søndag, oktober 22, 2017

Om å la Gud få anledning til å tale

Er bønnelivet ditt blitt utilfredsstillende, upersonlig og kanskje litt sterilt? Ensformig? En årsak kan være at samtalen mellom deg og Gud er blitt en enetale. Det er du som taler, men du har glemt å lytte. Gud får ikke anledning til å tale til deg og med deg.

Brent Rue, den amerikanske Vineyard pastoren, som lærte meg så mye om det å vandre med Gud, fortalte meg ved en anledning at han forsøkte å gå en tur hver dag.

Han innledet turen med å si til Gud: 'Nå legger jeg ut på en tur. Hvis du har noe du vil si meg, så tal. Om du ikke har noe å si meg, så går vi sammen vi to som venner i stillhet.'

Dette er god åndelig visdom. De fleste av oss trenger å øve oss i å lytte til Gud. Vi er så travle med alt vi skulle ha fortalt Ham hele tiden, at Han får få muligheter - om noen - til å snakke med oss! For når vi er ferdige med å si det vi har på hjertet så er bønnestunden vår over!

Øv deg i å være stille noen uker og la Gud få anledning til å tale til deg.

lørdag, oktober 21, 2017

Devalueringen av Bibelen

Jeg sitter på hotellrommet vårt i Bergen og kjenner både på en djup takknemlighet for det jeg har fått være med på i Bergen baptistmenighet i dag, og samtid kjenner jeg på en djup sorg og fortvilelse over den devalueringen av Bibelen som brer om seg i visse kretser. Det ene innlegget etter det andre på Facebook som handler om at Bibelen ikke er Guds ord, at den kun er en religiøs bok, at den inneholder så mange feil og selvmotsigelser.

Jeg har skrevet om dette før. Flere ganger. Når jeg likevel skriver om det nok en gang, er fordi jeg ser denne giften eter seg inn i sinnet til flere av de som holdt fast ved synet på Bibelen som Guds evige, uforanderlige ord.

Enkelte representanter for den nye nådebevegelsen snakker med store ord om at en ny reformasjon er underveis. En reformasjon som vil endre vårt syn på hvem Gud er. Jeg tenker på de som på 1500-1600 tallet endelig fikk Guds ord tilgjengelig på sine egne språk, og som gav livene sine for Guds skrevne ord. I dag vrakes det de trodde på og døde for. Av mennesker som setter sine egne tanker over det Gud har sagt, som blir sin egen autoritet, men som påberoper seg Den Hellige Ånd - som om Den Hellige Ånd skulle si noe annet enn det Den Hellige Ånd allerede har inspirert og har satt sitt godkjentstempel på. Jeg kan ikke se at dette er noe annet enn en stor forførelse. Ingen reformasjon. Dette er bare en gjentagelse av den gamle løgnen til den onde: Har Gud virkelig sagt?

Jeg la merke til at mange av de som kom til bønneseminaret i Bergen baptistmenighet hadde Bibelen sin med seg. Det gledet meg veldig. Flere av disse Biblene bar tydelig preg av å være lest. De var virkelig slitte. Baptister er kjent for å være et bibellesende folk. Den gode tradisjonen skal vi ta godt vare på.

Jeg glemmer aldri mitt første møte med biskop Thomas fra Egypt. Han underviste om viktigheten av å lese Bibelen, og på en så varm, inderlig og personlig måte, at det skapte Bibelglede. Han viste frem den lille Bibelen sin, og kalte den Guds kjærlighetsbrev.

- Den får dere ikke bla i, sa biskop Thomas, for den er min personlige. Med alle personlige notater, spesielle datoer hvor Gud hadde minnet ham om noe spesielt. Og biskop Thomas fortalte at det var et mål for ham at alle konfirmantene i hans bispedømme skulle ha sin egen Bibel og at de skal få hjelp til å lese den og forstå den.

Flere av representantene for den nye nådelæren forsøker å skape et kunstig skille mellom Jesus og Bibelen. Ikke la deg forføre. Hold fast ved overbevisningen om at de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel er Guds evige ord, en overbevisning som har fulgt kirken hele tiden. Du har ingen ting å tape på det. Tro ikke nye åpenbaringer som kaster vrak på det eneste kompasset vi har: Bibelen. Gjør vi det er vi prisgitt tidens skiftende trender og menneskelige meninger. Da vil troen garantert lide skibbrudd.

Billedtekst: Den lille reise-Bibelen min. Jeg har alltid Guds ord med meg.

Strålende dag i Bergen

Strålende vakker dag i Bergen. En fantastisk høstdag og likevel stor oppslutning om bønneseminaret i Bergen baptistkirke. Det kom folk fra mange ulike menighetssammenhenger. Åpent og godt å dele og mange gode tilbakemeldinger. Etter seminaret vandret May Sissel og jeg rundt i den vakre Hansabyen.
Er så takknemlig for det vi får være med på. En spesiell takk for den varme og gode måten Bergen baptistmenighet har tatt imot oss. Vi trives godt sammen med dere

Bønnens hvile

Mange trenger å komme inn i bønnens hvile. For mange er nemlig bønn et strev. Men ordet 'be' uttrykker ikke en aktivitet, men en væren.

Hvor mye jeg enn skynder meg til Gud, er Han allerede der og Han er alltid først.

Jeg har tenkt mye på ordene til David slik de er gjengitt i Salme 108,4:

"Men jeg er bare bønn ..." (Norsk Bibel).

Det er noe utrolig befriende dette: når vi ble Guds barn fikk vi Den Hellige Ånd, og Han ber! Det pågår en stadig bønn i vårt indre! Det er Guds Ånd som ber i oss.

"Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan rommes i ord." (Rom 8,27)

Når jeg er trett og sliten, ber jeg likevel. Det er Ånden som ber i meg, og kroppen har sitt eget bønnespråk også når jeg ikke orker å formulere ord. Da overlater jeg bare kroppen min - med sjel og ånd i Guds hender. Og hviler.

I går kveld da disse ordene ble skrevet fra et hotellrom i Bergen, var kroppen min sliten etter en lang togreise. Da ba jeg:

"Far, i dine hender overgir jeg min ånd.

fredag, oktober 20, 2017

Lever fader Paolo?

Jeg klarer ikke å slippe taket i denne mannen: fader Paolo (bildet). Helt siden han ble kidnappet av IS i Raqqa 29.juli 2013 har jeg bedt for ham hver dag og i forbindelse med vår ukentlige gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, har vi løftet ham opp innfor Nådens trone.

Lever han fortsatt? Nå når Raqqa endelig er befridd får vi kanskje svaret på det spørsmålet. For ingen vet helt sikkert. Om han er død er hans kropp ikke funnet. Han kan fremdeles være et 'forhandlingskort' IS vil bruke nå mot forhåpentligvis slutten på deres despotiske terrorregime. Jeg bruker begge ordene for mer ondskap har vi vel nesten ikke sett. Derfor velger jeg fortsatt å be for fader Paolo.

Jeg var så heldig å få møte ham en dag. Det glemmer jeg aldri. Han er en av disse personene som når han kommer inn i et rom fyller det med sitt nærvær.

Fader Paolo er mannen som i tre tiår bygget opp igjen det falleferdige Deir Mar Musa klosteret, et kloster fra det 6.århundre som ligger oppe i fjellene omlag 80 kilometer fra Damaskus. Her skapte han en levende kristen kommunitet, med tidebønner og gudstjenester, som også lokket til seg mange muslimer. De ble så grepet av Gudsnærværet som fylte klosterets kapell.

Deir Mar Musa ble et sted for fredelig samekistens og dialog.

Gudstjenestelivet har fortsatt i tiden også etter at fader Paolo ble kidnappet av IS. Munkene og nonnene har vært der med stor fare for sitt liv. Ærlig har de skildret sin frykt, men også sitt mot. Vi fortsetter å be for dem.

Når fader Paolo ble kidnappet i Raqqa så var situasjonen den at han var utvist fra Syria av selveste Assad. Han valgte likevel å reise tilbake og rett inn i fiendens leir. Det sier mye om fader Paolo's mot og overgivelse til Kristus. Italieneren ville være blant det folket han var villig til å gi sitt liv for.

Lengselen etter hellighet

Vår tids største åndelige behov er mennesker som graver djupere. Som vil ha det rotekte. Som er lei trendene, det overfladiske. Jeg bærer på en hellighetslengsel. Joda, ordet 'hellighet' er gått av moten. For mange støver det av det ordet. Men for andre er det et av de vakreste ordene som finnes. For bak det ordet skjuler det seg en åndelig realitet, et levd liv. Ikke som et overmenneske, men som et menneske preget av Jesus.

I forbindelse med vår ukentlige gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi litt på forskudd et slikt hellig menneske, nemlig Ambrosios av Optina (1812-1891). Den egentlige minndagen er 23. oktober, dødsdagen til Ambrosios.

De biografiske opplysningene om hans liv får ligge denne gangen. Jeg har skrevet om ham tidligere her på bloggen. Denne gangen vil jeg konsentrere meg om hans åndelige testamente.

Ambrosios hadde store heleutfordringer, helt fra barnsben av. Kroppslig svakhet skulle følge ham hele livet. Men i dette skrøpelige karet lyste det et indre lys som skulle berøre så mange mennesker - deriblant Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj. Deres møte med Ambrosios var et så sterkt møte, at de måtte skrive om det. Det er vel neppe noen tvil om at munken Sosima i Brødrene Karamasov er Ambrosios av Optina.

Denne Ambrosios skulle leve mesteparten av sitt liv i det berømte Optina-klosteret, og bruke mesteparten av sitt liv i bønn og åndelig veiledning. Han skulle bli kjent for sitt åndelige klarsyn, sin ømhet og barmhjertighet. Mange av de som kom for å samtale med ham gikk derfra som forvandlende mennesker.

Ambrosios er et godt eksempel på at man ikke behøver å reise langt for å bli berømt. Han er nok et eksempel på dette: lever du et liv i bønn og Guds nærhet blir mennesker tiltrukket av deg, for de ser at du har noe som de trenger - det levende vann. Mange dro ut i ødemarken hvor døperen Johannes levde fordi de kjente på seg at han hadde med Gud å gjøre. Slik også med Ambrosios.

Lengselen etter hellighet blir ikke mindre når man stifter bekjentskap med denne staretsen.

torsdag, oktober 19, 2017

Be for Håpets festival og Franklin Graham

Nå nærmer Håpets Festival med Franklin Graham seg veldig raskt. 11.-12 november taler Franklin Graham (bildet) i Oslo Spektrum. I flere måneder har det vært en bønnemobilisering foran den evangeliske møtekampanjen - nå øker vi bønnetrykket! Vil du stå sammen med oss i bønn? Det handler om å be for dine ikke-kristne venner, naboer og andre. Håpets festival er en fantastisk anledning til å få med deg en ikke-kristen venn for å høre evangeliet om Jesus.

Tilbedelse i hellig ærefrykt

Den svenske hellighetsforkynneren, 1800-tallets, Emil Gustafson ble en gang spurt om han kunne beskrive Gud i en setning. Da ble han stille. Så sa han: 'Han heter underlig' Ikke 'under', som sikkert noen ville ha svart. Men: underlig. Slik opplever jeg også Gud av og til.

Så skriver Gustafson en av de vakreste sangene jeg kjenner: 'Hvor underlig er du i alt hva du gjør.' En sang som har betydd så mye og betyr så mye for meg. I det siste verset heter det:

'Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
Og synger med engler i kor.
O, Herre rettferdig og nådig du er,
I alt hva du gjør, er Du stor.'

Det er i denne stillingen jeg aller helst ønsker å være dette året. 2017 er tilbedelsens år, for meg. Jeg har så mye å være inderlig takknemlig for, og jeg ønsker å ære Herren, ikke bare med mine ord, men mitt liv. Midt i min kroppslige skrøpelighet.

Noen jeg kjenner djup takknemlighet for er Tove og Jan Honningdal.


I mange år har vi stått sammen i lederteamet som har stått bak Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. På sin váre og lune måte har Tove og Jan hjulpet oss til å bøye oss i ærefrykt for Gud, og delt med oss noen av de skattene de selv har oppdaget Det har vært hellige øyeblikk.


En annen jeg har vært så heldig å stifte bekjentskap med i de senere årene er Anders Skarpsno (bildet), lovsangslederen fra Bønnesenteret i Levanger. Han har vært med å lede lovsangen på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, og han ledet lovsangen på OutCry på Voss i begynnelsen av april i år hvor jeg var en av talerne, sammen med Roy Godwin. Samme várhet, samme ydmykhet, samme åpenhet for Den Hellige Ånd, som ekteparet Honningdal.

Jeg kjenner meg så beriket av disse menneskene!

onsdag, oktober 18, 2017

Til Bergen til helgen

May Sissel og jeg gleder oss til helgen. Da står Bergen for tur. Lørdag 21. oktober kl.11.00-15.00 skal jeg undervise på et seminar i Bergen baptistkirke. Seminaret har tittelen: 'Bønn i forskjellige faser av livet.' Søndag 22. oktober taler jeg i forbindelse med gudstjenesten samme sted, og på kvelden på et husmøte. Mandag skal jeg undervise på Veien bibelskole. Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Takk til alle dere som står sammen med oss i bønn. Jeg har mer smerter for tiden, og skjelver mer. Be om fysisk styrke til reisen og oppholdet. Be gjerne for seminaret, gudstjenesten og undervisningen. Om salvelse, at mennesker skal bli møtt, sett og berørt av Guds hellige Ånd.

Neste helg har vi ikke noe spesielt på programmet, bortsett fra at jeg skal delta på en samling for Nasjonalt bønneråd i Oslo fredag 27. oktober. Men 4.-5. november gleder vi oss over at vi skal til Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad hvor jeg skal ha et seminar. Kommer tilbake med flere detaljer senere.

Lukas

Han var lege. Vår første kirkehistoriker. Evangelist. Ikonmaler. En lærd mann. Til tross for det en nokså anonym skikkelse i den tidlige kirken. Hadde det ikke vært for at han skrev både et evangelium og den første kirkehistoriske beretningen noensinne, hadde han gått ut av historien som en av de mange ukjente.

I dag feirer vi minnedagen til Lukas. Han er den eneste nytestamentlige forfatteren som ikke er jøde. Enkelte mener han var hellener eller greker og kom fra Antiokia. Som lege hadde han også studert filosofi og kunst. Om seg selv skriver han ingenting. Men han er et øyenvitne til mye av det forteller om i Apostlenes gjerninger, som en del av det apostoliske teamet til Paulus. Det ser vi av de stedene hvor han skriver "vi". Enkelte mener at han kan være den den ukjente Emmaus-vandreren. Den ene navngir jo Lukas som Klopas, mens den andre navngir han ikke.

Lukas er en særdeles grundig gransker. Det ser vi både av evangeliet han skrev og av Apostlenes gjerninger. Han uttrykker det slik selv: "Nå har jeg bestemt meg for å gå nøye igjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng..." (Luk 1,3) Hans gresk er bemerkelsesverdig god.

Han skriver i all hovedsak for hedninger. Det er sjeldent han siterer Det gamle testamente. Han har for vane å gjengi de hebraiske ordene med det tilsvarende gresk ordet, slik en greker ville forstå det. Eksempler på dette er at Simon Kananeus blir til Simon seloten, Golgata nevnes ikke med sitt hebraiske navn, Golgotha, men med det greske, Kranion. Begge deler betyr 'Hodeskallestedet'. Lukas kaller heller aldri Jesus for rabbi, men alltid et gresk ord som betyr Mester. Både evangeliet og Apostlenes gjerninger er dedikert en bestemt person, en mann han omtaler som 'ærede Teofilos'. Navnet hans betyr 'Guds venn'. Hvem han var vet vi ikke. Men ut fra måten Lukas omtaler han på må han ha vært en høytstående, respektert mann. Noen mener han var romersk guvernør i Akaia.

Evangeliet han skriver er blitt kalt 'bønnens evangelium'. Det viser at Lukas var spesielt opptatt av Jesu bønneliv. Ved alle de store tidspunktene i Jesu liv lar Lukas oss få se Jesus i bønn. Lukas gir også kvinnene stor plass i sitt evangelium. Det er også bemerkelsesverdig i den mannskulturen han beskriver.

En annen ting jeg har merket meg hos Lukas er at uttrykket 'lovpriste Gud' forekommer oftere hos Lukas enn i hele resten av Det nye testamente til sammen!

I Jerusalem skal han ha møtt Jesus og blitt en av Hans etterfølgere. Etter pinsefestens dag i Jerusalem skal Lukas ha vendt tilbake til Antiokia, hvor han møtte apostelen Paulus.

Den kirkelige tradisjonen mener også å vite at Lukas var den aller første ikonmaleren, og skal ha malt et ikon av Maria, Jesu mor.

Tradisjonen forteller at etter at Paulus døde som martyr skal Lukas ha drevet misjonsarbeid i Italia, Dalmatia og Makedonia. I høy alder skal han også ha besøkt Libya og Øvre Egypt.

Han skal ha vært 84 år gammel da onde avgudsdyrkere skal ha torturert ham for Jesu skyld og hengt ham opp i et oliventre i byen Thebes i Hellas.

tirsdag, oktober 17, 2017

Martyrenes kropper hentes hjem

Hvem kan glemme de grufulle drapene på de 21 kristne som ble drept av islamister i Libya vinteren 2015. Ved Middelhavets strand ofret de sine liv på grunn av troen på Jesus Kristus. Nå er martyrenes kropper blitt funnet i en massegrav og kroppene skal nå bringes hjem til Egypt.

Jeg var en av de aller første til å skrive om den forunderlige historien om en av disse mennene. Først ble det meldt at det var 21 koptere som var myrdet, men så man nærmere etter på bildet av de 21 mennene, som sto der knelende med en islamist bak seg med kniven trukket, så man at det også fantes en mann med helt svart hud. Historien forteller oss at han ble tatt til fange sammen med de 20 kopterne. Mannen kom fra Tsjad og var muslim. Da dagen kom og de skulle henrettes så får den muslimske mannen valget mellom å avlegge sin trosbekjennelse eller bli drept. Muslimen valgte å dø sammen med de kristne. Han hadde levd sammen med dem, sett deres liv, sett deres tro, og var blitt en kristen gjennom deres levde liv. Da valgte også han å dø for Jesus.

Nå skal de 21 martyrenes døde kropper legges i vigslet jord og de 21 hvile til oppstandelsens dag. De sørgende skal få sine tilbake. Det er en trøst midt i sorgen.


Kristne konvertitter i Iran fengslet for sin tro

Nok en gang har iranske myndigheter arrestert en kristen konvertitt. Hva som har skjedd med ham er foreløpig ukjent.

Mohammad Ali Torabi ble arrestert 10. oktober på kontoret sitt i Dezful, en by lokalisert i grenseområdene mellom Iran og Irak. Tre andre personer ble arrestert samtidig med Mohammad, en disse tre ble løslatt etter avhør.

To dager før Mohammad Ali Torabi ble arrestert, ble ytterligere to konvertitter arrestert. Denne gangen i Teheran.

Det er Radio Farda som melder dette. La oss huske Mohammad og alle andre kristne som sitter fengslet i Iran for sin tro.

500 ungdommer på konferanse i Ukraina for å nå nasjoner med evangeliet

I helgen ble det arrangert et lederforum i Lutsk i Ukraina med 500 ungdommer og talere fra 20 land i Eurasia og USA. Hensikten med samlingen var å motivere og hjelpe ledere i evangelikale menigheter til å utnytte potensialet for misjon i landene som en gang utgjorde Sovjetunionen.

Bak lederforumet sto Mission Eurasia med dets leder Sergeij Rakhuba, som representerer baptistene i Ukraina.

Samlingen i Lutsk var svært strategisk. La oss huske å be for alle de som arbeider med å nå Ukraina og de tidligere landene som utgjorde Sovjetunionen med evangeliet. Mange av ungdommene som deltok ble tent å brann for å drive aktivt med misjonsarbeide.

Foto: Sergeij Rakhuba.

mandag, oktober 16, 2017

Aasmund Brynildsen og de hellige ikonene

Jeg husker det som om det var i går - selv om det er mange år siden det skjedde. Jeg lette blant bøker på Gjøvik bibliotek og fant en skatt! En skatt hvis innhold skulle gi meg innsikt i helt ukjent verden for meg. Året var muligens 1974. To år etter at jeg ble en kristen. Boken var i stort format, og var skrevet av en for meg helt ukjent forfatter: Aasmund Brynildsen (bildet). Boken handlet om de hellige ikonene.

Jeg leste, jeg så. Og ble beriket.

Flere år senere forstod jeg at jeg stiftet bekjentskap med det som kalles kontemplasjon. Den stille betraktningen, beskuelsen. Dvelingen ved skjønnheten, det hellige.

Siden har ikonene hatt avgjørende betydning for mitt liv. Ikke som kunst, men det også, men først og fremst som et vindu inn mot det evige.

I dag er det på dagen 100 år siden Aasmund Brynildsen ble født. Det var han som åpnet mine øyne for Østkirken, for ikonene, og dermed skapte en djup lengsel etter Guds nærvær og et liv i bønn. Så leste jeg Fjodor Dostojevskij og stiftet bekjentskap med staretsen Sosima. Jeg var bare en tenåring.

Men møtet med Brynhildsen og de russiske og bysantinske ikonene og Østkirken har preget meg i alle år siden. Min interesse for ikoner er altså ikke noe som har oppstått i de senere år. Den har fulgt meg siden jeg ble en kristen på 1970-tallet.

Nei, jeg tilber ikke ikoner.

Men disse skjønne bildene er for meg sterke vitnesbyrd om noe som er annerledes, noe som representerer det hellige. Det rene.

I Kristi himmelfartskapellet er vi så heldige at vi har flere vakre ikoner. Et av dem er malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth i Skien. Det heter Ømhetens Gudsmoder.


Evangelikale forbilder, del 2

Jeg har mye å takke Norges kristne student- og skoleungdomslag for - eller Laget - som organisasjonen kalles i dagligtale. Det var i Laget jeg først lærte betydningen av å ha en stille stund hver dag, og det var i Laget jeg lærte å bli glad i Bibelen og forstå at den er Guds evige uforanderlige og autoritative ord.

Og det var i Laget jeg stiftet bekjentskap med Edith og Francis Schaeffer (bildet) for første gang. De to var med på å legge grunnlaget for både Bibelglede og et ønske om Bibeltroskap som har vart frem til denne dag. At Bibelen var eneste autoritet for liv og lære ble en overbevisning allerede tidlig på 1970-tallet - som jeg ikke fra veket fra eller angret på. Sikrere fundament for troen finnes ikke.

Mye falt på plass i 1986 da jeg leste "The Great Evangelical Disaster", som i norsk oversettelse fikk tittelen, "Skjebnetime", utgitt på Ansgar forlag. Denne boken tok et kraftig oppgjør med den snikende liberalteologien innen evangeliske kretser. Boken fortjener å bli lest den dag i dag fordi den er et glitrende forsvar for Bibelens autoritet.

