Disse ordene av Oswald Chambers utfordrer meg veldig:
"Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." Gal 2,20
Disse ord betyr at jeg med mine egne hender bryter min uavhengighet og gir meg over til Jesu Kristi herredømme. Ingen kan gjøre dette for meg, jeg må gjøre det selv. Gud kan føre meg fram til et avgjørende punkt trehundreogsekstifem ganger i året, men Han kan ikke føre meg gjennom det. Det betyr å knekke skallet på min personlige uavhengighet av Gud og å frigjøre min personlighet til enhet med Ham, ikke for mine egne planer, men til absolutt lojalitet mot Jesus. Det er ikke noen mulighet for innvendinger når jeg engang er kommet dit. Meget få av oss vet noe om lojalitet mot Kristus: "For min skyld." Det er den lojalitet som skaper en jernpansret helgen. Er dette bruddet kommet? Alt annet er fromt bedrag. Det eneste punkt som skal avgjøres er: Vil jeg gi opp, vil jeg gi meg over til Jesus Kristus og ikke sette noen som helst betingelser om hvorledes bruddet skal komme? Jeg må bli revet løs fra min selvhevdelse. Og i samme øyeblikk det punkt er nådd, blir det til virkelighet at jeg på en overnaturlig måte blir til ett med Kristus, og Guds Ånds vitnesbyrd blir umiskjennelig: Jeg er korsfestet med Kristus.
Den kristnes lidenskap er at jeg med full overlegg fraskriver meg mine egne rettigheter og blir en slave under Jesus Kristus. Før jeg gjør det, begynner jeg ikke å bli en hellig.
4 kommentarer:
Bjørn Olav
Vet ikke helt om jeg misforstår deg, eller om du mener at det er vi som må korsfeste oss selv (i egen kraft).
Men du skriver jo også at det er Gud som kan føre oss fram til det avgjørende punktet, og jeg tolker det som at du mener at det er Gud som er kraften bak helligjørelse.
Men misforstår man og tror man kan "korsfeste" seg selv i egen kraft, så kan det bli mye rart og religiøst ut av det.
Jeg gjør ingenting egentlig for å være frelst. Men det kan bli like feil å si det slik, for jeg har en Gudsfrykt ( og kjærlighet til Gud) som gjør at jeg må lyde Gud.
Og jeg oppfatter også at mange kristne ikke kommer inn i helliggjørelse fordi de tror på en nåde som ikke er bibelsk.
Men om man blir som et barn, og får et forhold til Gud som en far. Så tror jeg det finns både tilrettevisning og nåde å få,akkurat som det finns i en vanlig familie.
Man kan nok ikke korsfeste seg selv, vi ER korsfestet med Kristus for ca. 2000 år siden. Men det er likevel opp til den enkelte kristne hvor mye man vil "leve selv". Jo mere av meg selv, jo mindre av Kristus og jo mindre av meg selv, jo mere av Kristus. Dette tror jeg er en prosess som man ikke fullfører på en dag, men en dødsprosess som man må velge HVER dag. Paulus sier: "...JEG dør DAGLIG", 1.Kor. 15.31. Likevel må alt skje med Åndens hjelp og ikke i egen (kjødets) kraft da vi er, og alltid vil være, skrøpelige leirkar.
Mvh C.
Det sies at Martin Luther, Phillip Melanchton og en katolsk teolog hadde en diskusjon.
Den katolske teologen sa:
"Troen må følges av gjerninger"
Phillip Melanchton sa:
"troen bør følges av gjerninger"
Martin Luther sa:
"Troen følges av gjerninger"...
Mvh.
Lars
Rudie. Mitt svar på dine spørsmål har C besvart på en måte, som er helt i tråd med mitt syn. For meg handler dette om en daglig dødsprosess, hvor jeg dør fra mitt eget, for å leve mer for Kristus. Jeg kommer i en senere artikkel til å skrive mer om det bibelske synet på ånd, sjel og kropp.
Legg inn en kommentar