I forarbeidet til min bok om anabaptistene, som forhåpentligvis kommer neste år, har jeg den siste tiden sett nærmere på deres syn på misjon og evangelisering. Tidligere på bloggen har jeg referert til en synode, hvor de aller første misjonærene ble sendt ut for å nå Europa med evangeliet. I motsetning til enkelte av reformatorene, trodde anabaptistene trodde at misjonsbefalingen gjaldt for deres tid, og var bindende for hver eneste anabaptistiske forsamling. Sannsynligvis var de den første gruppe troende, siden urkirkens dager, som trodde at misjonsbefalingen var en hver kristens ansvar, og ikke bare apostlenes og deres etterfølgere. Et øyenvite, Johann Kessler, har bidratt til historien om anabaptistene i St. Gallen. Han skriver:
"... De trodde at det var deres plikt å følge Kristi befaling når Han sa: 'Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen.' ( Mark 16,15) De dro bortenfor byporten til landsbyene, fylkene, og markedsbyene for å forkynne der." (Leland Harder: The Sources of Swiss Anabaptism, Herald Press 1985, side 423)
Historikeren Hans Kasdorf sier følgende om dette: "Da de ble spurt hva som drev dem til å gå ut, svarte de uten nøling: Misjonsbefalingen."
Ser man nærmere på deres evangeliseringsmetoder finner man flere interessante innfallsvinkler. Det er tydelig at de brukte deres naturlige omgangskrets. Deres personlige oikos (familie, slekt, venner). En som hadde funnet frelsen i Jesus gjennom disse anabaptistiske gruppene inviterte gjerne hjem sine nærmeste, for å fortelle om sin frelsesopplevelse. En annen måte å nå ut på var gjennom bibelstudiegrupper. Det er viktig å huske på at det vi skriver om nå skjer på 1500-tallet i Europa. Dette er veldig radikalt. Bibelen hadde slett ikke vært noe allemannseie.
"Bibelstudiegrupper møttes i hjemmene og inviterte ikke-troende fra nabolaget i den hensikt å vinne dem for Herren. Sosiale begivenheter, slike som at noen giftet seg, eller andre offentlige sammenkomster, var utmerkede muligheter til å skaffe seg nye bekjentskaper, som man kunne invitere til bibelstudiegruppene."
Det tredje nettverket de benyttet var deres yrker. Mange av anabaptistene var hattemakere, skomakere, snekkere, bakere. I disse sammenhengene møtte de mange mennesker.
I den kommende boken til jeg redegjøre for hvordan den personlige evangeliseringen skjedde, gjennom eksempler fra historisk kildemateriale og eksemplifisert gjennom konkrete mennesker.
La meg i denne blogg artikkelen bare nevne at anabaptistene også sendte ut apostoliske team. På samme måte som de første kristne, så ble anabaptistene bokstavelig talt drevet ut fra sine bosteder på grunn av hard forfølgelse. Forfølgelsen kom, som jeg har påpekt tidligere fra romersk-katolske, lutherske og reformerte kirker.
Den anabaptistiske bevegelsen begynte tidlig å organisere team som bestod av en forkynner, en diakon som hadde spesielt ansvar for praktiske ting, og en legbroder. Sistnevnte var et bindeledd mellom utsendermenigheten og teamet. Ved døpersynoden i Augsburg ble Europa delt opp i ulike misjonsområder, og allerede to uker etter dette synodemøtet hadde den anabaptistiske forsamlingen i Augsburg alene sendt 24 misjonærer til ulike steder i Tyskland og Østerrike. En kan jo spørre hvorfor ikke lokalmenigheter i Norge i dag gjør det samme? Er det fordi vi tror at misjonsbefalingen kun gjelder noen, og ikke oss? At man må ha et spesielt kall? Eller kan det være at materialismen og manglene nød for andres frelse er hovedårsaken?
Hutterianerne, en gren av den anabaptistiske bevegelsen, var kanskje de aller ivrigste til å organisere evangeliseringsteam. Hver eneste vår og høst sendte de ut team som dekket det meste av Tyskland, Østerrike, og de besøkte Sveits, Italia, Belgia, Nederland, Bohemia, Danmark og Slovakia! Hvor mange land har din forsamling besøkt de siste årene, for å gi evangeliet videre til andre? Tenk dette skjedde på 1500-tallet da det ikke fantes biler, tog, fly, men hvor man brukte beina, hest eller kanskje et esel. Disse menighetene gjorde det vi ikke gjør.
Bildet viser Nelson (til venstre) og Herb Torkelson, som har norske røtter, og deres hustruer. De tilhører de konservative Mennonittene i henholdsvis Canada og USA. De to familiene var på besøk hjemme hos oss i høst, og kommer tilbake i februar neste år. Blant annet for å evangelisere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar