fredag, august 18, 2006

Ørkenens dragningskraft

Fra midten av 200-tallet skjer det forunderlige ting i Egyptens ørkener. I store antall begynner mennesker å søke ut i sanddynene for å finne stillhet, og søke Gud. Helt fra kristendommens begynnelse har ørkenen utøvet sin helt spesielle dragningskraft på mennesker. Evangeliene forteller om hvordan døperen Johannes slår seg ned i Juda ørken og lever av gresshopper og vill honning, den mat som ørkenen gav. I store antall begynner mennesker å søke ut til denne eremitten, fordi de forstår at han har med Den levende Gud å gjøre. Til ham kom også Jesus for å bli døpt, før Han begynner sin virksomhet. Selv om evangeliene forteller oss at Jesus først og fremst fremtrer i bebodde områder, leser vi også om at ørkenen heller ikke var fremmed for Ham. Rett etter sin dåp tilbringer Han 40 dager i ørkenen, og på samme måte som ørkenfedrene på et senere tidspunkt, opplevde Jesus de fristelser som hører sammen med ørkenlivets faste, ensomhet og avskildthet. Også i andre sammenhenger forteller evangeliene oss at Jesus vendte tilbake til ørkenen, når Han ville tilbringe tid i ensomhet.

Hva er det med disse menneskene som søker ut i ørkenen og ødemarkene, som har hatt og har slik dragningskraft på mange av oss? Kanskje først og fremst på grunn av disse menneskenes erfaring av Gud. Det er sagt at "ørkenens visdom underviser snarere enn den forkynner." Med andre ord, den visdom som disse menneskene har tilegnet seg, den autoritet de representerer, henter de ikke fra det teoretiske planet, uten fra det selvopplevde. Vi snakker om en gruppe mennesker som helt fanges og oppslukes av sin erfaring av Gud, som en fullkommen virkelighet, de er kompromissløse i sin lengsel etter å bli ett med denne virkeligheten.

Ørkenens lærere var på en påfallende måte individer. De elsket ensomheten og stillheten, og søkte den. Men de var også personer som inngikk i et nettverk av realistiske relasjoner i et kollektivt fellesskap. Når de begynte å forlate byene og landsbyene i Nildeltaets bebodde områder, for til en begynnelse å slå seg ned i de ugjestmilde såkalte "ytre ørknene", var årsaken til dette i hovedsak forfølgelsen av de kristne som oppsto under keiser Decius. Men når forfølgelsene opphørte, ble munkene igjen. Nå begynte de å trenge inn i den "riktige ørkenen", som de kalte den. De søkte seg lengre ut i ørkenen for å komme seg unna den berømmelse som snart innhentet dem. Det er nemlig et fenomen dette, at når mennesker trekker seg tilbake og lever med Gud i ensomhet og stillhet, så blir de attraktive for andre, som også søker Gud og disse menneskene følger etter dem for å lære av dem.

De som søkte Gud i ensomheten i ørkenen ble flere og flere. De fulgte etter sine legendariske forgjengere, foreksempel den hellige Antonius, og trengte lengre og lengre inn i ørkenen og grunnla eneboersentre i Nitria, Kellia og Sketis. På slutten av 300 tallet fantes det 5000 bare i Nitria, og 600 i det enda mer avsidesliggende Kellia. Hit kom også pilegrimer, turister, mennesker som lengtet etter Gud, og en del spottere som bare hadde til hensikt å drive gjøn med disse menneskene. Andre satte seg ned ved føttene til disse munkene for å lære, og føre den åndelige arven videre. En av disse besøkende, som stanset i 20 år, var en ung mann fra våre dagers Romania som hetter Johannes Cassianus. På begynnelsen av 400-tallet kom han tilbake til Europa og grunnla et klosterfellesskap for menn og kvinner i Marseilles. Ørkenklostrets ideal hadde da allerede nådd Irlands kyster. Takket være, blant annet Johannes Cassianus, har vi bevart en god del av det disse menneskene skrev ned av sine erfaringer med Gud. Cassianus skrev et stort bokverk som heter Samtaler med fedrene. En generasjon senere anbefaler den hellige Benediktus, som selv hadde startet sitt klosterliv etter modell fra ørkenen, i sin ordensregel at Samtaler med fedrene skulle leses hver dag ved måltidene. Steg for steg ser vi at den visdom ørkenfedrene representerer trenger seg dypt inn i det vesterlandske samfunnets tankeverden og kultur, ja den berører mennesker den dag i dag, i det Herrens år 2006, på en dyp og forvandlende måte!

Ingen kommentarer: