I den forrige artikkelen siterte jeg Peter Deyneka jr som sammenlignet de russiske menighetene med den første århundres menighet. Og det er sant at likhetstrekkene er mange - blant annet at de måtte ta i bruk sine hjem som møteplasser for de troende. Baptistmenigheten i Barnaul ble kastet ut av sin registrerte kirkebygning allerede i 1961, og begynte straks med samlinger i hjemmene. På denne tiden herjet forfølgelser mot de kristne over hele Russland. I Vladivostok, en sibirsk by langt mot øst, rev sovjetmyndighetene også en registrert kirke. De troende der fortsatte å møtes i et hus i nærheten som ikke var stort mer enn et skur. De hamret på et tak på den forfalne bygningen og møtes der året rundt til tross for mange vanskeligheter.
I Barnaul fikk de troende høre at det var illegalt for dem å samles noe sted - med mindre de var registrert i følge en lov fra utstedt av Josef Stalin i 1929. De troende hadde til sist søkt om registrering etter at myndighetene hadde stengt dem ute av kirken i Radishchevskaiagate, uten at dette førte fram.
Så fortsatte baptistene å møtes i hjemmene uten myndighetens godkjennelse. Først flyttet de fra hjem til hjem for å holde gudstjenestene sine. Senere etablerte de seg i ett hjem, og hadde det som fast møtested fordi de hadde kommet til at "enheten gav oss et sterkere vitnesbyrd." Å presse 150-200 mennesker inn i et eller noen få hjem var ingen enkel sak, spesielt ikke i Russland, hvor de fleste bor i to- eller tre-roms leiligheter. De troende brukte ikke vanligvis leiligheter til gudstjenester, men når en familie flyttet inn i en ny leilighet var det mulig å holde "innflyttingsfest". De kristne fylte noen få små rom, sang, bad og talte. Når politiet klaget over at de kristne holdt et evangelisk møte, svarte de: "Nei, en innflyttingsfest."
Noen få av medlemmene av den nå uregistrerte baptistmenigheten i Barnaul eide små hus, og disse utgjorde de beste møtestedene. Leonid, som bodde i et tømmerhus som hadde tilhørt hans foreldre og besteforeldre, åpnet ofte hjemmet sitt for de andre troende på stedet. "Dagen før møtet hjalp kona mi og barna mine meg å flytte møblene ut i hagen. Huset vårt var så lite at vi bestemte oss for å fjerne veggen mellom to av rmmene for å få plass til møtet."
Hvor de enn møttes, forsøkte de troende å ikke forstyrre naboene. Men til tross for vaktsomheten gikk ikke møtene deres upåaktet hen. Politiet beskyldte dem for ordensforstyrrelse, og påstanden ble et påskudd for forfølgelser og trakassering. Selv om det bare var 150 til 200 troende som møttes, visste hele byen Barnaul med sine 350.000 mennesker om baptistmenigheten der.
I Barnaul fikk de troende høre at det var illegalt for dem å samles noe sted - med mindre de var registrert i følge en lov fra utstedt av Josef Stalin i 1929. De troende hadde til sist søkt om registrering etter at myndighetene hadde stengt dem ute av kirken i Radishchevskaiagate, uten at dette førte fram.
Så fortsatte baptistene å møtes i hjemmene uten myndighetens godkjennelse. Først flyttet de fra hjem til hjem for å holde gudstjenestene sine. Senere etablerte de seg i ett hjem, og hadde det som fast møtested fordi de hadde kommet til at "enheten gav oss et sterkere vitnesbyrd." Å presse 150-200 mennesker inn i et eller noen få hjem var ingen enkel sak, spesielt ikke i Russland, hvor de fleste bor i to- eller tre-roms leiligheter. De troende brukte ikke vanligvis leiligheter til gudstjenester, men når en familie flyttet inn i en ny leilighet var det mulig å holde "innflyttingsfest". De kristne fylte noen få små rom, sang, bad og talte. Når politiet klaget over at de kristne holdt et evangelisk møte, svarte de: "Nei, en innflyttingsfest."
Noen få av medlemmene av den nå uregistrerte baptistmenigheten i Barnaul eide små hus, og disse utgjorde de beste møtestedene. Leonid, som bodde i et tømmerhus som hadde tilhørt hans foreldre og besteforeldre, åpnet ofte hjemmet sitt for de andre troende på stedet. "Dagen før møtet hjalp kona mi og barna mine meg å flytte møblene ut i hagen. Huset vårt var så lite at vi bestemte oss for å fjerne veggen mellom to av rmmene for å få plass til møtet."
Hvor de enn møttes, forsøkte de troende å ikke forstyrre naboene. Men til tross for vaktsomheten gikk ikke møtene deres upåaktet hen. Politiet beskyldte dem for ordensforstyrrelse, og påstanden ble et påskudd for forfølgelser og trakassering. Selv om det bare var 150 til 200 troende som møttes, visste hele byen Barnaul med sine 350.000 mennesker om baptistmenigheten der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar