søndag, juli 15, 2007

Gudsfrykt og nøysomhet i Marraweh, Tasmania



Etter en dårlig natt pga hjerteproblemer, var det oppmuntrende å få epost, fra mine anabaptistiske venner i Tasmania i dag. Og det var også oppmuntrende å lese det som Peter Hoover forteller om de første medlemmene av Brødremenigheten som slo seg ned, nettopp i Australia. Det står å lese om apostelen Paulus, at da han så brødrene som kom ut for å møte ham ved Forum Appii og Tres Tabernæ, "takket han Gud og fikk nytt mot." (Apgj 28,15)

Tidlig på 1900-tallet slo noen familier med tilknytning til The Brethren fra Montagu kommuniteten seg ned på et sted som kalles Marrawah. Blant disse var William og Almer Saward, sønner av Mary Ann og George Saward, som hadde kommet til Australia mange år før. Bill (William) og Almer kjøpte et stykke land ved Green Point, og bygget huset vi ser på bildet som følger bloggartikkelen. Huset ligger i ly av de sterke vindene fra Det indiske hav. Her anla de en grønnsakshage, og her gresset deres 15 melkekyr.

Almer giftet seg med Lila Dell, som var datter til en av de andre bosetterne, og sammen med andre startet de med osteproduksjon. De fikk etterhvert 10 barn, som alle tok del i gårdsarbeidet. Almer og Lila oppdro sine barn i gudsfrykt. De ble arbeidssomme og ærlige innbyggere av Australia, alle sammen. Som en ung mann hadde Almer blitt døpt sammen med fem andre, i havet. Hans far, George, som hadde vært rektor ved en skole og kjent for sine medisinske kunnskaper i lokalsamfunnet, hadde kommet til Tasmania som anglikaner. Han hadde vært leg leder i Den anglikanske kirke, men hadde ikke fred med Gud. En dag kom en omreisende misjonær fra The Brethren på besøk, og de hadde en god samtale, men George forble uomvendt. Den natten kunne ikke George sove. Neste dag tok han frem hesten sin og red for å finne igjen misjonæren. Da han fant ham, steg han av hesten, knelte ned, bekjente sine synder, og tok imot Jesus som sin Frelser og Herre. Han forble trofast mot Jesus til han døde.

Almer fulgte i sin fars fotspor, og ble leder for Brødreforsamlingen i Marrawah. I 45 år var han søndagsskoleassistent, uten å gå glipp av ett eneste møte! Lila ble viden kjent for sin store gjestfrihet, og for sin tro. Hun satt ofte ved sitt vindu med sin symaskin. Herfra hadde hun nemlig god utsikt, og med det samme hun så noen oppe på åskammene, løp hun inn på kjøkkenet for å sette på tekannen, eller ha mer vann i suppen!

Med unntak fra noen få spesielle hendelser, som et skipsforlis utenfor huset deres, var livet her i Marrawah ganske forutsigbart. Det var et harmonisk og fredfylt sted. Men litt etter litt tok det 20 århundre nye steg og kom også til dette stedet. Elektrisitet og radio fikk de i tiden rett etter Den andre verdenskrig, TV kom 25 år etterpå. Brødremenigheten, som forkynte moderasjon og avholdenhet som bibelske prinsipper å leve etter, og hvis kvinner brukte bønnesjal, så på dette nye med alarmerende blikk.

En av de første eldste innen Brødremenigheten som kjøpte TV, kvakk skikkelig til, når han leste på reklameskiltet som fulgte med: "Vi bringer verden inn i ditt hjem." Men litt om senn, som vi sier det her hvor jeg kommer fra, gav de etter for det nye, komfortable livet. Så begynte de første å skille seg. Brødremenigheten i Marrawah tok kraftig avstand fra dette, men en annen forsamling, den i Bernie, og senere den i Smithton, overså deres reaksjon, og lot et par få del i brødsbrytelsen. Denne hendelsen åpnet en sprekk, som førte til en rekke nye tilfeller på 1980 og 1990-tallet. En etter en sluttet søstrene og bruke bønnesjalene, de kledde seg annerledes enn før og begynte å bruke sminke. Nye krav til større gårdsbruk førte til at folk flyttet inn til tettstedene og byene. I forsamlingene begynte de å lære: Bli som verden, for å kunne vinne verden! Brødremenigheten i Marrawah ble mindre og mindre. Men noen holdt stand.

Lila Saward ble trofast mot sin overbevisning, og levde det gudfryktige liv hun hadde lært å leve som barn, til hun døde 84 gammel. Almer likedan. Han døde 96 år gammel i 1994. Men på grunn av forfallet i sin egen forsamling, kom han og Dirk Evenhuis sammen hver mandag, for å bryte brødet sammen, så lenge han levde.

Et liv i gudsfrykt

Det er jo et veldig interessant tidsbilde som Peter Hoover her har gitt oss. Ikke ulikt situasjonen i Norge i samme tidsrom. Jeg husker selv da det første TV apparatet kom til grenda der hvor jeg er født og oppvokst. Ingen hadde TV i hele lokalsamfunnet vårt, før en familie fikk det på den andre siden av veien for der hvor vi bodde. Så kjøpte far, som den eneste i veien der hvor vi bodde, og til å begynne med kom alle som bodde langs den veien hjem til oss for å se. Men så kjøpte også de sitt første svart/hvitt TV, og så skjedde det noe underlig: Folk sluttet å gå på besøk til hverandre. Alle hadde nok med å samles rundt sin egen skjerm for å se hvordan de kunne bli underholdt. Lokalbutikken var ikke lenger noe samlingssted, heller ikke krakken eller melkerampa langs hovedveien.

Jeg skal ikke dvele mer ved dette. Konsekvensene kjenner vi. Fremmedgjøring, ensomhetsfølelse, tomhet. Tenk hva TV har ødelagt for fellesskap, vennskap, bønn og samtaler. For muligheten til å være sammen, gå turer. I dag må man ta hensyn, om man skal samle folk til møter at det ikke kolliderer med viktige TV program! Jeg husker i en forsamling en flott familie, som holdt sammen og som ønsket å leve i følge Guds ord. De var imot skilsmisse. Så begynte kona i huset i se på en av disse såpeseriene på TV. Hun ble etter hvert helt hektet på dette, og de hun ikke fikk sett direkte mens de gikk, måtte hun ta opp på tape, slik at hun kunne se dem senere. Etter ett år hadde hun forlatt de fleste av sine prinsipper, og synes det nå var helt i orden med både skilsmisse, samboerskap og homofile forhold. Det sier litt om den påvirkningskraft TV har.

1 kommentar:

Bjørn Olav sa...

Brødremenigheten det her siktes til, har sine røtter tilbake til 1700-tallet, til byen Schwarzenau i Tyskland. Til kristne som samles til tross for sterk forfølgelse. Blant dem var Alexsander Mack, en møller som har influert av både anabaptismen og pietismen. I 1708 ble fem menn og tre kvinner, døpt i elva Eder i Schwarzenau. En illegal handling, siden det her var snakk om dåp av voksne. Den første som ble døpt var Mack, som siden døpte de andre. Disse dannet så en ny forsamling, og kalte seg Brødre. Deres ideal var å leve etter Det nye testamentes menighetssyn. Noe av det som har særpreget dem er en sterk fokus på misjon.