søndag, januar 21, 2018

God respons på bønneseminar i Stathelle

Disse linjene skrives sent lørdag kveld. De er skrevet i djup takknemlighet over alt det gode som har skjedd denne dagen. May Sissel og jeg dro tidlig lørdag morgen til Stathelle, hvor jeg skulle ha et seminar om det hverdagslige bønnelivet. Det har tittelen: Vandring med hvilepuls, og er ment å gi praktisk veiledning til et lic i bønn - uten å ha dårlig samvittighet om at jeg skulle ha bedt mer.

Vertskap for seminaret var Livets Vann, som er en menighet tilhørende kirkesamfunnet Foursquare, som er en del av pinsebevegelsen. Men her var det mennesker fra andre kirker i området. Seminaret fikk god mottagelse. Mange kjenner seg igjen i undervisningen, gjennom de personlige historiene jeg deler. Håpet er at mange skal få hjelp til å senke skuldrene og finne hvilen i Gud. Nå har vi gjort avtale om at vi kommer tilbake neste år med et annet seminar, og at dette blir en årlig hendelse.

I morgen skal vi feire gudstjeneste samme sted, men da sammen med Bamble frikirke. Det blir flott. Gleder meg over å se igjen venner i begge disse to flotte menighetene.

Lørdagskvelden delte vi godt fellesskap med pastorparet i Livets Vann, Kirsten og Erik Jensen, to venner vi setter stor pris på.

Etter gudstjenesten setter vi kursen hjemover.

Foto: May Sissel Hansen.

lørdag, januar 20, 2018

Bygg indre broer

Bønnen er broen mellom det bevisste og det underbevisste i livet. Ofte finnes det en stor kløft mellom menneskenes tanker og handlinger og de mange bildene som stiger fram i hennes dag- og nattlige drømmer. Å be er å koble sammen disse begge sidene av livet ved å gå til den plass der Gud bor.

Bønn er sjelens arbeide, for sjelene er de helliges sentrum der alt blir ett og der Gud er hos oss på den mest inderlige måten.

Derfor må vi be uavlatelig slik at vi virkelig kan bli hele og hellige.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

fredag, januar 19, 2018

Til minne om'n Odvar

Je husker aua dine
rendene under dem var tunge, lik kongens, furene i ansiktet fortalte om nattevåk, børa var ikke lett for en statsminister.
Men du fylte stua di med pipa di,
og blåste en lang marsj i plysj og stas.
Skjorta di var rutete,
og raud.
Du elska Innlandshavet,
og lot deg forme av de rolige åsene
og potetåkerens vaiende gras.
Helt ælminnlig, en mann av folket
var du. Du verna om de små blomma,
og såg det vækks omkring deg.
I går fulgte vi deg til kvællshøgda,
sa’n Sigbjørn. Kvila er deg vel undt.
Snøtunge trær bøyer seg og sier:
Takk for vakta di. Du forma Norge
etter hjertet ditt.
(C) Bjørn Olav Hansen. Fredag 19.januar 2018
Foto: YouTube

Facebook og "kristen" ondskap

Facebook kan brukes til mye. Som f.eks å drifte egne nettsider som har til hensikt å skrive stygge ting om andre. De finnes flere slike 'kristne' sider. De er i grunnen de verste. Forrige uke hadde jeg privilegiet å ha et seminar under "Bønn for Oslo". Ikke alle liker det.
Fra en av disse 'kristne' Facebook-sidene hentes følgende:
"Det verste er kanskje at det "undervises i bønn" av avgudsdyrker og vranglærer Bjørn Olav Hansen."
"ERIK ANDREASSEN, HEGERTUN OG BJØRN OLAV HANSEN BEUNDRER OG BLIR BEUNDRET AV ANTIKRIST."
Når man bruker store bokstaver så Facebook skriker man. Men disse folkene har vel et stort behov for å skrike.
Sånn går nå dagan.
Årsaken til disse utblåsningene er vel at jeg har skrevet noen artiker om paven og at jeg har noen katolske venner. Mer skal ikke til i visse sammenhenger. En kunne fortelle meg at alt jeg skrev var bare katolsk! Den som følger litt med på bloggen vet at det ikke er sant.
Takk til dere som ber for meg. Denne helgen skal jeg til Livets Vann på Stathelle for å ha et seminar om bønn. Det er en pinsemenighet tilhørende pinseretningen Foursquare. Heldigvis er de ikke redd for å få besøk av en avgudsdyrker som beundrer Antikrist og som Antikrist beundrer!

Hellighet og skjønnhet

"Den vestlige kirkens tradisjon har for det meste tolket begrepet hellig som noe moralistisk. Hellighet er imidlertid ikke et spørsmål om aldri å begå synd, men består heller i å ha tillit til Guds barmhjertighet - som er mye større enn våre synder og som kan gi gjenopprettelse til den troende som har falt.

Den hellige er som en sang som stiger opp til Guds barmhjertighet og som trefoldig om Guds seier - tre ganger hellig og tre ganger barmhjertig. 

Hellighet er en nådens gave og forutsetter av oss en grunnleggende åpenhet, slik at vi kan fylles av den guddommelige gaven."

- Enzo Bianchi, tidligere prior for Bose kommuniteten i Italia. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

torsdag, januar 18, 2018

Kristusmystikeren Andrew Murray

Få oppbyggelsesforfattere har betydd så mye for meg personlig som Andrew Murray (bildet). I kveld skal vi feire hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet. Ikke minst har hans gedigne bønneveiledning betydd mye, og hans undervisning om overgivelsen til Guds vilje. Den har fulgt meg helt siden jeg ble en kristen i 1972. Da var jeg så heldig å komme over noen av bøkene til Murray i dansk oversettelse. Så ble jeg introdusert for flere av hans bøker på engelsk. Da stiftet jeg også bekjentskap med undervisningen til Murray om Kristi blods betydning og om det indre livet med Gud. Dette skulle danne mye av grunnlaget for mitt eget kristenliv, og ble helt avgjørende for meg.

Andrew Murray ble født i Sør-Afrika i 1828.  Men han var ikke blitt mer enn to år, ble han sendt til Aberdeen i Skottland sammen med sin bror John, for å leve der og etter hvert få sin utdannelse der. Faren var pastor i den reformerte kirken, og var utsendt fra Skottland til Sør-Afrika for å arbeide som misjonær der. Hans mor var etterkommere av franske hugenoter og av tyske lutheranere. 17 år gammel kom han til en levende på Kristus. Etter omvendelsen skrev han til sin far:

"Jeg har nå overgitt meg helt og holdent til Kristus."

Den avgjørelsen skulle holde livet ut. I Skottland tok Andrew Murray en mastergrad, og derfra dro de to brødrene til Utrecht hvor de studerte teologi ved universitetet. I Utrecht ble de to brødrene medlemmer av en vekkelsesgruppe som kalte seg: 'Het Reveil'. Denne gruppen sto i opposisjon til rasjonalismen som da var på fremmarsj blant kristne i Nederland.

9.mai 1948 ble John og Andrew Murray ordinert til Den hollandsk reformerte kirken og vendte så tilbake til Cape Town. I Sør-Afrika begynte Andrew som omreisende forkynner. Han fikk ansvar for et stort område med svært spredt bebyggelse, men ung som han var, gikk han på med krum hals. I 10 år reiste han rundt i et område av Sør-Afrika sterkt preget av sykdom, og måtte kjempe mot både slanger og løver!

Andrew Murray utviklet tidlig et bønneliv og ba ofte og lenge om vekkelse. De fikk han da også oppleve flere av.

I 1856 giftet han se med Emma Rutherford. De skulle få elleve barn sammen.

Rundt 1870 møtte han den fremvoksende hellighetsbevegelsen og hans tro ble fordjupet og styrket. Samtidig opplevde han også en dåp i Den Hellige Ånd.

Murray ble i stadig sterkere grad fascinert av den kristne mystikken, og kalte hjemmet sitt for "Clairvaux" etter klosteret som Bernhard av Clairvaux hadde bygget opp. Han leste også og gav ut bøker av 1700-tallsmystikeren William Law, og var veldig grepet av helbredelsestjenesten til Johann Christoph Blumhard. Etter hvert som troen hans modnet, opplevde han et stadig større slektskap med dem som er gått foran.

Andrew Murray døde 18.januar 1917.

Om å bøye nakken i stormen

Jeg føler meg litt som denne karen her om dagen. Når sykdom strammer grepet og tar litt overhånd, og lever sitt eget liv, er det lett å gi etter. Og i en viss forstand må man også det. Det er ikke alt man kan styre. Når muskler stivner, og gjør helt andre ting enn det du vil de skal, når øresusen har bestemt seg for å ta kvelertak på dagen og natten blir en fiende - ja, da er det lett å kaste inn håndkleet og si at nok er nok. Men det er lite du kan gjøre med det.

Men en tittel på en bok skrevet av Corrie ten Boom er blitt meg til hjelp:

"Gi deg ikke - gi deg over."

Det er hemmeligheten.

Bøye nakken i motvinden. I stormen.

Overgi sin skrøpelige kropp, sin sjel, til Gud.

Jeg øver meg i å be: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Du forløser meg, du trofaste Gud."

Fra en stadig tankestrøm til stadig bønn

"Våre hjerner er alltid aktive. Vi analyserer, funderer, dagdrømmer eller drømmer. Det går ikke et sekund iløpet av dagen eller natten da vi ikke tenker. Man kan si at vi tenker 'uavbrutt'. Iblant ønsker vi at vi skulle kunne slutte å tenke om så bare for en liten stund, da kunne vi slippe mange bekymringer, skyldfølelse og frykt. Vår evne til å tenke er den fremste gaven til oss, men den er også kilden til vår største plage.

Må vi være offer for denne stadige strømmen av tanker? Nei, vi kan omdanne vår uavbrutte tankevirksomhet til uavbrutt bønn ved å gjøre den indre monologen til en stadig dialog med vår Gud, som er all kjærlighets kilde.

La oss bryte ut av isolasjonen og innse at Noen finnes der i vårt innerste og vil lytte i kjærlighet til alt det som fyller og oppfyller hjernen."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag, januar 17, 2018

Mennonitene i USA tar avstand fra 'dritt-land'-kommentaren til Trump

Det vestlige distriktet av Mennonite-kirken i USA tar sterk avstand fra president Donald Trump og hans 'dritt-land' uttalelse.

Det skjer i en uttalelse fra eksekutiv-komiteen i den vestlige avdelingen av dette kirkesamfunnet 13.januar. Medlemmene av eksekutiv-komiteen tar avstand fra Donald Trump's vulgære språk og karakteriserer hans uttalelse som trist. De sier uttalelsen ikke bare rammer de landene som presidenten skal ha nevnt. men også de medlemmene av deres kirkesamfunn som kommer som immigranter til USA.

I uttalelsen heter det blant annet: "Vi fordømmer det anstøtelige og nedverdigende språket og holdningene til innvandrere, spesielt fra de afrikanske land og Haiti. Vi tror at alle mennesker, uansett hvor de er fra, er elsket av Gud og skapt i Guds bilde."

Det vestlige distriktet av Mennonite-kirken i USA appellerer til landets president om å be om unnskyldning for sitt rasistiske språk og omvende seg. Mennonitene oppfordrer kristne til å be og handle på en slik måte at det reflekterer verdien til alle mennesker.

Mennonite-kirken i USA er en del av den anabaptistiske bevegelsen, og hadde i 2013 ca 839  menigheter med tilsammen 78.892 døpte medlemmer.

Et år med 'Guds gave til menneskeheten'

Et år etter at Donald Trump ble valgt til president for Amerikas forente stater er landets evangelikale kristne mer splittet enn noensinne. Det er et tankekors all den stund det var hvite evangelikale kristne som sørget for å få ham valgt. I flere hvite evangelikale kristnes øyne var denne mannen 'Guds utvalgte redskap". Han skulle redde USA fra moralsk undergang og kaos, ble det sagt.

Virkelig?

De overså at mannen de ville ha som USA's 45 president hadde flere ekteskap bak seg, og en promiskuøs fortid i baggasjen, at hans språk var usedvanlig vulgært, at han var anklaget for overgrep mot en rekke kvinner, og at han heller ikke var særlig bevandret i Bibelen. Men han var Israelsvenn og han ville ha konservative dommere i Høyesterett. Var det virkelig hovedgrunnen for deres støtte?

I året som har gått har han twitret og kommet med uttalelser, ikke minst utilslørt rasistiske, som har sjokkert en hel verden. Fortsatt støtter evangelikale - vel og merke hvite evangelikale - kristne opp om ham.

Et rekordhøyt antall - 81 prosent - av USA's hvite evangelikale kristne velgere valgte å gi sin stemme til denne mannen. Dessuten valgte flere kjente kristne pastorer aktivt å støtte ham under valgkampen, og noen av disse er nå hans rådgivere. En av dem, pastoren for First Baptist Church i Dallas, Texas, har nærmest gitt Trump blankofullmakt til å bruke atomvåpen mot Nord-Korea.

Men det første året etter at Trump ble valgt har også ført til store spenninger blant evangelikale kristne i USA. Den bestselgende kristen-konservative forfatteren Stephen Mansfield, kjent for sin fremragende biografi om Dietrich Bonhoeffer, som også er utgitt på norsk, på Hermon forlag, er nå  aktuell med en ny bok: 'Choosing Donald Trump: God, Anger, Hope and Why Christian Conservatives Supported Him.' Han forteller at han kjenner til familier som ikke lenger spiser Thanksgiving-middag sammen. Det er for sterke spenninger. Og han forteller om ungdommer som ikke lenger går i kirken fordi pastoren hele tiden lovpriser Donald Trump.

Og det er sterke spenninger i det første protestantiske kirkesamfunnet i USA - Southern Baptist Convention. Mer enn halvparten av dette kirkesamfunnets 15 millioner medlemmer er ikke-hvite. Vi skal ikke glemme at 74 prosent av alle ikke-hvite velgere i USA uansett religiøs tilhørighet stemte på Hillary Clinton.

Det viser at det fremdeles er et raseskille i USA. Også blant kristne.

I august i fjor skjer det noe som skaper sterke reaksjoner og rystelser blant kristne i USA. Donald Trump sjokkerer når han forsvarer høyreekstremister og nynazister som marsjerte gjennom Charlotteville. Det var i disse opphøyene at den antirasistiske demonstranten Heather Heyer ble drept da en høyreekstremist kjørte inn i en folkemengde.

Dette førte til at en av Trumps tilhengere, A.R Bernard, som er pastor for den største evangelikale menigheten i New York, Christian Cultural Center, trakk sin støtte og ville ikke lenger være en del av det evangelikale rådet som står last og brast med Trump. Mesteparten av medlemmene i Christian Cultural Center utgjøres av svarte.

Minoritetene har ikke hatt det greit dette året. De er blitt en målskive for Trump, og til tross for Trumps holdning til Israel, er hatet mot jøder forsterket i USA.

Og twitringen til USA's president har skapt større uro og større usikkert og frykt enn mye annet, ikke minst i forholdet til Nord-Korea. Mens Nord-Korea og Sør-Korea forsøker å nærme seg hverandre og det pågår reelle samtaler dem i mellom, twitrer Donald Trump om at han har større atomknapp enn noen annen og han forsikrer verden gjennom twitringen sin at han er et geni.

Helbredelsesevangelisten George Jeffreys, del 1

I går fant jeg frem en bok jeg kjøpte for flere år siden. Jeg kjøpte den i en kristen bokhandel i Southampton mens jeg var på besøk der hos gode venner, sammen med min sønn. Det er en bok om en bemerkelsesverdig mann: George Jeffreys (bildet), en samtidig med Smith Wigglesworth, og en av pinsebevegelsens pionerer. Denne waliseren fikk stå i en evangelisttjeneste med helbredelsens nådegave som rystet Wales og resten av Storbritannia.

Jeg vil bruke 2018 til å studere livene til noen av de som fikk stå i en tjeneste der de fikk formidle helbredelse til lidende mennesker. Jeg tror kanskje Gud har lagt det på meg. Underlig i grunn, jeg som lider av flere alvorlige sykdommer. Men jeg tror at 'Gud kan' - som var Kathryn Kuhlmans motto, og det til tross for at jeg er syk. Jeg har sett Ham gjøre det mange ganger, og mange av de gangene har jeg selv vært mest skrøpelig og sårbar.

George Jeffreys ble født i den sørlige delen av Wales, i Nantyffylon, Maesteg, 28. februar 1889. Han var det åttende barnet og den sjette sønnen til kullgruvearbeideren Thomas Jeffreys og kona Kezia. Han fikk navnet George etter en bror som nylig var død. Nesten med det samme han ble født, forlot broren Stephen, som da var 12, skolen for å bli med faren ned i gruvene.

Det er underlig, men disse to brødrene, fra denne nokså avsidesliggende dalen i det sørlige Wales, skulle påvirke en hel nasjon og livene til tusenvis av mennesker i årene mellom de to verdenskrigene. Ja, den ilden de bar på skulle antenne en brann tvers over Europa, og nå så langt som til New Zealand, Sør-Afrika og USA.

George ble omvendt sammen med broren Stephen i november 1904. I de første ukene av det som er blitt kjent som Vekkelsen i Wales. George og Stephen deltok på morgengudstjenesten i Siloh Independent Congregational Church hvor Glasnant Jones forkynte Guds ord. Stephen hadde vært i syndenød noen dager og han tok imot Jesus som sin Frelser sammen med 15 år gamle George.

Umiddelbart kastet George seg inn i arbeidet i dette kapellet. Pastoren fikk en spesiell interesse for den unge mannen og så at Gud hadde lagt sin hånd på ham. Han fikk forvissningen om at George var et utvalgt redskap.

I 1910 blåste det en frisk vind av velsignelse tvers over Storbritannia. Den skulle være med på å forme den fremvoksende pinsebevegelsen. Det begynte i Sunderland i 1907 når Thomas Ball Barratt preket om 'dåpen i Den Hellige Ånd' i All Saint's Church hvor Alexander Boddy var pastor. Derfra spredte pinseilden seg. Over alt begynte folk å tale i tunger. George Jeffreys skulle bli sterkt berørt av dette.

Men det var ikke selvsagt. George Jeffreys var skeptisk, svært skeptisk til tungetalen og ville ikke ha noe med dette å gjøre. Men Gud ville det annerledes.

(fortsettes)

tirsdag, januar 16, 2018

Tre nepalesiske kristne arrestert i India anklaget for blasfemi

Tre nepalesiske kristne er arrestert i India i forrige uke anklaget for å ha ærekrenket hindu guder og religiøse bilder. Det er lokale hinduer i delstaten Uttar Pradesh som står bak anmeldelsen. Radikale hinduer bruker ofte falske blasfemianklager og påstander om tvangskonvertering for å få stanset kristne. Og dessverre er det slik at indisk politi ofte er på lag med hindunasjonalistene.

De tre neapalesiske kristne: Bahadur Tamad, Shukra Rai og Mekh Bahadur kom fra Nepal til India forrige søndag. De begynte å dele ut kristen litteratur, før de dro til det stedet hvor de skulle bo. Onsdag kom de i samtale med to hinduer. Disse to har så levert inn en klage til det lokale politiet, som igjen førte til at de tre neapaleserne ble arrestsert.

I følge International Christian Consern kan det ta lang tid før saken kommer opp for en domstol. La oss huske våre tre nepaleiske trossøsken i våre forbønner.

Tillit i trapesen

"Tillit er grunnvollen i livet. Uten tillit kan ikke noe menneske leve. Trapesartister gir oss et herlig bilde av dette. Den som slipper taket må stole på den som skal fange henne/ham. Sirkusartistene kan gjøre de mest skrekkinngytende saltomortaler, men det som gjør fremvisningen severdig er at de som fanger opp dem finnes der i rette tid på rett plass.

Vi må ofte slippe tak i livet. Det er fantastisk å fly, fri som en fugl, men om Gud ikke finnes der til å fange oss opp, blir det ingenting av det hele. La oss sette vår lit til den store 'fangeren', Gud selv."

-Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

mandag, januar 15, 2018

The Simple Way 20 år

Det er lett å tenke at man må være mange for å ha innflytelse og bli til noe. Slik er det ikke i Guds rike. I den sammenhengen kan man likevel være liten og likevel ha stor påvirkningsktaft.

9.januar i år var det ganske nøyaktig 20 år siden den ny-monastiske kommuniteten 'The Simple Way' ble startet. Det lille bofellesskapet har ikke bare spilt en viktig rolle i nabolaget, men har også inspirert mennesker mange steder til å starte små kommuniteter flere steder i verden med det siktemål at man ønsker å leve et autentisk kristenliv i hverdagen. Samlet rundt Kristus, i tidebønnens rytme, i Lectio Divina tradisjonen (den langsomme lesningen av Bibelen) og bordfellesskapet og nattverden lever disse kommunitetene som lys i en mørk verden.

Shane Claiborne som startet kommuniteten 'The Simple Way' i Philadelphia, USA, har sammen med Jonathan Wilson-Hartgrove vært to av de mest toneangivende inspiratorene i denne bevegelsen innen kirken.

9. januar 1998 flyttet fem venner sammen med Shane Claiborne til 3234 Potter Street (bildet). I den fattigste delen av byen, hvor behovene var størst.

'Vi flyttet dit med en brann i våre hjerter', skriver Claiborne.

Og de ønsket å forandre verden! Intet mindre. Urkirken var den store inspirasjonskilden. De ville leve slik den levde.

"Vi ønsket å se Guds rike," skriver Shane Claiborne og legger til: "At Guds drøm skulle gå i oppfyllelse. Vi visste at troen ikke bare var en billett til himmelen og en lisens til å ignorere verden rundt oss."

Og hit Potters Street har hundrevis av mennesker kommet og godt og satt igjen sinefigeravtrykk. Her har folk delt fellesskap, både rundt bordet, og i bønn, levd med en dagsrytme og sett liv forvandlet. Dessuten har denne kommuniteten vært til stor inspirasjon for lignende kommuniteter verden over. Og er det fremdeles.

Profet og martyr

I går - på Martin Luther King søndagen - var jeg så heldig å få lytte til en direkte-sending fra Greenleaf Christian Church i Goldsboro, North Carolina, USA. De hadde invitert Jonathan Wilson-Hartgrove, en av de ledende skikkelsene innen den ny-monastiske bevegelsen og baptistpastor, til å tale. Han tok utgangspunkt i en tekst fra Lukas, lignelsen om Den rike mannen og Lasarus. En tekst Martin Luther King arbeidet mye med den siste tiden han levde.

Det var en utfordrende tale. Virkelig. Slik er det når man våger å la den bibelske teksten få tale inn i vår egen samtid, med de utfordringer våre samfunn står overfor. Og Jonathan Wilson-Hartgrove har en profetisk stemme i vår tid. Han taler direkte til de som innehar maktposisjoner og utfordrer de.

Som president Donald Trump. Der er det mye å ta tak i! Jonathan Wilson-Hartgrove nevnte Trumps siste uttalelser om 'dritt-land', uttalelser som svært mange i de landene den amerikanske presidenten siktet til, opplever som rasistiske. Og han nevnte uttalelsene som hvem som har størst atom-knapp.

Men det som opptok Jonathan Wilson-Hartgrove mest er uretten som rammer de fattigste og de marginaliserte.

'Problemet med den rike mannen," sa Wilson-Hartgrove, var ikke at han var rik, men at han ikke så den fattige Lasarus. Og da snakker vi virkelig om å se! Med hele oss. Som innebærer at vi gjør noe. Praktisk. Konkret. Ikke bare snakker.

Noe må gjøres med uretten. Vi kan ikke lenger overse den og holde den på avstand.

Leser vi profetbøkene i Det gamle testamente ser vi at Gud er på de undertryktes side. Han tar parti med de fattige, de fremmede i landet, enkene, de farløse, de syke. Og profetene refser de som undertrykker. Det har de fått i oppdrag av Gud.

Mange av vår tids profeter spår lykke, snakker om hvor velsignet du kommer til å bli, hvor rik, og hvor mektig og forteller deg at det er fred og ingen fare. Men det er sjeldent vi hører en profet tale mot de som har makt, mot uretten, mot de som undertrykker.

Men vi finner det samme hjertelaget hos Gud i Det nye testamente. Apostelen Paulus sier det slik i Gal 1,10: "Vi skulle bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre."

Det er noe å tenke over på Martin Luther King dagen i dag. I dag er det 89 år siden han ble født, og 4. april er det ganske nøyaktig 50 år siden han ble myrdet.