Gårsdagen ble en ganske slitsom dag for meg. Det har nok sammenheng med at jeg dro til Oslo dagen før, og var sliten etter reisen. I går formiddag deltok jeg på en undervisningstime ved den videregående skolen på Gjøvik, hvor dr. Justus Reid Weiner fra Israel, holdt et foredrag om den iranske presidentens trussel om folkemord på jødene. Dr. Justus Reid Weiner er advokat i internasjonal lov og rett, og en av Nobelprisvinner Elie Wiesels venner. I går kveld talte han på et møte i Sentrumkirken med samme tittel som foredraget på den videregående skolen. Foredraget gav sterke inntrykk av den overhengende faren Israel befinner seg i. Gjør Iran alvor av å sende en atombombe over Israel, vil det få kolossale konsekvenser for hele sivilisasjonen.
Man kan føle seg aldeles avmektig innfor disse grusomhetene om nok en folkemord. Midt oppe i alt dette har jeg tenkt mye på lille søster Magdeleines (bildet) liv og spiritualitet. Lille søster, ja det var slik hun ville kalles, Magdeleine av Jesus (1898-1989) grunnla i 1939 ordensfellesskapet Jesu små søstre, som i løpet av hennes levetid vokste til å bli et verdensomspennende ordenssamfunn. Jesu små søstre har inntil ganske nylig vært representert også her i Norge. Inspirert av Charles de Foucauld, eller Broder Charles av Jesus som han ble kalt, - en av det 19. århundres store kontemplative - som i mange år levde som eneboer blant muslimene i Nord-Afrika, reiser hun i 1936 til Algerie og begynner sitt livsverk. Gjennom et halvt århundre er hun ustanselig på reisefot, på tross av sykdom og motstand, ikke minst fra kirkelig hold, for å grunnlegge de små fellesskapene av søstre som skal utgjøre hennes internasjonale ordensfamilie.
Uten noen materiell støtte fra karitative institusjoner i ryggen lever søstrene, dengang som nå, av sine henders arbeid, ofte på fabrikker, hvor de deler arbeidernes kår. Blant samfunnets minste - fattige og utstøtte, sigøynere og sirkusfolk, nomader og urfolk på alle kontinenter - lever de "kontemplativt midt i verden", som den "kjærlighetens surdeig" lille søster Magdeleine formulerte som deres livskall. Selv utrettet hun det tilsynelatende umulige, kanskje nettopp fordi hun la sitt liv i hendene på Ham som hun kalte "det umuliges Metser". "Han tok meg ved hånden," sa hun, "og jeg fulgte ham blindt... i tilsynelatende mørke, uten alle menneskelige muligheter, men med en ubegrenset tillit til Jesu allmakt, Han som er det umuliges Mester."
Lille søster Magdeleines liv inspirerer meg. Både fordi hun trosset sykdom og nød, og fulgte Jesus betingelsesløst, og fordi hun alltid ville gi Jesus til andre, koste hva det koste ville. I dette ser jeg håp - også etter de dystre fremtidsutsiktene som trusselen fra Iran innebærer.
6 kommentarer:
Du skriver at en kan føle seg avmektig overfor trusselen om nok et folkemord mot jødene, denne gang vha. atomvåpen-angrep fra Iran.
Men kan enkeltpersoner og foreninger i Norge gjøre noe for å hindre dette? HVA kan vi gjøre?
Jeg synes du har mye bra på bloggen din for tiden. Jeg leser nesten hver dag og har stort utbytte av det. Du er en sann velsignelse, og jeg håper du dukker opp i Bergen snart ;-)
Irans president bryter med internasjonal lov og rett, når han truer et annen nasjon med folkemord. For dette kan han arresteres og stilles for retten. En av de mulighetene vi har som enkeltpersoner, er å skrive til utenriksministeren eller en stortingsrepresentant og uttrykke vår bekymring og henvise til FNs vedtekter og lover. Disse har også Iran skrevet under på. Vi kan be om at utenriksministeren tar opp denne trusselen med FN.
Vi kan skrive avisinnlegg, samle underskrifter og ta kontakt med iranske opposisjonsgrupper, som er representert her i Norge for å se nærmere på en samordnet reaksjon. Vi kan støtte iranske kristne og grupper som arbeider med fredsarbeid i landet.
Vi kan be - Gud kan gjøre under.
Jeg tror faktisk det er mye vi kan gjøre - om vi vil. Mens vi venter kan det være for sent.
Takk for hyggelig hilsen, Roy-Olav! Og takk for invitasjonen. Er det noen som inviterer til et Bergensbesøk, så kommer jeg gjerne over fjellet.
Hvis noen av dere bergensere som leser denne bloggen tar initiativet til å arrangere et møte med Bjørn Olav Hansen, kommer jeg, og jeg vil tro mange med meg. Få Dagen eller Velsignet helg til å skrive om det, for jeg har hørt at det er mange som leser Bjørn Olav's bønnespalte der. Kanskje Kristkirken er interessert? Eller kanskje Den nordisk katolske? Eller hva med et husmøte?
En som ikke lenger bor i vestlandets Rom
Legg inn en kommentar