søndag, juli 23, 2017

Jesusmeditasjon har ført meg nærmere Jesus

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Herren for Edin Løvås (bildet), ikke minst for hans bønneundervisning og for at han lærte meg Jesusmeditasjonen. Ikke noe sammenlignbart har ført meg inn i Guds ord som det å bruke den enkle Jesusmeditasjonen. Stor ble derfor overraskelsen da jeg leste på Facebook om noen som advarer mot den og sammenligner den til og med med hinduistisk yoga-praksis.

Fjernere kan man vel ikke komme fra virkeligheten - og sannheten.

Jesusmeditasjonen handler om først og fremst om dette: Avsette tid regelmessig for å lese evangeliene. Ikke som passiv tilskuer, men hvor man klyver inn i beretningen og blir en del av den. Jesusmeditasjonen, slik Edin lærte, består av tre små ord:

Se Vi leser en meditasjonstekst - som alltid er en 'Jesustekst', dermed er dette snakk om en konsentrasjon om Jesus. Når jeg har lest teksten og konsentrert meg om innholdet legger jeg Bibelen min fra meg. Jeg forsøker å "gå inn i" det som skjer. Jeg ser for meg, f.eks Jesus og kvinnen ved brønnen. Setter meg ned ved siden av de to og lytter til samtalen. Jeg forsøker å leve meg inn i atmosfæren som rår omkring de to. Husk at vi er forskjellige: Noen 'ser', andre 'hører'. Når jeg så har brukt litt tid på dette går jeg til neste punkt:

Be Jeg finner noe i teksten jeg kan be for. Det kan være en ting jeg har merket meg, eller flere ting Jeg ber også om at Den Hellige Ånd må levendegjøre Jesus for meg. Jeg ber samtidig om at Guds rike må komme, og tar for meg personlige bønnebehov. Jeg skriver gjerne disse ned, sammen med tanker jeg har fått over den teksten jeg har meditert over.

Tilbe Fra bønnen beveger jeg meg over i tilbedelsen. Jeg hyller Herren Jesus for Hans storhet, Hans makt og Hans herlighet. Og så har jeg så mange ting å takke Ham for!

Dette er den enkle Jesusmeditasjonen, og som alle kan se hard dette absolutt ingen ting med Yoga eller New Age å gjøre. Dette handler ene og alene om Jesus, være i Hans nærhet og lære Ham å kjenne.

I 1986 kom Edin Løvås med boken: Minutter med Jesus. 365 enkle øvelser i Jesusmeditasjon. Utgitt på Verbum forlag. Det er en bok jeg har blitt veldig glad i og som har fulgt meg siden.


Det finnes også et hefte med 100 Jesusmeditasjoner som fremdeles kan kjøpes på Sandom eller Tomasgården retreatsteder.


Så ønsker du å bli bedre kjent med Jesus anbefaler jeg deg varmt å prøve Jesusmeditasjon!

Billedtekst: Retreatbevegelsens far i Norge er han blitt kalt, Edin Løvås. For meg personlig fikk han stor betydning. Ragnhild Helena Aadland Høen har tatt noen av de flotteste og vakreste bildene av ham. Brukt med hennes tillatelse.

lørdag, juli 22, 2017

Anam Cara - en sjelevenn

Anam Cara er kelternes ord for "sjelevenn" - en medvandrer. Livet er en reise, en vandring, og vi kunne alle trenge en å reise sammen med! I samtaler med så mange mennesker rundt om i landet i forbindelse med mine bønneseminarer, ser jeg mer og mer behovet for åndelige mødre og fedre. Som kan gå ved siden av. Oppmuntre. Støtte. Bekrefte. Veilede. Gjennom eget levd liv.

I går skrev en venn av meg noe som berørte meg sterkt. Han forteller om sin sjelevenn, som nylig gikk hjem til Herren. Jeg har oversatt deler av det han skrev fordi jeg synes det gir en god innsikt i hva en slik åndelig medvandrer, en Anam Cara, kan være. Jeg skriver kan fordi en slik sjelevenn kan være mye forskjellig.

