tirsdag, februar 26, 2008

Jeg skriver i min fortvilelse ......


I dag skriver jeg i min fortvilelse kanskje en av de mest personlige bloggpostene noensinne. Jeg er redd jeg blir misforstått. Noen vil ha det til at jeg fremhever meg selv med å være så hudløst ærlig, og bruke meg selv som eksempel. Det oppleves vondt å bli beskyldt for slikt. Jeg skriver om eget liv, i håp om at noen skal kunne kjenne seg igjen i min egen skrøpelighet, og finne en medvandrer. Ja, jeg er fortvilet i dag. Kanskje mest fortvilet over uforstand hos mennesker som egentlig burde visst bedre. Som pårørende til en som sliter med en psykisk lidelse, er man vel kjent med livets berg og dalbane. Håp og mismot er mer enn ord. Det er velkjente realiteter. Man vet hva lammende frykt er, engstelse for andres liv, bekymringene for hverdagens trivialiteter, men som er livsnødvendige for andres ve og vel. I møte med egen alvorlig kronisk sykdom, som sliter med ens kropp, bekymrer man seg for framtiden. Hva om en selv faller bort, hva med de som blir igjen? Bekymringen er ikke ubegrunnet, den er reell.


Vi har møtt mange i samme livssituasjon, og lært mye av dem. Både pasienter og pårørende. I dag snakket vi med en enslig mor med en autistisk sønn. Som har møtt veggen. Hun får ikke den hjelp hun burde ha fått. Det siste hun hørte fra hjelpeapparatet var at verken hun eller hennes sønn hadde noe å klage for, og de hadde slettest ikke noe med at de som skulle passe på autisten for å gjøre hans hverdag trygg og god, ble skiftet ut med nye og ukjente personer. Alle som vet noe om autister vet at forutsigbarhet og trygge kjente rammer er svært viktige. Da blir det truende når plutselig en ny person dukker opp, og som attpåtil er lite interessert og motivert for sitt nye arbeid. Vedkommende var visst mer interessert i å lese til eksamen som pleiemedhjelper enn å være til stede for han som trengte omsorgen. Det blir ikke så lett å få beskjed om å holde kjeft, fordi man trenger ro til å lese. I arbeidstiden. Og trussel om å bli kastet ut av sin omsorgsbolig om han fortsatte å snakke. Jeg blir fortvilet på morens og sønnens vegne. Og undres over hva som driver enkelte mennesker til å søke jobb i omsorgsyrker. Hva slags mennesksyn de har - innerst inne? Vi har møtt mange gode omsorgsarbeidere, mennesker med raushet, forstand og visdom. Faglig dyktige og arbeidssomme. Men vi har også møtt det motsatte, både hos leger og medhjelpere. Jeg har forsøkt med mine beste overtalelsesevner å få gehør hos to leger, men møtt veggen fullstendig, i en kritisk fase i vår familie. Slikt gjør inntrykk og fester seg.


Jeg har også møtt merkelige holdninger og fordommer - også hos kristne. Ikke minst hos de som tror at Gud vil helbrede alle - nå! Når helbredelsen uteblir, må det jo være en årsak til det. Kanskje hos foreldrene? I møte med dette blir man sårbar, og samtidig tråkket på.


Jeg har en drøm! En drøm ikke ulik den som Jean Vanier (bildet) hadde da han grunnla den første kommuniteten for funksjonshemmede og funksjonsfriske. Kjernen i Jean Vaniers spiritualitet er knyttet til et møte med Jesus i de svake, fattige, ensomme og lidende.


Jean Vanier sier: "Fundamentet til et ekte menneskelig og kristent liv, jorden det slår røtter i, er trofast vennskap i et fellesskap." Dette er noe av kjernen i Vaniers budskap. I et fellesskap og i atmosfære av tillit og respekt, vil Vanier og Arken-kommunitetene gi utviklingshemmede mulighet til å erkjenne og bruke sine gaver, og oppgave den glede som vennskap med andre gir. Det lys som Jean Vanier så i møte med evangelienes Jesus er den sannhet at de svake, de minste, i hans sammenheng de utviklingshemmede, kan bli en kilde til liv for andre - intet mindre. Vi er så vant til at vi skal gjøre noe for de svake. Samfunnet og menighetene er preget av denne tankegangen. Men hos Vanier og i Arken kommunitetene oppdager de mer og mer at de svake har noe vesentlig å bidra med, som vi trenger for å bli hele mennesker.


Dette har jeg selv oppdaget - og det har beriket meg. Jeg drømmer om en slik kommunitet hvor det er plass for de sårbare, de hvis liv har gått i stykker - hvor de blir sett og bekreftet, og hvor de kan være mennesker som bringer helbredelse til andre gjennom deres blotte nærvær.


Men i dag kjenner jeg på fortvilelsen over hvor sårbart det er å leve. Det gjør vondt når andre lider.

9 kommentarer:

Anonym sa...

Dette gjorde inntrykk, og for meg var det på samme tid både befriende og utfordrende. Befriende å lese at det er flere enn jeg som er i liknende situasjon. Takk skal du ha!

Men det utfordrer meg også, ettersom jeg gjerne vil vise utad et glansbilde av en som lever i seier og fremgang, og som ikke til stadighet i ensomme stunder sier at "Gud, dette orker jeg ikke lenger"

Hilsen
Olaf

Anonym sa...

BjornOlav:
Jag kenner for att jag vill skriva nagra trostens ord till dej idag.
Det kommer till mej en sak,och det er, "ner vi sjelva fatt utsta lidande och bekymmer,det er endast da som vi kan hjelpa andra!
Tenk pa Petrus som fick genomga en sadan nod,ja han till och med fornekade sin frelsare.Och tenk vilken uppgift som Gud hade berett for honom.So bjornOlav fatta mod!Kom ihag vad jag skrivit till dej :"Herren er med dej du tappre stridsman!!!"Vila i Herrens sarmerkta hender!!!
Jag skrev en kommentar till dej der du skrev om Folgende av forfallet.
So BjornOlav jag ska vara i bon for dej idag!
Helsar Karin

KuleKnut sa...

Utrolig sterkt Bjørn Olav. Det er typisk som du sier, også i Bibelen, de som blir sett på som de minste av oss har ofte mest å gi...

Anonym sa...

Jeg føler med deg, Bjørn Olav, og ønsker deg Guds nærhet, Guds fred og Guds konkrete hjelp til deg og dine nærmeste.

Du behøver naturligvis ikke svare på eposten jeg sendte deg i kveld før det passer deg. I denne tiden bør ingen kreve for mye av deg, og ingen har rett til å trykke ned den som er syk, uansett hvilke teologiske teorier en måtte ha angående helbredelse ved bønn.

Broderhilsen fra Leif Erik

Anonym sa...

Når jeg leser det du skriver, så er det så utrolig mye som kommer opp i tankene.

Først: Dette med de minste. Husker da jeg kjørte drosjebuss. En dag hentet ei jente som ikke hadde like mye "håndbagasje" som mange liker å kalle det. Hun var litt anderledes enn de fleste. Satt og hørte på henne og opplevde masse rare ting. Hun var så dønn ærlig med gråt og latter, sinne og glede. Jeg tenkte: " Enda jeg hadde turt å være litt mer slik som du er". Jeg misunte henne. Kanskje noen synes det er sprøtt, men det er nå like sant læll.

Så tenker jeg på alle de flotte ungdommene jeg kjørte som satt i rullestol. Ikke mange her i verden har lært meg så mye om livet som de. Det er ikke noe jeg sier for å være from, men jeg mener det. Da var det noen velmenende kristne som synes jeg skulle fortelle om helbredelse. Jeg trodde , og tror fortsatt på helbredelse , men da jeg kikket bak i bussen og så de som satt der, da ble livet så alvorlig og respekten for folks mentale helse så viktig at jeg kunne ikke bare slengeut av meg noen lettvinte gloser om å reise seg opp å gå. Det ville blitt et voldsomt overgrep synes jeg.

Så tenker jeg på min kjære mann som reiser på sykehus en helt annen plass i landet enn vi bor, fordi der er de enste som kan hjelpe han. Han drar dit i morgen for 7. gang siden i sommer. Til 6 ryggoperasjon. Stakkars mann så sliten han er. Det er jo ikke farlig å ha vond rygg, men det kan være masse som følger av smerte og behandlinger, som sliter på kropp og sjel.

Så tenker jeg : " Jeg er selv blitt helbredet to ganger, så hvorfor ikke han?" Jeg vet ikke.

Jeg har både sett og hørt mange som er blitt helbredet, og jeg tror ikke Gud har noe glede av å se oss syke. Jeg tror også på det Jesus sa da han sa at alt er fullbragt. Da gjaldt det både synd og sykdom. Så hvorfor skjer ting?
Det kan være mange grunner, og det kan være ingen egentlig grunner annet enn at vi lever i en verden som er underlagt den onde. Det kan være vanntro, og det kan være andre ting. Det vi trenger minst av alt, er i allefall dom og død for at vi ikke "får til" å ta mot helbredelse.

Leste hva K. Kullmann( husker ikke hvordan hun skrev navnet sitt),sa om å fortelle folk at de var vantroe når de ikke ble helbredet. Det var ikke lov i det hele tatt å si slik til syke folk. De lider nok om ikke folk skal tre fordømmelse nedover hodet på de i tillegg.
Satt en dag her og hørte på Oral Roberts. Han er jo en av verdens mest kjente på helbredelse. Han fortalte bl.a. hva som skjedde da hans sønn og svigerdatter ble drept i flyulykke. Når han roper til Gud og spør HVORFOR?? , så svarer Gud:" Jeg vet noe i denne situasjonen som du ikke vet". Det eneste jeg kan gjøre, er å tro Gud, sier han. Ha tillitt.
Etterpå forteller han om hvordan han snakker til Gud når vonde ting skjer i livet." Jeg spør hvorfor, og jeg bryr meg ingenting om hvordan jeg spør". Der har vi mye å lære - i allefall jeg. Skal liksom være så åndelig , eller rettere sagt religiøs, from og fin at jeg ikke tørr å rope ut til Gud om hvorfor!! Var i en sammenheng en gang, der jeg lærte at alle "hvorfor" som jeg rettet mot Gud, var opprør. Lydig som jeg var, tok jeg det for god fisk, og startet opp et uærlig skuespill. Tenk så dumt. Som om ikke Gud visste hva som rørte seg inne i hodet mitt.

Dette var kanskje litt på siden Bjørn Olav, men jeg ville bare si at jeg føler med deg og ønsker deg og dine alt godt av både helse og andre goder i livet.

Anonym sa...

Guds fred Bjørn Olav
Ja vi mennesker kan være forferdelige mot hverandre,og slike beskyldninger som du har fått er vel det siste vi trenger når det stormer rundt oss med alt av sykdom og andre prøvelser.Kjenner på at jeg blir harm på dine vegne.Det vi trenger er medmensklighet og trøst og støtte når livet går oss i mot.Takk at vi har en trøster som alltid er der for oss.Vår frelser og Herre.Får så vondt når jeg leser om denne moren,fordi jeg kan sette meg i hennes situasjon.Hvordan jeg kan det? Fordi jeg selv er alene med en Autistisk gutt.Vi har kjempet med dette velstands systemet i mange år,for å få det vi så sårt trengte.I dag kan jeg si at vi har med Herrens hjelp fått det bra.Om du ser denne damen igjen må du hilse henne med at hun har en stor JUVEL i sin omsorg.For det er det disse barna er i Herrens øyne og i mine.Mitt liv hadde ikke vært så beriket om jeg ikke hadde hatt dette barnet.Så Herren snur alt til det gode.
Ja vi er sårbare vi som enten er pårørende til noen med sykdom eller er syke selv.Vi skulle da ha støtte og omsorg men får mange ganger det motsatte,oxo av kristne desverre.Ja desverre så er bekymring reel når sykdom slår oss i bakken,hva med de som ikke klarer seg alene om vi faller fra? Desverre er det ikke mye jeg kan si til trøst Bjørn Olav annet en å huske se på Jesus,og at en dag,ja tenk en dag er alt fullkomment.Amen

Anonym sa...

http://www.ifamericansknew.
org/cur_sit/holocaust.html

Om å føle med dem som lider....

Bjørn Olav sa...

Takk for omtanke, omsorg og forbønn. Det varmer.

Anonym sa...

Jeg vil på det det sterkeste anbefale

"I den beste hensikt?
"ondskap" i behandlingssamfunnet

redigert av Heggen, Kristin / Sætersdal, Barbro

Zymont Baumans: "Moderniteten og Holocaust" burde leses av alle saksbehandlere og politikere og menighetsledere.

Jeg har drevet lobbyvirksomhet i 15 år og fått innblikk i hvordan samfunnet virker. Har mistet troen på at vi går mot et rettferdigere samfunn. Viljen fra politekerne kan være god nok - noen ganger. Det hjelper så lite når det grunnleggende atferdsforståelse mangler - når menneskesynet ikke er på plass hos saksbehandlerne. Den norske fundamentalisme kan vi si heter troen på "straff og belønning" (www.lende.no/nygaard).

Jeg har snart 20 år til tider opplevd dyp håpløshet - når endog KrF har ledet an et menneskesyn som knuser og ydmyker de svake.

Dette har jeg skrevet tusener av sider om.

Jeg er jo selv dødssyk - men min erfaring med helsevesenet kan ikke jeg personlig ikke klage på.

Men det er klart at vi må utvikle, praktisere alternive modeller for menighetsliv. Noe av løsningen er Halldorf inne på i siste Ledelse (Korsets Seier):

Menigheter og pastor må ikke på noen måt ha fokus på framgang. Det er ødeleggende. Fokus må heller være på "fordypelse" Ja, dette kan være noe av svaret?

Dette, den største utforstand, eller mørke, synes jeg ofte å ha møtt i menigheten. Hvilket budskap, hvilket korrektiv, er vi da til denne verden?

Hva kan vi si?