mandag, desember 18, 2006

Magnificat eller Marias lovsang



Artikkelen min om jomfrufødselens betydning for vår frelse, som ble publisert tidligere i dag, har adstedkomment noen spørsmål om Marias plass generelt og spesielt. For å utfylle bildet slik jeg ser det, tillater jeg meg å gjengi deler av en preken min gode venn, fader Asle Ambrosius Dingstad, i Den nordisk katolske kirke holdt nylig, over Luk 1,48-55, det såkalte Magnificat - Marias lovsang:

Det er slik det må være når et menneske stilles overfor mysteriet - overfor det uforklarlige og overveldende. Det som må fastholdes og ikke forties, men som ikke lar seg fange inn av den menneskelige tanke eller uten videre kan uttrykkes i vanlig tale. Da er lovsangen den rette kategorien – slik vi møter den i dag gjennom Magnificat – Marias lovsang. Et tilbedelsens og lovprisningens språk som gjennom gudstjeneste og liturgi til alle tider har fulgt Kirken siden i møte med mysteriet. Der Maria er forsangeren og der hun gir oss både tonen og innholdet – og fremfor alt den rette holdningen, der hun bøyer seg i ydmykhet samtidig som hun løfter ånd og sjel til Herren og stiller sin kropp og sitt liv til rådighet og lar sin vilje bøye i tro og lydighet: ”Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne.”

I dag skal vi lytte til hennes lovsang i lys av tre hedersnavn som Kirken har gitt henne. Vi skal høre Maria synge som mater dei – som Guds mor; som mater ecclesiae – som kirkens og elle troendes mor; og til sist som mater dolorosa – som smertenes mor. Og hver av disse utgavene av lovsangen har sin egen stemme – og stemmer også være sinn til feiringen av mysteriet her og nå.

Guds mor
Det var på konsilet i Efesus i 431 at Maria fikk hedersnavnet theotokos - det betyr egentlig gudføderske, derav navnet Guds Mor. I første omgang handlet det om kristologien – hvem Kristus var og er. Som vanlig når det var nødvendig å definere læren gjennom forpliktende dogmer, var utgangspunktet at noen skapte tvil om overleveringen og førte inn fremmede tanker. Det var Nestorius, patriarken i Konstantinopel som denne gang avvek fra den katolske tro. Så måtte Kirken stramme inn og på en så presis måte som mulig fastholde at Kristus i en og samme person var både sann Gud og sant menneske. Slik Ambrosius hadde sunget om det flere tiår tidligere: ”Han er både Gud og mann; alle folk han frelsa kan”. I neste omgang måtte det bety at Maria ikke bare var mor til mennesket Jesus, men til Guds Sønn fra evighet av. Hun bar Gud selv i sin egen kropp. Hun var theotokos – den som hadde født Gud – hun var Guds mor.

Når Maria synger, er det derfor i gleden over morskallet – i gleden over å være utpekt til å være svanger med Gud selv – over å få veve ham inn i slekten gjennom sitt morsliv og være den porten som Gud selv skulle gå gjennom for å komme skapningen nær. ”Store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn.”
Marias lovsang er derfor en sang i glede over frelsen. Over at det umulige er mulig. For bare slik kunne det skje om det skulle duge. Var Kristus ikke menneske, kunne han ikke bære våre synder. Var han ikke Gud, kunne han ikke bære oss igjennom.
Så ærer vi Maria som Guds mor – ikke for hennes egen skyld, det ville ikke kle henne – men vi ærer henne allikevel – for Kristi skyld – for vår frelses skyld. Og vi synger med henne den store lovsangen – gledens sang om Jesus. ”Stem opp den store lovsang om all Guds kjærlighet! Syng gledens sang om Jesus i tid og evighet. For hellig er hans navn, ja, hellig er hans navn!”

Mater ecclesiae
Det går en vei videre fra hedersnavnet mater dei – Guds mor – til et annet navn kirken har gitt Maria. Hun kalles mater ecclesiae – kirkens mor; alle troendes mor. Hun synger sin lovsang i solidaritet med hele Guds folk til alle tider og på alle steder. ”Fra slekt til slekt varer hans miskunn mot dem som frykter ham”, slik synger hun. Og videre: ”Han tok seg av Israel, sin tjener, og kom i hu sin miskunn, slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.”

