mandag, mai 21, 2018

Evig minne!

Jeg våkner av fuglesang og rasling i bjørkeløv. Det er stille denne morgenen 2.pinsedag. Den vakre fuglesangen, og vinden som leker med kronene på bjørkene i hagen vår, gjør at jeg forflytter meg i tankene til et helt annet sted. Til et kloster i Atlasfjellene i Algerie. Notre Dame de' l Atlas klosteret lå også omgitt av vakre trær, om enn ikke bjørketrær, som fuglene samlet seg i og lovpriste Skaperen.

Men denne idyllen ble så brutalt ødelagt. 21. mai 1996 tilkjennega en militant islamistisk organisasjon at de hadde henrettet syv trappistmunker som tilhørte nettopp dette klosteret. Mange ble kjent med denne historien gjennom filmen: Blant guder og mennesker. Det er den sterkeste filmen jeg noensinne har sett, og som jeg har sett flest ganger. Jeg glemmer den aldri, og historien om disse syv munkene har vært til slik hjelp og inspirasjon for mitt eget liv - til å holde ut i tunge tider.

Jeg glemmer heller aldri ordene til en av disse trappistmunkene, legen Luc, som sa:

"Be for meg om at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred."

Det er også min bønn.

Jeg lærer hele tiden noe nytt om disse munkenes levemåte, hvor en ser Kristus som har vunnet slik skikkelse i dem. De er så menneskelige med sin ærlighet i forhold til den frykten de kjenner på, samtidig som de bærer med seg en slik fred som er til å ta og føle på.

Drapene på disse syv munkene satte punktum for en særdeles radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Disse munkene levde det! Og det midt for fiendens øyne.

Det hele begynner i 1938 da noen av disse munkene slår seg ned i området Tibhirine i Algerie. Her lever de sine liv i stillhet, bønn og i vennskap med sine muslimske naboer. Det er et gjensidig vennskap, muslimene som bor der vet å sette pris på disse stillfarne, vennlige munkene som bare viser kjærlighet gjennom levd liv. På den måten vitner de om det kristne kall til å leve i enkelhet og fellesskap og solidaritet med alle mennesker.

På 1960 tallet så det ut som om denne kommuniteten skulle gå i oppløsning, men det som synes å være et nederlag med stadig minskende oppslutning skulle bli til en fornyelse! Kommuniteten fikk ny prior, broder Christian de Chergè, og Christian skrev skifter gjennomsyret av evangeliet, noe som førte til en åndelig fornyelse av de sjeldne i kommuniteten. I disse skriftene møtte man Kristi medlidende kjærlighet på en slik måte at det smittet. Munkene begynte å se på andre, til og med på sine fiender med Kristi øyne. Det forvandlet deres liv. Det er noe profetisk over det prior Christian skrev med tanke på det som skulle skje med denne kommuniten.

Jeg ser dem for meg i filmen: Brødrene. Bruno, Cèlestin, Christophe, Michel, Paul og ikke minst Luc, legen. Tilsammen gir de sine liv til menneskene rundt dem, raust, fylt av nåde og stor kjærlighet. Og det til tross for truslene de opplever fra ytterliggående islamister. De blir bedt om å reise, men velger å bli. I solidaritet med den muslimske befolkningen. De er ingen overmennesker. De er redde. Men de vil tjene Jesus.

Og det gjør de. Og de ender som martyrer. Deres liv vitner om Kristi kjærlighet til alle mennesker, deres død om at martyreriet realitet for en hver sann kristen.

Vi minnes de syv i kjærlighet og takknemlighet.




Bønnesenter etableres i Libanon for å be for unådde folkeslag

Snakk om å jobbe målrettet og strategisk! Misjonsorganisjonen "Horizons International", som også er en bønnebevegelse, starter nå et bønnesenter i Libanon! Bønnesenteret vil få navnet: Alle nasjoners senter, og vil være et sted som er åpent for menigheter fra ulike kirkesamfunn, som vil stå sammen for å be om et gjennombrudd for evangeliet blant unådde folkegrupper.

Lederen for Horizons International, Pierre Houssney, sier i en kommentar til Mission Network News at menigheter og organisasjoner har sett på Libanon som en misjonsmark.

