tirsdag, oktober 10, 2006

Lengselen etter et liv i fellesskap

Salme 42 har vært en følgesvenn i mange år. Den ukjente salmisten gir uttrykk for sin sterke lengsel etter Guds nærvær. Men det er samtidig også en salme som gir uttrykk for salmistens lengsel etter et liv i fellesskap med andre. "Dag og natt har mine tårer vært min mat, mens de sier til meg hele dagen: Hvor er din Gud? Når jeg minnes alt dette, utøser jeg min sjel i meg, for jeg pleide å gå sammen med høytidsskaren. Jeg gikk sammen med dem til Guds hus, med jubelrop og lovsang, med en festforsamling som holdt pilegrims-høytid." (v 4-5) Sammen med lengselen etter Guds nærvær, at Guds herlighet skal hvile i blant oss og over oss, har det i lang tid nå vært en sterk lengsel etter å se et fellesskap av troende vokse fram, som ønsker å leve i et nært fellesskap med hverandre. Jeg har gitt uttrykk for dette tidligere på bloggen også. Det viser bare hvor sterkt dette er i meg for tiden. I de siste dagene har jeg også vært så heldig å stifte bekjentskap med andre mennesker, som lever et slikt liv i praksis, og det har vært veldig interessant å korrespondere med dem. Dietrich Bonhoeffer, den tyske teologen som ble henrettet av nazistene i 1945, vare 39 år gammel, skrev en gang: "Det er ingen selvfølgelighet for en kristen at han får lov til å leve blant kristne. Jesus Kristus levde midt iblant sine fiender. Til slutt forlot alle disiplene ham... Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter. Ikke alle kristne har del i denne nåden. De som er i fangenskap, de syke, de som lever ensomt og spredt, de som forkynner evangeliet i hedenske land står alene. De vet at synlig fellesskap er nåde.... Etter Guds vilje forblir de alene, et utstrødd såkorn i fjerne land. Men det som blir nektet dem som en synlig opplevelse, det griper de dessto inderligere etter i troen. Slik feirer den forviste Herrens disippel, Johannes Åpenbareren, i ensomhet på øya Patmos, den himmelske gudstjeneste, med sin menighet "i ånden på Herrens dag." Han ser de syv lysestakene, det er hans menigheter, og de syv stjernene, det er menighetens engler. I midten og over dem alle ser han Menneskesønnen, Jesus Kristus, i den oppstandnes veldige herlighet. Han styrker og trøster ham ved sitt ord. Det er det himmelske fellesskap som den forviste deltar i på sin Herres oppstandelsesdag." Så fortsetter Bonhoeffer med å si: "For den troende er det legemlige nærvær av andre kristne en uerstattelig kilde til glede og styrke.... Det kristne fellesskap betyr fellesskap ved Jesus Kristus og i Jesus Kristus. Det finnes ikke noe kristent fellesskap som er mer, og heller ikke noe som er mindre enn edette. Både det korte møte som skjer en gang og i det daglige fellesskap som varer i flere år, er kristent fellesskap bare dette: Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus. Hva betyr dette? Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi sklyld. Det betyr for det annet at en kristen kommer en en annen bare ved Jesus Kristus. Det betyr for det tredje at vi i Jesus Kristus er utvalgt fra evighet av, tatt imot i tiden og forenet i evigheten."

Et av de fellesskapene jeg nå har opprettet god kontakt med, ledes av den messianske jøden, Art Katz. Sammen med seks-syv familier lever han i et daglig fellesskap rundt Guds ord, i bønn og en daglig feiring av nattverden. I tillegg deler de daglige gjøremål og fellesskap. Det er dette jeg lengter etter å bli en del av, og siden det ikke eksisterer noe slikt i vårt nærmiljø, må vi kanskje ta skrittet ved å starte et slikt fellesskap selv?

Ingen kommentarer: