søndag, oktober 01, 2006

Stillhetens rom og sjelens sårbarhet


Så skriver vi oktober. Igjen kjenner jeg at jeg dras mot stillheten. Det er så mye støy rundt oss. Så mange inntrykk. Hvor er mellomrommene og pausene? Oktober er for meg måneden da jeg søker ut i skogene, for å finne roen i tilværelsen. Naturen er i seg selv et rom for stillhet. Når jeg kommer tilbake fra disse rusleturene, merker jeg at noe har forandret seg - både i kroppen og sjelen. Jeg har tatt med meg noe hjem fra den stillheten jeg har vandret i. En føler det nærmest som en sjelens renselse, og man kjenner en varhet som ikke var der før. Jeg liker å rusle disse turene i morgentåken, når solen begynner å varme opp landskapet rundt meg. Tuaregene, ørkenens eget folk, har et ordtak som sier: "Gud har skapt et landskap med vann, der menneskene kan bo, et landskap uten vann der menneskene kan tørste, og ørkenen, et landskap med og uten vann, der menneskene kan finne sin sjel." Jeg finner igjen min sjel i skogene.

For tiden kjennes sjelen min hudløs. Nå vet jeg av erfaring at de aller fleste hjertepasienter opplever hvor sårbare de er i dagene og ukene etter et kirurgisk inngrep. Det er vanskelig å forklare hva som skjer, men følgene av det er at tårene kommer så lett. De renner i strie strømmer, og jeg lar dem renne. Det er en tid for alt, skriver Forkynneren. "En tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse; en tid til å kaste steiner, en til å samle dem, en tid til å ta i favn, en til å la det være..." (Forkynneren 3,4-5)

I denne tiden er jeg nøye med hva jeg slipper innpå meg: av inntrykk, av informasjon i form av aviser og TV, og av mennesker. Jeg blir selektiv, og mine nærmeste skjermer meg for det jeg må skjermes fra. Kun de aller nærmeste vennene slipper igjennom når de ringer. Jeg orker ikke å snakke så mye ad gangen. Men disse vennene som ringer, skriver eller sender en sms betyr så uendelig mye. På sykehuset ringte telefonen her om dagen, i den boligen jeg deler med noen av de mannlige pasientene. Om jeg kunne komme ned i sykehushotellets resepsjon og hente en pakke med blomster? En for meg ennå ukjent pasient som hadde bil, kjørte meg ned. Og så kunne jeg pakke opp en nydelig orkide, fra to av mine beste og næreste venner, med et kort hvor det sto: "Hit ned når HANS evige armer." Da kom tårene, slik de gjør nå, når jeg skriver. Ikke glemt, men i Den eviges ihukommelse, og husket av venner som bryr seg - trenger du da mer? Nei, du kjenner du blir båret av kjente og ukjentes forbønner. Takk - takk skal dere ha, alle dere som ber, ringer, skriver. Herren skal lønne dere igjen!

Imorgen reiser jeg kanskje tilbake til Feiring. Jeg vet ikke ennå hva det blir til. Kanskje blir det bare den ene dagen i samtale med lege og fysioterapeut. Akkurat nå er ikke kreftene mange. Akkurat nå kjennes det som om jeg er tømt for det meste. Men jeg vet at det er en tid for dette i Guds plan også. Forkynneren sier: "Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid: en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp..." (Forkynneren 3,1-2)

Om det blir noe mer skriverier på bloggen i dag vet jeg ikke, kanskje du ikke finner noe her før fredag, men da håper jeg vi møtes igjen. Alt avhenger av om jeg blir værende på Feiringklinikken eller ikke. Der finnes det nemlig ingen internettoppkobling. Kommer jeg hjem på tirsdag, fortsetter jeg nok bloggingen. Men fra fredag av finner du nok en ny artikkel.

1 kommentar:

Anonym sa...

Nå måtte jeg bare...Kjære Bjørn Olav Hansen.
Første gang jeg blev oppmerksom på bloggen, merket jeg en slik Fred og Ro - MEN - det var noe...en uro og. Jeg ble så usikker. Nå har det gått lang tid siden da. Tilbringer mye tid her på bloggen, og vet at Du er en høyt aktet og elsket mann av Gud. I Jesu Navn, ta det ikke ille opp...jeg er bare en skarve "bønnemann" ute i skauen i enebakk...ta det som det er - Ordet står i Apgj. 17, verset er 29 - som lyder slik - i følge Bibelen Guds Ord97 Bibelforlaget - Siden vi altså er Guds slekt, burde vi ikke tenke at Guddommen er lik gull eller sølv eller stein, noe som er formet av menneskets KUNST OG PÅFUNN."
Det Ordet skulle jeg gi vider til Deg. Sier det noe? Jeg tenker da i sær på ikoner?