søndag, juni 25, 2017

Døperen Johannes og dagens profeter, del 2

Døperen Johannes og seeren Johannes, den siste slik en kunstner forestiller seg ham, er begge unike profetskikkelser. Unike, blant annet i den forstand at deres budskap er en del av Den Hellige Skrift. Ingen profet gitt til den nytestamentlige forsamlingen kommer i nærheten av de profeter som nevnes i Det nye testamente.

Selv om begge profeter bærer frem budskap er det bare en av disse profetgruppene som har båret frem ufeilbarlige profetiske budskap, og det er de som er nevnt i Den Hellige Skrift som de profetene Herren satte sitt stempel på. Alle andre profetiske budskap vil ha et menneskelig element i seg, og vil alltid måtte prøves.

Menigheten i Antiokia omtales som et samlingssted for både profeter og lærere:

"I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere ..." (Apgj 13,1)

Så navngis fem av dem. To av dem hadde en apostolisk tjeneste også. Også andre steder i Apostlenes gjerninger omtales profeter. Vi leser om Judas og Silas, og det som fortelles om dem forteller oss også noe om den nytestamentlige profettjenesten:

"Judas og Silas, som selv var profeter, talte meget til oppmuntring og styrke for brødrene." (Apg 15,32)

Oppmuntring og å sette mot i andre kristne er altså en del av den profetiske tjenesten gitt til den nytestamentlige forsamlingen. Vi leser videre i Apg 15 at når de andre brødrene forlot Jerusalem, ble Silas igjen, v.34. Denne Silas, får vi vite, var en av de "ledende menn blant brødrene", i Jerusalem, v.22. Så selv om det allerede fantes profeter i menigheten i Antiokia, var de åpne for å ta imot flere. Menigheten i Antiokia var da også en misjonsbase, så det er naturlig å tenke seg at det ikke bare var Paulus og Barnabas som ble sendt ut herfra. De apostoliske teamene som ble sendt ut på tjenesteoppdrag hadde helt sikkert med seg profeter, som tjenestegjorde sammen med dem. Jeg antar dette ut fra ordene i Ef 2,20:

"... bygd opp på apostlers og profeters grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv."

En annen profet som nevnes i Apostlenes gjerninger er Agabus. Han omtales to steder:

"I de dagene kom det noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem. En av dem, som hette Agabus, sto opp og varslet ved Ånden at en stor hungersnød ville komme over hele jorden. Den kom da også under Klaudius ..." (Apg 11,27-28)

Vi merker oss at Lukas ikke bare nevner Agabus, men at det var "profeter" - i flertall - og at de kom fra modermenigheten i Jerusalem. Så det var ikke bare i Antiokia det fantes profeter, men også i menigheten i Jerusalem. Her ser vi også en annen side ved profettjenesten i den nytestamentlige menigheten: den er en vektertjeneste. En profet er en som frembringer profetiske budskap om fremtiden.

Andre gangen profeten Agabus nevnes er i Apg 21,10 flg Der leser vi at Agabus holder til i Judea og er en slags omreisende profet. I dette tilfellet utfører han en profetisk handling samtidig som han profeterer over apostelen Paulus og forteller ham hva som vil komme til å skje med hans liv og tjeneste.

Vi skal se litt nærmere på dette i neste del.

(fortsettes)

lørdag, juni 24, 2017

Døperen Johannes og dagens profeter, del 1

I dag, på St.Hans-dagen, feirer vi minnet om døperen. Det er det mange gode grunner for. Døperen Johannes er den siste av de gammeltestamentlige profetskikkelsene. Hans like finnes ikke - verken da eller nå.

Men jeg tror at Gud har gitt sin kirke profeter. Også i den nye pakt finnes det et profet-embete. Apostelen Paulus nevner profetene sammen med de øvrige tjenestegaver Gud har gitt menigheten:

"Han er det som ga noen til ... profeter..." (Ef 4,11)

"Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter ..." (1.Kor 12,28)

Jeg kjenner noen av disse profetene, og noen som innbiller både seg selv og andre at de er det.

Døperen Johannes ble formet i ødemarken. Under en stjernestrødd himmelhvelving alene med Gud. I bønn, i forsakelse. Og stod frem når tiden var inne. Som både forløper og veirydder. Slik også de virkelige profetene i dag. De har ikke trykt tittelen "profet" på visitkortet sitt, og skryter heller ikke med å fortelle andre at de er Herrens profeter. De er heller tilbakeholdne og står ikke frem med noe budskap fra Herren før de har hørt fra Ham. De deler heller ikke ut profetier på bestilling til hver og en som kommer på deres møter.

Men de kan både formane og oppmuntre og tale direkte inn i menneskers liv.

Men de kjennetegnes av at de lever i bønn, i forsakelse og tro. Av og til misforstått. Snakket negativt om. De kjennetegnes av at de er stadig i berøring med ilden, den hellige ild. Av en røst som ofte må rope, fordi menigheten sover. De vekker noen. Men ikke de som vil sove.

De kommer og går. Bærer frem det de har fått i stillheten og i bønnen. For så å trekke seg tilbake for å være alene med Herren. De er ofte ensomme.

Når Gud kaller en profet starter en foredlings- og renselsesprosess. Gud beskjærer et slikt menneske og utvikler deres karakter. Og profeten må først respondere til det Gud holder på med i deres liv, før de kan gi Guds ord videre til andre. Mange ganger vil et slikt menneske føle at det befinner seg i ildovnen.

"Smeltedigel for sølv og ovn for gull, men den som prøver hjertene er Herren." (Ord 17,3)

En profet blir kalt av Gud, ikke av mennesker, og er derfor ikke mennesker til lags. Om han eller hun ønsker å være mennesker til lags, kan de ikke være Guds stemme.

(fortsettes)

Bønner fra hesteryggen, del 6

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

Samtaler og fellesskap før gudstjenesten i Groffdale. Også i vår tid møtes tre forsamlinger her. To tilhørende Old Order og en tilhørende Lancaster Mennonite.

Mine kjære lesere, og spesielt dere som er nye i troen på Kristus, tillat meg på en forsiktig måte å be dere være forsiktige med hvordan du går inn på din motstanders territorium. Ikke vær redd for å bekjenne din Herre og Mester til enhver tid, når det er nødvendig. La hele verden få vite at du står på Herrens side. Bestem deg for å være Hans ydmyke etterfølger, men unngå å ta del i unødvendige religiøse konflikter med de ugudelige eller med slike som ikke gleder seg over det indre liv og kraft. Når du gjør det kan du bli lokket ut i en kamp hvor du skal bevise hvor mye du kan, og du kan komme til å tenke høyere tanker om deg selv enn det du burde. Hvis du stoler på din egen visdom, kan du bli såret i kampen og det kan bli skadelig for din sjelefred, og uten den helbredende kraften til sjelens lege, kan dine sår være dødelige.

Dette var i noen grad tilfelle for meg. Etter dette besøket hos denne pastoren, ble jeg overveldet av et mørke, men takket være Gud varte det ikke så lenge. Jeg ropte på min Forløser, og de mørke skyene ble ganske snart drevet vekk. Guds velsignelse hvilte over meg på nytt. Min åndelige styrke ble fornyet, og ved Guds nåde ble jeg fornyet og var i stand til å glede meg på nytt.

Jeg ønsket nå å besøke min venn på nytt for å forklare mine synspunkter og opplevelser, i håp om å tydeligere meg mer enn det jeg hadde gjort første gang, men jeg var redd han ville bli fornærmet av min iver. Derfor bestemte jeg meg for å skrive til ham og forklare tydelig mine synspunkter, at kvinnens ætt må knuse slangens hode. Det vil si: Ved Jesu Kristi kraft må syndens herredømme overvinnes, ødelagt og helt utryddet fra hjertet.

Før jeg satte denne planen ut i livet fikk jeg høre at min venn, predikanten, hadde en alvorlig sykdom, og fordi jeg ikke trodde han var helt fornøyd eller forsonet, gjorde jeg meg øyeblikkelig klar for å besøke ham. Han lå til sengs når jeg kom. Jeg var ganske sjenert og følte meg ikke fri til å starte noen diskusjon. Etter en stund trakk familien seg tilbake og vi to var alene. Da reiste han seg så han ble sittende i sengen, grep begge hendene mine og sa:

'Vet du, Christian, og husker du samtalen og tvisten vi hadde, da vi sist var sammen? Spesielt når det gjelder kvinnens ætt og slangen?'

'Ja', svarte jeg.

'Siden den gangen, fortsatte han, 'har en overbevisning grepet mitt hjerte, som ved et lynglimt, at påstanden din er rett. Kvinnens ætt må ødelegge slangen i meg, i mitt hjerte.

'Og, ja, Christian,' la han til: 'jeg tror også at synden i mitt hjerte må bli ødelagt, om jeg skal bli frelst.'

Å, som jeg gledet meg over dette! Vi hadde nå ett sinn. Vi ba sammen, og Guds kjærlighet ble utøst i våre hjerter og fylte våre sjeler.

(fortsettes)

Dette er sjette del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai, fjerde del mandag 28.mai og femte del lørdag 3. juni.

USA: Myndighetene fjerner kors fra offentlig strand

En føderal dommer har nylig gitt ordre om at et kors som er lokalisert i en offentlig strand i Pensacola. Florida, må fjernes. Dommeren gir etter for press fra Freedom From Religion Foundation og American Humanist Organisation, som tok denne saken til retten i 2016. At korset står der det står skal visstnok stride mot den amerikanske konstitusjonen.

En av de mange som protesterer på at korset nå skal tas ned, er evangelist Franklin Graham. I en kommentar på sin Facebook-side skriver Franklin Graham at årsaken til at de sekulære og ateistiske organisasjonene vil ha korset fjernet er at korset vekker anstøt fordi "det representerer den frelsende kraften som finnes i Jesus Kristus."

Den føderale dommeren, Roger Vinson, skriver i en kommentar at han forstår at det å fjerne korset vekker sterke følelser hos mange, men at han må forholde seg til amerikansk lovgivning.

Evangelist Franklin Graham kommer til Oslo 11.-12. november for evangeliske møter i Oslo Spektrum.

Billedtekst: Korset som amerikanske myndigheter vil ha fjernet fra en offentlig strand i Pensacola, Florida.

Profetene og Kristi Ånd

Hvorfor skal vi lese Bibelen? Peter Halldorf gir i en av sine siste fastbetraktninger et svært godt svar. Han henviser til ordene i 1.Pet 1,11:

"Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter."

"Dagens epistel fra 1.Petersbrev bekrefter hvordan den unge kirken leste og oppfattet den hebraiske Bibelen: det var Kristi Ånd som talte i profetene, hevder apostelen... Med den overbevisningen blir lesningens primære hensikt aldri kunnskap for dens egen skyld, men leserens og lytterens frelse og guddommeliggjørelse. Vi leser for å bli forklarede - ikke for å søke forklaringer."

Foto: YouTube

fredag, juni 23, 2017

Enkene og Guds hjerte

Du skal ikke lese mye i Bibelen før du oppdager at Gud har et spesielt hjerte for enker. Det gjelder både Det gamle- og Det nye testamente. I urkirken hadde de en egen tjeneste.

Det er noe å tenke på i dag. For dagen i dag er nemlig Den internasjonale enkedagen. Ja, det finnes noe slikt, og det er virkelig på sin plass.

Så langt jeg kan se er 2.Mos 22,22 enker omtales av Gud i Det gamle testamente: "Dere skal ikke plage noen enke..." 5.Mos 10,17-18 slår fast at "Herren, deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk ...som hjelper enken til deres rett." I Salme 68,6 leser vi at "Gud i sin hellige bolig er ... enkers dommer." I Ord 15,25 leser vi at "de hovmodiges hus river Herren ned, men han lar enkers merkesteiner stå fast."