Jeg traff Andy Raine på Shetland. Han er danser, bosatt på den hellige øya Lindisfarne. Nylig tok han farvel med en av sine beste venner, sin sjelevenn, Benny Mclaughlan. "mild, bedende, som voktet meg for det onde, som tok seg av meg," skriver Raine.

"Det første vi gjorde sammen var å lære dansen 'Servant Song'. Jeg var i Frankrike når jeg fikk beskjed om at han var gått bort, så det endte med at sang denne sangen som nok var ukjent for de fleste der jeg var. Benny Mclaughlan har vært en sann venn, kjærlig ektemann, far og bestefar. Han har også vært en forbeder, en bønnens mann, med 'hjertet til en eneboer'. Han kunne dukke opp med sekker med opptenningsved og stable dem opp utenfor terrassedøra vår, slik at vi ikke fikk åpnet den, så kjøre avgårde med det samme hjemover før han ble savnet. Jeg måtte forklare for ham at jeg heller ville ha en fem minutters prat med ham enn all veden! Hvis jeg hadde problemer og trengte hjelp til å se veien videre kunne han ringe eller plutselig dukke opp, og si at han hadde tenkt på meg eller hadde bedt for meg...

Han tilhørte 'eneboer-teamet' som jeg hadde gleden av å ta med meg til Isle of Man, vi dro til New Hampshire og til Cutchbert Island. En gang måtte Benny bare reise til Tara i Irland og da dro vi via Whithorn og stanset ved Slane hvor vi tente bål og grillet. Han laget karmen til det store ikonet av Frelseren av Andreij Rublev som jeg har i brakka mi, og han hjalp meg å gjenoppbygge vår Poustinia ved Old Bewick.

Han var så mild når han talte og så lett. En gang var han uten bil og det var greit å gå til jobb, men det plaget ham litt for da kunne han jo ikke ta opp noen haikere og gi dem skyss!

I begravelsen ble Salme 84 lest etter Benny's eget ønske. Han sang den så ofte og den var hans tilknytning til kommuniteten vår. Han var ekspert på å lage dører, men var også en dørvokter. Mange av hans arbeidskollegaer fylte opp kirken i begravelsen.

Når han ble pensjonist kom han hver dag over til øya (Lindisfarne), for å sitte på Cutchbert Island, for å velsigne de som kom forbi. Kreften og behandlingen han fikk for den gjorde ham svak, han følte på ubehag og var motløs, men nå har han reist hjem.

Han elsket pilegrimsvandringer, men denne påsken var han for dårlig til å legge ut på en. Men han kom for å velsigne oss når vi la ut på vår vandring.

Da jeg spurte ham for mange år siden om han ville være min sjelevenn svarte han bare: 'Jeg ber for deg hver dag.' Og jeg visste at han mente det. Benny hadde et sjenerøst hjerte.

Benny, du sannne sønn av Tweedmouth, Tara's fakkelbærer, med det klare øye og med latter i stemmen, jeg hilser deg."

Når jeg leser dette kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som har vært mine sjelevenner, mine medvandrere, som jeg har lært så mye av. Har du en Anam Cara - en sjelevenn, en åndelig medvandrer?

Løven av Juda brøler, del 1

En tid nå er det et ord fra Åpenbaringsboken som har levd sitt eget liv i meg, Det er ordene fra 5,5:

"Men en av de eldste sa til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret."

Da er det interessant at dette ordet blir stadfestet for meg to ganger samme dag!

I går la nemlig James Goll, en kjent profetisk stemme i vår tid, ut en status på sin Facebook-profil Goll forteller at han nylig var sammen med sitt forbønnsteam og i den forbindelse opplevde han at han skulle deklarere: Det er tid for løven til å brøle!

"Nå da jeg har hatt tid til å tolke denne erfaringen," skriver Goll og legger til: "så forstår jeg djupere de mektige implikasjonene - både i det naturlige og i det åndelige. Løven av Juda forløser et brøl som vil få de fagne til å bli satt fri og det vil bli en mektig innhøsting av mennesker."

Så - i går kveld - da jeg var på kveldsmøtet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen - ble det sunget om Løven av Juda som brøler! Da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Jeg bare visste at Herren er i ferd med å si meg noe viktig. Nå setter jeg av noen dager til å søke Herrens ansikt for å få klarhet i hva det praktisk betyr for meg i min situasjon. Du skal få høre fra meg senere.

fredag, juli 21, 2017

Salt og Lys på Hedmarktoppen

Denne uken leder May Sissel og jeg tidebønner på sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen. Hver kveld inviteres det til kompletorium etter kveldsmøtet. Vi ber Guds ord sammen. En ny opplevelse for noen. Vår erfaring er at mange blir veldig positivt overrasket over hvor velsignet det er å be Guds ord høyt.
I dag - fredag 21. juli kl.14.00 skal jeg ha et seminar samme sted med tittelen: "Det åndelige livet i livets andre halvdel. Om åndelig modning i livskriser."
Takknemlig for forbønn. Kroppen er skrøpelig, men Jesus lever!

Å se Kristus blant de lidende

Grupper såvel som individer lider. Overalt i verden finnes det store grupper av mennesker som blir forfulgt, mishandlet, blir krenket og utsatt for grusomme forbrytelser. Det finnes lidende familier, lidende venner. lidende forsamlinger, lidende etniske grupper og lidende nasjoner. I alle disse lidende mennesker må vi kunne se den lidende Kristus. De er også utvalgt, velsignede, sønderknuste og gitt for verden.

Når vi oppmuntrer hverandre til å lytte til disse menneskenes rop og arbeider sammen for rettferdighet og fred, er det Kristus vi vender oss til, Han som led og døde for verdens frelse.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

torsdag, juli 20, 2017

IS tvinger koptiske kristne over hele Egypt til å stenge sine kirker

Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen har IS utpekt koptiske kristne i Egypt som sitt fremste terrormål. Kopterne tar nå høyde for dette og vil ikke lenger samles utendørs. Mange kirker stenger også sine dører.  Den koptiske paven, Tawadros II, har advart sine biskoper og prester, om trusselen fra IS. Og det er ramme alvor:

Siden desember 2016 har over 100 koptiske kristne blitt drept. I april ble 44 koptere drept i forbindelse med to bombeangrep mot to kirker og en måned senere ble 29 pilegrimer som var på vei til et kloster drept av terrorister med tilknytning til IS. Egyptiske myndigheter har gjort lite for å hindre at slike terrorhandlinger finner sted.

Av årsaker vi ikke kjenner er evangeliske kristne i landet ikke utsatt for samme forfølgelse som deres koptiske trosfeller. En årsak kan være at de evangeliske kristne ikke er like kjent for islamistene. Men de må likevel ikke føle seg for trygge. Kristne uansett kirketilhørighet er målskive for hatet fra islamistene.

Vi må øke bønneinnsatsen for Egypt.

Fellesskapets kropp

"Når vi samles rundt bordet og bryter brødet sammen forvandles vi ikke bare individuelt men også som fellesskap. Vi, mennesker fra ulike tider og folkegrupper, med ulik bakgrunn og historie, blir én kropp. Som Paulus sier: 'Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød.' (1.Kor 10,17)

Ikke bare som individer men også som fellesskap blir vi den levende Kristus, utvalgt, velsignet, sønderbrutt og gitt til verden. Som en eneste kropp blir vi et levende vitnesbyrd om Guds uendelige lengsel etter å samle alle folk og nasjoner som en eneste Guds familie."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag, juli 19, 2017

Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige - historien om Vance Havner, del 2

Her fortsetter historien om Vance Havner:

Når Vance Havner var 10 år gammel bekjente han troen på Jesus som sin Frelser og Herre. Det skjedde under en vekkelse i Corinth Baptist Church, men Vance ble en kristen i forbindelse med en tur inne i skogene i området hvor han bodde. Han bøyde derfor ikke kne ved botsbenken inne i kirken, som skikken var, men han tok sin bestemmelse på et øde sted i skogen.

"Det var ingen dramatikk i det som skjedde, slik en del kan vitne om, men et barns stillferdige overgivelse til Gud. Jeg forstod ikke alt som har med frelsen å gjøre, men jeg forstår ikke alt som har med elektrisitet å gjøre heller. Men jeg vil ikke sitte i mørke av den grunn," forteller Vance Havner.

Han ble døpt på sin bekjennelse av sin tro i South Fork River. Her er et bilde fra en dåpshandling i nettopp denne elven:

Som dere ser var en slik dåpshandling utendørs noe som tiltrakk seg mange skuelystne. Dåpshandlingen ble dermed et sterkt vitnesbyrd for de som så på, og en flott anledning til å forkynne evangeliet. Hvorfor ikke døpe utendørs i dag?

"Året etter at jeg var blitt døpt spurte jeg om jeg kunne få predikantgodkjennelse av menigheten min," forteller Vance Havner. Det fikk han. Vance Hovner begynte å forkynne i First Baptist Church i Hickory, nærmere 20 kilometer fra hjemstedet.

"Jeg har vært i større byer og menigheter senere, men ingen føltes så stor ut som First Baptist Church i Hickory den første kvelden. Far og jeg dro over dit i en gammel Ford med 30 hestekrefter. 20 av dem av stein døde! Jeg sto på en stol, med pastoren på den ene siden og hovedevangelisten i den staten på den andre siden, lik Aron og Hur som holdt opp armene til Moses," forteller Vance Havner.

fortsettes

Kristent ektepar fra Kina dro på bryllupsreise til Nord-Irak for å bli misjonærer!

To unge kinesiske kristne brukte bryllupsreisen sin til å besøke en landsby i det nordlige Irak. Nå har de arbeidet en tid som misjonærer yazidi-flyktningene. De tror at den motstanden de har opplevd i Kina mot sin tro har gjort dem godt forberedt til en oppgave som denne. Stadig flere kristne bestemmer seg nå for å bli misjonærer og da særlig blant muslimer. Selv om det fremdeles er slik at det er færre kinesiske misjonærer enn misjonærer fra USA og Sør-Korea, kan dette fort bli annerledes.

Forrige måned ble to kinesiske misjonærer, en mann og en kvinne, henrettet av IS i Pakistan. Det viser hvilken risiko disse kristne kineserne er villige til å ta for evangeliet.

Avisen South China Morning Post hadde nylig et eksklusivt intervju med de unge kinesiske misjonærene. Det unge ekteparet lever sammen med yazidi-flyktninger i en leir. De to - vi kaller dem Michael (25) og Christi (23) forlot Kina for omtrent et år siden, rett etter at de hadde giftet seg, og slo seg altså ned i et av verdens mest urolige hjørner, det krigsherjede nord-Irak. Men de to beskriver livet her som ganske normalt. De føler seg trygge blant kurderne. Begge har bakgrunn som medlemmer av en undergrunnskirke i Kina.

Det finnes ingen offisiell statistikk på hvor mange kinesiske misjonærer som virker utenfor Kina. Ofte reiser de ut som forretningsfolk eller som lærere. Men estimater foretatt av forskere og representanter for husmenighetene i Kina tyder på at det er flere hundre, kanskje så mange som et par tusen.

La oss huske dem i våre forbønner, og nå særlig Michael og Christi.

Når vi reflekterer Jesus

Noen mennesker utstråler Kristus. De er bærere av et indre lys som gjør at mennesker uvilkårlig dras mot dem. En slik var Abba Pambo (303-372), hvis minnedag hvis minnedag det var i går. Det fortelles at hans ansikt lyste, slik Bibelen forteller om Moses. Noe mer meningsfylt enn dette kan vel knapt tenkes for noe menneske. La ordkløverne debattere, måtte våre liv handle om å bli mer og mer lik Jesus!

'Og vi, som uten slør ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.' (2.Kor 3,18)

Abba Pambo hørte til den første generasjonen av ørkenfedre som var påvirket av Antonios den store. I ørkenen øvde han på de åndelige disiplinene, blant annet faste og bønn. Nå var mange av disse ørkenfedrene gamle fåmælte, men Pambo i enda større grad. Han talte bare når han virkelig hadde noe på hjertet.

Følgende historie fortelles om ham:

Hans åndelige veileder gav ordene fra Salme 39 første gang de møttes: 'Jeg vil vokte min vei så jeg ikke synder med tungen.'

Abba Pambo svarte: 'Det er nok for i dag', og så gikk han sin vei for å tenke over det ordet han hadde fått. Først seks måneder senere kom han tilbake for å få mer undervisning! Tenk om vi kunne ta på alvor det vi hører og sette det ut i livet!

En annen historie om denne Pambo er også talende bokstavelig talt:

Patriarken Theofilos av Aleksandria skulle ved en anledning komme på besøk. Brødrene i klosteret ville så gjerne at hellige Pambo skulle si noen ord til ham. Da svarte Pambo:

'Hvis han ikke blir oppbygget av min taushet, så vil han ikke bli det av min tale.'

tirsdag, juli 18, 2017

Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige - historien om Vance Havner, del 1

"Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige."

Ordene tilskrives Vance Havner (bildet), men de fleste har nok aldri hørt om denne gudfryktige mannen. Derfor har jeg skrevet denne lille introduksjonen til hans liv og tjeneste. Jeg tror faktisk den kan inspirere noen til å leve helt for Jesus, selv om det begynner å bli mange år siden han levde. Kort fortalt begynte han å forkynne bare 14 år gammel, og da på gatene i hjembyen og han fortsatte helt til Gud hentet ham hjem til seg i 1986. Hele livet var han en utpreget evangelist med en klippefast tro på Guds ord. Faktisk brukte han mesteparten av sin tid til dypdykk i Bibelen. Vance lærte mye av den utenat. Denne Bibelgleden skulle jeg ønske mange flere hadde! Vi lever i en tid hvor spørreundersøkelser viser at svært få kristne leser Bibelen, og i hvert fall ikke daglig. Da blir man en sløv kristen, frastjålet mange velsignelser. Jeg anbefaler at du skaffer deg en Bibel, og holder deg til den, slik at når du leser så "fester" Bibelordene seg i ditt sinn, og du kan ta dem frem igjen når du trenger dem. Skifter man hele tiden på ulike oversettelser, er det ikke så lett å huske hva som står. Og la den bli skikkelig slitt og velbrukt ved at den brukes daglig resten av ditt liv.

Vel, det var en parentes! Men jeg tror Vance Havner godt kunne ha likt den!

Vance Havner, som ble født i 1901 vokste opp på landsbygda i North Carolina. Fra verandaen på huset hvor han vokste opp kunne de om nettene se lysene fra fem små byer. Fra baksiden av huset kunne de se Grandfather Mountains, Table Rock, en rekke fjell som sto der som voktere langs horisonten. Hjemstedet ble kalt Jugtown, for mens Vance var ung var dette et sted med små butikker hvor pottemakere solgte sine produkter. Her levde han et enkelt og lykkelig liv som en landsens gutt. Han vandret rundt i skogene sammen med en gjeterhund, og tilbrakte svært mye av sin tid utendørs.

Han beskriver faren sin som en streng, men hengitt kristen, og høyrehånd til pastoren i den gamle Corinth Baptist Church. Landsens predikanter overnattet ofte i foreldrenes hus fra lørdag når de skulle preke den fjerde søndagen hver måned. De kom gjerne med hest og kjerre.

"Noen av disse prekenene var lange nok til å vare en hel måned," minnes Vance Havner, "men det var sunn forkynnelse. Far lot meg alltid sitte oppe sent disse lørdagskveldene, foran peisen, og lytte til ham og disse predikantene snakke om det som hører Gud til. Det slår alt det som fjernsynet har vist senere."

"Far skulle ha vært predikant," forteller Vance Havner: "To av hans brødre ble det. En ble baptist, den andre metodist. Mor var en mild, vennlig husmor. Hennes liv dreide seg om å ta vare på hjemmet, og ville nok være som litt av en vranglære for dagens kvinnesakskvinner. Jeg vokste opp med en Bibel i den ene hånda, og en fuglehåndbok i den andre! Biblioteket vårt bestod av Pilegrims vandring, Foxe Book of Martyrs, og noen gode, klassiske romaner. Jeg lærte deler av Bibelen utenat, laget små prekener til søndagsskolen, og sendte inn min første preken til den lille avisen som ble utgitt i byen vår. Da var jeg ni år gammel."

(fortsettes)

Langs bønneveien min

Jesus ba ofte utendørs. Naturen var hans bønnerom. Han trakk seg ofte tilbake til øde steder, eller til fjellet, eller langs en strand. Dette er en av 'bønneveiene' mine. Jeg pleier å ta bilen til et friluftsmuseum i byen her hvor vi bor. Der er det mange steder å sitte, men nå ved ferietider er det ofte så mye folk der at stedet ikke egner seg så godt. Da kjører jeg et lite stykke til, og så har jeg en hel skogsbilvei for meg selv! Med hjelp av gåstaver kan jeg gå litt, og jeg har funnet ut at det er godt å be mens man går!

Av Martin Lönnebo har jeg lært meg 'vandrerbønnen', en bønn jeg også pleier å lære bort på alle mine bønneseminarer. Jeg har fått mange tilbakemeldinger om at den har hjulpet mange mennesker inn i Guds nærvær. Den lyder slik, og kan bes i takt med skrittene mine:

"Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg.'

Eller jeg ber Jesusbønnen, eller for et bønnemne som er blitt lagt på mitt hjerte. Enkelte dager utøser jeg bare mitt hjerte. Eller jeg er helt taus. Jeg har dager hvor min bønn er slik: 'Herre Jesus, om du har noe du vil si meg, så tal, jeg lytter. Om du ikke har noe du vil si meg, er det helt i orden. Da er vi bare tause sammen. Vi er jo venner.' Gode venner kan nemlig være tause sammen.

mandag, juli 17, 2017

Den finske statsministeren takker for forbønn

Det pågår en bønnevekkelse i Finland, og det drar den finske statsministeren nytte av.

- Over alt hvor jeg kommer møter jeg mennesker som ber for meg og for vårt land.

Det kunne statsminister Juha Sipilä (bildet) fortelle når han talte på et kristent sommermøte lørdag. Og det er ikke bare statsministeren det bes for. Andre ministrer i den finske regjeringen opplever det samme.

Det er den svenske kristne avisen Världen i dag" som forteller dette. Avisen var tilstede da 1500 øst-læsdadianere satte hverandre stevne i Karleby på vestkysten av Finland. Statsministeren deltok i forbindelse med en markering av 100 års jubileet for Finlands selvstendighet. Temaet for samlingen var "Kristne vurderinger, tro og samfunn", og i følge Världen i dag innledet den finske statsministeren med å løfte fram forbønnens betydning!

"Først og fremst vil jeg takke for all forbønn som jeg har fått fra dere under min tid som statsminister," sa statsministeren og konstaterte at han tror at forbønn er viktig, ikke bare for ham men for hele nasjonen.

"Det har vært påfallende de siste årene når jeg har besøkt ulike møter, og på gater og torg, rundt om landet, så møter jeg i stort sett hvert eneste møte at det kommer frem når fra dette stedet og forteller at de ber for meg. De ber veldig aktivt for oss beslutningstagere og landet som helhet. Jeg har diskutert saken med andre ministre som kan fortelle om akkurat det samme."

Dette er inspirerende ikke minst med tanke på høstens stortingsvalg i Norge.

Den finske statsministeren, som kommer fra det finske Senterpartiet, er selv øst-læsdadianer.

Foto: Twitter

Kinesisk pastor utsettes for ekstrem tortur - trenger forbønn

Zhang Shaojie (bildet). Merk deg navnet og vær så snill å husk ham i dine forbønner. Opplysninger organisasjonen China Aid sitter på viser at pastor Zhang utsettes for ekstrem tortur. Han blir mishandlet, utsettes for utsulting og fratas søvn i lengre perioder. Nå kjemper hans familie for at han blir løslatt fra fengslet i Kina.

Zhang Shaojie ble arrestert i juli 2014 for "svindel" og for å ha "samlet en folkemengde i den hensikt å forstyrre offentlig orden." Det saken derimot handler om er at Zhang er pastor for en kristen menighet.

Torturen pastor Zhang utsettes for gjør at hans helsesituasjon nå har forverret seg ytterligere. Mange frykter nå at han skal dø.

7. juli i år besøke hans bror, Zhang Cuixia, pastor Zhang i fengslet. Han beskriver sin bror som "bare bein" med store, mørke ringer rundt øynene. Han spurte da sin bror om han ble slått. Til dette svarte pastor Zhang: "Trenger du å bli slått for å se slik ut?"

Men det var mer enn tydelig for broren at pastor Zhang utsettes for grov tortur. Dette kommer da også frem i noe hans datter, Esther Zhang, har skrevet i et håp om å få oppmerksomhet rundt saken og få faren løslatt før det er for sent:

"Han er ikke i stand til å se sola iløpet av dagen. Han fratas muligheten for å kunne sove i 24 timer ad gangen. Han får et stykke ristet brød hver dag, i den ene hensikt å sulte ham til døde. I følge fanger som er blitt løslatt fra dette fengselet, er min far bare så vidt i live. Han lider både mentalt og fysisk."

Når jeg leser om pastor Zhang tenker jeg på ordene fra Hebreerbrevet: "Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel. De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde trengsel og fikk hard medfart. Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss." (Hebr 11,36-40)

Kunne vi få til en bønnering rundt pastor Zhang? Er du villig til å avsette tid i sommer til å løfte ham opp for Nådens trone?

Billedtekst: Pastor Zhang. Foto: China Aid.

Tidebønnen er som bølger som slår inn mot strand og trekker seg tilbake

Da jeg ba i forkant av 2017 kom det for meg at dette året skulle bli "tilbedelsens år" for meg. Ikke visste jeg at akkurat dette året skulle bli et av de mest utfordrende og krevende årene i mitt 58 årige liv. Ennå kjennes det uvirkelig at jeg har fått Parkinsons, og jeg er jo bare i et tidlig stadium av sykdommen. Jeg håper inderlig at sykdommen ikke utvikler seg ut over det jeg kjemper med i dag. Det er nok, mer enn nok.

Hvordan skal jeg være en som tilber midt oppe i alt dette som skjer kroppslig med meg?

En ting som er blitt meg til hjelp er det Jesus sier til den samaritanske kvinnen: "Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham må tilbe i ånd og sannhet." (Joh 4,23-24)

Det er dette ordet, "sannhet", som har hjulpet meg. Da tenker jeg at jeg må være sann. Ærlig. Tilbedelsen må være sann og ærlig. Da kan jeg ikke late som at alt er greit og alt er bra. I min sønderbrutthet og i mine smerter, vender jeg blikket mot Gud. Og sier hvordan jeg har det, samtidig som jeg løfter opp Herrens navn.

For noen dager siden var jeg sammen med sønnen min, Joachim, på Domkirkeodden ved Hamar. Her har det stått et kloster. Et sted for tilbedelse og bønn. Vi gikk et bittelite stykke slik at jeg kom ned til Mjøsa, hvor dette bildet er tatt. Bildet jeg tok av vannet med bølger som slår inn mot land, og trekker seg tilbake minnet meg om noe:

Tidebønnene!

Rytmen i tidebønnen er som bølger som slår inn mot land og trekker seg tilbake. Morgen, middag og kveld.

Og jeg lever jo i denne bønnerytmen. Den er som en evig lovsang. Så 2017 er et tilbedelsens år gjennom tidebønnene.

Denne uken skal jeg lede tidebønner hver kveld - fra onsdag til og med lørdag. På Kristent Fellesskaps sin sommerkonferanse på Hedmarktoppen. Hver kveld fra 22.00-22.15. Det er dagens siste kveldsbønn - kompletorium. Den som runder av dagen før vi roer oss til natten. Så flott og så sterkt at et menighetsfellesskap som Kristent Fellesskap ønsker å introdusere denne eldgamle bønneformen vi har arvet fra våre venner, jødene. Jeg gleder meg til å være sammen med dem. Fredag skal jeg ha et seminar samme sted med tittel: "Det åndelige livet i livets andre halvdel: Om åndelig modning i livskriser."

Jeg kommer ved ulike anledninger her på bloggen tilbake til 2017 som "tilbedelsens år".