mandag, oktober 22, 2007

Steingrunnen i vårt hjerte


Det er merkelig hvordan ting fester seg. En gang på slutten av 1970-tallet, eller var det kanskje i begynnelsen på 1980-tallet, ble det holdt noen bibelseminarer på Gjøvik i forbindelse med den såkalte Jesusvekkelsen. De ble holdt på Ynglingen, og en av talerne var Ivar Agøy, tidligere misjonær og prest i Den Norske Kirke. Han er forøvrig far til en av mjne barndomsvenner, Nils Ivar Agøy, ikke minst kjent for sine glimrende oversettelser av Tolkiens bøker. På dette bibelseminaret talte Agøy, som jeg var så heldig å treffe igjen i forbindelse med 70 års dagen til Børre Knudsen, om rettferdiggjørlsen ved troen alene. I forbindelse med bibelseminaret siterte Agøy fra biskop Bo Giertz sin bok: Steingrunnen. Jeg kan huske denne bibeltimen fremdeles, og hvilket sterkt inntrykk det gjorde på meg, det Agøy leste fra boken til biskop Giertz. Igjen og igjen har dette opp gjennom årenes løp vært til stor hjelp for meg, og senest i dag. La meg få gjengi det for deg, kjære bloggleser:


"I malende og drastiske bilder begynte han å skildre omvendelsen: hvordan Gud kaster ut redningslinen og får tak i sjelen som driver som en pram med strømmen mot den store fossen, hvordan han først får den opp på Ordets faste mark gjennom å lære mennesker å gå i kirken, be og lytte til evangeliet, hvordan han siden med Ordet tukter dens uvaner og lærer den å vende seg bort fra synden og streve etter ustraffelighet. Han fortsatte med stadig større intensitet. Denne kampen mot synden er i begynnelsen en ren glede for den vakte sjel. Det er som når selveieren begynner å rydde rundt sitt nye hus. Steinene flyr av sted og spaden synger i marken. Men når et menneske arbeider i sitt hjertes åker, gjør han litt etterlitt den bedrøvelige oppdagelsen at det blir mer stein jo dypere ned han kommer. Han finner stadig nye synder hos seg, og det blir verre å rydde bort jo dypere ned han kommer. De sitter fast i hans indre. Å bryte med brennevinsmisbruk og banning og vanhelligelse av sabatten, det kan gå på en kveld. Med hovmotet, lysten til å snakke om seg selv eller finne feil hos andre, slikt sitter fast der ennå etter mange måneders hard kamp. Så en dag når han kjemper med synden og går der og bryter stein på hjertets åker så svetten siler, i håp om at han nå endelig en gang skal bli kvitt de siste syndesteinene og få se det begynne å vokse på alvor - så kjører han spaden fast i bare stein. Han går omkring, graver rundt, skraper litt og begynner på nytt. Da går den forferdelige sannheten opp for ham: det er steingrunn hele veien. Han har kjørt ut lass på lass av løse steiner og kastet dem utenfor gjerdet, men har ennå ikke fått i stand en hage som kan begynne å bære frukt for Gud. Han har bare blottet en steinhelle av granitt som aldri noensinne kan komme til å bære et nyttig tre. Dette er steingrunnen, som også kalles syndefordervelsen. Det er den fordervede natur som står der igjen når menensket har skilt seg fra sine bevisste synder. Steingrunnen gjør at du er en like stor synder for Gud når du har budt ham det ytterste du klarer av lydighet og overgivelse.


Når et menneske står på steingrunnen, har han tre muligheter å velge mellom. Han kan gå bort i vantro som Judas. Det fører til døden. Han kan fuske med redningsarbeidet som fariseerne. Da plukker han vekk de steinene som menneskene kan se. Han blir edruelig, ærlig og flittig, Siden sper han på med litt mold av egen rettferdighet, og planter slike blomster som dufter godt for hans egen nese: elskverdighet, hjelpsomhet, store bidrag til misjonen, ivrig arbeid for Guds rike, vitnesbyrd og preken, eller kanskje en utpreget strenghet i mat og drikke. Så går han der blant sine blomster og mener at arbeidet er ferdig. Men for Gud ligger steingrunnen bar, og på dommens dag er blomstene for lengst visnet.

Dette er den aller farligste fristelse: å tuske med målestokken. Gud har sendt sin Ånd for å overbevise verden om synd. Denne Ånd bor i Ordet. Jesus sier jo selv at de ord Han har talt er ånd, og hele kristenheten bekjenner at Bibelen er Åndens verk. Viker en bort fra Ordet, blir en aldri overbevist om synd, i hvert fall ikke om hele syndens forferdelige dyp. En kommer aldri ned til steingrunnen..... Bare den som gir Guds ord rett uten å prutte og tar imot det helt og holdent som Guds ord, kommer ned til steingrunnen og oppdager den syndens lov som bor i lemmene. Bare det menneske forstår at det ikke bare behøver å bedre sitt liv, men det trenger frelse. Men nettopp dette at en forstår at en nå må frelses av nåde om en noensinne skal bli frelst, det er et Guds verk. Det var dit han ville føre sjelen da han blottet steingrunnen."


Jeg vet ikke for hvilken gang, men i dag har jeg tatt frem igjennom denne romanen av Bo Giertz og skal lese den igjen. Jeg oppdager stadig nye ting i denne boka. Vet ikke om den fortsatt er i salg, men du finner den i hvert fall på biblioteket, om du ikke har lest den før. Den er en stor leseropplevelse.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg tror det var en som kalte deg humoristisk for "skapkatolikk", Hansen, men det er nok ikke rett. Det er nok lutheraner du egentlig er. Stemmer ikke det?

Bjørn Olav sa...

Jeg er nok verken det ene eller det andre skjult! Når det gjelder synet på lov og evangelium, synd og nåde, så deler jeg det lutherske synet. Jeg er vel så og si flasket opp med det. Ikke minst gjennom Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, som fikk stor betydning for meg i mine første år som kristen. Ja, jeg vil si helt avgjørende betydning. Jeg har mye å takke for når det gjelder det lutherske/haugianske/rosenianske vekkelses- og forkynnelsesarven. Uten den vet jeg ikke helt hvor jeg har befunnet meg idag.

Bjørn Olav sa...

En annen påvirkningskilde er hellighetsforkynnelsen til Emil Gustafson.

Anonym sa...

Denne boka skal jeg definitivt lese! Jeg har lest noe av Giertz tidligere, en slags andaksbok som følger kirkeåret.Var ikke klar over at han hadde skrevet en roman.

Du skriver om Emil Gustafson. Hvem var han? Hva med metodistene - har de påvirket deg i ditt hellighetssyn?

Anonym sa...

Det står en del om Emil Gustafson på Wikipeda.

Her er en av Emil Gustfson's sanger som står i flere norske sangbøker :

1.
Hur underlig är du i allt vad du gör,
vem kan dina vägar förstå.
Men ett är dock säkert: den väg du mig för
för mig är den bästa ändå.

2.
Här nere du vet ej, mitt barn, vad jag gör,
men du skall få se det en gång.
Du ängsliga hjärta, vad sörjer du för?
Ej prövningens dag är så lång.

3.
Mång tusende vagnar, o Herre, du har,
och vilken du väljer för mig
kan göra detsamma, ty lycklig jag far
till himlen i sällskap med dig.

4.
Och när som Elia i ilande fart
jag lämnar den ödsliga strand,
all smärta försvinner och allting blir klart
hos Jesus i fröjdernas land.

5.
I tillbedjan skall vi då böja oss där
och ropa mångtusen i kör:
Rättfärdig och nådig, o Herre, du är
för evigt i allt vad du gör!

6.
Så bidar jag tålig och nöjd med min del
till dess alla varför får svar.
Mitt härliga hopp, det kan aldrig slå fel:
ett arv utan like jag har.

OddElv