Slik knytter Maria an til hele Guds folk til alle tider. Hun er selv selve ikonet på kirken som er blitt arvinger til løftet, som har Kristus i sin midte og som bekjenner ham som sin frelser og Herre.

Det er slik vi også møter Maria andre steder i Skriften. Hun er der hvor Jesus første gang åpenbarer sin herlighet – i bryllupet i Kana. Hun er der som en mor for sine. Hun tiltales av Jesus med hedersnavnet Kvinne. Slik hun også kalles der hun står ved foten av korset der selve forsoningen fant sted – der pakten i Jesu blod ble stiftet – der møter vi henne sammen med Johannes, den disippelen Jesus hadde kjær, som det står. Og der – under korset – stiftes en ny familie med Maria som mor og disippelen som sønn. Det var Jesus selv som gav dem til hverandre og bad dem holde sammen. Senere møter vi Maria midt i flokken av apostler der de er samlet i den øvre salen i Jerusalem og venter på Den Hellige Ånd gave og kraft.
Slik er Maria blitt et bilde på Kirken som alle troendes mor. Slik vi synger i salmen: ”Kirken er til moder kåret, har sin Gud og Herre båret mange sønner, døtre små, som Guds øye hviler på.”

”Han har sett til sin ringe tjenerinne”, synger Maria. Det er et blikk som også fanger opp alle hennes barn – alle troende som samles med henne til alle tider. Han har sett til oss. Vi som i kirkens favn er født på ny – ikke av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje, og ikke ved manns vilje, men
av Gud.

Hører dere? Vi er selv en del av selve mysteriet. Gud ble menneske i Marias liv for at mennesket – du og jeg – skulle få del i guddommelig natur – bli Guds barn. Så er vi del av samme familie som gjennom Jesus og alt det han har gjort for oss, har Gud som far og Maria som mor. Derfor kalles hun mater ecclesiae – kirkens mor. Hun tar oss på fanget. Hun underviser oss i troens hemmeligheter og lærer oss å elske. Hun lærer oss også å synge. Sammen med henne og i kjærlighetens fellesskap synger vi alle troendes lovsang – som ikke er noe annet enn Kirkens liturgi, sangen for Gud og Lammet.

Mater dolorosa
Og da er vi fremme ved den tredje tonen i lovsangen. Marias lovsang er stemt med korset som stemmegaffel. Hun kalles også mater dolorosa – smertenes mor. Mer enn noen vet hun om troens omkostninger. Å være utvalgt er ikke det samme som å få det lettvint. Hennes morskall førte henne inn under korset – i ordets egentlige mening. Hun måtte gi avkall på sin egen sønn for å vinne ham tilbake som sin frelser og Herre. Gamle Simeon hadde sagt det til henne da hun bar Jesusbarnet frem i tempelet: ”Se han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din sjel skal det gå et sverd.” Litt etter litt ble hun minnet om at han tilhørte en annen. ”Visste dere ikke at jeg måtte være i min fars hus?” ”Kvinne, min time er ennå ikke kommet!”

Slik viser Maria oss inn på etterfølgelsens vei – der vi lærer å gi avkall på vårt eget for å vinne alt. Det er derfor mening i at Maria lærer oss å synge sin lovsang mens vi er på vei mot påsken. Hun synger med den dybden og den klangen som all sann lovsang har. ”Jesus, stem mitt svake hjerte, stem min tunge, sjel og ånd, så jeg synger om din smerte, stem meg med din egen hånd, så din død den være må alt hva sjelen nynner på, og jeg dødens velde tvinger mens jeg om din seier synger.”

Slik gir Maria gjennom sin helt spesielle smerte dybde til Kirkens lovsang. Hun lærer oss å synge Lammets sang. Som mater dolorosa – som smertenes mor fremstilles hun ofte i ikonografien som som ømhetens mor – hun samler sine barn så å si på bunnen, legger kinnet inntil og trøster oss med den trøst hun selv ble trøstet med og deler med oss det håp hun selv ble båret av mens det sto på som verst. Det var hennes erfaring og hun deler den med oss: ”Han støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.”

Ingen kommentarer: