Dialogen med Tryfon, et skrift fra ca 160 e.Kr, burde vekke interesse hos mange av de som idag er opptatt av debatten rundt Loven. Dialogen med Tryfon er nemlig en gjengivelse av en samtale som antagelig faktisk har funnet sted. Tryfon var jøde, og diskuterer med Justin Martyr om hvorvidt Jesus er Messias, og om Loven fortsatt er forpliktende. Justin Martyr var født og oppvokst i det som nå er Nablus, og var antagelig sønn av en romersk embetsmann. I voksen alder ble han en kristen. Ca 150 e.Kr skrev han blant annet Apologien, hvor siste halvpart av dette forsvarsskriftet for kristne, inneholder en utføring påvisning av at Jesus er den Messias som er blitt profetert om i Det gamle testamente.I det første av de brevene apostelen Paulus skrev til forsamlingen i Korint, skriver han om reaksjonene hos jødene og grekerne på evangeliet. "For jøder krever tegn og grekerne søker visdom." (1.Kor 1,22) Jødene krever tegn, sier Paulus. De ventet en sterk Messias, og tar derfor anstøt av den korsfestedes svakhet. Grekerne søker visdom og bedømmer derfor evangeliet om den korsfestede som nettopp dårskap - den fullstendige galskap. Vi finner samsvar med det Paulus skriver i reaksjonen hos Tryfon i det denne skriver følgende til Justin Martyr:
"Slike og lignende skriftsteder (Dan 7,13 etc) leder oss til å vente en Messias som er stor og herlig, og som overtar det evige rike - som en menneskesønn - fra Den gamle av dager. Men denne deres såkalte Messias var uten ære og herlighet i den grad at han tilmed hjemfalt til den ytterste forbannelse i Guds lov - han ble jo korsfestet." (Dialogen 31,1 gjengitt i E.J. Goodspeed: Die ältesten Apologeten. Göttingen 1984)Det er interessant å se denne uttalelsen til Tryfon i sammenheng med hva Paulus skriver om seg selv, som fariseer. "Jeg for min del mente at det var min plikt å kjempe mot Jesu, nasareerens navn. Det gjorde jeg også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra yppersteprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og når de ble dødsdømt, ga jeg min stemme for det. Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler til å spotte. Og jeg raste slik imot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet...." (Apgj 26,9-11)For jødene var en korsfestet Messias det store anstøtet. Derfor blir også inkarnasjonen et anstøt.
Det finnes enkelte som mener at man tidlig i menighetens historie så det som et problem for kristologien å klargjøre hvordan troen på en guddommelig Jesus, Guds egen Sønn, kunne forenes med den jødiske monoteismen. Men var det slik? Penroblemstilling har likevel fått fornyet aktualitet i møte med den nye messianske bevegelsen, hvor deler av den avviser tanken på at Jesus er guddommelig. Men finner vi spor av dette problem i det tidlige kristne kildematerialet?Professor i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, svarer kategorisk nei på dette spørsmålet. "Ikke noe sted i Det nye testamente er monoteismen tematisert som et problem i forhold til utsagnene om Kristus som Gud, heller ikke der vi skulle forvente å finne det, som i Johannes-prologen. (Joh 1,1-18) Heller ikke i 1.Kor 8,6, der Paulus med stort ettertrykk sier at vi tror på èn Gud, Faderen, og èn Herre, Jesus Kristus. Det ser ut som om Paulus nesten ikke er seg bevisst at han på tross av det betone tallord èn faktisk bekjenner seg til en dobbel Gud og Herre, Faderen og Sønnen. Litt tilspisset sagt: Bekjenner ikke Paulus seg til to Guder og to Herrer?"Skarsaune legger til: "Den samme tilsynelatende fullstendige ubekymrethet gjør seg også gjeldende hos de første kristne forfatterne etter nytestamentlig tid, dem vi gjerne kaller "De apostoliske fedre". Ignatius (110 e.Kr) kan kalle Kristus Gud uten å skjelve det minste på pennen. Han synes helt uvitende om at dette skulle representere noe problem vis-a-vis den bibelske monoteisme. Og når monoteismeproblemet omsider kommer på dagsordenen som sådant hos Apologetene (ca 150-180 e.Kr), er det forholdet mellom Gud og avgudene som behandles, ikke forholdet mellom Faderen og Sønnen." (Oskar Skarsaune: Inkarnasjonen - myte eller faktum? Lunde forlag 1988, side 42)Vi skal i neste artikkel se litt nærmere på kristologiens reelle anstøt, nemlig inkarnasjonen.
(fortsettes)
"Slike og lignende skriftsteder (Dan 7,13 etc) leder oss til å vente en Messias som er stor og herlig, og som overtar det evige rike - som en menneskesønn - fra Den gamle av dager. Men denne deres såkalte Messias var uten ære og herlighet i den grad at han tilmed hjemfalt til den ytterste forbannelse i Guds lov - han ble jo korsfestet." (Dialogen 31,1 gjengitt i E.J. Goodspeed: Die ältesten Apologeten. Göttingen 1984)Det er interessant å se denne uttalelsen til Tryfon i sammenheng med hva Paulus skriver om seg selv, som fariseer. "Jeg for min del mente at det var min plikt å kjempe mot Jesu, nasareerens navn. Det gjorde jeg også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra yppersteprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og når de ble dødsdømt, ga jeg min stemme for det. Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler til å spotte. Og jeg raste slik imot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet...." (Apgj 26,9-11)For jødene var en korsfestet Messias det store anstøtet. Derfor blir også inkarnasjonen et anstøt.
Det finnes enkelte som mener at man tidlig i menighetens historie så det som et problem for kristologien å klargjøre hvordan troen på en guddommelig Jesus, Guds egen Sønn, kunne forenes med den jødiske monoteismen. Men var det slik? Penroblemstilling har likevel fått fornyet aktualitet i møte med den nye messianske bevegelsen, hvor deler av den avviser tanken på at Jesus er guddommelig. Men finner vi spor av dette problem i det tidlige kristne kildematerialet?Professor i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, svarer kategorisk nei på dette spørsmålet. "Ikke noe sted i Det nye testamente er monoteismen tematisert som et problem i forhold til utsagnene om Kristus som Gud, heller ikke der vi skulle forvente å finne det, som i Johannes-prologen. (Joh 1,1-18) Heller ikke i 1.Kor 8,6, der Paulus med stort ettertrykk sier at vi tror på èn Gud, Faderen, og èn Herre, Jesus Kristus. Det ser ut som om Paulus nesten ikke er seg bevisst at han på tross av det betone tallord èn faktisk bekjenner seg til en dobbel Gud og Herre, Faderen og Sønnen. Litt tilspisset sagt: Bekjenner ikke Paulus seg til to Guder og to Herrer?"Skarsaune legger til: "Den samme tilsynelatende fullstendige ubekymrethet gjør seg også gjeldende hos de første kristne forfatterne etter nytestamentlig tid, dem vi gjerne kaller "De apostoliske fedre". Ignatius (110 e.Kr) kan kalle Kristus Gud uten å skjelve det minste på pennen. Han synes helt uvitende om at dette skulle representere noe problem vis-a-vis den bibelske monoteisme. Og når monoteismeproblemet omsider kommer på dagsordenen som sådant hos Apologetene (ca 150-180 e.Kr), er det forholdet mellom Gud og avgudene som behandles, ikke forholdet mellom Faderen og Sønnen." (Oskar Skarsaune: Inkarnasjonen - myte eller faktum? Lunde forlag 1988, side 42)Vi skal i neste artikkel se litt nærmere på kristologiens reelle anstøt, nemlig inkarnasjonen.
(fortsettes)
2 kommentarer:
Hei Bjørn! Flott artikkel! Husker hvor i Mosebøkene det står at korsfestelse er den ytterste straffen?
"Husker du", mente jeg
Legg inn en kommentar