torsdag, juni 26, 2008

Dagen i kommuniteten, del 1



Et av mine store forbilder er den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer (bildet). 39 år gammel ble han henrettet av nazistene for sin motstandskamp. Bonhoeffer ledet og var selv del av en kommunitet, som for det meste bestod av teologiske studenter. Han har beskrevet dette i en bok som er et must for alle som bærer på lengsler om et tilsvarende liv i Kristi etterfølgelse. Boken heter "Et liv i fellesskap" og ble i sin tid utgitt av forlaget Land og Kirke, som var en del av Gyldendal Norsk Forlag. Boken kan i dag bare skaffes via et antikvariat eller fra et bibliotek. Et av kapitlene i denne boken omhandler dagen i kommuniteten, og her siterer Bonhoeffer Martin Luther som igjen har sitert Ambrosius av Milano som har skrevet: "Din lov er ålre oss i munn, og ydmyk bønn om aftenstund. Igjennom tiden tung og trang dig priser, Gud, vår arme sang." Sitatet er gjengitt på nynorsk slik det finnes i Landstads reviderte salmebok nr 825, vers 2.

Bonhoeffer skildrer dagen i kommuniteten slik: "Den gammeltestamentlige dagen begynner om kvelden og slutter ved solnedgang. Det er forventningens tid. Dagen til den nytestamentlige menigheten begynner ved soloppgangen og slutter ved lysetes frembrudd neste morgen. Det er oppfyllelsens tid, tiden for Herrens oppstandelse. Kristus ble født om natten, et lys i mørket. Middagstiden ble til natt da Kristus døde på korset. Men tidlig påskemorgen gikk Kristus ut av graven som seierherre."

Så siterer han reformasjonskirken som sang slik:

"Om morgenen når sol går opp, min frelser Jesus Krist står opp, og syndens natt fordrevet er, lys, frelse, liv er kommet nær. Halleluja."

Deretter skriver Bonhoeffer: "Kristus er 'rettferds sol,' som går opp over den ventende menigheten (Mal 4,2), og 'de som elsker ham, de skal være som solen når den går opp i sin velde.' (Dom 5,31) Den tidlige morgenstund tilhører menigheten til den oppstandne Kristus. Ved lysets frembrudd tenker den på den morgen da døden, djevelen og synden ble overvunnet og slått til jorden, og nytt liv og frelse ble gitt til menneskene.

Hva vet vi i dag, vi som ikke lenger kjenner frykten og ærefrykten for natten, om den gleden som våre fedre og den gamle kristenheten kjente om morgenen, når lyset vendte tilbake? Om vi igjen vil lære noe av den lovprisningen som tilkommer den treenige Gud; Gud far og skaper, som har bevart vårt liv gjennom den mørke natten og har vekt oss opp til en ny dag; Gud, Sønnen og verdens frelser, som overvant graven og helvete for oss og er midt iblant oss som seierherren; Gud, Den Hellige Ånd, som tidlig om morgenen gir oss Guds ord som en klar lysstråle i våre hjerter, jager bort alt mørke og synd og lærer oss å be rett - da vil vi også ane hvilken glede det er når brødrene, som bor fredelig sammen, igjen samles til felles lovprisning av sin Gud, til felles høring av Ordet og til felles bønn. Morgenen tilhører ikke den enkelte, den tilhørere den treenige Guds menighet, den tilhører det kristne fellesskapet, brorskapet. Endeløse er de gamle salmene som vekte menigheten opp til felles lovsang for Gud tidlig om morgenen. Slik synger De bøhmiske brødre ved grålysningen om morgenen:

"Fordrevet er den mørke natt, og kjære kristne, våkn opp, vær glad og lovsyng Herren Gud. Betenk at Herren, Gud og Far deg i sitt bilde dannet har så du erkjenner hans bud.

Fram bryter dagen lys og klar, o, Herre Gud, lytt til vårt svar: Du kilde for all miskunnhet vi takker deg for nattens fred, og ber deg så bevar oss nu, kom dine pilegrimer i hu, beskytt oss, hjelp, vær du oss nær så intet ondt oss rammer her.

Se, dagens lys nu stråler ut, o, brødre, la oss takke Gud som nådig gjennom mørke natt oss våkent i sin hånd har hatt. Til deg, o, Gud, vi oss frembær, ta du vårt ord, vårt verk, begjær og led oss på din viljes vei, så all vår gjennom priser deg."

4 kommentarer:

Morten Tobias sa...

Hei bjørn.

hva er din kommentar til denne artikkelen. Merker meg at Peter Haldorf begynner å få mer og mer kritikk.

----------------------Jag har med
stort intresse läst artikelserien om Bjärka Säby och Peter Halldorf men jag hade hoppats att vi hade fått veta mer om skiljelinjerna mellan den historiska kyrkan, som Halldorf i många stycken anammat, och väckelserörelserna. När vi läser artiklarna så är det nästan enbart med människor som har en positiv inställning och känslorna tar ofta över, man talar om Halldorf som en varm och ärlig person, att man älskar honom och så vidare och det kan jag inte på något sätt ifrågasätta.

Men det som nu sker på Bjärka Säby är mer än känslor. Här finns grundläggande teologiska frågor som vi inte kommer ifrån. Ikoner, korstecken, rökelse, mystik och klosterliv hittar vi inte i apostlarnas undervisning eller i Bibeln. Det finns inte heller i 1800-talets folkväckelse som förändrade hela Sverige och lade grunden till vårt välstånd. Det går inte att förena sakramental teologi och väckelsekristendom. Men i dag finns det en suddig och nästan otäck gråzon, där alla får plats i svensk frikyrklighet. Pingströrelsens Sten-Gunnar Hedin säger att vi behöver olika traditioner. Det kan så vara, men måste inte allt vila på Bibeln?
När Konstantin införde kristendomen i romerska riket på 300-talet, avföll man till stor del från den sanna tron som vi fick av apostlarna. Man införde tillbedjan av statyer, beläten och reliker, askes hämtades från de grekiska filosoferna. Luther bröt med denna avgudadyrkan och en ny era började där tron gick före gärningar. Så kommuniteten på Bjärka-Säby måste ses i ett större sammanhang. Östanbäcks Kloster som utger sig för att vara protestantiskt leds av katolska munkar och marknadsförs med stöd från Ulf Ekman, Peter Halldorf med flera. Vems agenda är det som håller på att formas? Förra året ordnade Halldorf en resa med många kristna ledare till ett kloster i Rom och förra veckan uttalade han sig tillsammans med bland annat Ulf Ekman och Anders Aborelius att kallelsen till klostergemenskapen är profetisk och att det är Guds Andes verk att de kommer tillbaka efter 500 år. Vad vi som väckelserörelse kan se av vår historia så har inte klostret någon plats alls. Det finns inte heller något bibelställe som styrker att klosterlivet är en andlig nådegåva, visar vägen till friska källor och eller är placerad i kyrkans mitt.

Enhet verkar nu för många vara viktigare än troheten till Guds ord, i stället för teologi. Men enhet med Katolska kyrkan slutar alltid under påven. Alla kyrkor är underkyrkor som på sikt ska underordna hans ämbete som Guds ställföreträdande på jorden. Den enhet som nu växer fram, där Bjärka Säby och Halldorf är en viktig kugge, bör därför ifrågasättas teologiskt och utan känslor. Ska vi se en ny väckelserörelse som i grunden förändrar vårt land och folk då behöver vi bryta med influenserna från Rom, med traditionslära, sakrament och klosterliv och förkunna ett evangelium med Guds kraft och liv genom tron allena. Det är vad Sverige behöver.
--------------------------------

Bjørn Olav sa...

Hvordan man opplever det som skjer på Nya Slottet Bjärka Säby, har nok en god del å gjøre med hvilken kirkelig bakgrunn man har.

Nå har jeg selv hatt gleden av å være på Bjärka Säby et par ganger, og er selv en del av novisiatet til kommuniteten. Det betyr i praksis at jeg følger den bønnerytmen som kommuniteten praktiserer. De bruker en svensk tidebønnsbok som min gode venn, den nylig avdøde Hans Johansson utarbeidet. Siden jeg ikke er svensk bruker jeg en norsk tidebønnsbok, som bygger på den gamle tidsbønnstradisjonen, hvor man ber Salmenes Bok fra GT. Jeg leser også de samme bibeltekstene som leses i forbindelse med de daglige lesningene fra Bibelen på Bjärka Säby. Jeg har vært med siden de utvidet kommuniteten til også å gjelde mennesker som lever utenfor Bjärka Säby. Om jeg vil fortsette med dette har jeg ennå ikke tatt stilling til.

Mye av det som skrives om Bjärka Säby skrives av personer som aldri har vært der. Jeg har samtalt med en rekke svensker som uttaler seg kritisk på en blogg som har omtalt dette. Det interessante er at de fleste av dem har aldri lest noen av Peter Halldorfs bøker. Likevel uttaler de seg med skråsikkerhet om det Halldorf står for.

Jeg merker meg at vedkommende som har skrevet dette innlegget skriver at Östanbecks kloster "utgir seg for å være protestantisk". Nå er Östanbeck et kloster innen den svenske kirken, altså et luthersk kloster. Munkene der lever i tråd med den benediktinske tradisjon. Jeg synes ikke noe om at man forsøker å mistenkeliggjøre andre, slik denne innsenderen ser ut til å gjøre.

Er det nødvendigvis noe galt med å tegne seg med korsets tegn? Luther anbefalte det. Jeg gjør det. Det er det siste jeg gjør før jeg går til søvn, og det første jeg gjør om morgenen. Med den handlingen bekjenner jeg at jeg hører den korsfestede til, og at jeg vil at Han skal være Herre over hele mitt liv.

Vedkommende skriver om innflytelsen fra Rom. Jeg tror han tar feil. Peter understreker betydningen av den udelte kirkens røtter. Det er noe ganske annet.

Morten Tobias sa...

Bjørn, det var et veldig godt svar. Ja jeg vet det er mange der ute som har gjort adskillige anstrengelser for å ta kverken på alt som smaker kontemplasjon ,meditasjon osv uten å vite hva det egenlig går. Problemet er vel at ordene er så ladede. Når folk hører ordet meditason tenker de østens mystikk med en gang.
jeg er helt enig med deg i denne artikkelen. Ser ingen problemer med å ha noen "hjelpemidler" i troen. Edin løvås som jeg er så glad i, snakker my om dette. Har jo også fått masse kritikk.

Anonym sa...

Da jeg var forholdsvis nyfrelst leste jeg om en ikkevoldelig motstandsgruppe i Tyskland under
2. verdenskrig som kalte seg for "den hvite rose": de delte ut løpesedler og ble drept med halshugging for det, i det siviliserte Europa, Tyskland.
Husker at jeg ble betatt av en annen tidsånd og en høyere ånd enn den vi er vant med i dag, hvor vi så lett tyr til overfladiskhet og fleip.

Her noe jeg fant om dem på nettet:

"Noe som ikke har kommet så godt fram i krigshistorien, er at det i Tyskland fantes flere grupper som aktivt motarbeidet Hitler, hans regime og deres forkvaklede tankegods. En av dem som ga motstandsgruppene et ansikt var Sophie Scholl som ble henrettet knapt 22 år gammel den 22. februar 1943. Hun var med i organisasjonen Hvite Rose, og disse studentene fant fram til sin egen måte å sabotere naziregimet på."

Man kan finne mer detaljert og utførlig om dem på nettet ved og taste " den hvite rose".

Mvh. Wenche Johanne.