I en tid som er preget av mye åndelig forvirring, ser vi også tegn på en tydelig lengsel etter radikal åndelig veiledning. Mange troende vender tilbake til de opprinnelige kildene. Jeg møter en del mennesker som med interesse leser tekster fra den udelte kirkes tid. Man leser ørkenfedrenes tankespråk. Det er også interessant å legge merke til at stadig flere snakker om kontemplasjon, og den indre bønnen. Dette skjer i sammenhenger som bare for noen få år siden avviste dette. Bare med noen få ukers mellomrom har jeg lest bøker med pinsekarismatisk bakgrunn, hvor det brukes et språk og eksempler som er hentet fra den tidlige kirkens historie, og spesielt fra monastisk tradisjon. Jeg gleder meg over mye av dette, samtidig som en del av dette som både skrives og som skjer er nokså overfladisk. Det hører med til en trend som for tiden er litt populær, og så rundt neste sving kommer det noe annet, som tar over for dette. Men noe er kommet for å bli. Fra den udelte kirkes skattkammer, fra ørkensanden og de dype russiske skogene, møter man noe slitesterkt og holdtbart som har tålt historiens gang, og som fremstår som troverdig og radikalt i 2008.
En sak er å bli fascinert og utfordret for en tid. Kanskje fører det til en kursendring. Men så går tiden, og fascinasjonen blekner. Stilt overfor dette er det viktig å tenke langsiktig. Eugene H. Peterson, professor emeritus i åndelig teologi ved Regent College, mangeårig pastor og oversetter av blant annet The Message, en parafrasert oversettelse av Det nye testamente, har kalt en av sine bøker: En langvarig lydighet i samme retning.
Og det er det det handler om. Som kristen legger vi ut på en pilegrimsvandring. Målet er satt, men det er et stykke vei å gå dit. Av og til krever det at vi blir ensporede, og at vi må innse at alt skjer ikke med det samme, men ting tar tid. Også på det åndelige området, kanskje aller mest på det åndelige området. Dette er en av våre aller største utfordringer, vi som lever i en tid hvor alt aller helst skulle ha skjedd i går.
Jeg ble påminnet noe veldig viktig for mitt eget vedkommende i dag. En god venn av meg ventet på meg i bønnekoia mi i dag. Han har fått nøkler, så han er av og til der for å søke stillheten og møte Gud. I går hadde vi avtalt å møtes der, og i løpet av den gode samtalen minnet han meg om noe som flere har sagt til meg den siste tiden. Det han sa var såvidt personlig at jeg ikke skal nevne hva det var her, men antyde at det har med noe av det jeg skriver om nå. Om å planlegge for en lang vandring. Det er nemlig ingen motsetning mellom det, og lengselen etter at Jesus skal komme igjen snart.
Den hellige Benedikts regel har tålt tidens løp. Den bygger på de eldste fedrenes radikale iver, ikke minst fra den egyptiske ørkenen. Men til forskjell fra de fleste klosterregler fra den første tiden har Benedikts regel bestått og praktiseres i 1500 år. Det sier noe om hvor slitesterk den er.
Det viktigste bindeleddet mellom ørkenfedrene og Benedikts regel er den hellige Cassianus (død ca 430). Han levde omtrent hundre år før Benedikt, hadde tilbrakt en lengre tid hos de egyptiske fedrene og samlet sine erfaringer i to store verk - bøker som utgjorde en avgjørende inspirasjonskilde for Benedikt, når han satte sammen sin regel.
Ingemar Svanteson, som selv er benediktinermunk, sier at "litt forenklet kan man si at Benedikt gir den ytre rammen for den indre søken etter det rene hjerte som er hovedærendet til Cassianus. Benedikt formidler den første radikaliteten i en form som gjør den levelig for et helt liv, ikke bare for entusiaster eller for en kort periode."
Selv kjenner meg mer og mer dratt til "det lange livs gode far", etter kontinuitet, fast rytme og et livslangt kall. I all enkelthet. Jeg ber om utholdenhet til å gå i samme retning. Utholdenhet er ikke noe jeg har, det er noe jeg må få - av Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar