mandag, august 21, 2017

Helbredende fellesskap

Er det en ting menighetsfellesskapet burde være så er det dette: en raus møteplass hvor det er mulig å snakke om de ting som har såret oss eller sårer oss. En plass for legedom. Et helbredende fellesskap.

Det forundrer meg at så mange kristne jeg møter forteller om menighetsfellesskap hvor det ikke skal snakkes om at livet er vanskelig, ikke snakke om nære relasjoner hvor det oppleves smerte. Det blir for privat, for personlig.

Men hvor skal mennesker dele sine liv om det ikke er i et menighetsfellesskap? Burde ikke menighetsfellesskapet være trygt og burde man ikke få senke skuldrene der og ha noen å lene seg mot? Det er jo ikke et sted for fullkomne mennesker? Eller?

Jeg tror mange kristne - og ledere spesielt - er redd for svakhet. Vi skal fremstå så sterke, så troende. Det er ingen ting jeg har fått så mye pepper for - også av kristne ledere og pastorer - som da jeg for en tid tilbake beskrev det jeg kaller "svakhetens teologi". Det forundret meg, men etter hvert har jeg sett at det å vise svakhet, er truende for mennesker som vil beholde masken og fremstå som sterke og relevante mennesker.

Da blir uregelmessige verb truende. Da vil man raskt legge lokk på når noen viser at livet er skjørt.

Jeg kjenner mange pastorer. En av dem er far til flere barn. Han snakker varmt om alle, bortsett fra et av barna. Hun nevnes aldri. Årsaken er at hun sliter psykisk. Det er det ikke plass for i hans verden.

Jeg kjenner jeg blir veldig lei meg. Er ikke Jesus glad i henne da?

Og jeg blir lei meg når jeg hører om menigheter hvor foreldre og pårørende som ikke skal få dele sin smerte over barn eller barnebarn som har det vondt - fordi det er for privat. Hva er menigheten blitt da? Et skuespill?

Jeg lengter etter og ber om at Gud skal reise opp menigheter hvor det er plass til sårbare mennesker, og hvor menighetsfellesskapet blir en plass for raushet og legedom.

Vær gode mot hverandre.

Billedtekst: Den bortkomne sønnen av Daniel Bonelli.

De elendige

Med årene kommer hos mange en djupere erkjennelse av egen tilkortkommenhet, av egne synder. Man kjenner seg igjen i beskrivelsen apostelen Paulus gir i Rom 7:

"Jeg elendige menneske!" (v.24)

Jeg er fullstendig klar over at man ikke blir særlig populær av å skrive noe slikt i dag. I visse kretser hevder man sågar at en kristen ikke lenger har synder å bekjenne. Hva andre har og ikke har, vet jeg lite om, men for egen del vet jeg bedre: Jeg har synder å bekjenne.

Og jeg forstår i grunn Paulus godt når han beskriver seg selv om: "jeg elendige menneske..." Ja, også når han skriver: "For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg." (v.15)

Dette kjenner jeg igjen. Og det er ikke blitt enklere med årene. Ta nå dette med ordene vi sier, og som vi angrer etterpå, og som vi så gjerne skulle ha vært usagt. De ordene som sårer, som stikker, de ordene som avslører oss, at vi er dårer! Jakob, Herrens bror, skriver: "Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme." (Jak 3,2)

Eller handlinger vi begår. Vi vet til og med at det er galt, lite gjennomtenkt, vi gir etter og forstår med det samme at vi har syndet.

Vi bortforklarer det. Kaller det en skrøpelighet. Unnskylder oss. Forklarer. Det skjedde fordi jeg var sliten, uoppmerksom, fordi jeg er skrudd sammen på denne måten, fordi jeg ble urettferdig behandlet.

Men det er synd. Det er det det er. Og heldigvis kommer vi under Helligåndens påvirkning som overbeviser oss om VÅR, om MIN synd.

Kong Saul unnskyldte seg stadigvekk. Kong David erkjente sin synd. "Min synd", skriver han i Salme 51. "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort." (v.6)

Mer enn noe annet - som årene går - har jeg kommet frem til den erkjennelsen at mitt aller største behov er Guds miskunn. Min viktigste bønn er denne: Miskunne deg over meg!

Og det beste jeg vet om er dette: syndernes forlatelse.

søndag, august 20, 2017

Festgudstjeneste med innsettelse av ny pastor i International Baptist Church, Sandvika

Dette har vært en stor og gledelig dag med masse sterke følelser for May Sissel og meg - og for alle medlemmene av International Baptist Church i Sandvika, og ikke minst for det nye pastorparet Valerie og Joseph Simon.
I to år har jeg sammen med pastor Jim Crockett vært rådgiver for komiteen som har arbeidet med å finne frem til en ny pastor for denne flotte menigheten. Etter hvert ble det klart at Gud hadde kalt Joseph Simon, som i 26 år har vært pastor for den største ungarsktalende menigheten i Europa, i Oradea, Romania. Det har vært et stort privilegium. Og det var gripende å få være sammen med flere pastorer og be for Joseph Simon.
Og sist, men ikke minst, var det fantastisk å få se igjen våre kjære, kjære venner, Marilyn Slough og Jack Slough, som sammen med sin familie startet denne menigheten. Vennskapet med dem har betydd så uendelig mye for oss, så det ble mange gledestårer. Tenk at det var mulig å sees igjen! Dette ble et beveget møte.
Det var også så fint at pastor Linda Aadne og generalsekretæren i Det Norske Baptistsamfunn, Terje Aadne hadde mulighet til å være med menigheten denne dagen. Nå håper jeg IBC snart blir medlem Baptistsamfunnet. Terje Aadne brakte en hilsen, og lyste til slutt velsignelsen over forsamlingen. Han har også betydd mye for mange i en vanskelig tid for denne menigheten,
Jeg ser frem til et godt vennskap og fellesskap med Joseph Simon. Jeg har et spesielt hjerteforhold til denne menigheten, og var i sin tid innstilt som menighetens pastor etter Jack Slough, men Gud hadde en annen vei for meg den gangen. Her har jeg talt mange ganger, og det kjenner jeg stor takknemlighet for.


Jesus, barna og Guds rike

"De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det. Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem." (Mark 10,13-16)

Ro og stabilitet

Det hender jeg går på kafé for å få ro. Kanskje det høres selvmotsigende ut? Men jeg klarer å kutte ut alt rundt meg. Klirret i koppene. Stemmene rundt bordene. Vel og merke om jeg har med meg en bok. Da er det bare meg og boka. Og så trenger jeg en kopp tea. Ordentlig tea. Ikke noe smakstilsatt juks.

Jeg har min faste kafé. I lørdagens travelhet ble jeg i går sittende helt i ro og lese Samuel Rubenson. Svensk kirkehistorier, professor, prest. Han har levd med koptiske munker i et ørkenkloster i Egypt, undervist i Jerusalem og lest orientalske språk for bedre å forstå klostrenes håndskrifter. I fjor avsluttet Rubenson et syvårig forskerprogram om de tidlige klostrene og det har forandret synet på munkene i det antikke Egypt og Syria.

Det kan hende jeg kommer tilbake til det i en egen bloggartikkel. Her vil jeg dele med deg noen kloke ord av Samuel Rubenson som omhandler noe helt annet. Det andre ble nevnt bare for at du bedre skal forstå hvem denne Rubenson er. Her i min oversettelse:

"Den ro og stabilitet som vi behøver i denne tid kan knappest vinnes utenfra, den må vokse fram i liv der hverdagslig erfaring og praksis flettes sammen med selverkjennelse og åndelig innsikt. Et liv på omvendelsens vei."

Det er så sant som det er sagt. Vi må leve det indre livet. "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, FRA HANS INDRE skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få de som trodde på ham..." (Joh 7,38-39)

Vi lever i en tid som er så overfladisk. Hvor man løper fra det ene til det andre for å finne det som man så desperat leter etter. Men "Guds rike er inne i dere." (Luk 17,21)

Apostelen Paulus beskriver for menighetene i Galatia at Gud hadde utvalgt ham, og kalt ham, for at Gud ville "åpenbare sin Sønn i meg." (Gal 1,16)

Hva gjør vi for å ta vare på vårt INDRE LIV?

lørdag, august 19, 2017

Nepal opplever en stor vekkelse

Nepal er et av de landene i verden for tiden hvor flest mennesker kommer til tro på Jesus. Hør bare:

I 1951 var Nepal det landet i Asia hvor det ikke fantes en eneste kristen. Ti år senere fantes det 458 kristne i landet. I 2001 hadde tallet økt til 102.000, og i 2011- hvor vi har den siste målingen - til hele 375.000. Andre mener at dette er forsiktige beregninger, og at tallet er mye høyere.

Mye av veksten har funnet sted etter at Nepal i 2008 opphørte med å være et hinduistisk kongedømme og ble et sekulært demokrati. Veksten skjer for det meste blant lav-kastene. Den kolossale veksten har fått hindu-nasjonalister til å rase og fremsette en rekke beskyldninger ikke minst mot utenlandske misjonsorganisasjoner. De hevder blant annet at misjonærer bruker penger for å få folk til å omvende seg og at omvendelsene for manges vedkommende er falske. Dette har ført til en god del spenninger og til en gryende forfølgelse. Det finnes intet grunnlag for å tro på disse beskyldningene fra de nasjonalistiske hinduene.

Men enkelte er bekymret for at veksten skjer for fort, og at det er store utfordringer med å grunnfeste de nye kristne i troen.

La oss takke Gud for alt det gledelige som skjer i Nepal, for alle som kommer til en levende tro på Jesus, og la oss be for oppfølgingen, bibelstudiegruppene og at de nye kristne blir bevart.

Om å leve saligprisningene, del 7

Spaltet som vi er i vår lojalitet og besmittet av synd, hvem av oss kan si at våre hjerter er rene? Men i den sjette saligprisningen insisterer Jesus på at det er de rene av hjertet som skal se Gud. (Matt 5,8)

Av Rebekah Domer

Jeg kjemper med dette skriftavsnittet fordi jeg kjenner meg selv og vet at jeg er en synder. Vi har alle falt. Så hvordan kan noen av oss nå himmelen eller se Gud?

Svaret tror jeg finnes i Jesu ord: "Sannelig jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." (Matt 18,3-4)

Med mindre vi vender om og ydmyker oss. Med andre ord: vi må forvandles gjennom omvendelse. Vi kan ikke komme inn i Guds rike med mindre vi er meislet, hugget, endret.

Denne forvandlingen synes å være et skremmende prosjekt, spesielt om vi har falt djupt. Men Gud sender budbringere - i hvert fall forsøker Han. Hvis vi ikke avviser dem, kan de vise oss veien.

----

"Ultralyden viser at noe er unormalt. Fosteret du bærer på er ikke levedyktig, er jeg redd. Jeg anbefaler at vi fjerner det med det samme."

Rosalie Gambino kjente at hun ble svimmel. Hun hadde blitt innkalt til en privat konsultasjon hos sin gynekolog. Det kunne ikke være sant det legen sa. Nei! Han måtte ta feil.

Rosalie er en kvinne jeg møtte gjennom en felles venn i fjor. Hun hadde bedt om et barn i mange år. Hennes første graviditet endte i en livstruende abort, og hun ble fortalt at det ikke var trygt for henne å bære frem barn. Faktisk sa legene til henne at det var høyrisiko-sport for henne å bli gravid igjen. Kroppen hennes var ikke sterk nok.

Rosalie satte igang prosessen med å adoptere et barn. Hun så etter alle mulige løsninger. Letingen hennes førte henne til Ukraina, hvor hun fant ikke bare ei, men tre jenter som alle var i desperat behov for et hjem. Hun adopterte en jente hvert år i tre følgende årene, og reiste mange mil for hver adopsjon.

I det hun gikk gjennom en rutinemessig blodprøvetaking i forkant av den tredje adopsjonen ble det slått fast at hun var gravid. Hun var skeptisk, og søkte råd hos en annen lege. Hun kunne nesten ikke tro det var sant da graviditeten ble bekreftet. Hennes lengsel etter å bli mor ble endelig en realitet.

Hun ble derfor helt satt ut når gynekologen foreslo abort. Det var ikke noe alternativ for Rosalie. Hun bar barnets mor og ville bære barnet fram. Tross alt, var ikke det å være mor?

Videre screening avdekket at banet hadde Downs syndrom og livstruende avvikelser fra normalen i alle vitale organer. Situasjonen virket helt håpløs. Igjen søkte Rosalie en annen lege for å få hans vurdering, Også denne legen foreslo abort. Graviditeten var høyrisiko, og barnet ville bare leve en dag, om man var heldig.

"Hvis det er tilfelle, så er jo det en dag i hans liv, og du har ingen rett til å ha fra ham livet", var Rosalie's svar. "Hvorvidt livet er levedyktig, han er min sønn!"

Rosalie's eksmann var langt fra støttende. Han var enig med legene som gikk for abort. Han var rasende når han forstod at hun ville beholde barnet. "Du er i ferd med å føde et misfoster," anklaget henne.

Det ble lagt opp til et strengt sengeleie for Rosalie, mens eksmannen stadig forsøkte å overtale henne, men hun holdt hva hun hadde lovet seg selv. Hun var en hengitt katolikk, og hun ba med stor over for sin sønn.

Når hun hadde nådd 35 svangerskapsuke var hun igjennom en undersøkelse og legene kunne da fortelle henne at barnet var i stor nød. Fødselen ble satt igang og klokken 1600 den 21. august 2008, gjorde John Ashton Prendergast sin entre. Han veide tre og et halvt kilo. Rosalie valgte å kalle ham John for sin hebraiske betydning: Gud har vært nådig og vist oss favør.

Etter at barnet var født kunne hjertespesialistene fortelle at barnet hadde en fullstendig atrioventrikulær kanaldefekt - i hovedsak hadde han et ett-kammer hjerte uten ventiler. Men han levde.

Livreddende kirurgi ved en alder av fem måneder korrigerte hjertefeilen til John. Men Rosalie har ment at John har vært perfekt hele tiden! Hun synes det er et privilegium å se livet gjennom øynene til en slik ren ånd. John, lik andre som bærer merkene til en som er fysisk sønderknust, elsker helt naturlig. Hans sjel er ikke delt opp av konkurrerende begjær som er egoistiske i sin natur, som Cameron Lee beskriver i boken: 'Unexpected Blessings'. John elsker ganske enkelt.


"Jeg trenger aldri å bekymre meg om at han vil leve et utsvevende liv eller bli avhengig av rusmidler," reflekterer Rosalie. "Han er et evig barn. Han har en fantastisk sans for humor og fører folk sammen. Når jeg er fornærmet eller opprørt, gir han meg de beste klemmene og kyssene som finnes. Og hvis jeg noen gang - Gud forby - gråter, holder John den lille hånden sin ut og kommanderer: Stopp! I kirken viser han en avansert åndelighet. Jeg føler hans sjel er mer utviklet enn resten av oss. Jeg tror disse barna har tatt på seg et oppdrag fra Gud, for å lære folk hvordan de skal håndtere motgang og hvordan leve et fylt av glede og mening.

Rosalie ser barn med funksjonshemninger som en gave, men mange i vårt samfunn gjør det ikke. Herskende samfunnsmessige synspunkter, formet av media og underholdningsindustrien, merker slike mennesker som feilvare. Men sett gjennom linsen til Jesu ord i denne saligprisningen, lurer jeg på om disse virkelig kan være de rene i hjertet som Jesus snakker om.

Thomas en Kempis beskriver John og de mange som han når han sier: "Renhet og enkelhet er de to vingene som mennesket svever over jorden med og all midlertidig natur. Enkelhet er i intensjonen, renhet i kjærligheten; Enkelhet vender seg til Gud; Renhet forener med og nyter ham. "

I et samfunn som ofte dømmer en persons verdier ved materielle tiltak, utfordrer barn som John oss til å revurdere verdien av menneskelivet fra Guds perspektiv. Til slutt, hva er det som utgjør livskvalitet og renhet i hjertet? Eberhard Arnold oppsummerte det: «Salige er de som har hjerte ... som elsker, som bygger opp enhet overalt. ... De tenker ikke på seg selv, for hele deres hjerte er vendt mot andre.» Må man være en Hollywood kjendis eller Harvard student for å innse dette?

(fortsetter)

fredag, august 18, 2017

Wigglesworth om helbredelse

Den legendariske helbredelsesevangelisten Smith Wigglesworth (bildet), fikk en dag spørsmål om han kunne anbefale en god bok om helbredelse.

Han brukte ingen tid på å tenke seg om før han svarte:

"Hva er galt med Matteus, Markus, Lukas og Johannes? Det er det beste som finnes om helbredelse. De er fulle av tilfeller som viser Jesu vidunderlige kraft. De vil aldri slå feil i det å få Guds gjerninger til å skje, dersom folk bare vil tro på dem."

Medfølelse var en viktig motivering når Wigglesworth ba for syke:

"Han gråt ofte når han fikk se og høre om de desperate livssituasjoner til mange av de som ba ham om forbønn. Noen ganger var hans gråt så intens og inderlig at en hel forsamling endte opp med å gråte sammen med ham. Det fortelles gjentatte ganger i evangeliene om Jesu medfølelse. Fordi Wigglesworth var full av Kristi Ånd, kunne han også tjene i den samme Ånd."

En annen motivering for Wigglesworth når det gjaldt helbredelse var at Wigglesworth var opptatt av Guds ære. Han var alltid påpasselig med å gi Guds nåde og kraft æren for ethvert frelsesunder, hver helbredelse eller befrielse.

Begge historiene er hentet fra George Stormint: "Wigglesworth . en mann som vandret med Gud."

Dette synes jeg er vanskelig

I dag skal jeg skrive om noe jeg synes er vanskelig. Jeg håper du synes det er greit at jeg presenterer en problemstilling, uten at jeg kommer med noe svar eller konklusjon.

Leser vi evangeliene skal vi ikke lese lenge før vi møter mennesker som er syke, og som blir helbredet av Jesus. Det finnes mange slike beretninger. For å være ærlig synes jeg de ofte er vanskelige å forholde seg til. Ikke vanskelige i den forstand at det er problematisk at Jesus helbreder syke, eller at syke blir helbredet når de er i nærheten av Jesus. Det hører liksom sammen. Jeg blir rørt av å se hvordan Jesus møter de som er syke.

Men det jeg synes er problematisk med disse beretningene er at vi ser så sjeldent noe lignende skje i våre sammenhenger i dag, enda Guds ord slår fast at "Jesus Kristus er i går og i dag den samme,ja, til evig tid." (Hebr 13,8)

Joda, jeg kjenner godt til forklaringene vi gir i aller beste mening. Jeg lengter etter å se at flere syke får oppleve å bli helbredet - i dag.

Men jeg kan samtidig si at jeg er lei av skrikingen, den ekstatiske stemningen, manipuleringen, i noen av dagens såkalte 'helbredelsesmøter'. Jeg er lei dyttingen, kravene til positiv bekjennelse, kravene om å skulle tro nok.

Jeg har vært vitne til at Gud har grepet inn i manges liv i det siste. Flere enn noen gang. Noen vitner om at alvorlig sykdom er blitt legt. Det har skjedd så stillferdig. Gud har stadfestet sitt ord med tegn og under. Oftest har det skjedd når jeg selv har vært som svakest og mest dårlig.

Jeg ber til Gud om at Han må vise oss den beste måten vi kan formidle helbredelse til hele mennesket - ånd, sjel og kropp. Jesus sa vitterlig: "Gå og forkynn: 'Himmelriket er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut de onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave." (Matt 10,7-8)

Fjerner vi helbredelsesundrene fra evangeliene blir det ikke mye igjen. Kan vi leve med at vi ser så lite av det apostlene så av tegn og under?

torsdag, august 17, 2017

Tittelhysteriet i kristne sammenhenger

Den anerkjente tidsskriftredaktøren og forfatteren, Lee Grady (bildet) tar nå et oppgjør med tittelhysteriet i deler av den pinsekarismatiske delen av kristenheten for tiden.

For en tid siden, skriver Lee Grady, ville man gjerne titteleres "biskop", og enkelte ble til og med vigslet med "ring, skrud og morsomme hatter", skriver Lee. Nå holder ikke det lenger. Nå er det "apostel" som gjelder. Både på visitkortet og brukt når man enten presenterer seg selv eller aller helst blir presentert av andre.

Og det er ikke bare i den engelsktalende verden at det er slik. Vi finner norske varianter også. For ikke så lenge siden så jeg en norsk predikant forhåndsannonserte møter i et land i Afrika. Han hadde plutselig fått en doktortittel. Det er selvsagt bare bløff. Vedkommende, som også kaller seg både apostel og profet, har ingen akademisk utdannelse.

Lee Grady forteller at han nylig var på Island. På konferansen der deltok det et par afrikanere. Før møtet gikk han ned for å hilse på de. De ble helt satt ut. De hadde aldri møtt en predikant før som hadde hilst på noen før møtet. Lee Gardy insisterte også på å bli kalt "Lee", og det gjorde sterkt inntrykk på de to. Hadde han ingen tittel? De var vant med at predikanter hadde en tittel som de måtte forholde seg til. De var sjokkerte.

Grady forteller om apostler som er så selvhøytidelige at de ikke kan bli salvet av Gud om man ikke tiltaler dem med rett tittel.

Men han forteller også om møtet med forfulgte kristne i Kina, som absolutt anerkjenner apostel-embetet, som er gitt til Kristi kropp, men som heller vil bli tiltalt med "bror" eller "søster".

"Det avgjorde saken for meg," sier Lee Grady.

Disiplene til Jesus var opptatt av bordplasseringer og æresbevisninger. Jesus sa til dem:

"Den som opphøyer seg selv skal fornedres, og den som fornedrer seg selv skal opphøyes." (Matt 23,12)

Og Han snakket om de minste, om å bli som barn.

Jeg tror Herren både har gitt oss apostler og profeter, men jeg tror ikke på dem som kaller seg det selv. De passer jeg meg for.

I 1600-tallets døperbevegelse kalte man gjerne en forkynner for "Ordets tjener". Det har jeg mer sans for.

Du kan lese Lee Grady's artikkel i svensk oversettelse her:

http://www.dagen.se/kronikor/gor-upp-med-titelsjukan-1.1010718#cxrecs_s

500 kristne fra Iran har flyktet til Tyrkia på grunn av forfølgelse

Iranske myndigheter driver heksejakt på kristne i et forsøk på å få stanset den kolossale veksten i antall muslimer som nå blir kristne i landet. De tøffe tiltakene iranske myndigheter setter inn i forfølgelsen, fører nå til at mange kristne ser seg nødt til å flykte fra Iran.

Omlag 500 kristne konvertitter fra Iran har søkt tilflukt i Tyrkia, hvor de har større muligheter til å få levd ut sin tro i praksis.

Det er den kristne nettavisen Premier som skriver dette 15.august i år.

Det kurdiske nyhetsbyrået Rudaw publiserte nylig en video fra Van i Tyrkia - Van ligger tett opptil den iranske grensen - som viser kurdere som er kommet til tro på Jesus i Iran. Ingen av dem vil stå frem på videoen med sitt ansikt eller sitt navn, av frykt for iranske myndigheter. De kan fortelle at de har forsøkt å praktisere sin tro i all hemmelighet i Iran, men at det er umulig. Faren for å bli tatt er overhengende, og det betyr bøter og fengsel.

Hundrevis av kurdiske ungdommer i Iran har kommet til tro på Jesus den siste tiden. De har alle muslimsk bakgrunn.

En dag skal tåken lette

Her om dagen fikk jeg nok en melding fra Peter Hoover i Australia. Jeg synes det han skriver om er så viktig for oss alle at jeg har valgt å oversette det til norsk:

En tåkete morgen på de store slettene i det østlige Montana, USA. Ingen tvil om at det var denne typen vær som hilste Annie Barker velkommen den minnerike morgenen for over hundre år siden. 

Var Annie Barker en kjent person? Absolutt ikke! Hun var født nær landsbyen Leon i New York rundt år 1844, viet hun fra ung alder livet til Herren og tjente som lærer. Så, etter at hun ble gift, fulgte hun sin unge ektemann for å skaffe seg land på de store og stort sett ubebodde østlige slettene i Montana.

Hva tenkte Annie på og hva gjorde hun?

Vi vet veldig lite om Annie Herbert Baker's liv, men en ting er mange kjent med: En tåkete morgen, mens hun uten tvil tenkte på livets pågående mysterium, tenkte hun også på hva fremtiden ville bringe, sammen med utfordringene i de menneskelige relasjonene, og et dikt begynte å formes. 

Senere skulle den kjente kristne sanglederen, Ira D. Sankey, lese diktet og satte musikk til det. Han sang det først i Manchester, England, på en spesielt tåkete dag. Sangen ble umiddelbart en favoritt blant kristne over hele verden, og også min.

Spesielt i de siste årene, hvor jeg har hatt en rekke medisinske utfordringer, har jeg ofte våknet om morgenen med spørsmål: Hvor lenge skal dette vare? Hvor vil dette ta meg?

Det enkleste ville jo være å få dø og så møte Herren. Det ville være strålende. Men selvfølgelig vil Herren åpenbart at jeg skal bli her, så begrenset som alt er blitt, for sin herlighets skyld og for Hans fred. 

Idet jeg har tenkt på disse tingene, og setter min lit til min himmelske Fars omsorg, har jeg ofte vendt tilbake til Annie Baker's sang. Nei, vi forstår ikke fremtiden. Mange ganger forstår vi ikke engang hverandre som vi skule. Men pris Herren, en dag vil alt bli klart!

Hvis vi holder ut i tålmodighet og stoler på Gud vil tåken en dag rulles bort. 

Idet jeg tenkte på denne sangen kom jeg for to uker siden opp med et dristig forslag. Jeg ønsket at jeg kunne synge denne sangen sammen med en større menighet som kjenner den godt. Hvem jeg kom til å tenke på? Jo, mine umiddelbare tanker gikk til Shippensburg Christian Fellowship i Franklin County, Pennsylvania, hvor vi tilbrakte flere år på 1990-tallet (ikke etter hverandre), Jeg skrev til dem og lurte på om de kunne lage en innspilling av denne sangen og dele den med meg. Så skjedde det fantastiske: Morgenen den følgende Herrens dag, som ble ledet av John D. Martin, sang de ikke bare denne sangen, men 18 tilsammen i en gudstjeneste, og delte dem alle sammen med oss her i Australia. Hvilken fantastisk gave! Hvilken glede, blandet med takknemlighetens tårer og lovprisning, for alt dette brakte oss.

Her er sangen:

When the Mists have Rolled Away

When the mists have rolled in splendour
From the beauty of the hills,
And the sunlight falls in gladness
On the rivers and the rills,
We recall our Father's promise
In the rainbow of the spray:
We shall know each other better
When the mists have rolled away.

Refrain:

We shall know, as we are known,
Never more to walk alone,
In the dawning of the morning
Of that bright and happy day,
We shall know each other better,
When the mists have rolled away.

Oft we tread the path before us
With a weary, hardened heart.
Oft we toil amid the shadows,
And our fields are far apart.
But the Saviour's "Come, ye blessèd"
All our labour will repay
When we gather in the morning
Where the mists have rolled away.

We shall come with joy and gladness,
We shall gather round the throne.
Face to face with those that love us
We shall know as we are known.
And the song of our redemption
Shall resound through endless day
When the shadows have departed
And the mists have rolled away.

onsdag, august 16, 2017

Kan du be sammen med meg denne uken?

I dag er det vanskelig å konsentrere seg. Tankene mine og bønnene mine er et annet sted. I en rettssal i Oslo vil skjebnen til en kristen iransk familie besegles denne uken. Saken starter i dag.

Jeg kjenner dem som en fin kristen familie. Godt familiesamhold. Det er mor og far og to døtre. Jeg velger ikke å bruke deres navn av ulike årsaker. Deres tro på Herren Jesus er klippefast. De har bodd her i Norge i 10 år. Pliktoppfyllende, arbeidssomme mennesker. Alltid positive.

De har utvilsomt store beskyttelsesbehov. Sendes de tilbake til Iran venter utvilsomt fengsel. Vi kjenner godt til hvordan iranske myndigheter behandler kristne.

Vil du stå sammen med meg i bønn for denne lille familien denne uken? Be for dommeren, advokaten, vitnene og for denne kristne familien. Da hadde jeg blitt veldig glad. Om noen fortjener å bli værende i Norge og få en trygg fremtid så er det akkurat denne familien.

Reis deg hver gang

"Gjør alt som står i din makt for ikke å falle, for en sterk idrettsmann bør ikke falle. Men hvis du faller, reis deg da straks opp og fullfør løpet. Selv om du faller tusen ganger fordi Gud trekker sin nåde tilbake, reis deg da hver gang, og fortsett på samme måte til din dødsdag. For det står skrevet: 'Syv ganger kan den rettferdige falle' - det vil si uavbrutt, gjennom hele sitt liv - 'og reise seg opp igjen'. (Ord 24,36)

Så lenge du under tårer og bønn holder fast ved ditt kristne kall, vil du regnes blant dem som står oppreist, om du så faller igjen og igjen. Så lenge du forblir kristen, skal du ligne en modig stridsmann som stiller opp mot fiendens angrep. Og Gud vil rose deg, for selv om du er blitt truffet, nekter du å gi opp og flykte. Men om du forlater ditt kristne liv og flykter som en feig desertør, vil fienden angripe deg bakfra så du mister din frihet i fellesskapet med Gud."

- Johannes av Karpatos (600-tallet) levde på øya Karpatoa mellom Kreta og Rhodos, der han etter en tid som munk ble øyas biskop. Hentet fra Peter Halldorf: 'Kysse spor. Daglig lesning fra den tidlige kristne kirken. Luther forlag 2002, side 280)

tirsdag, august 15, 2017

Bønneseminar i Oslo

Lørdag 26. august kl.10.00-14.00 holder jeg et seminar om bønn i Fossum kirke (bildet) på Stovner i Oslo.

Strever du med å få bønnelivet ditt til å fungere? Vil du ha hjelp til å finne din egen bønnerytme? Hvordan leve et liv i Guds nærvær? Hvordan be i stressfylte hverdager med så mange krav til å lykkes? Dette bønneseminaret passer for alle, og spesielt de som ikke får til eller har tid til å be!

Det er Den norske kirkes menigheter i Groruddalen som står som arrangør av seminaret, som har tittelen: Vandring med hvilepuls.

Det hadde vært veldig koselig å få hilse på deg der!

Foto: Wikipedia.

En enkel livsstil i radikal etterfølgelse av Jesus

Peter Hoover, grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Fellowship i Australia har sendt noen bilder jeg tror vi glede noen av mine lesere. Jeg må innrømme at den enkle livsstilen og deres lengsel etter å leve i tråd med Bergprekenen tiltaler meg veldig:

Bildet viser John's Meetinghouse, omlag to kilometer fra hvor jeg vokste opp i Conestoga Valley i den sørlige delen av Ontario i Canada.

Neste bilde viser en mennonite-gutt som kultiverer jorda med seks hester en vår i Huron County, Gorrie District, Ontario. Akkurat slik jeg også ville ha gjort det på den alderen med hestene våre: Bell, Pearl, Bess, Bird og Mark.

Mange av dere vet at jeg vokste opp blant De ortodokse mennonitene i sørlige Ontario, Canada. Vi reiste rundt med åpne buggier dratt av hester, og med vogner, og gjorde alt arbeid ute på markene uten noe motorisert utstyr. Var dette bare et slit og trelldom for oss? Absolutt ikke.

Måten vi levde på var en stor glede, spesielt fordi vi bodde nært hverandre, jobbet med hverandre i et vennlig samarbeide, og hadde store muligheter til samhandling hele uken igjennom, og spesielt på søndager, på Herrens dag, hvor vi møttes enten i våre forsamlingslokaler eller på gårdene våre som var store nok til å huse store folkemengder for gudstjenester og måltider.

Å reise om sommeren, og spesielt på kveldene, var spesielt koselig. Enten å lytte til den faste skakatto klapringen av hesteskoene mot den hardtrampede veien, eller bli med i det store repertoaret av tyske og engelske salmer som vi kjente. En av salmene jeg lærte var skrevet av John Newton (1725-1807) i England, og den dag i dag berører den mitt hjerte:

Jesus Close By

How tedious and tasteless the hours, 
When Jesus no longer I see,
Sweet prospects, sweet birds and sweet flowers, 
Have all lost their sweetness for me!

The mid-summer sun shines but dim, 
The fields strive in vain to look gay,
But when I am happy within, 
December's as pleasant as May!

His name yields the richest perfume, 
And sweeter than music his voice,
His presence disperses my gloom, 
And makes all within me rejoice!

I should, were he always thus nigh, 
Have nothing to wish or to fear.
No mortal so happy as I, 
My summer would last all the year!

Content with beholding his face, 
My all to his pleasure resigned,
No changes of season or place, 
Would make any change in my mind!

While blest with a sense of his love, 
A palace a toy would appear,
And prisons would palaces prove, 
If Jesus would dwell with me there!

Dear Lord if indeed yours are mine, 
If you are my sun and my song,
Say why do I languish and pine? 
And why are my winters so long?

Oh drive these dark clouds from the sky! 
Your soul-cheering presence restore!
Or take me with you up on high, 
Where winter and clouds are no more!

To jenter tilhørende Orthodox Mennonite i Huron County, Ontario.

Iran: Pastorkone anklaget for "å ha handlet mot nasjonal sikkerhet"

Shamiram Isavi Khabizeh er kona til Victor Bet Tamraz, en iransk pastor som er dømt til 10 års fengsel. I juni i år ble hun bedt om å melde seg for retten for å få kjennskap til myndighetenes anklager mot henne. Hun er nå anklaget for å ha "deltatt i utenlandske seminarer" og "handlet mot den nasjonale sikkerheten i Iran."

Hennes advokat har nå bedt iranske myndigheter om å få utsatt saken, da han ikke har hatt mulighet til å sette seg inn i hennes sak. Iranske myndigheter har nå utsatt saken i tre uker, og kretsen rundt ekteparet ber nå om forbønn.

Om å leve saligprisningene, del 6

Enkelte undrer seg på om Jesus forstod kompleksitetene i det moderne samfunnet når Han uttalte den sjette saligprisningen: 'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.' Tross alt, skarene som fulgte Ham på Galileas høydedrag den dagen var bare landsens folk.

Så er vi, som lever i dag, med utfordringene som vår raske moderne livsstil medfører, ansvarlige overfor Jesu befaling? Forventer Han at vi skal være rene i et samfunn hvor jakten på selvtilfredsstillelse har tatt plassen for den norm Guds lov er, hvor pornografiske bilder er bare et lite dataklikk unna, selv for barn?

Av Rebekah Domer

Mine foreldre var djupt troende kristne, og jeg var heldig å vokse opp omgitt av folk som så deres kristne livsstil, inkludert kyskhetens. Når jeg nå er midtveis i livet, ser jeg nå Jesu ord om renhet i en større sammenheng. Etter å ha bodd i en rekke amerikanske stater så vel som i utlandet, og har hatt flere yrker og tjenester, er jeg ikke lenger så beskyttet som jeg en gang var.

I min ungdom bestemte jeg meg for å hengi meg til å tjene Gud. Jeg avla livslange løfter om å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet, og jeg har trofast forsøkt å leve etter disse. Men jeg har siden den gangen møtt på omstendigheter som er satt mitt løfte på prøve.

Jeg har alltid ønsket å gjøre Guds vilje og følge Hans bud. Men da en funksjonshemming stjal fra meg min fysiske kapasitet i en alder av 28 år, ble jeg kastet ut i en hard prøvelse. Sint og skamfull over Gud, ble jeg skamfull over hvem jeg var blitt, en som var sårbar og svak og avhengig.

Ved denne korsveien foreslo en venn at jeg skulle ta pause fra mine daglige rutiner. I ensomhet og fellesskap med Gud foreslo han at jeg skulle finne mer fred og helbredelse enn det jeg hadde kjent.

Etter å ha forlatt alle mine venner, familie og kjente omgivelser i mitt trossamfunn, tok jeg en jobb som laboratorietekniker på et sykehus i en indre bydel. Over natten ble jeg kastet inn i de tvetydige normene i det moderne verdslige samfunnet.

Til å begynne med forstod jeg ikke hvor påvirket jeg var blitt av perversitetene som omga meg daglig. Det vil si, inntil en skarp høst ettermiddag som er blitt etset inn i min bevissthet for alltid. Jeg var rastløs. Opphisset. Svakt bevisst om at en fordervelse var i ferd med å invadere min sjel. Jeg gikk opp og ned gatene, engstelig, søkende, for hva, visste jeg ikke.

I månedene etterat jeg dro hjemmefra, hadde jeg blitt en del av "de opplyste". I laboratoriet, hvor jeg utførte infertilitetsanalyser og reproduktive studier på løpende bånd, ble livets hemmeligheter avdekket for meg. Jeg ble kjent med de rå fakta og det seksualiserte språket som gjennomsyrer moderne medisin, på bekostningen av renheten min.

Den kalde luften bet den ettermiddagen, da jeg så en kvinne kom mot meg. Hun gikk raskt og besluttsomt. Hennes holdning var klar og tydelig, men likevel fredelig og med mild kjærlighet. Noe ved denne kvinnen appellerte til at jeg burde henvende meg til henne for å få hjelp, men jeg var tilbakeholdende, redd.

Vi passerte hverandre på fortauet, jeg slet med min indre konflikt, og hun i sine egne tanker. Det var i hvert fall slik jeg tenkte. Plutselig snur hun seg, plasserer sin hanskekledde hånd på skulderen min, og så meg rett inn i øynene: "Er de tårene på grunn av kulden, eller er det noe annet?"

Hun var en fremmed. Men, jeg fulgte en indre overbevisning, så henne rett inn i øynene og sa: "Det er noe annet. Jeg trenger hjelp."

"Kom med meg," instruerte hun og viste vei inn til et kloster.

Minutter senere satt jeg tvers over bordet for søster Agnes, med en dampende kopp kakao mellom hendene, og med en boks Kleenex plassert i beroligende avstand på bordet. Jeg øste ut min sjel, min fortvilelse og min forvirring. Hun lyttet stille, hennes blikk var fokusert.

Det brast for meg: "Jeg er utsatt for all slags form for skitt, forurensning og ødeleggelse, jeg føler meg ikke lenger ren."

"Snu deg og se på Jesus på korset," sa hun. "Han bar det alt sammen for deg."

Vi satt i stillheten mens jeg tenkte på hennes ord. Hennes seriøse utseende ransaket min sjel mens hun fortsatte, insisterende: "Hvis du lengter etter Guds renhet, Rebekah, må du flykte fra alt som truer den. Renhet krever selvlivets død. Du kan ikke underholde det onde. Renhet vil koste deg alt. Men den leder den inn i et djupt samfunn med vår Herre."

Saligprisningene insisterer på at vi er rene om vi skal se Gud. Men igjen oppstår spørsmålet: Forventer virkelig Jesus at vi skal være fokuserte i en verden så full av fristelser og forstyrrelser?

Det er kristne som mener at Jesus kom for å befri oss fra renhetslovene. Men Han understreket at Han kom ikke for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle den. (Matt 5,17) For å være sikker omfatter sann renhet langt mer å holde seg til en steng moral. For å være ren kan man ikke holde Gud i den ene hånda, og gripe etter verden med den andre. Som Jesus sa: "Du kan ikke tjene to herrer." (Matt 6,24)

Jeg har fortsatt å motta råd fra søster Agnes de siste ti årene, og jeg har lært at renhet ikke bare er et spørsmål om å si nei til seg selv. Du må gi Gud et ja. Å være ren i hjertet betyr ikke at vi er a-seksuelle. Det handler om å gi vår kjærlighet til andre.

Hvorfor insisterer Jesus på kyskhet, og hvorfor har folk gjennom tidene omfavnet den? Bror Sean Sammon sier at kyskhet er "et hjertes affære", der en person blir ledet inn i en djupere "forening med Gud og andre." Slike mennesker, sier bror Sean er djupt menneskelige og djupt åndelige. "Åndelighet," skriver han, "forstås bedre som en brennende energi eller lidenskap enn som en serie fromme øvelser. Vekst i det åndelige liv er, mer enn noe annet, en prosess med kreativ disiplinering av lidenskapen som strømmer gjennom deg og meg. "

"Hva gir oss motet til å gjennomføre denne oppgaven?" spør han. "Det faktum at vår sult og tørst etter Gud langt overskrider vår egoisme og grådighet."

I saligprisningene setter Jesus renhet i hjertet som vei til Gud. Han taler kraftig mot seksuell forurensning, og advarer oss om at bare et blikk i begjær er syndig. "Jeg er ikke en engel enda," kan du argumentere for å forsvare en vedvarende tendens til å synde. Men Jesu ord er udiskutable: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud."

Ingen av oss har en iboende renhet. Bedratt av synd, er selv de mest "hellige" blant oss de som sliter for å overvinne fristelsene. I sin bok "Freedom from Sinful Thoughts" påpeker J. Heinrich Arnold at tro på Gud er det eneste svaret på vår indre plage. Uansett hvor intens vår kamp mot ondskapen er, "så snart vi hører på den innerste lengsel etter hjertet som roper ut for Jesus, vil det onde i oss trekke seg tilbake. Hvis vi stoler på denne djupere vilje og ber, 'Ikke min vilje, men din vilje, Jesus. Din renhet er større enn min urenhet; Din gavmildhet vil overvinne min misunnelse; Din kjærlighet vil seire over mitt hat, "vil den gradvis falle helt ned."

Hvis vi sliter med å blokkere uønskede bilder og de grusomme fristelsene som angriper oss, er vi dømt til å mislykkes. Det er Jesus må vi søke; Jesus, manifestasjonen av Guds rene kjærlighet.

I en samtale med en av hans etterfølgere om renhet i hjertet, er den hellige Frans kjent for å ha rådet bror Leo til ikke å være opptatt av hans åndelige tilstand av renhet, men heller, holde sitt hjerte fokusert på Kristus. Absorbert i Jesus, ville Broder Leo ikke lenger være klar over seg selv, men ville være fri til å elske. Renhet er kanskje ikke så mye et spørsmål om fullkommenhet, men et spørsmål om hjertets tilbøyelighet.

 (fortsettes)

Billedtekst: Søster Agnes, som feiret sin 94 års dag i oktober 2016.