I går, mens det stormet som verst rundt bloggen, tenkte jeg på viktigheten av å vokte det indre livet. Apostelen Paulus skriver til de hellige i Kolossæ om "Kristus, vårt liv." Her ligger det en dyp, dyp hemmelighet som må oppdages og erfares. Det finnes mye som er hellig og privat. Ikke alle tanker bør uttrykkes, ikke alle visjoner proklameres og alle drømmer tenkes høyt. Ikke alle forstår Guds vei med oss. Henri Nouwen, den katolske presten og veilederen som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv, har sagt: "Taushet er den disiplin som vokter Guds flamme i oss og holder den ved like." Ja, det er slik at det er i stillheten i vårt eget indre vi best kan hegne om våre tanker. En god venn av familien skrev en epost til meg i går kveld, som berørte meg sterkt. Hun spurte om jeg skulle bruke så mye tid på mennesker som ikke ville meg vel. At tiden min kanskje burde brukes annerledes. Hvis vi ikke tar vare på det indre livet, vil vi svekke vår indre styrke og vakle i våre beslutninger. Vi vil stå i stadig større fare for å bli styrt av denne tids dominerende støy og stemmer og til slutt miste oss selv. Derfor velger jeg på nytt stillheten, og vil bruke enda mer tid i stillhet og avsondrethet. Det vil blant annet medføre at jeg ikke er like tilgjengelig. Jeg vil holde fast ved det som er hellig for meg.
Bildene på dagens blogg er hentet fra Patmos. Det ene viser nedgangen til Johannesgrotten, hvor apostelen Johannes mottok det som er blitt skrevet ned av hans disippel og sekretær, Prokoros, som Åpenbaringen. De er valgt av to grunner. For det første så er apostelen Johannes den av apostlene jeg stadig vender tilbake til. Han er blitt kalt mystikeren, den kontemplative. Det er mye ved hans liv som tiltrekker meg. Jeg vil så gjerne bli bedre kjent med ham, og hans liv med Gud. I høst kommer jeg ved ulike anledninger til å undervise om Johannes, og ikke minst hans første brev. Det andre er at en av mine drømmer er en dag å komme til Patmos, å få bruke tid i Johannesgrotten i stillhet og bønn. Ved siden av å reise til Jerusalem, er dette mitt aller høyeste ønske. Måtte det under skje at dette skulle gå i oppfyllelse! Menneskelig sett er det for meg umulig, både med hensyn til den økonomiske siden ved det hele, og pga av min helsetilstand. Men for Gud er alt mulig. Vil du være med på å be om dette?
Jeg tenker ofte på Johannes der på Patmos. I denne grotten fikk skue like inn i himmelen, og her fikk han se den levende, oppstandne Jesus, og falt ned for Hans føtter som død. Lik den gresk ortodokse presten ville jeg sitte utenfor Johannesgrotten og be hjertets bønn, Jesusbønnen og lytte etter Guds stille, vare stemme.
8 kommentarer:
Det har vært veldig interessant å lese dine siste arikler om kirkens tro. Det er en lengsel hos mange dette å kunne vende tilbake til, den grunnvoll som den første menighet var bygget på. Kanskje du kunne ha utdypet hvordan du selv ser dette for deg, i dagens Norge? Og: hvordan mener du vi best kan ta vare på vårt indre liv?
En ting til: Jeg vil gjerne utfordre Dagfinn Stærk til å svare på de samme spørsmålene. Jeg leser hans kommentarer med stor interesse. Har han sin egen blogg?
Nei, jeg har ikke noen egen blogg. Men hvis du klikker på mitt navn, vil du komme til min hjemmeside. Gå videre til "Artikler og foredrag". Der vil du lett se de som har særlig med oldkirken og å finne røttene bakover å gjøre.
Men jeg vet ikke om jeg kan gi et godt svar på hvordan vi praktisk kan tenke oss et kristen- og menighetsliv som i større grad er tuftet på den grunnvoll den første menighet bygget på. Jeg må innrømme at jeg ikke har noen konkrete planer eller strategier for hvordan det kan gjøres. I første omgang forsøker jeg å tale til de som vil lytte, og skrive for de som vil lese. Påvirke det jeg får mulighet til. Samtidig søke fellesskap med likesinnede. Så får vi se hva - og om - det fører noe videre.
Noen har søkt til Den katolske kirke. Men jeg slutter meg til reformatorenes kritikk av denne kirken.
Noen søker til Den nordisk katolske kirke. Selv kjenner jeg flere der. Det er ennå en liten kirke, og det gjenstår ennå se hvorvidt den også kan være evangeliserende. For meg virker også liturgien og en del andre ting ganske uvant.
Noen søker til Den Ortokse kirke. Selv har jeg fått mye inspirasjon derfra. Jeg har også studert med interesse de luthersk-ortodokse samtalene på 1500-tallet, samt sett noe på dagens samtaler. Jeg lytter også en del til Ancient Faith Radio. Det virker som om særlig den antiokisk-ortodokse kirke har tiltrukket seg flere flere evangeliske kristne. Men jeg vet ikke om noen slik kirke i Norge. Og kulturelt vil det fortsatt være et stort sprang.
Men mer en å tenke organisatorisk i første omgang, ser jeg for meg behovet for å knytte nettverk mennesker imellom. Inspirere og hjelpe hverandre. Det er noe av det vi har ønsket med de to samlingene vi til nå har hatt i Halden i "Forum for patristiske studier".
Jeg tror at vi har mulighetene foran oss. Etter hvert tror jeg at stadig flere vil oppdage hvor ødeleggende det blir stadig å søke nye løsninger på det Kirken allerede har funnet svaret på. Da er det viktig at det allerede finnes en del som har brukt litt tid og energi på å søke bakover til røttene.
Ellers takker jeg for dine spørsmål og din interesse. Personlig har det vært oppmuntrende og nyttig den kontakten jeg har fått med Bjørn Olav Hansen (og jeg tror det er gjensidig). Vi trenger ulike møtesteder hvor vi kan hjelpe hverandre - og andre - på veien framover.
Jeg håper flere kan bidra med en felles samtale om det som anonym spør om.
Siden 1988 at jeg søkt tilbake til Kirkens røtter. Det har vært en spennende, men også krevende vandring. Underveis har jeg truffet mange mennesker som har betydd mye for meg. Det har vært sjenerøse mennesker, som har lyttet, veiledet og hjulpet. Og som ikke minst har vært tålmodige med meg.
En av disse har vært fader Johannes i Den ortodokse kirke. Av ham har jeg lært mye, og det har betydd mye for meg å oppleve og leve med i liturgien ved Hl.Trifon skita, først på Bøverbru og senere i Hurdal. Jeg føler meg sterkt tiltrukket Den ortodokse kirke. En annen i denne sammenhengen som har betydd mye er fader Georgij Edelstein, ortodoks prest i Kostroma utenfor Moskva. En opposisjonell under kommunisttiden. Jeg har møtt ham flere ganger, og hvert møte har vært en stor velsignelse. En ortodoks legmann fra Romania har også betydd mye for meg i denne sammenhengen.
Det har også nære, gode venner i Den nordisk katolske kirke. Spesielt fader Roald Nikolai Flemestad og fader Asle Ambrosius Dingstad. I denne kirken har jeg funnet et hjem. Den forener ortodoks teologi i vestlig ritus.
Peter Halldorf og kommuniteten rundt Nya Slottet Bjärka Säby har betydd mye for min vandring de senere årene, og det har også lederen for St.Aidan og Hilda på den hellige øya Lindisfarne, Ray Simpson.
En fremtid for Kirken i Norge er bygget på apostlenes lære, slik den er ivaretatt av de som holder fast ved den nikenske trosbekjennelsen,og som holder fast ved de syv økumeniske kirkemøtenes beslutninger. Uten dette vil intet kunne fungere etter nytestamentlig mønster.
Og for å svare på Dagfinn Stærks kommentar: Vennskapet med ham er gjensidig, og jeg setter stor pris på det.
Takk til Dagfinn Stærk og Bjørn Olav Hansen for at de ville dele dette med oss. Jeg synes situasjonen i mitt kirkesamfunn er forferdelig for tiden. Vi flytter stadig grenser, synes jeg. Før var jeg ikke så opptatt med lærespørsmål. Det overlot jeg til teologene. Men nå er jeg selv blitt mer bevisst. Jeg var innom nettsiden til Stærk, og der fant jeg mye å lese som jeg gleder meg til å ta fatt på. Dere gir oss både åndelig mat, noe å bryne oss på og er med på å sette prosesser i gang - i hvertfall hos meg. Ja, jeg vil tro mange. Og det trenger vi.
Godt at det finnes noen som fortsatt taler om de gamle stiene, og at dere ikke bare taler om dem, men går dem selv.
Jeg vil gjerne utfordre dere begge en gang til:
1. Kunne dere utdype litt mer hva dere mener er kirkens tro?
2. Hvorfor mener dere disse kirkemøtene er så viktige? Jeg kjenner veldig lite til innholdet av dem. Kanskje det kunne ha vært en artikkel i seg selv?
Kirkens tro er i samsvar med apostlenes lære, og apostlenes lære kommer godt til uttrykk i de tre bekjennelsene: den apostoliske, nikenske og athanasianske. Det er de som fremhever det reformatoriske prinsippet "Skriften alene", som om dette står på egne bein. Men det har aldri vært luthersk oppfatning at en kunne eller burde gå til Bibelen og lese den uten noen forutsetninger. Det ble ikke hevdet av reformatorene. En forutsetningsløs skriftforståelse eksisterer simpelthen ikke. Hva kom først: Skriften eller Kirken? Kirken. Ved siden av Det gamle testamentes skrifter, som var de første kristnes Bibel, fikk den muntlige tradisjon i Kirken også skriftlig form. Evangelier, brever og Åpenbaringen, ble skrevet ned. En land tid løp den skriftlige og den muntlige tradisjonen parallellt. Da ble alt det som ikke stemte overens med Kirkens erfaring silt av. Og til slutt, etter 300 år, fastsatte Den Hellige Ånd gjennom Kirken Den Hellige Skrifts endelige sammensetningen, dens kanon. Uten kanon er det ingen Bibel, og uten Kirken er det ingen kanon.
Jeg tar med meg tipset om de syv økumeniske kirkemøtene, og vil senere ta for meg innholdet av disse i egne bloggartikler. Disse kirkemøtene er viktige fordi de behandlet svært viktige saker, som gjelder for vår tro den dag i dag. Ikke minst spørsmålet om Jesu guddommelighet.
Jeg slutter meg til det Bjørn Olav skriver. Men jeg kan legge til et par ting:
- Kirkens tro er mer enn selve læresetningene. Det er også liv. Studiet av Kirkens første århundrer har kanskje først og fremst vist meg en annen holdning til mange ting. Til Skriften. Til hvordan vi lever. Til synden. Til bønnen. Til Ånden. Til Gud. Dette har gjort at jeg mange ganger har tenkt at mye av nåtidens kirker og datidens Kirke på mange måter virker som å leve i ulike verdener. Ikke for å fraskrive dagens kirker livet i Gud, men fordi man på mange måter tenker på en annen måte.
- De syv økumeniske konsilene er viktige fordi det var en samlet Kirke som møttes og ble enige. Nå er ikke alt de ble enige om like viktig. Og, som Luther sa, også kirkemøter kan jo ta feil. Men i så fall må vi ha klare skriftmessige (og kirkehistoriske) belegg for å påvise det. Det er ikke nok bare å sitte i sin stue og synse det. Alle må ikke studere disse kirkemøtene, men vi må holde oss til den arv de har overgitt oss.
- Jeg slutter meg til det Bjørn Olav skriver om "Skriften alene". EttI det siste har jeg lest noen av innvendingene fra katolsk og ortodoks hold mot dette prinsippet fra Luther. Men deres innvendinger går ikke så mye på hvordan Luther praktiserte det, som det går på hvordan protestantismen senere har utviklet det. Leser vi skriftene til Lulther, Melanchton og andre, ser vi at de flittig siterte kirkefedrene. Og, som Marti Chemnitz skrev, var de enige med katolikkene i syv former for å ta vare på tradisjonen, men det var bare på det åttende punktet hvor de var uenige. De gikk imot å holde seg til tradisjoner som ikke hadde dekning i Skriften.
Jeg vet ikke hvilket kirkesamfunn anonym tilhører, og behøver heller ikke vite det. Men jeg ønsker at vi kan inspirere hverandre i ulike kirkesamfunn. Sammen studere våre felles kilder. Samtidig nærme hverandre. En del ulikheter vil det nok fortsatt være, men vi går i alle fall i riktig retning. Og dagens tilstand hvor en hver danner kirker, menigheter og nye lærer etter som det passer, det må i alle fall være helt galt.
Legg inn en kommentar