Bønnen i Getsemane

Mens vinden uler rundt husmønene, og ilden brenner på peisen, leser jeg en bok av Arkimandrit Sofrony (1896-1993). Etter sin omvendelse til Kristus reiste Sofrony (bildet) til Det Hellige berget, Athos, der han i mange år levde nært innpå startets Siluan, som er blitt kalt 1900-tallets mest autentiske munk, en mann som levde så nært Jesus at atmosfæren som omgav ham var som fortettet av Guds nærvær. Etter en hard sykdomstid kom Arkimandrit Sofrony til Essex i England i 1959. Rundt ham vokte det fram en livlig klosterkommunitet med kvinner og menn fra mange land. Den er i dag en varmekilde for pilegrimer fra ulike deler av verden og med ulik kirkelig tilhørighet. Arkimandrit Sofrony har skrevet en tekst om Getsemane. Den er lang, så jeg gjengir bare deler av den for bloggens lesere. For meg ble disse betraktningene, som kommer ut av Sofronys egne bibelmeditasjoner, til stor velsignelse. Jeg håper de kan bli til like stor velsignelse for deg som leser dem her:

"Jesu bønn i Getsemane er uten tvil den mest høytstående av alle bønner, på grunn av sin verdighet og evne til å sone verdens synder. Samtidig er den en av de mest verdifulle åpenbaringer av Gud og mennesket. Båret frem til Gud Faderen i en ånd av guddommelig kjærlighet er den for alltid nærværende i verdens liv, et lys som aldri slokner. Som historisk hendelse var den kortvarig. Som åndelig uttrykk for den guddommelige kjærligheten begynte den før verdens skapelse (jfr 1.Pet 1,20) og opphører ikke å virke inntil denne dag.... I denne bønnen omfavnet Herren alt som har hendt siden skapelsen av den første Adam inntil det siste menneske som skulle fødes av en kvinne.

Kristi kjærlighet, som seirer i evigheten, utsettes på det jordiske plan for store prøvelser. Ingen har noensinne lidd som Ham... Om vi i noen grad skal kunne nærme oss innsikten om hva som hendte disse dagene, de mest tragiske i verdenshistorien, slik at vi selv, om bare "ser i et speil, i en gåte" (1.Kor 13.12) får se den vei Kristus gikk, må vi alle gjennomgå utallige prøvelser. Når vi rammes av alle slags motganger pg ulykker, la oss vende vårt blikk mot alle dem som utstår plager på jorden. La oss inneslutte dem i vårt hjertes bønn, gjennom våre egne plager. På en slik måte åpner vi vårt hjerte for alle brødre og søstre som er tynget av så mange ulykker, på samme måte som em mor med kjærlighet og smerte favner sitt syke barn i sitt fang. Måtte vår bønn bli et rop fra hele verden til Gud, vår Far! En slik bønn gjør oss, gjennom Den Hellige Ånd, delaktige i Herrens kjærlighet....

Det er ikke de fysiske smertene som Kristus utsto under konfestelsen som er det viktigste, men de gjør Hans lidelser fullstendige i alle henseender. Også vi vet at sjelen kan få mer smertefulle sår enn kroppen... Jo større kjærligheten er, desto dypere er sjelens lidelser. Desto dypere kjærligheten er, desto større er smerten.

Det er umulig å gi en beskrivelse av lidelsene som Jesus fra Nasaret utsto- Hele Hans liv på jorden var intet annet enn en stadig plage. Golgata var bare sluttakten."