Om Bibelen skriver Francis Schaeffer blant annet:

"I dag er det to grunner til å være streng og ikke inngå kompromisser når det gjelder Bibelens ufeilbarlighet. Først og fremst fordi det er den eneste måten å være tro mot det Bibelen lærer om seg selv, mot det Jesus sier om Bibelen og mot det kirken har trodd gjennom alle tider. Dette alene skulle være god nok grunn, men i dag er det også en annen grunn for å holde strengt på Bibelens ufeilbarlighet: Fordi vi har vanskelige tider fremfor oss, for oss selv og for våre åndelige og kjødelige barn. Og uten et sterkt syn på Bibelen som vårt fundament, vil vi ikke være sterke nok til å stå imot alle vanskelighetene som vil komme. Hvis ikke Bibelen er uten feil, ikke bare når den taler om frelse, men også når den taler om historien og om verden, har vi ikke noe grunnlag for å svare på spørsmål om hvordan universet oppsto og ser ut og hvorfor mennesket er så unikt og verdifullt. Vi vil heller ikke ha moralske absolutter eller sikkerhet om at vi er frelst, og neste generasjon kristne vil ikke ha noenting igjen å stå på. Våre åndelige og kjødelige barn vil få overlevert et sviktende fundament som de ikke ha bygge sin tro eller sitt liv på." (Francis Schaeffer: Skjebnetime. Ansgar forlag 1986, side 32)

Sviket mot Guds ord er et forholdsvis nytt fenomen i kirken. Frem til for 200 år siden trodde hver eneste kristen at Bibelen er ufeilbarlig.

At Schaeffer fremdeles er svært aktuell viser det faktum at den nye nådebevegelsen her i Norge har avskrevet Bibelen som Guds ord til oss. En av dens forkynnere sto nylig frem i Kristiansand og fortalte at han var blitt fri som menneske den dagen han kastet Bibelens autoritet fra seg.

Men dermed kastet han også selve fundamentet for sin tro fra seg, og vil nå være prisgitt seg selv som sin høyeste autoritet. Lykke til med det prosjektet! Det vil vise seg å være som en sumpmyr.

Det var under de omtumlende årene som fulgte 2.verdenskrig at Edith og Francis Schaeffer dro fra USA til Europa som misjonærer. I Sveits - i 1955 - grunnla de L'Abri fellesskapet, et trygt ly i de sveitsiske alper hvor unge mennesker kunne komme for å studere og søke å finne meningen med livet. Hvor mange intellektuelle tvilere som ekteparet Schaeffer har hjulpet til en levende tro på Herren Jesus, vet alene Gud. Men det er mange. Ekteparet Schaffer gav redelige og troverdige svar, fordi ungdommene også så troen kroppsliggjort i deres liv.

(fortsetter)

13 kristne familier i India nektet mat fordi de er kristne

Tretten kristne familier i en liten landsby i den indiske delstaten Jharkhand ble nylig nektet å få sine matrasjoner som de er helt avhengig av ene og alene fordi de er kristne.

Familiene i denne lille landsbyen får matrasjoner fra de indiske myndighetene på grunn av sin ekstreme fattigdom. At de nå blir nektet mat skyldes at disse tretten kristne familiene nektet å donere penger til en hindufestival som landsbyen arrangerte. Som kristne kunne de ikke være med på å gi støtte til noe som har med avgudsdyrkelse å gjøre.

En slik kollektiv avstraffelse av kristne er ikke uvanlig i India. Virkemidlet brukes blant annet for å bli kvitt kristne fra enkelte områder eller tvinge dem til å konvertere til hinduismen.

La oss huske våre lidende trossøsken i India i våre forbønner.

Å kjenne hverandre i Kristus

"Ofte tror vi at vi først må lære å kjenne og forstå hverandre før vi kan samles rundt nattverdbordet. Selv om det er bra om de som tar del i brødet og vinen kjenner hverandre, så skaper regelmessig nattverdfeiring en åndelig enhet som når bortenfor alle menneskelige nivåer av 'å kjenne hverandre.'

Når vi sammen går inn i Jesu døds- og oppstandelses hellige mysterium gjennom å delta i nattverden, blir vi gradvis én kropp. Vi lærer virkelig å kjenne hverandre i Kristus."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen