mandag, oktober 16, 2006

Troverdige mennesker - troverdige liv


Å formidle Guds rike handler ikke bare om å formidle ord, men levd liv. Vi må bli budskapet. Da må vi også være troverdige mennesker, som lever troverdige; ekte liv, med alt hva det innebærer av smerte, savn, angst, uro, tvil - da må vi våge å være sårbare, åpne, undrende mennesker, fulle av takknemlighet og glede. Troverdige mennesker er mennesker som våger å berøre, være sammen med marginaliserte mennesker: de som sliter med fysiske og psykiske funksjonshemninger, de fattige, de foreldreløse, enkene, de kronisk syke, de som ikke regnes med, fordi de ikke er produktive for samfunnet. Et slikt troverdig samtidsvitne er Jean Vanier. Han er opprinnelig fra Canada, 78 år gammel, sønn av en tidligere generalguvenør i sitt hjemland. Han har en karriere som marineoffiser bak seg, senere studerte han teologi og filosofi og underviste en tid i Toronto. I 1963 besøkte han sin venn, den franske dominikanerpateren Thomas Philippe, som var prest for en liten institusjon for mennesker med utviklingshemming i landsbyen Trosly-Breuil, utenfor Paris. Dette besøket skulle forandre Vaniers liv. Han ble sterkt berørt av møtet med de utviklingshemmede og av det dype vennskapet som pater Thomas Philippe hadde med dem. De han møtte klynget seg til ham og formidlet til ham, både med ord og med kroppsspråk, noe meget viktig: "Vil du være min venn? Bryr du deg virkelig om meg? Kommer du tilbake?" Selv forteller han: "Det mine studenter ved universitetet hadde villet ha fra meg, var kunnskap nok så de stod til eksamen og klarte seg bra etterpå. Men disse menneskene ropte til meg om fellesskap. Elsker du meg? Dette berørte meg sterkt."

Selv om Jean Vanier elsket å undervise ved universitetet, visste han at Gud ønsket noe annet av ham. I Frankrike var det på den tiden også et skrikende behov for arbeidsplasser og hjem for mennesker med utviklingshemming. Året etter, i 1964 besøkte han sin dominikanervenn på nytt, og etter dette besøket bestemte han seg for å gjøre noe. Han begynte å besøke institusjoner og menensker. Han møtte mennesker som gav uttrykk for angst og fortvilelse og som samtidig lyste opp da de ble behandlet som fullverdige mennesker. Samme året brøt han opp fra sin tidligere karriere ved universitetet. Han kjøpte et falleferdig hus i landsbyen Trosly-Breuil. Tidligere hadde han møtt Philippe Seux og Raphael Simi på et psykiatrisk sykehus. De var begge utviklingshemmede. De flyttet sammen med Jean Vanier og noen andre medarbeidere inn i huset Vanier hadde kjøpt, og slik oppstod det første Arken-fellesskapet. Arken-fellesskapene ønsker å være hjem for mennesker med utviklingshemming, hvor de kan utvikle seg og vokse som mennesker, i samsvar med sitt potensial, og bo trygt og godt i et familiefellesskap. Etter hvert vokste det fram flere hus-fellesskap i samme landsby. I 1969 åpnet et hus i Canada og i 1970 et hus i India. I dag finnes det Arken-fellesskap rundt om i hele verden - i alt 110 i 26 land.

Jean Vanier er også med-grunnlegger av en annen internasjonal bevegelse, Tro og Lys. Utgangspunktet for dette var en familie med to utviklingshemmede sønner som på en tur til Lourdes i Frankrike, hadde opplevd å bli sett på som et problem, og som uønsket. Som et svar på dette arrangerte Vanier og den franske sosialpedagogen Marie-Helene Mathieu sammen med noen venner en pilegrimsreise til Lourdes påsken 1971. Det ble en stor og viktig opplevelse for dem som ble med på denne reisen. Hele 12000 var med! De opplevde fellesskap og vennskap. Foreldre med utviklingshemmede barn så at barna deres hadde verdi, at de ble regnet med og hadde noe viktig å gi andre. For å ta vare på det de hadde opplevd, grunnla Vanier og Mathieu Tro og Lys-bevegelsen. Bevegelsen består av små grupper med omkring 30 mennesker i hver. Gruppene møtes regelmessig, vanligvis minst en gang i måneden, for å dele livs- og troserfaringer, feire gudstjeneste sammen, ha felles måltid og festlige samvær. Deltagerne forsøker å utvikle venneskapet seg i mellom ved også å møtes utenom de vanlige samlingene. Slike grupper finnes også her i Norge.

Jean Vanier sier: "Fundamentet til et ekte menneskelig og kristent liv, jorden det slår røtter i, er trofast vennskap i et fellesskap..." Et fellesskap hvor det altså er plass for alle. Det må skje noe fundamentalt nytt i vår tankegang når det gjelder menighet, og i vårt syn på menneskeverdet. Menighetsfellesskapene våre må ikke bli et sted for flinke mennesker, ordrike mennesker, men et sted også for de som ikke har ord, som er syke og trenger pleie. Jesu ord fra Matt 25 forfølger meg for tiden! "For jeg var sulten, og dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, og dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp? Da skal han svare dem og si: Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg." (Matt 25,42-45) Jeg glemmer ikke et besøk i Russland for en tid tilbake, på et barnehjem. En gutt tok tak i hånda mi, og vi gikk rundt friområdet utenfor dette barnehjemmet en tid. Vi hadde en veldig fin stund sammen. Joachim, min sønn, hadde en hel gjeng med barn rundt seg. Men så kom tiden da vi måtte reiese. Forsiktig forsøkte jeg å løsne grepet til barnehånda som holdt i min. Han holdt bare hardere. Jeg måtte bøye meg ned, se ham inn i øynene, og snakke til ham. På norsk. Han forstod ikke ordene, bare handlingen min. Også jeg var en som svek, en som dro igjen. Som ikke hadde mer tid for ham. Som andre hadde sveket tidligere. Som hans far en gang svek ham, ved å sette ham på gata. Han tok opp et stein, og kastet på meg. Jeg forstod ham godt. Det var ikke steinen som traff kroppen min, som gjorde vondt. Det var smerten i ansiktet hans. Øynene som fortalte om avvisningen. Det var med tunge skritt, svært tunge skritt, jeg gikk til bussen som ventet på oss. Og tårene mine bare rant og rant i strie strømmer på veien tilbake til kveldens møte. Gutten kommer jeg aldri til å glemme.

9 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg antar at dette innlegget er et svar på gårsdagens innlegg på Ares blogg. Så derfor må jeg spørre? Sakl vi alle, som altså ikke er troverdige menensker, men vanlige mennesker med vanlige liv, derfor la være å formidle budskapet?

Jeg kjenner ingen som kopierer Jesus med sien liv, men jeg kjenenr mange som ar lært meg noe om ham.

Kravet om troverdige liv er et ubønnhørlig krav. Jeg mener selvsagt at man bør anstrenge seg til det ytterste for å være gode menensker som gjør gode gjerninger, men hvem skal bedømme når man er så troverdig at man kan kommunisere et autentisk budskap om Jesus?

Kravet om kristnes fullkommenhet (kan) brukes som et påskudd for å avvise budskapet. Og det er dette man gir legitimtet til ved å koble fortellingen om Jesus til fortellerens liv. Samtidig som kristnes dømmesyke og vilje til å fordømme er grenseløs. Selv ikke Mor Theresa har unnsluppet. Det var en periode da noen studenter reknet ut hvor mange fattige menensker som ble født i India, til kun lidelse og død, kun pga hennes negative holdning til prevensjon.

Fokuset på budbæreren tar frimodigheten fra alle anstendige mennesker.

Hilsen Ragnhild

Ivar Kvistum sa...

Jeg kjenner meg veldig igjen i opplevelsen av å være en sviker i møtet med foreldreløse, fattige barn.

Men hva skal man gjøre? Hva burde eller kunne Bjørn Olav ha gjort?

OK, så var det et kort og begrenset møte. Ville det vært bedre for alle parter om møtet ikke hadde funnet sted? Er ingenting virkelig bedre enn litt? Er ingen virkelig bedre enn én?

Hjalp Jesus alle? Jeg kan vanskelig se at han eliminerte all sykdom og lidelse i sin samtid, for ikke å snakke om for ettertiden.

Når Bjørn Olav gråter på bussen, er det - antar jeg - over sin egen opplevelse av maktesløshet. Jeg kjenner meg igjen i det også.

Ivar

Ivar Kvistum sa...

Ja, nå glemte jeg faktisk poenget mitt. Og det er slik:

Budskapet er jo ikke for de fullkomne - de trenger det jo ikke - men for de ufullkomne.

Man kan derfor være en troverdig budbærer samtidig som man er åpent ufullkommen.

Ivar

Bjørn Olav sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Bjørn Olav sa...

Takk for innspillene, Ragnhild og Ivar. Artikkelen om Jean Vanier er skrevet uavhengig av kommentaren til Are Karlsen, på hans blogg. Den har intet med debatten på den bloggen å gjøre i det hele tatt. Jeg har vært opptatt av denne tematikken lenge. Troverdig liv for meg er når vi våger å være sårbare, vise var angst og avmakt, dele med andre vår smerte, og våre tårer - og gleder. Det er å være sann, og ikke spille roller.

Jeg er opptatt av vår egen verdi som menneske, i møte med idealene. Når jeg er syk, er jeg da like verdifull som når jeg er frisk, eller er idealet at jeg skal være frisk, vellykket og fremgangsrik. Er det siste et tegn på Guds velsignelse? Om dette mottar jeg gjerne synspunkter.

Ja, det er på grunn av min maktesløshet jeg gråter, men jeg tror også den stunden jeg hadde med denne lille gutten var viktig - ikke minst for meg. De syke, de fattige, de marginaliserte, - de har alle noe å lære meg. Jeg tror også at den lille stunden vi hadde sammen, den lille gutten og jeg, også var viktig for ham. Jeg tror vi kan utgjøre en forskjell i andre menneskers liv, selv om det er aldri så lite det vi gjør.

Anonym sa...

Troverdighet som Jesus-vitne.

Siden dette er tema på bloggene til både Bjørn Olav og Are skriver jeg dette til begge:

Jeg tenker at det er på tide å skille mellom troverdighet som vitne om Jesus som historisk person og vitne om egne åndelige opplevelser med Jesus.

Jeg reagerer på kravet om troverdighet fordi jeg mener å observere at vi lever i en medietid som definerer enhver kjendis som troverdig og interessant tolker av den kristne tro. Tidligere opplevde man underkastelse under ”vitenskap” som fungerte slik at akademisk tyngde gav troverdighet i seg selv. Vi har også hatt en bedehuskultur der man burde ha private opplevelser å vise til før troverdigheten var på plass. I Ares blogg ser vi at det holder lenge å være en bra saksbehandler på sosialkontoret (Svartdal).

Selv har jeg lav troverdighet i lavkirkelige frikirkelige miljøer på grunn av feil kjønn og sivilstand (skilt og gift), med dertil hørende teologisk ståsted.

Altså: Troverdighet handler ikke bare om den som blir trodd på men like mye om hvem det er som tror. Det er derfor vel så interessant å spørre seg om grunnen til at kristne ikke har tiltro til hverandre i det øyeblikk der oppstår saklig uenighet.

For ordens skyld: Ateisten Arnulf Øverland forkynner Jesu fødsel, liv og gjenkomst på en, for meg, totalt troverdig måte i diktet ”Han som skal komme”.

Kristne som står på talerstolen og vitner om sitt nære forhold til Jesus men som kaster folk ut av fellesskapet, har ingen troverdighet, i min bok. Jeg tror rett og slett ikke at de har fått ”Kristi kjærlighet utøst i sine hjerter” slik man jo skal ha.

Altså: Man kan formidle et autentisk bilde av Jesus uten selv å være troende, og man kan leve et liv i hat og uforstand selv om man bekjenner Jesus til man er blå i ansiktet. Det gjør at man må være litt nyansert i omgang med begrepet ”troverdighet”.

Bjørn Olav sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Anonym sa...

Mine tanker gikk ikke så mye på personlig troverdighet.

Jeg sier at det er prekestolen som ikke troverdig, eller at prekestolen skader troverdigheten til formidleren, fordi den representerer verdier som strider mot bibelske verdier.

Joda, jeg ser at det er et drøyt stykke å påstå det - men jeg gjør altså det.

Denne påstanden fra min side oppleves nesten som en slags endestasjon på en 4 års prosess med analyser og orientering i et nytt verdimessig landskap.

Anonym sa...

Mine tanker gikk ikke så mye på personlig troverdighet.

Jeg sier at det er prekestolen som ikke troverdig, eller at prekestolen skader troverdigheten til formidleren, fordi den representerer verdier som strider mot bibelske verdier.

Joda, jeg ser at det er et drøyt stykke å påstå det - men jeg gjør altså det.

Denne påstanden fra min side oppleves nesten som en slags endestasjon på en 4 års prosess med analyser og orientering i et nytt verdimessig landskap.