Ikke som jeg vil, bare som Du vil!

De siste par ukene har vært vanskelige. Jeg har gått inn i en ny fase når det gjelder min diabetes, med kraftige følinger flere ganger i uken. Noen ganger har jeg vært helt hjelpeløs, og takket være andre har jeg fått i meg sukker og kommet meg igjen. Av og til har det vært skremmende opplevelser. Min hjertemedisin kamuflerer for følingssymptomene, så jeg vet ikke når følingen kan komme. Til helgen skal jeg etter planen reise med teamet mitt, og organisasjonen Euromisjon, til utlandet. Akkurat nå er alt bare et stort spørsmålstegn, og undring over hva som er Guds vilje og plan. Jeg vender stadig tilbake til Jesu kamp i Getsemane. Ikke fordi jeg sammenligner det jeg opplever med det Jesus gikk igjennom der. Nei, langt fra det. Hans kamp i Getsemane er uten like. Han kjempet - og vant for oss. Men likevel kan jeg lære noe av det Han lærte. Hebreerbrevets forfatter skriver noen underlige ord i Hebr 5,8: "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led." I alt ble Jesus prøvd, dog uten å synde. Om utfordringene med å reise har vært store før, er de ikke blitt mindre nå. For meg er dette en kamp. I går fikk jeg en ny føling, og måtte ringe lege. På torsdag skal jeg til ham. Gjennom sin sekretær sa han at det ikke er så mye de kan gjøre for meg akkurat nå. Vi står foran en møysommelig prosess med å finne frem til riktig dosering på min medisin, og på insulinmengden. Når følingen blir kraftig, og du er helt hjelpeløs og helt avhenig av andre, ser man hvor skjørt livet er. Men jeg vet samtidig at jeg er i Herrens hender, og da er jeg trygg. I dag tidlig, mens jeg stod på badet for å gjøre meg klar for dagen, kom det et ord til meg. Det er fra Jesu kamp i Getsemane, hvor Han ber overgivelsens bønn: "Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg. Men ikke som jeg vil, bare som du vil!" (Mark 14,36) Se hvor tillitsfullt Jesus omtaler sin Far i denne nødens, kampens og fortvilelsens stund. Han omtaler Ham som Pappa! Og slik kan vi få komme til Gud, og omtale Ham på samme måte. Jesus har gitt oss retten til det, fordi vi er Guds barn. Men det er disse ordene: "Men ikke som jeg vil, bare som du vil," som talte slik til meg i morgentimene i dag. Måtte Guds vilje skje i ett og alt! I går fant jeg igjen det aller første nytestamente jeg kjøpte meg etter at jeg ble en kristen i 1972. Det er kjøpt 3. november det året. Jeg ble en kristen den forsommeren. Jeg husker jeg kjøpte meg en av disse store svarte predikantbiblene som den første Bibelen min. Men det var jo ikke så lett å ta den med rundt, skjønt i de dager var frimodigheten så stor, at jeg gikk med den under armen. Men jeg trengte et slikt bittelite nytestamente som jeg kunne ha i lommen, og lese når det passet seg slik. Jeg var grepet etterfølgelsens radikalitet. Jeg ville være en av Jesu disipler, og en av de tingene det ble forkynt mye om den gangen var nettopp dette: Jesus Kristus er Herre! En av mine gode venner, og som var et stort forbilde for meg på den tiden, var ettåring i kirken. Han hadde malt "Jesus er Herre" på begge sidene av bilen sin, med stor og synlig skrift. Men dette var mer enn et slagord. Dette var virkelighet for oss. Det var vår bekjennelse. Og det er min bekjennelse fremdeles. Apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Filippi: "Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne JESUS KRISTUS ER HERRE, til Gud Faders ære." (Fil 2,9-11) Jeg er takknemlig for forbønn disse dagene, og spesielt for denne helgen som kommer.