lørdag, november 01, 2008

En vandring med Jesus tilbake til troens røtter



I vakre fortellingen om den bortkomne sønnen, som reiste til et "land langt borte", heter det at han "kom til seg selv." (Se Luk 15,11 flg)

Som kristne er vi underveis. Vi går "Veien", som er Kristus. Iblant hender det at vi lik denne sønnen, blir bortkomne, og trenger å komme til sans og samling igjen. Det er jo slik at vi går igjennom ulike livsfaser, og gjør oss ulike erfaringer med det.

I mange år nå - fra 1988 - har jeg vært opptatt av troens røtter. Jeg har lett etter kildene, og jeg har underveis funnet flere slike kildevell, med friskt, levende vann. Der har jeg drukket meg utørst. Så har Den Hellige Ånd skapt ny tørst, og jeg er blitt kjent med troens menn og kvinner gjennom Kirkens 2000 årige historie, som har hjulpet meg videre. Det kjenner jeg en dyp takknemlighet for. Disse personene er etter hvert blitt nære følgesvenner, enten de levde i den tidlige kirkens tid, eller i finner dem igjen i de dype, russiske skogene, på 1400-1500 tallet.

I den siste tiden har jeg møtt mennesker som har vært kritiske til mine veivalg, til dels svært kritiske. Det gjør inntrykk, og av og til gjør det vondt. Jeg har lyttet til deres ord, og jeg har spurt om de kan ha rett i den til dels krasse kritikken. Problemet er at de som har kommet med kritikken kjenner lite, eller ingenting til min bakgrunn, eller livshistorie. Andre, som jeg har debattert med på nettet, er skråsikre på at Jesusbønnen som jeg ber, eller den kontemplative bønn, eller for den saks skyld Lectio Divina, har demonisk og okkult bakgrunn. En av dem anbefalte meg å lese en hel rekke bøker som omhandler dette tema, for at jeg skulle komme på bedre tanker. Men selv hadde han ikke lest en eneste en av de bøkene han ba meg om å lese! Ei heller kunne han forklare hvorfor Lectio Divina er så farlig.

Jo, farlig er det nok. For det handler om å lese Bibelen! Regelmessig, fordypende, grundig. Klart det er farlig, både for ens liv - det kan utfordre, endre ens vei, forandre ens liv - og det er utvilsomt ikke noe demonene liker!

Jeg skal visstnok være på "vei til Rom", har jeg fått høre, sikkert da i betydningen at jeg omfavner Romerkirken. Nei, jeg er nok ikke det. Selv om jeg har mange, gode katolske venner, må vi nok lenger bakover i historien enn til 1054.

Veien er den samme for alle. "Jeg er veien," sa Jesus. Men vi er kalt til å vandre på den på forskjellig vis. Det kommer klart frem i Johannesevangeliets siste kapitel, hvor Peter er så opptatt av hvordan det vil gå med Johannes. Jesus svarer Peter slik: "Hvis Jeg vil at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det? Følg du Meg!" (Joh 21,22)

Det er dette kallet jeg må følge: det kallet Kristus har gitt meg, ikke hva andre måtte tenke og mene om min vandring med Herren.

Jeg har sagt det før, og jeg kan gjenta det: Jeg er lei det heseblesende karismatiske kjøret, hvor det er lite eller ingen plass for stillheten, ettertanken, fordypningen. Jeg er lei av alle meningene, alle retningene, alle disse trendene. En har sagt: Innen frikirkeligheten har dere ikke èn pave, som kommer med en uttalelse en gang hvert 20'de år, dere har masse paver, som kommer med uttalelser hver eneste uke! Jeg gir ham rett i det. Og den ene uttalelsen, slår den andre i hjel. Men alt kan jo ikke være sant.

Jeg kjenner en dyp velsignelse ved å be Jesusbønnen, så det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Jeg har stor glede av å lese Bibelen regelmessig, og grunne på ordet. Det kommer jeg også til å fortsette med. Jeg elsker stillheten, og vil fortsette å søke den. Så får de sette ulike navn og merkelapper på meg. Når alt kommer til alt er jeg bare en enkel hunndøling, som har funnet Ham som min sjel elsker. Han som jeg kaller "min høyt elskede bror og venn", Jesus.

10 kommentarer:

Anonym sa...

Takk for det du skriver. Jeg kjenner gleden i meg når du snakker om Jesusbønnen og stillheten.
Har du mer å skrive om dette, tar jeg imot det med takknemlighet.
Velsignet helg.
hilsen karin.

Bjørn Olav sa...

Takk for oppmuntringen til å dele dette, og mer om Jesusbønnen! Ja, det kommer mer - om ikke så lenge. Måtte Herren velsigne deg og dine rikelig denne helgen.

Anonym sa...

Jeg er glad for denne bloggs fokus på at man søker seg tilbake til kirkens røtter.

Har tenkt en del på de reaksjonene du henviser til. Det finnes noen, kan jeg kalle det "ultraprotestantiser" som ser katoliserende tendenser alle steder. De ligner litt på Ian Paisley. Noen av dem elsker konspirasjonsteorier. Nevn noen stikkord, og de kan henvise til den ene okkulte bakgrunnen etter den andre. Men det er aldri noe galt innen protestantismen.

På den andre siden har du den hebraiske bevegelsen. De har noe felles med ultraprotestantismen: et rødglødende engasjement mot de katoliserende tendensene. Dette er derimot blandet opp med en svært romantisk forhold til Israel. De simpelthen elsker jøder, og alt Israel gjør er bare bra.

Jeg er også glad i jødene, men jeg er like glad i de kristne.

KuleKnut sa...

Du har funnet sannheten i at Jesus er veien, sannheten og livet, noe annet trenger vi ikke og du gjør klokt i å ikke bry deg med noe annet.

I alt vi gjør og ikke gjør, alt vi oppsøker eller frykter vil det alltid være en snev av sannhet og et snev av løgn, en snev av det gode og et snev av det onde. Vi velger selv hvordan vi fokuserer innen de forskjellige felt, positivt eller negativt, og vil stort sett alltid finne det vi leter etter, men i Jesus, og Jesus alene, er alt bare av det gode og bare sannhet. I Jesus har vi alt og vi trenger strengt tatt ikke noe annet. Han er veien, sannheten og livet, og han gav sitt liv for at vi skulle få fred. Vi er dumme som ikke tar i mot den...

Anonym sa...

Bjørn Olav skriver:
"Men selv hadde han ikke lest en eneste en av de bøkene han ba meg om å lese!"

Haha! Dèn lo jeg av! Typisk falske venner å anbefale bøker de selv ikke har lest! Har opplevd det selv, særlig èn gang jeg stusset, og jeg har grublet på det i årevis. Befriende å lese at andre opplever det samme.

Anonym sa...

XXX kom ikke med på den ovenstående kommentaren.

Anonym sa...

Denne kommentaren hører egentlig til det bildet du har på bloggen fra igår. Hva symboliserer det korset med en ring rundt ?? Har sett det før, men husker ikke hvor det stammer fra.
karin.

Bjørn Olav sa...

Takk Kule-Knut, det er godt å lese det du skriver.

Bjørn Olav sa...

xxx
Ikke sant, det blir litt spesielt når denne personen for det første ikke leser primærkildene som omhanlder det han kritiserer, men han har lest noen artikler om emnet skrevet av mennesker som er særdeles kritiske til f.eks Jesusbønnen og kontemplasjon. Når jeg påpeker at han bør lese primærkildene først, for å danne seg et eget inntrykk, så avviser han det og spør hvorfor han skal gjøre det! Deretter ber han meg lese bøker som tar for seg emnet, som også er kritiske. Men selv har han ikke lest noen av bøkene, og vet ikke om han kommer til å gjøre det heller. Men jeg bør gjøre det.

Det hele blir både litt trist, og tragisk.

Bjørn Olav sa...

Karin

Korset er et keltisk kors. Du kan finne det igjen flere steder i Norge, hvor den kristne tro kom tidlig, og på noen gravlunder, som f.eks Vår Frelsers gravlund i Oslo.