onsdag, mars 14, 2007

Nådens og bønnens Ånd


Jeg bringer utdrag fra min preken søndag om "Nådens og bønnens Ånd": Sak 12,10

Jeg vil tale til dere om velsignelsen ved ubesvarte bønner. Om de periodene i våre liv hvor vi opplever de golde, tørre og tilsynelatende ufruktbare dagene.

Også det åndelige livet har sine årstider. Vi beveger oss fra manglede erfaring til modenhet, fra kamp til overgivelse, fra uro til fred, - vi sår, for siden å høste. Veien vi går er ikke rettlinjet, men den består av stadig nye begynnelser, hvor vi må lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

I den siste tiden har jeg meditert og grunnet mye på historien om Abraham og Sara, og deres barnløshet. Det er sider ved den historien som har noe å si oss om å tro Guds løfter, og vente på løftets oppfyllelse som kommer i Guds tid. Ikke før, ikke senere. Men i Guds tid. Den er annerledes enn vår.

Gud hadde talt til Abraham flere ganger om at hans ætt skulle bli stor, og tallrik. Dette er første gangen Herren taler til ham om at han skal bli far til en som skal arve ham. Men det skulle gå mange, lange år, før løftet gikk i oppfyllelse, og løftesønnen Isak ble født. Det var en lekse å lære underveis. Hans tro måtte prøves og lutres. Gjennom disse år av fostring og åndelig modning, gjennom nederlag og seire, formes og dannes Abraham som leiren i Herrens hånd. I 10 år hadde Abraham bodd i Kana’ans land, og ennå hadde han ikke blitt far. Sara var 75 år gammel, og var kommet i tvil om hun var den som skulle bli mor til den lovede arvingen. I stedet for å vente på Guds tid, gjør de som mange av oss, vi forsøker å finne menneskelige løsninger. Og Ismael blir født med Hagar som mor. Ennå går det 13 år. Abraham er blitt 99. Så gjentas løftet. Menneskelig sett var det umulig dette Gud sa var mulig. Men det skjer. Et år senere, da Abraham er 100, og Sara 90. Mer enn 25 år hadde Abraham ventet fra løftet ble gitt, til det gikk i oppfyllelse.

Det er når Abraham har nådd en alder av 99 år, at Herren sier til ham: ”Jeg er Gud Den Allmektige, vandre (lev) for mitt åsyn og vær hel i din ferd.” (1.Mos 17,1) Hvis vi skal følge Gud på Hans veier, må vi lære dette – å leve og vandre for Guds ansikt. Da må vi øve oss i kunsten å stole på Gud, og at Han vil innfri det Han har lovet. Hans makt er ubegrenset. Likesom bølgene skyller opp havets rikdommer, skal vanskelighetene vi møter bidra til å gjøre løftets rikdommer tilgjengelige for oss. Der alt menneskelig håp er ute, vil Han åpenbare sin nådes rikdom, så den kan bli som ”sand på havets bunn”. Vår svakhet består i at vi delvis tror på Gud og delvis på noe annet. Og du kan ikke tro på Gud så lenge du har noe annet å tro på. Derfor trenger vi, lik Abraham, å møte Gud som El Shaddai, dette navnet på Gud som betyr: Han er mer enn nok!

På begynnelsen av 1900-tallet møttes en liten gruppe kristne i Gamla Stan i Stockholm. De skulle bli kjent som Flodbergkretsen. Medlemmene kom fra ulike kirkesamfunn, og søkte det indre livet sammen. På veggen i leiligheten til Carl August Flodberg hang det et skilt, som var motto for de som kom sammen for å lese Bibelen, kirke- og ørkenfedrenes skrifter: Gud – og intet mer. Fire ord som sammenfatter en livsholdning. ”Veien gikk,” som Flodberg sa, ”fra gavene til Giveren selv.”

Det er et rop i oss alle etter det som er virkelig. For å røre ved selve kilden og kunne drikke dypt fra Ham som kaller seg selv: Levende vann. Dette rop, denne lengsel er skapt av Den Hellige Ånd. Og Han verner om, og holder ved like denne lengselens flamme i oss, så den ikke skal slukne. Det er Ham selv som skaper hungeren etter Gud, det er Han som har skapt denne smerten vi kjenner på, slik at Han selv kan bli svaret på vår lengsel. Gud har laget våre jordiske liv slik at vår intimitet med Ham blir kultivert gjennom de åndelige årstidene vi går igjennom.

På vår vandring kan vi ikke unngå å gå gjennom det tørre og golde landskapet. Du har sikkert erfart det som meg: Du setter deg ned med en åpen Bibel, du har ryddet rom for stillhet og bønn, det er stille i huset, med ordene du ber synes å falle til jorden. Himmelen er taus. Det er hardt å be, ordene kleber seg liksom til ganen, følelsene dine synes å ha frosset fast og ingenting skjer.

For oss en dag som synes forgjeves. Men ikke slik i Guds øyne. Han gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine. Selv om disse dagene synes så tomme og tørre, så teller de med i Guds evige plan.

Du og jeg er på en reise inn i Guds hjerte, og den reisen handler mest av alt om bønn og kommunikasjon med Den ene vi elsker. Derfor er noe av det vanskeligste og mest uforståelige vi kan oppleve, er tidene med tomhet når vi søker Herren av hele vårt hjerte. Når vi trer frem for Ham, håper vi på tider hvor vi, lik Jesus, kan fryde oss i Den Hellige Ånd, men i stedet finner vi oss selv i en situasjon hvor vi ser på klokka og lurer på om den har stanset. I stedet for tårer, kjenner vi oss tomme. Vi kjenner på en stor grad av mismodighet, og den mismodigheten vil vi kjenne på, om vi ikke forstår at det skjer noe som vi ikke ser. I disse for oss ufruktbare, tørre tidene, hvor intet tilsynelatende skjer i det synlige, skjer det noe i den usynlige verden. Vitnesbyrdet fra denne tiden i våre liv som Herren selv avlegger, er at fra den evige synsvinkel, betyr disse dagene virkelig noe. Vi går på djupet. Dette er dagene som fyller den boken som skrives om våre liv. Det er jo de normale dagene mellom høydepunktene. Gud har laget det slik, og det er godt i Hans øyne.

Den Evige husker disse dagene, og lar frøene som sås, spire fram – langsomt. I Gal 6,8-9 leser vi: ”Den som sår i sitt eget kjøtt og blod, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden. La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.” Herren forakter ikke vår svakhet, slik vi så ofte tror. Han vippes ikke av pinnen av vår skrøpelighet. Faktisk skjer det motsatte. Vår svakhet, vår totale avhengighet, er tiltrekkende for Gud. Han fryder seg over den prosessen som skjer i våre liv når vi lærer oss til å finne vår styrke i Ham og lærer oss til å stole på Ham. I 2.Kor 13,4 leser vi: ”Han ble korsfestet i svakhet, men han lever i Guds kraft. Og vi er svake i ham, men vi lever i ham hos dere i Guds kraft.”

I slike tider av svakhet og ufruktbarhet, så består Guds nåde i, at vi klarte å fullføre dagen. En av disse små, men dog så betydningsfulle nådegaver Herren gir oss, er jo at vi våkner om morgenen og kan vite at ”Herrens nåde er ny hver morgen”, og som ”dagen i dag er, skal din styrke være.” Disse lange dagene av for oss ufruktbarhet har et lys i den mørke tunnelen: dens fullendelse. Slike dager vil opphøre, når Herren mener at tiden er inne. For Gud lengter etter en ting: å utøse nådens og bønnens Ånd over oss!

Profeten Sakarja taler om Den Hellige Ånd, når han taler om nådens og bønnens Ånd. Apostelen Paulus er inne på denne samme siden ved Åndens gjerning som Sakarja er, når han skriver i Rom 8,26: ”På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.”

”Bli fylt av Ånden, skriver Paulus i Ef 5,18. Ikke engang, ikke to ganger, men stadig. Hvordan fylles vi?

Det er litt underlig dette, men det skjer ikke utenfra og inn, men innenfra og ut! Hva mener jeg med dette? Jo, vi har alle fått Den Hellige Ånd. Apostelen Paulus skriver i 1.Kor 12,13: ”For med en Ånd ble vi alle døpt til å være en kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi en Ånd å drikke.” Som en spesiell dåpsgave fikk jeg ta imot Den Hellige Ånd. Jesus sier i Joh 7,38-39: ”Den som tror på meg, fra hans INDRE skal det, som Skriften sier, renne elver (strømmer) av levende vann. Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få..” I Ord 20,5 står det et viktig ord i denne sammenhengen: ”Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp.” Når vi fylles henter vi altså vann fra vårt indre reservoar, fra vår indre kilde, som er Den Hellige Ånd. En har kalt Den Hellige Ånd for ”den indre gjesten”. Jeg synes det er en god beskrivelse av hvem Den Hellige Ånd er: Den indre gjesten.

Men Den Hellige Skrift forteller oss også at Ånden kommer over oss. I Apgj 11,15 leser vi vitnesbyrdet om det som skjedde i huset til Kornelius: ”Men da jeg (Peter) begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen.”

Det er et vidunderlig liv dette: En kilde med levende vann på innsiden, og Ånden som øses over oss fra himmelen! Det er ikke underlig at Jesus omtaler dette som elever av levende vann.

I teksten fra Sakarja 12,10 ser vi tydelig hva som er Åndens fremste oppgave: Det er å peke på Jesus. Utøselsen av Den Hellige Ånd over Davids hus og Jerusalems innbyggere, vil trekke sløret fra jødenes øyne, så de får se at den lidende Jesus er deres Messias. På samme måte også med oss: Ånden trekker sløret vekk fra våre øyne så vi ser Jesus. Jesus sier selv om Den Hellige Ånd i Joh 16,14: ”Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne for dere.” Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv, har sagt følgende: ”Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus…” Å vandre i Ånden handler om selv å bli liten, for at en Annen skal bli stor i meg. Om denne Annen, avlegger Døperen Johannes følgende vitnesbyrd, i Joh 3,30: ”Han skal vokse, jeg skal avta.”

Rom 8,26 forteller oss om at ”Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.” Dette skjer, fordi ”Ånden kommer oss til hjelp i vår skrøpelighet,” skriver apostelen Paulus, og legger til: ”For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det.” Disse dype sukkene som kommer fra vårt indre, fra vårt hjerte, de drar oss mer og mer til Jesus, vi ser vår egen fattigdom og Kristi rikdom, og Ånden utfører sitt verk i oss.

Ingen kommentarer: