De åndelige disipliner blir også kalt de åndelige øvelser. Det handler altså om noe vi gjør. En ting er å snakke om hjertets tilbaketrukkethet, men om vi på en eller annen måte ikke erfarer den, har vi misforstått hensikten med denne øvelsen.
Det er et ord fra Salmenes bok jeg stadig vender tilbake til disse dagene:
"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg gir meg ikke av med slikt som er for stort og underfullt for meg. Nei, jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst; slik er min sjel i meg." (Salme 131,1-2. Bibelselskapets overs)
Dette er noen konkret. "Jeg har BRAKT MIN SJEL TIL RO..." Så er det et spørsmål om hvordan jeg gjør det? Alle som har erfart den levende stillheten, har gjort bestemte ting og organisert livet på en slik måte at man kan erfare hva David beskriver i Salme 131. Da må vi komme forbli teoriene, og tre inn i konkrete hverdagssituasjoner.
Det første vi kan gjøre er å benytte seg av alle de små stundene av stillhet som fyller hver eneste en av dagene våre. La meg gi deg noen konkrete eksempler:
*Roen i det du er i ferd med å våkne og stå opp. Bli fem minutter lengre i senga.
*Den varme teakoppen før arbeidsdagen begynner.
*Dagens spasertur.
*Når vi setter oss ned for å hvile.
Ta vare på disse små øyeblikkene. Bruk dem til å gjøre din sjel stille. Be Jesusbønnen, eller Fadervår eller en annen bønn som er blitt din personlige, kanskje en av Salmene.
Det andre du kan gjøre er å legge til rette for et stille sted, som er beregnet på ro og tilbaketrukkethet. Kanskje er gyngestolen stedet? Et rom på loftet, eller i kjelleren. Jesus var veldig konkret når Han snakket om lønnkammeret:
"Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg." (Matt 6,6)
Det tredje du kan gjøre er å lære deg til å forenkle ting. Det gjelder også mengden ord du bruker! Det står et viktig ord i Forkynneren 5,4: "Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord."
Dietrich Bonhoeffer har sagt:
"Mye overflødig forblir usagt. Men det som er viktig og verdifullt, kan sies med få ord."
Klarer du å la være å si noe en hel dag? Prøv. Se om det er andre måter å kommunisere på.
Et godt råd er å bruke 15 minutter før man legger seg til å sove, til å gå igjennom dagen, sammen med Gud. Hva var det som gjorde at jeg klarte å bringe min sjel til ro denne dagen? Hva var det som stjal min glede? Hva tok fra meg min fred? Hvordan kom Jesus nær?
4 kommentarer:
Det var godt og bekreftende å lese dette. Nå kan jeg hvile i at det er rett det jeg har praktisert i mange år, selv om jeg har tenkt litt på om det kan være så enkelt. De små stundene hvor jeg bevist får sjelen til ro. Jeg bruker oftest Jesusbønnen. Eller et ord fra Bibelen som har talt sterkt til meg. denne stunden er ikke en forbønnstund, men en stund for sjelen for å bli påvirket av Jesu fred og indre ro. Men.., å la være å snakke en hel dag..., nei det går nok ikke an for meg, i min situasjon! Men Gud kalte meg tidlig i livet, allerede i barndommen til å søke denne stillheten. Enda jeg ikke da forsto helt hva jeg søkte og hvorfor. Kunne fortalt flere eksempler om dette. Ha en god dag alle dere som er der ute . Hilsen karin.
Takk for oppmuntrende ord, Karin. Nei, jeg tror ikke du behøver å tie stille! :-) Det var bare et eksempel til hjelp for noens vedkommende.
Fortell oss gjerne eksempler fra ditt liv. Jeg vil gjerne lære, og det er jeg helt sikker på flere på bloggen vil være interessert av.
Har lyst å fortelle om hvor enkel en slik opplevelse kan være. Tror jeg var rundt ti år. Jeg sto utenfor huset vi bodde i en tidlig sommermorgen, i 7 tiden. Alt var stille, himmelen blå med noen hvite skydotter. Jeg hadde en blå bommulskjole med hvite kløverblad på.Først tenkte jeg at kjolen min lignet på himmelen. Så begyndte jeg å tenke på Gud som var der oppe. Jeg sto helt stille og så opp mot skydottene. Plutselig var jeg inni stillheten. En vidunderlig ro fylte meg og noen ord fra en aftenbønn kom meg i møte. Tror det var "kjære Gud jeg har det godt." Om noen hadde spurt meg hva jeg opplevde har jeg ikke kunne svart da. Men senere fikk jeg flere slike opplevelser og jeg jeg vet nå at det er å komme inn i Guds nærvær for meg. Har opplevd det i krisetider og sorg også.
Har tenkt at når barn blir stille og bare sitter eller står der, kanskje de er inne i noe som Gud leder de til ?
Jeg passer av og til en jente på ni år. En dag ville hun ikke se TV, men satt og bare stirret framfor seg. Etter en stund smilte hun til meg og sa:" Vi er heldig som tror på Gud. I klassen min er det mange som ikke tror."
Vi fikk en fin prat rundt dette.
Tenker på Jesu ord om at Guds rike hører barna til.
Ville bare dele dette med bloggens lesere. Hilsen karin.
Tusen takk, Karin, for at du deler dette med oss. Det berørte meg. Måtte Herren rikelig velsigne deg og dine.
Legg inn en kommentar