Gjennom profeten Jesaja taler Gud til Israels folk og sier: "Rens dere! Vask dere" Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne. Hold opp med å gjøre det som er ondt! ... før enkers sak!" (Jes 1,16-17). I det samme kapitlet kan vi også lese om Guds vrede over Jerusalem fordi befolkningen der blant mye annet, ikke tar seg av "enkers sak." (v.23)

Hos profeten Sakarja sier Gud klart og tydelig slik at det ikke er til å misforstå: "Undertrykk ikke enker..." (Sak 7,10) og i den siste boken i Det gamle testamente, kan vi lese følgende: "Jeg vil komme til dere og holde dom. Jeg vil være snar til å vitne mot trollmennene og ekteskapsbryterne, og mot dem som sverger falskt, mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn og undertrykker enken ..." (Mal 3,5)

Dette er bare noen få av skrifstedene som omtaler enker i Det gamle testamente.

Lukas forteller oss at det "var mange enker i Israel i Elias dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød i hele landet." (Luk 4,25). I 1.Kong 17,9 leser vi om at Gud befaler en enke å forsørge profeten Elia.

Markus forteller oss om enken og hennes skjerv (Mark 12,43), som ga alt hun hadde. Lukas forteller oss den dramatiske historien om enken som mister sin eneste sønn, (Luk 7,12 jfr) og som Jesus helbreder. Lukas gjengir også Jesu fortelling om enken som ikke ga opp, jfr Luk 18,1-8. Og han forteller oss også om en profetinne, Anna Fanuels datter, som var enke (jfr Luk 2,36-38)

Enkene og urkirken

Noe av det første den første menigheten gjør er å opprette et diakonalt arbeid som skal ta seg av menighetens enker. Det sier litt om hva de første kristne prioriterte. Men det var da også helt naturlig. De kjente selvsagt hva Guds ord sier om enker, og Guds hjertelag for dem. I Apg 6 kan vi lese om en konflikt som oppstod nettopp på grunn av fordelingen av mat til enkene.

Apostelen Paulus instruerer sin unge medarbeider Timoteus om hvordan han som pastor skal behandle menighetens enker, og der ser vi at det fantes egne lister over hvem som var menighetens enker. For å komme i den kategorien måtte man ha fylt 60 år. Du kan lese om dette i 1.Tim 5,3 jfr. Disse enkene hadde sannsynligvis en diakonal tjeneste i de lokale menighetene. Enkene fikk sitt underhold av menigheten.

Jak 1,27 forteller oss hva som behager Gud:

"En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden."

Kjenner du en enke eller enkemann? Kanskje du i dag kunne ha velsignet dem i dag med en telefon, et kort, eller en blomst?

Billedtekst: En kristen enke fra India. Foto: India Partners.

Torturert for Jesus

I går feiret jeg minnet om en kristen martyr fra det tredje århundre: Hl.Alban.

Alban var en hedning som levde i den romerske bosetningen Verulamium på en tid da romernes forfølgelse av de kristne raste. Vi snakker om 300-tallet. Alban ga ly til en kristen prest som søkte ly for forfølgerne. Han la merke til prestens hengivelse til sin bønnerytme, og etter en tid ble han så berørt av det han var vitne til at han forsøkte å leve slik presten levde. Presten på sin side fortalte Alban om frelsen i Jesus, og etter en stund bestemte Alban seg fra å vende deg fra det hedenske mørket og følge Jesus.

Etter at presten hadde oppholdt seg hos Alban en tid fikk de romerske myndighetene vite at han oppholdt seg der. Det ble gitt ordre til de romerske soldatene at de skulle pågripe presten. Da kledde Alban seg i prestens klær og overga seg til soldatene. Samtidig klarte presten å flykte.

Bundet ble Alban ført frem for den romerske dommeren, som krevde av ham at han skulle bøye seg for avgudene. Alban avla da sitt frimodige vitnesbyrd om Jesus, og fortalte at han var blitt kristen. Det gjorde dommeren rasende. Han ble ikke mildere stilt når han fikk vite at Alban hadde byttet plass med presten, og truet ham med at han ville bli torturert.

Alban lot seg ikke skremme. Med stort mot avviste han å bøye seg for avgudene. Dommeren ga beskjed om at Alban skulle piskes. Til tross for den harde mishandlingen ville ikke Alban fornekte Jesus.

Alban ble så ført til en høyde utenfor Verulamium, hvor han ble henrettet, og ble dermed den første kjente engelske martyren. Dommeren ble så beveget av det som hadde skjedd at han gav ordre om at det nå var slutt på slike henrettelser i denne byen.

torsdag, juni 22, 2017

Den smilende Gud

Det finnes mange bilder av Jesus. Hver av oss bærer på vårt eget indre bilde av Ham. Dette er et av de jeg liker best. En smilende Jesus. En som er full av glede.

Jeg er blitt så glad i ordene fra Hebreerbrevet, hvor det heter:

"... med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå DEN GLEDE som ventet ham, led han tålmodig korset ..." (Hebr 12.2)

Enkelte bilder av Jesus fremstiller en Jesus som er så alvorlig, så streng. Det gjelder særlig noen av de bysantinske ikonene. Selvsagt preget alvoret ham. Ikke minst i den fasen hvor Han snakket om at "timen er kommet", da Menneskesønnen skulle overgis i syndige menneskers hender, og Han skulle lide.

Men det er også en annen side. I og med at Han var fullt ut menneske, smilte Han også! Det står ikke så mye om det i evangeliene, "men det er fordi det var så vanlig at det ikke var noe å skrive om!," sa Edin Løvås.

Hos Lukas finner vi dette: "I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd ..." (Luk 10,21)

Jeg synger en Taize-sang om dagene som lyder slik:

"Se mot lyset vend øynene mot Gud,
så skal ditt ansikt stråle av glede,
så skal ditt ansikt stråle av glede."

Når jeg synger denne sangen tenker jeg på ordene: "De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam." (Salme 34,6)

Det gjør noe med meg å se den smilende Gud.

Jesus ventet på noe. Lidelsen har en ende. Belønningen for utholdenhet er den himmelske glede.

Men dette verset inneholder noe mer. Hebreerbrevets forfatter gir Jesus en tittel: Troens opphavsmann og fullender. Dette er mitt store takkeemne: Han som begynner er også den som avslutter. Det er ikke jeg som holder fast i Gud, det er Han som holder fast i meg.

I disse tøffe sykdomsdagene takker jeg for ordene i Fil 1,6:

"Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag."

Hvem er den aktive?

SISTE: Egyptisk politi stengte kirkeeiendom og stengte den

Egyptisk politi stormet en bygning i landsbyen Saft al-Kharsa 16. juni. Hendelsen er først blitt kjent nå. Bygningen som er eid av Den koptisk-ortodokse kirken. Den tre etasjes bygningen er brukt som kirke og forsamlingshus. Etter å ha tømt bygningen for mennesker, låste politiet dørene med kjetting. Det er International Christian Concern som melder dette i dag.

Koptiske kristne strever med å få myndighetens tillatelse til å bygge kirker eller få tillatelse til å omgjøre eksisterende bygninger om til kirkebygg. Fordi de ikke har kirker å samles i må de reise til andre steder. Det er ikke som i Norge hvor kristne uteblir fra gudstjenesten, og kanskje går noen få søndager i året eller måneden. For koptiske kristne er det ikke bare naturlig, men livsviktig for deres tro at de feirer gudstjeneste så ofte de bare kan.

Og i Egypt kan det innebære livsfare. Noen av de som ble drept i buss-massakren i mai var fra denne landsbyen. De var da på vei til et kloster for å feire gudstjeneste der.

Politiet slo til grytidlig om morgenen 16.juni. Menighetens ledelse har siden 2016 søkt egyptiske myndigheter om tillatelse til å bruke bygningen som kirke, men ikke fått noe svar.

Vokse

"Vi må lære av våre lidelser, nød og tilbakegang, slik at vi kan vokse åndelig. Det er så lett for oss å bli låst inne i frustrasjon, sinne og depresjon."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 247. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

onsdag, juni 21, 2017

En dag! En dag!

Jeg glemmer det aldri: tårene til biskop Thomas. Den lille, vevre skikkelsen som står foran oss, i presteklær og med den ene hånden i været og pekefingeren som peker oppover, og biskop Thomas som sier: En dag! En dag!

I dag er det på dagen tre år siden. Pave Tawadros II var på besøk i Norge. Det ble feiret koptisk gudstjeneste i Trefoldighetskirken. Det var en stor begivenhet. Så vidt meg bekjent var det første gangen en koptisk pave var på besøk her i landet. May Sissel og jeg tok derfor turen inn til Oslo for å delta i festlighetene. Trefoldighetskirken var fullsatt av koptere fra både Norge og Sverige. Vi satte oss bakerst. Til min store overraskelse kom det en koptisk prest bort til meg og sa: "Følg meg. Dere skal sitte på første benk!"

Og slik ble det at May Sissel og jeg havnet ved siden av preses i Den norske kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien, biskop Erling J. Pettersen, pensjonert sogneprest Jan Otto Eek og en svensk prest jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Vi bivånet den høytidsstemte festgudstjenesten. Så kom vi til den delen av liturgien hvor eukaristien skulle feires. Det var en sterk opplevelse. Pave Tawadros II forrettet, sammen med mange koptiske prester. Det var lange køer av koptere som fikk del i det hellige måltidet, men ingen av oss som satt på første benk kunne ta del. For biskop Thomas ble dette ulidelig. Han står foran oss med nattverdkalken. Ser på oss med sørgmodige øyne. Jeg merker meg hans tårer. De renner og renner nedover hans kinn. Da er det at han peker oppover, mot himmelen, og sier: En dag! En dag!

Splittelsen i Kristi kropp er en stor tragedie. Den er til å gråte over.

Men en dag skal vi - om ikke før - feire det hellige måltidet sammen: Lammets bryllupsmåltid i himmelen! Å, hvilken dag det skal bli.

Jeg glemmer aldri første gang jeg møtte biskop Thomas. Det var på Bjärka Säby for en god del år siden. Jeg deltok på en retreat hvor biskop Thomas hadde undervisningen. Han underviste om viktigheten og nødvendigheten av den daglige Bibellesningen.

Jeg husker hvordan den lille, vevre skikkelsen fylte hele det store biblioteket på Bjärka Säby med sitt blotte nærvær. Biskop Thomas snakket varmt om sin personlige Bibellesning. Jeg følte meg hensatt til en av de første ledertreningsleirene til Skolelaget tidlig på 1970-tallet når jeg som ganske ny kristen hørte om viktigheten av en stille stund hver dag. Undervisningen til biskop Thomas var gedigen. Jeg husker at han sto der uten manus, med sin lille Bibel i hendene og sa: Dette er min personlige Bibel. Alle skulle ha en personlig Bibel. Som du kan streke under i og skrive dine notater. Denne får dere ikke se, den er nemlig Guds kjærlighetsbrev til meg og her har jeg skrevet ting som bare angår Han som elsker meg og meg selv. Jeg fikk fornyet interesse av å lese Bibelen som Guds kjærlighetsbrev til meg etter denne retreaten.

Om å finne nye veier

"Vi kan forsøke nye veier for å finne fred i hjertet og litt ro ved å gjøre enkle, praktiske ting: lage mat, vaske huset, besøke en venn, skrive et brev, gå en tur, lytte til rolig musikk, besøke en kirke, be i stillhet eller leke med barn.

Midt i all vår svakhet og smerte, kan vi erfare øyeblikk av fred og glede."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 59. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

tirsdag, juni 20, 2017

Bønnesamling i Valdres

I dag har May Sissel og jeg vært så heldige å bli invitert til Valdres, til hytta til gode venner, Hans og Eva Gjesdal, hvor vi har deltatt i en bønnesamling hvor jeg talte om "Frimodighet i bønnen".
Det var så godt å komme til et sted som åndet en slik hvile, ro og fred. Få be sammen, samtale og ha det godt sammen. Hit kommer vi gjerne tilbake. Må Herren rikelig velsigne dette stedet, og Valdres. Fra Valdres kommer min mors slekt. Min bestemor var en beder. Hennes siste leveår var mitt første, og det er blitt meg fortalt at hun gikk rundt og bar på meg og ba for meg. Jeg er sikker på at det var bestemors bønner som førte til at jeg tok et standpunkt for Jesus 12 år gammel. Det har jeg aldri angret på.

Her er et bilde til fra samlingen i Valdres:


Sommergave

Vi trenger hjelp til å kunne sette i stand veien inn til Kristi himmelfartskapellet og Øvre Strømstad bønnetun.

Frem til nå har vært så heldige å kunne bruke en privat skogsvei inn til kapellet vårt, men den vil bli stengt med en bom. Vi må derfor sette i stand en liten vei fra boligfeltet i nærområdet og inn til kapellet. En vei er vi avhengige av. Min bevegelighet er blitt innskrenket på grunn av sykdom, og det er andre som har behov for å kunne kjøre inn. Vi trenger også veien til transport av ulike ting som trengs på stedet.

Kunne du tenkt deg å gi oss en håndsrekning? Vi har ikke alle midlene som trengs, så små og store beløp er velkomne. Det er forunderig å se hvordan Herren har sørget for oss hele tiden økonomisk. Takk til alle dere som gir og velsigner oss.

Be gjerne for Kristi himmelfartskapellet. At vi får beholde freden som omkranser stedet. Den er vi helt avhengige av. Det er planer om noe skogshugst. Be om at den ikke må berøre oss. Be for de ukentlige gudstjenestene og alle samtalene som skjer her.

Om du ønsker å gi en gave kan du bruke konto: 1604.1464.406 Kontoens navn er: Poustinia.

Billedtekst: Det er vakkert rundt Kristi himmelfartskapellet. I bakgrunnen ser du Stabburet vårt. (Foto: Benedicte Aashaug)

Kristne lever farlig i Minya-provinsen i Egypt

Koptiske kristne strever med å få bygd kirker i Minya-provinsen i Egypt. De kan streve i årevis med å få en byggetillatelse. Og selv om de skulle være så heldige å få en, risikerer de å bli angrepet av sine muslimske naboer, som ikke vil ha en kirke i nabolaget.

Bussangrepet for kort tid siden og som etterlot 30 døde skjedde idet kristne fra Minya reiste til et kloster fordi det ikke fantes kirker på hjemplassen deres.

I Minya-provinsen, som har den høyeste andelen av kristne i Egypt, kan selv det å nevne ordet "kirke" være farlig, i det kirker blir sett på som "urene" av enkelte lokale muslimer.

Det fikk Ebrahim Fahmy som bor i landsbyen Kom al-Lufi erfare. I april satte lokale muslimer fyr på huset hans, fordi de trodde det var i ferd med å bli omgjort til en kirke. Ebrahim mistet alt han eide i brannen. Årsaken til at de lokale muslimene brente ned huset hans, var at han hadde invitert noen venner for å be for familiene til ofrene etter det blodige angrepet Palmesøndag hvor 44 koptiske kristne ble drept. Selv ikke sørgende mennesker blir etterlatt i fred.

Men det var ikke bare Efrahim som mistet huset sitt denne dagen. Fem av hans brødre mistet sine hjem på samme måten denne dagen. Alle påtent av lokale muslimer.

Mor til en av brannstifterne sa følgende om disse forferdelige brannene:

"De kristne burde gå et annet sted for å be. Det er flest muslimer i landsbyen vår. Kristne er "haram" (urene)."

La oss be for våre trossøsken i Minya-provinsen i Egypt.

Billedtekst: En koptisk prest i ruinene av en nedbrent kirke.

Glede II

"Jeg er sikker på at fattige mennesker kan være full av glede. Når vi feirer synes det som om de overvinner all deres lidelse og frustrasjon og eksploderer av glede.

De deler hverdagslivets byrder og de lever i øyeblikk av frihet i hvilket deres hjerter er bundet av glede.

Slik er det også med mennesker som lever i kommuniteter og som har lært å akseptere sine sår, begrensninger og fattigdom. De har oppdaget friheten. De trenger ikke å gjemme seg. De er frie."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 319. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

mandag, juni 19, 2017

Med Wilfrid Stinissen på tur - til minne om en karmelittmunk og en pinsevenn

I går tok jeg med meg Wilfrid Stinissen på tur! Jeg dro til min faste bønneplass, en kort biltur fra huset vårt. Stinissen har vært en trofast venn i mange år. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for de åndelige skattene han har delt med meg. Og slik er det for mange. Min åndelige far, en gammel pinsevenn som nå er hjemme hos Herren, hadde også denne karmelittmunken som åndelig sikringskost gjennom de senere år av hans liv. Joda, pinsevenner og karmelittmunker går sammen!  De har to ting felles: Jesus og gleden i Den Hellige Ånd!

Jeg holder på å øve meg i å overlate alt i Guds hender.

For det er sannelig en øvelse.

Særlig i alvorlige sykdomsfaser. Om man skal gjøre det på ramme alvor, vel og merke.

"Vi kan spare mye tid om vi går til analyse hos Den Hellige Ånd," skriver Stinissen i boken: Fader, i dine hender. Denne boken betraktet han som den viktigste han har skrevet. Wilfrid Stinissen gikk hjem til Herren 30.november 2013.

Nå hadde ikke Stinissen noen problem med at mennesker gikk i analyse hos kompetente psykiatere eller psykologer. Men han oppmuntrer oss også til å benytte oss av Den Hellige Ånd. Stinissen skriver:

"Vi kan be ham belyse fortiden, og lede oss til de hendelser som vi ennå ikke har sagt et helhjertet ja til... En vanlig analyse krever som regel mange, mange timer. Om vi bare bruke en tiendel av denne tiden til kontakt med Ånden, som er den som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv og som er den beste terapeut vi kan tenkes å bli henvist til, så skulle vi i de fleste tilfeller komme mye fortere fram til sannheten. For Hans oppgave er som kjent å veilede til hele sannheten og å overbevise om synd, rettferdighet og dom. For Ham er ingen ting skjult. "Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom ... Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp." (Salme 139,15-16). Han ser alt, vet alt. Når vi åpner oss for Ham, blir vi dermed delaktige i hans viten. Det er typisk for Den Hellige Ånd å sette alt inn i en større sammenheng. Han kan vise deg at Faderen har vært med i alt du har gjennomlevd."

Det ble en ransakende dag på bønneplassen min i går. Jeg inviterte Terapeuten til å gjøre jobben sin.

Billedtekst: Boken "Fader - i dine hender" har i mange år vært en god følgesvenn. Foto: Bjørn Olav Hansen.

Hvordan kan vi praktisk og konkret leve ut evangeliet om Guds rike? del 3

Det tredje forslaget fra bror Alois lyder slik:

Kom sammen og tillat at dynamikken i evangeliet blir åpenbart. 

Til dette knytter bror Alois tre bibelsteder:

I: "Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede." (Apg 2,46)

II: "Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme." (1.Kor 12,4-5)

III: "Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det." (Hebr 13,2)

"Når kristne er splittet," skriver bror Alois, "mellom kirkesamfunn eller innenfor den samme kirken, blir evangeliet tilslørt, skjult. Vil vi være i stand til å vandre sammen uten å la våre forskjeller skille oss? Hvis vi som kristne finner en måte å vise at enhet er mulig i vårt mangfold, vil vi hjelpe hele menneskeheten til å være en mer forent familie."

Jeg lar meg utfordre og inspirere av ordene til bror Alois. Hvordan skal jeg personlig leve dette ut i den sammenhengen jeg selv står i og lever i? Det er den konkrete utfordringen.

I mange år nå har jeg latt meg inspirere og utfordre av Jesu egne ord:

"Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal de også være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (Joh 17,21)

Nå er tiden kommet til å be Gud vise oss hvordan dette praktisk kan leves ut i vår egen tid. Splittelsen i Kristi kropp er ikke noe annet enn en skandale.