Jeg holder på å lese en meget utfordrende og radikal bok av den messianske jøden Art Katz (bildet), som døde i fjor etter en lang og smertefull sykdom. Art Katz var en av grunnleggerne av det anabaptistiske fellesskapet Ben Israel (Israels sønn). Art Katz hovedbudskap var budskapet om korset, og det er i lys av korset han også ser det kristne fellesskapet og den kristne forsamlingen.
Utgangspunktet for denne boken er Salme 133:
"Se, hvor godt og hvor vakkert det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode oljen på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg - den flyter ned på kanten av hans kledning. Det er som Hermon-dugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid."
Om denne salmen skriver Katz: "Dette er noe mye mer enn å komme sammen til møter. Å bo sammen handler om daglig fellesskap; det handler om integrering eller fullstendiggjøring av liv. Det er å være klar over våre ufullkommenheter og troskamper, men dette til tross, vi gir ikke opp, vi løper ikke unna, og vi snur ikke ryggen til. Vi bor sammen i enhet, og det er akkurat her at Gud har befalt velsignelsen å være, og ikke noe annet sted. Etter å ha levd 28 år i kommunitetsliv, så vet jeg at dette ikke er noe billig eller lettvint å oppnå. Det er en lidelse som er vesentlig i forhold til dette å bo og som gjør det å bo mulig, og det er korset. Jeg pleier å si at hvert spørsmål, i den siste analysen, handler om spørsmålet om erfaring av lidelse. Å bli ydmyket er en lidelse, og når Gud kalte oss til å etablere en kommunitet, så visste jeg at jeg visste at jeg visste: Dette kommer til å handle om ydmykelser og lidelse. De kommer til å finne ut alt om deg. Du kommer ikke til å være en karismatisk taler som flyr fra det ene møtet til det andre. Du kommer til å leve veldig nært og intensivt med andre mennesker, på daglig basis, med alle dine defekter, tilkortkommenheter, og dine synder og dine feil vil bli og må bli åpenbart. Og ut av dette, vil det forhåpentligvis komme noe som best kan beskrives som sant fellesskap."
Utgangspunktet for denne boken er Salme 133:
"Se, hvor godt og hvor vakkert det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode oljen på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg - den flyter ned på kanten av hans kledning. Det er som Hermon-dugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid."
Om denne salmen skriver Katz: "Dette er noe mye mer enn å komme sammen til møter. Å bo sammen handler om daglig fellesskap; det handler om integrering eller fullstendiggjøring av liv. Det er å være klar over våre ufullkommenheter og troskamper, men dette til tross, vi gir ikke opp, vi løper ikke unna, og vi snur ikke ryggen til. Vi bor sammen i enhet, og det er akkurat her at Gud har befalt velsignelsen å være, og ikke noe annet sted. Etter å ha levd 28 år i kommunitetsliv, så vet jeg at dette ikke er noe billig eller lettvint å oppnå. Det er en lidelse som er vesentlig i forhold til dette å bo og som gjør det å bo mulig, og det er korset. Jeg pleier å si at hvert spørsmål, i den siste analysen, handler om spørsmålet om erfaring av lidelse. Å bli ydmyket er en lidelse, og når Gud kalte oss til å etablere en kommunitet, så visste jeg at jeg visste at jeg visste: Dette kommer til å handle om ydmykelser og lidelse. De kommer til å finne ut alt om deg. Du kommer ikke til å være en karismatisk taler som flyr fra det ene møtet til det andre. Du kommer til å leve veldig nært og intensivt med andre mennesker, på daglig basis, med alle dine defekter, tilkortkommenheter, og dine synder og dine feil vil bli og må bli åpenbart. Og ut av dette, vil det forhåpentligvis komme noe som best kan beskrives som sant fellesskap."
1 kommentar:
La oss få høre mer fra denne boken, og fra Art Katz sitt liv og tjeneste. Dette inspirerer.
Johnnes
Legg inn en kommentar