

(fortsettes)