"Vi forsøker nå å endre dette slik at libanesere ser på seg selv som en sende-nasjon, som en base for misjonsarbeid i Midt-Østen og Nord-Afrika og verden for øvrig. Hovedfaktoren for å kunne bli en slik misjonsbase som sender ut folk er bønn," sier Houssney.

"Det er min overbevisning at når vi får etablert dette stedet, så vil det bli et sted hvor Gud kaller libanesere til misjonsarbeid rundt om i verden gjennom å be for unådde folkegrupper. Det er vår visjon og vårt håp,"legger Houssney til.

Horizons er nå i ferd med å etablere første steg av dette bønnesenteret, som vil bli å finne i deres kafe og bokhandel. Pastorer og menighetsmedlemmer bruker gjerne denne kafeen for å skaffe seg kristen litteratur og for å holde bibelstudier.

La oss huske dette viktige arbeidet i våre forbønner.

Billedtekst: Pierre Houssney ber for en ung mann. (Foto: Facebook).

søndag, mai 20, 2018

Det straumer ei livselv av lukke

I dagene før pinse har jeg gått rundt med en sang i mitt hjerte: 'Det strøymer ei livselv av lukke', skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1957, et år før jeg ble født. Den skal i følge Bjerkrheim ha vært skrevet etter en nattverdstund samme år.

Glede og Den Hellige Ånd hører uløselig sammen. De er synonyme. Det nye testamente gir en rekke eksempler på det:

"For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred OG GLEDE I DEN HELLIGE ÅND." (Rom 14,17)

"Men disiplene ble fylt med GLEDE OG DEN HELLIGE ÅND." (Apg 13,52)

"Og dere fulgte vårt og Herrens eget eksempel da dere under hard motgang tok imot Ordet med den GLEDE SOM DEN HELLIGE ÅND GIR." (1.Tess.1,6)

Vi kan ikke snakke om Den Hellige Ånd på en teoretisk måte. Den Hellige Ånd og følelser hører også sammen. For Den Hellige Ånd har den evnen at Ånden berører oss.

Det er en åpenbar sammenheng mellom Den treenige Gud og gleden: "...hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd."(Salme 16,11) Om Jesus heter det at han: Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner MED GLEDENS OLJE. (Hebr.1,9) Den gleden, fryden, lifligheten som finnes for Guds ansikt, er altså Jesus salvet med når han trer inn i sin livsgjerning her på jord. Det er utenkelig å tenke seg Jesus uten overstrømmende glede. Kilden til Jesu glede var det fullkomne fellesskapet som fantes mellom ham og hans Far.

Guds rike er sammenlignet med et gjestebud der det beste bys fram for å glede gjestene.

Til tross for at Jesu disipler så godt kjente til denne forkynnelsen av Jesus om Guds rikes glede, merker vi ikke mye av denne gleden i deres liv før pinsen. Den brøt inn i deres liv først i og med at Ånden utøses på pinsedagen i Jerusalem. I Peters pinsepreken heter det blant annet: "Du har lært meg å kjenne livets veier og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (Ap.gj.2,28)

7.Mai i år var det 120 år siden den svenske teologen, eksegeten og professoren ved Lunds universitet, Hugo Odeberg, ble født. Odeberg talte om den kristne tro som gledens religion. Om dette skriver Odeberg noe svært interessant: "Den gleden som så sterkt trer fram og betones i Det nye testsamente, har knapt fått plass i den kristne dogmatikken. Selv i den teologiske debatten spør vi sjelden etter dette problemet. Når det behandles, er det under den forventede spørsmålsstillingen: hva er gledens objekt? Den gleden som kristendommen henviser til, er noe helt nytt, en elemenær kraft med sin spesielle kvalitet, som ikke som den empiriske gleden egentlig er avhengig av noe objekt for sin glede, men er en glede i seg selv, en glede i Kristus, i en ny måte å sanse og være til på. Denne gleden er den andre siden av kjærligheten, som også er noe spesifikt nytt, ikke noe som retter seg mot noe objekt for å begjære det, men som tvert imot stråler ut av seg selv, som gir, som varmer og lyser." (David Hedegård og Aapeli Saarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde Forlag 1975, side 346-347

Jesus, var som sagt salvet med gledens olje, men vi leser også at Ånden kommer over Jesus. Det får konkrete utslag: I samme stund jublet han i Den Hellige Ånd...(Luk.10,21) I andre oversettelser står det "frydet seg i Den Hellige Ånd." I Lukas 11, lærer Jesus disiplene å be Fadervår. I ett av bønnens ledd heter det: komme ditt rike. En alternativ oversettelse er: la din Hellige Ånd komme.

Denne pinsen har jeg framfor alt denne bønnen: Kom Hellige Ånd og berør oss med din glede så vi kan fryde oss i Den treenige Gud.

Det vakre bildet av en brusende vårelv som strømmer ved siden av Kristi Himmelfartskapellet er tatt av Frank Riktor og brukt med hans velvillige tillatelse.

lørdag, mai 19, 2018

10 pastorer med deres ektefeller omkom i flystyrt på Cuba

20 av de 110 passasjerene i Boeing flyet som styrtet fredag nær Jose Marti International Airport i Havana var pastorer med sine ektefeller. Pastorene tilhører Nazarene Church, en hellighetsbevegelse ikke ulikt Metodistene.

Pastorene hadde deltatt på en konferanse som kirkesamfunnets østlige avdeling på Cuba hadde arrangert. På den tre-dager lange konferansen deltok 125 ektepar. Nazarene Church har drevet virksomhet på Cuba i mer enn 70 år. Den forferdelige ulykken har rammet kirkesamfunnet hardt. Nazarene Church International feirer 110 års jubileum i år.

Ildfull vigselstale

Sjeldent har evangeliet lydt klarere enn i dag, for millioner av TV-seere verden over.  For konger, dronninger og celebriteter. Så Jesus-sentrert.  Talen ved den vakre vielsen mellom prins Harry og Meghan Markle i Windsor-katedralen ble holdt av biskop Michael Bruce Curry (bildet). Sjeldent har vi vel sett noe så levende, som et fyrverkeri, av en tale i et bryllup, og særlig i et kongelig. Det var tydelig at biskop mente hvert eneste ord, og at han levde det han preket. Han talte om Guds kjærlighet slik den blir demonstert i Jesus Kristus, og om den menneskelige kjærligheten mellom mann og kone. Og om kjærligheten som ild. Han holdt også frem arven etter Martin Luther King og den afro-amerikanske kulturen.

Det var prins Harry og Meghan Markle som selv ønsket seg denne taleren, etter at erkebiskopen av Canterbury hadde foreslått ham. Biskop Curry er den første afrikansk-amerikanske presiderende biskopen i Den episkopale kirken, som er navnet på Den anglikanske kirken i Amerika.

Hele den storslåtte vielsen var et fantastisk vitnesbyrd om den kristne tro, gjennom salmer, forbønner, og vigselshandling. Gripende var det også når et gospelkor møtte brudeparet når de kom ut fra katedralen med "This little light of mine."

Det er virkelig et stort takkeemne. Tenk, dette har millioner av mennesker vært vitne til. La oss be for den nye brudeparet, og for alle som har lyttet til biskop Curry og hans enestående formidling av evangliet.

Når Herren skriver vår historie

Jeg skal fortsette litt der jeg slapp i går. I fortellingen Johannes gir oss om den samtalen som fant sted mellom Jesus og Peter, forutsier Jesus noe av det som skal skje med Peter i framtiden:

"Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet opp om deg og gikk dit du selv ville. Men når du bli gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil." (John.21,18). Forunderlige ord! Peter har mange ganger gjennom livet bundet om den vide tunikaen sin, som var vanlig klesplagg på den tiden, og vadet ut til båten som lå fortøyd ved Genesaretsjøen. Han har hatt stor frihet. Han har kjent hvordan båten har båret i storm og stille, og dratt mang en fiskefangst over båtripa. Litt tidligere i dette kapittelet leser vi om nok en fisketur, og nok en gang leser vi at Peter binder kappen om seg og kaster seg ut i sjøen for å komme fram til Jesus som har gjort opp bål i strandkanten.

Men det kommer en tid hvor rollene byttes. Livet endres for Peter. Nå er det en annen som skal binde beltet om livet på han og føre ham dit han ikke vil. Jesus snakker om den død Peter skal ære Gud med.

Alt går ikke vår vei bestandig. Ikke om vi vil gå Guds vei. Livet kan snus.

Dette synes jeg er utfordrende, men jeg vil la Gud skrive min historie. Da blir det ikke som jeg vil, men som Han vil. Men det er best slik. Jeg forstår ikke helt hva Gud gjør i mitt liv akkurat nå. Motbakkene er bratte.

I går kveld skrev jeg ned følgende:

I Herrens fang vil jeg kvile,
overlate all uro og angst
til Ham som elsker meg ubetinget.
Jeg har ikke funnet Ham,
Han har funnet meg.

fredag, mai 18, 2018

Det andre kallet

Det blir personlig det jeg skal dele med deg i dag. For mange år siden fikk jeg et kall. Et kall om å følge Kristus. Vi er tilbake i det forrige årtusen, til begynnelsen av 1970-årene. Kallet utkrystaliserte seg etter hvert i en tjeneste som pastor. Jeg ble ordinert. Ordene som ble lest ved min ordinasjon har jeg ikke glemt: "Forkynn Ordet, står klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all  tålmodighet og iherdig undervisning... Men du må være endruelig i alt du gjør. Ber lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,2 og v.5)

Jeg ber om å få være trofast mot det kallet så lenge jeg lever.

Men i den siste tiden har jeg opplevd at det også finnes et kall til. Det andre kallet, om du vil. Det kallet må også omfavnes og gjøres til ditt. Det er i den prosessen jeg er, og dette er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Noensinne. For meg handler det om å akseptere det faktum at livet mitt er blitt ganske annerledes enn det jeg tenkte, og drømte om. Det handler om å akseptere den situasjonen jeg befinner meg i. Om å omfavne livet mitt der jeg befinner meg akkurat nå. Joda, jeg tror helt og fullt på helbredelse, men jeg er syk. Det kan jeg ikke komme bort fra. Jeg kan ikke bekjenne meg ut av realitetene. Jeg må forholde meg til livet som er nå. Vi trenger alle en realitetssjekk.

"Det andre kallet kommer gjerne senere i livet, når vi oppdager at vi ikke lenger kan gjøre store eller heroiske ting for Jesus. Da er det tid forsakelse, ydmykelse og ydmykhet. Det andre kallet innebærer at vi føler vi ikke lenger er til nytte, ikke verdsatt. Det første kallet, er kanskje gjort ved middagstid, under en skinnende sol. Det andre kallet kommer ofte om natten. Vi føler oss alene og redde fordi vi befinner oss i en verden av forvirring." (Jean Vanier i boken "Community and Growth.")

Jeg har tenkt mye på dette: Det er en beretning fra evangeliene som jeg i alle disse årene har vendt tilbake til. Gjerne flere ganger om året, og det er Joh 21,15-23. Om du kunne gjøre meg den tjenesten å lese disse versene om igjen, nå?

Dette er historien om det andre kallet. Peter fikk kallet første gang langs Genesaretsjøen. Etter at han var kommet hjem fra fiske. Nå kaller Jesus ham på nytt. Også denne gangen langs Genesaret, eller Tiberias. Første gangen handler kallet om å følge Jesus. Andre gangen om dette: Elsker du meg? Det gjør fra et kall til tjeneste til et kall til en relasjon.

"Elsker du meg mer enn disse?"

Hva betyr mest: Tjene Jesus eller elske Jesus?

Vet du, tjenesten kan bli større enn Jesus! Tjenesten kan bli det som identifiserer meg. Da bærer det galt av sted. For hvem er jeg når jeg ikke lenger er i aktiv tjeneste?

Det er vanskelig å omfavne det andre kallet i livet. For det handler om å akseptere ens egen svakhet og skrøpelighet og omfavne den!

Igjen, Jean Vanier, her i min oversettelse: "De som kommer nær til mennesker som er i nød gjør det først og fremst i et generøst ønske om å hjelpe dem og gi dem en form for lettelse. De føler seg ofte som frelsere og setter seg selv på en pidestall. Men med det samme de kommer i kontakt med dem, berører dem, etablerer en kjærlig og tillitsfull relasjon med dem, åpenbarer mysteriet seg selv. Ved den hjertets usikkerhet vi finner hos mennesker i nød finnes Jesu nærvær. Og så oppdager vi de fattiges sakrament og trer inn i medlidenhetens mysterium. Mennesker som er fattige synes å bryte den maktenes, rikdommens og evnenes barrierer, og stolthetens, og gjennomtrenger det menneskelige hjerte som bygger beskyttelsesmurer rundt seg selv."

Be for meg i denne prosessen. Jeg trenger det mer enn noensinne. Jeg går et vanskelig veistykke nå.

Helsetilstanden til Floyd MC.Clung er fortsatt alvorlig

Sally MC.Clung, har delt svært personlig om ektefellens alvorlige helsetilstand de siste dagene. 14.mai skriver hun at Floyd (bildet) synes å være i en ganske elendig tilstand. Han klarer ikke å gjøre rede for seg, men det er tydelig for alle som er rundt ham at han har hatt svært tunge dager. Det har vært så tungt for Sally at hun nå stilte spørsmålstegn om det ikke kanskje var Herrens mening å ta Floyd hjem til himmelen. Der ventet iallefall en full helbredelse. Hun ba om at Floyd ikke måtte lide lenger.

I går 17.Mai skriver Sally at de siste par dagene har det gått bedre for Floyd. Smertene synes å være mindre, han har fått tilbake bedre farge, han er fredfull og hviler. Hun takker inderlig for alle som ber for Floyd, henne og familien.

"Søsteren min har et favorittskriftsted. Det er Apg.17,28: For det er i ham vi lever, beveger oss og er til..." Hun pleier å sitere det hver gang vi er sammen. En annen minnet meg nylig om at Floyd fremdeles er i live, han beveger seg og han er fremdeles til. Floyd er Herrens. Til det sier jeg et hjertelig amen. Jeg overgir ham kontinuerlig i Herrens varetekt," skriver Sally.

Hun gir uttrykk for stor takknemlighet for det lyset som finnes i Herrens nærvær, og ber om at dette lyset må skinne for oss alle.

La oss fortsette å be for Floyd, Sally og familien.

torsdag, mai 17, 2018

Han ga bort alt han eide til de fattige - i år er det 800 år siden han døde

Han er blitt kalt den første reformator. I dag feirer vi minnedagen hans i den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby. I år er det 800 år siden han døde. Dessverre er det ingen større oppmerksomhet rundt Peter Valdes eller Waldo som han også kalles.

Flere har sammenlignet han med Frans av Assisi, og det er ikke så dumt. Begge to kom fra svært velstående familier og begge to overga seg til Jesus i en radikal etterfølgelse. Peter Valdes ble født Lyon i Frankrike i 1140. Det var en venns plutselige død som førte til at han begynte å lese Evangeliene. Han solgte alt han eide og ga pengene til de fattige. Som samtidens vandremunker ga han seg veiene i vold for å forkynne evangeliet til alle han møtte. Snart fikk han flere tilhengere og de fikk etterhvert et kallenavn: "Lyons fattige eller Kristi Fattige." Snart skulle problemene melde seg. Biskopene i Den romersk-katolske kirken fant seg ikke i at Peter Valdes og hans tilhengere forkynte evangeliet uten deres godkjennelse. De første valdenserne bredte seg ut over Frankrike, Italia, Sveits og Sør-Tyskland. Overalt ble de utsatt for voldsomme forfølgelser. Valdes sørget for at Evangeliene og Salmene ble oversatt til folkets språk, provencalsk.

Peter Valdes forfattet flere skrifter, men flere av disse ble brent under forfølgelsen. Derfor er kunnskapen om deres tro lite kjent. Valdenserne møttes ofte i låver, huler og i skogene. De deltok ikke i krigføring, men la vekt på bibellesning og bibelkunnskap, på forkynnelsen om Den Hellige Ånd, Jesu gjenkomst og Guds rene Ord. De praktiserte bønn for syke og troende dåp. Peter Valdes ble ekskommunisert fra Den romersk-katolske kirken i 1184. En av årsakene var at Peter Valdes mente at Guds Ord sto over kirken.

Forfølgelsen av valdenserne vedble. Presset mot dem ble forsterket i og med opprettelsen av inkvisisjonen i 1231. Likevel fortsatte de å eksistere opp gjennom tiden fram til reformasjonen. Mange valdensere bosatte seg i Provence. En grusom massakre av valdensere fant sted i flere landsbyer i 1548. I dag finnes det flere gjenlevende valdensiske forsamlinger i Nord-Italia og i fjellpassene mellom Piemonte og den franske grensen.

Den kostbare perlen

Her er andre artikkelen av Edin Løvås om Kristusmystikken:

I 1963 hadde jeg en opplevelse som fikk stor betydning for meg. Jeg var i en by i Sverige og talte ved en serie møter. Losji hadde jeg hos en eldre dame som bodde i en stor villa. Opplevelsen hadde jeg en kveld da jeg kom dit etter et møte. Min vertinne hadde satt fram litt kveldsmat på kjøkkenet, og skrevet en lapp om at hun var gått til ro. Hun hadde soverom i et loftsværelse. Jeg hadde mitt i andre etasje, kjøkkenet og stuen var i første. Jeg behøvde altså ikke å forstyrre noen, f.eks. med min bønn.

Under det enkle måltidet ble mitt indre mer og mer mettet av Guds og Kristi nærvær. Og jeg dro meg inn i den store stuen for å be. Der satte jeg meg på en pinnestol, og på den satt jeg helt til det lysnet av dag. Tiden bare forsvant. Men la meg sitere noe fra et notat som jeg nettopp har funnet. Det er fra lørdag 2. november 1963.

"Noen er hos meg. Det er Jesus Kristus. Han omgir meg på alle sider. Han bor i mitt hjerte. Opplevelsen er preget av visshet, klarhet og erkjennelse. Erfaringen er forenet med et "minne" om at generasjoner har vært der jeg nå er. Jesus Kristus har vært hos dem også og forenet seg med dem. Han har tatt bolig i dem. Han har mettet også dem med den samme visshet og klarhet, - med den samme erkjennelse av den virkelighet som er ham selv. Jeg opplever ikke bare en dyp forening med tidligere slekter, men samtighet også. Vi er alle tilstede hos Herren og han hos oss i et evig nu. Vi er allerede satt med han i det himmelske, etter Skriftens Ord.

Om noen skal forstå dette, må de ikke tenke på følelser, men heller på tro og kjærlighet."

Videre står det i dette notatet: "Kan noe menneske, kastet ut i denne kosmiske usikkerhet, få del i noe større enn troen på Kristus? Herre, du Hellige Ånd, - som elsker Guds Sønn mer enn et stakkars menneske kan fatte - hold meg fast hos Jesus. Denne perle som er Herren selv og troen på ham, er alt som kan eies for evig både på jorden og i himmelen. Og tilbedelsen av ham - av hans storhet, makt og herlighet - er alt jeg kan gi ham tilbake."

Jeg husker tydelig hva som hendte på morgensiden. Opplevelsen ble da forvandlet til en åndelig livlighet. Jeg falt på kne og vandret deretter omkring i en rus av salighet. Et notat fra søndag 3. november, altså dagen etter, er slik:

"Jeg gråt lenge av glede etter denne opplevelsen av Kristi nærvær. Jeg utøste min glede i bønn. Så voldsom var den hete som etterpå brant i mitt sinn at jeg bare med stor møye kunne lese Ordet. Jeg så på denne søndagens tekst, Joh.10,22-30, og ordene var så fulle av kraft og virket så voldsomt på meg at jeg tre ganger måtte vende øynene bort fordi jeg kjente det som jeg ville sprenges av glede.

I denne tilstand var en del av den mystiske erfaringe igjen i min sjel, i mitt indre, i mitt hjerte. Men den var sterkest i sin første stille form, da jeg både fysisk og åndelig holdt meg helt i ro. Da var den ren. Dermed har jeg ikke sagt noe negativt om bønnen, tårene, gleden og lovprisningen i fremmede tunger som fulgte denn morgen. Dette måtte komme.

Når jeg tenker tilbake på denne natten, så var vel dette det som kan kalles kontemplativ erfaring. Det var rester i den av meditativ Kristusopplevelse. Hele tiden holdt jeg bevisstheten festet ved den historiske Kristusskikkelsen. Innimellom så jeg ham. Selve erfaringen kom plutselig og overraskende. Men den har grodd fram i meg under lengre tid og blant annet ved lesningen av Mauriacs "Min tro". Denne boken har fått min egen tro på Kristus til å blomstre. Jeg eier - og kan tale ærlig og oppriktig om dette - en dyp personlig tillit til Jesus Kristus. Jeg tror på ham. Jeg holder "den kostbare perlen" i min hånd.

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther Forlag 1995, side 59-62

Billedtekst: Det vakre bildet av Edin Løvås er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen, og brukt med hennes velvillige tillatelse.

onsdag, mai 16, 2018

Bønnekapell vigslet på øya Mull, Hebridene

Dagen i dag har vært en svært minnerik dag for alle som er interessert i den keltiske spiritualiteten. På selveste minnedagen for hellige Brendan er det første ortodokse kapellet på Hebridene vigslet til Hl.Brendan siden det vi regner som den keltiske tiden. Det skjedde på øya Mull.

Bak kapellprosjektet står den rumensk-ortodokse munken, fader Seraphim. Dette er første steget for å kunne realisere det som går under navnet Mull Monastery of All Celtic Saints.

Sammen med våre keltiske venner feier vi i dag en av Irlands mest elskede hellige: Brendan - sjøfareren. Vi som er en del av Kristi himmelfartskapellet kjenner en spesiell slektskap til de keltiske munkene og nonnene, fordi dette jo er våre norske kristenrøtter.

Han er også kjent som en av Irlands 12 apostler, sammen med Colomba, Ciaran og andre. Brendan spurte en gang hellige Ita hva som var de tre ordene som mest vanæret Gud. Til dette svarte Ita: 'De tre tingene som ærer Gud mest er en sann tro på Gud av et rent hjerte, et enkelt liv med en takknemlig ånd, og generøsitet inspirert av barmhjertighet. De tre tingene som vanærer Gud er en munn som hater mennesker, et hjerte som huser nag og en tillit til rikdom'.


Billedtekst: Brendans kapell på øya Mull. Fader Seraphim holder gudstjeneste.

Vandring mellom meditasjon og kontemplasjon

I går publiserte jeg en artikkel av Wilfrid Stinissen som omhandlet den kristne mystikken. I to artikler lar jeg Edin Løvås (bildet) slippe til med god åndelig veiledning om samme tematikken. Tro om ikke Edin var en Kristus-mystiker?

En kvinne i 50 årene, gift med en prest, fortalte at hun hadde forlatt stadiet med den bibelfunderte Jesusmeditasjonen. Hun var, sa hun, kommet videre til kontemplasjonen i sitt bønneliv.

Bakgrunnen var at hun var blitt undervist om og veiledet i bruk av Jesusmeditasjonen. Dag etter dag hadde hun lest fortellingene om Jesus, levd seg inn i dem og opplevd at han som hun leste om, var hos henne. Hun hadde bedt og tilbedt, og hun hadde frydet seg i hans nærhet.

Men i den undervisningen hun hadde mottatt var det også blitt sagt at det kunne hende Den Hellige Ånd iblant ville fjerne dette bildet av Jesus som hun på en bevisst måte hadde flyttet over fra Bibelens verden til sin bønneplass. Isteden, hadde hun fått høre, ville hun kanskje komme til å oppleve at hele rommet der hun befant seg, var fylt av Jesu nærvær. Samtidig ville hun kanskje også fylles av tro på og bevisstheten om at han bodde i hennes hjerte. Veiledningen ble forankret i de viktige nytestamentlige begrepene som forteller at "vi er i Kristus" og "Kristus i oss."

Dette hadde blitt til erfart virkelighet i den unge prestefruens liv. Og så kjente hun at Jesusmeditasjonen var et barnestadium som hun ville bevege seg bort fra.

Denne måten å tenke på er ganske vanlig hos mange mystikere. Jeg hørte en gang en katolsk munk forfekte at alt annet enn det kontemplative, alle "søte" følelser og alle åndelige "fantasier", bare var sukkertøy som Gud lokket med for å få sjelen videre.

Kvinnen fikk en advarsel og en alvorlig formaning. Det ble sagt til henne at all Gudgitt erfaring springer ut fra Bibelen og slår røtter i Bibelen. Det ble understreket at det normale for en Kristusmystiker er en vandring mellom det meditative og det kontemplative.

En illustrasjon til dette har vi i den trosakten som er så mye brukt i retreatbevegelsen. En del formuleringer i denne trosakten er svært gamle, men i retreatbevegelsen har den fått en utforming som nettopp understreker denne vandringen. Det første leddet lyder slik: "Herre Jesus Kristus, du står her foran meg." Detter jo helt tydelig et ledd i Jesusmeditasjonen. Den Jesusskikkelsen, som evangeliene forteller om, står der foran den bedende. Ved neste ledd: "Du er også bak meg", vil noen fortsatt kunne holde fast ved den samme tanken. Men i fortsettelsen oppløses denne forestillingen. Ved ordene om at Herren er på høyre og venstre side, over og under den bedende, forandres den indre holdningen. Når det i fortsettelsen heter at Herren omgir den bedende på alle sider, bor i hjertet og gjennomtrenger den bedende helt, da er dette en øvelse i kontemplasjon. Men det aller siste leddet fører nå tilbake til det meditative. Slik lyder dette:"- og du elsker meg, Herre Jesus." Her blir den første og den siste setningen knyttet sammen slik: "Herre Jesus Kristus, du står her foran meg - og du elsker meg."

Oppbyggingen av trosakten er bevisst, nettopp for å hjelpe dem som bruker den til en vandring mellom det meditative og det kontemplative.

Denne holdningen er meget viktig i en tid hvor mange mennesker har erfaringer av kontemplativ karakter. Det er ikke alltid munnsvær når folk forteller at de tror på "et eller annet", en oversanselig virkelighet eller en kraft i universet. Noen har tydelige åndelige erfaringer, andre bare svake anelser om en åndelig verden. For Gud gir seg tilkjenne også for mennesker som ikke bruker Bibelen. Det som er vår oppgave, er nettopp å lede disse menneskene fra deres erfaringer av mystisk, kontemplativ karakter til bibellesningen, bibelmeditasjonen og i første rekke til Jesusmeditasjonen. Derfra kan de så, etter som Den Hellige Ånd leder dem, vende tilbake til det kontemplative, men først og fremst til den mystikk som kalles Kristusmystikk.

Men hvordan gikk det med den unge prestefruen? Det gikk bra. Hun tok til seg formaningen og vendte tilbake til Bibelen og Jesusmeditasjonen. Hun begynte på en livslang vandring mellom det meditative og det kontemplative. Inn i denne vandringen vil Gud føre oss alle sammen.

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 54-58

Billedtekst: Det vakre bildet av Edin Løvås er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen og brukt med velvillig tillatelse.

tirsdag, mai 15, 2018

Ingen gudstjeneste torsdag 17.mai

Det blir ingen gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet torsdag 17. mai.

Etter planen vil vi holde gudstjenester gjennom hele sommeren, men det kan bli noen unntak. Disse vil bli kunngjort på bloggen og på Facebook-profilen til Bjørn Olav, så vi ber de som ønsker å delta på våre gudstjenester om å sjekke disse stedene før de reiser ut til Eina.

Gudstjenestene begynner kl.18.00 og er på torsdager.

Mystikk: å være beruset av Gud

En mystiker er en som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil i ham og gjennom ham. En mystiker er en som ikke lenger lever sitt eget liv. Gud lever mystikerens liv, han har tatt over styringen. Paulus har gitt en uovertruffen definisjon på mystikk:"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg" (Gal.2,20).

Mystikerne lærer oss at det kristne livet er mye rikere enn vi tror. "Ikke nøy dere med så lite," sier de til oss. "Lev ikke et forminsket liv, dere er større enn dere aner."

Vi trenger disse Guds nære venner for at de kan riste opp i oss, vi som så ofte innskrenker det kristne livet til visse bud og plikter. De har et buskap til oss.

"Stakkars deg," sier de. "Hvorfor står du der og fryser, still deg i sola, nyt varmen. Hvorfor lider du av tørste? Gå bort til den brusende vannstrømmen og drikk. Der er det vann i overflod. Livet ditt trenger ikke være så fattig. Du tror at Gud er langt borte. Du trenger ikke lete etter ham. Du har ham inne i deg. Du bærer på en skatt. Er det ikke på tide å våkne?"

Uten mystikerne er det fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fylt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 40