Det er vel ingen som helst tvil: Den fornyelsen menigheten i vest trenger, kommer fra Kina, ikke fra USA eller England. Med minst 100 millioner gjenfødte kristne, med en radikal overgivelse til Jesus, med en brennende iver etter å se mennesker frelst, og med en bønnens ånd vi ikke har sett maken til, har kinesiske kristne noe å si og noe å gi til våre menigheter i vest. Personlig har jeg blitt utfordret av flere av dem de siste 20 årene. Selv kommer jeg aldri til å glemme George Chen.
Chen hadde sittet i kinesiske fangeleire lenge. Han visste hva det ville si å lide for Jesus. En stillferdig, men levende kristen. I fangeleiren hadde han tilbudt seg å gjøre det ingen andre ville utføre, skuffe menneskelig møkk. Med stanken rundt seg på alle kanter, sto George Chen med møkk til opp til knærne, skuffet menneskelig avføring og sang lovsanger til Jesus!
Chen sov over hos oss en natt. Vi spiste kveldsmat sammen, delte fellesskap og Chen ba høflig om å få lov å gå å legge seg til å sove. Han overnattet i soverommet ved siden av vårt. Ved fire-fem tiden morgenen etter ble vi vekket av lovsang. Det var Chen som tilbad Jesus, så begynte han å be. Vi forsto selvsagt ingenting av hans kinesisk, men vi kjente igjen bønnens ånd. Chen ba helt frem til vi spiste sammen med 10.00 tiden. Da hadde han bedt i fire-fem timer! Jeg har aldri sett en slik overgivelse.
Og dette er kanskje det viktigste de kan lære oss: En hel og radikal overgivelse til Jesus og Guds rike. Ingenting kommer foran dette.
Jeg holder på å lese Broder Yun's bok "Living Water". Den er ennå ikke oversatt til norsk. Der skriver han om omvendelsens betydning, og sier:
"Omvendelse er både det første steget inn i Guds rike og nøkkelen til kontinuerlig vandring i lydighet og underordning til Herren. Det første budskapet Jesus gir er dette: "Omvend dere for himlenes rike er kommet nær!" (Matt 4,17) Uten en dyp erfaring av omvendelse i våre liv, vil vi kjempe kontinuerlig med synd på grunnplanet og aldri modnes som troende."
Jeg er ikke tvil om at det er dette budskapet Norges kristne først og fremst trenger å høre!
Hos de kinesiske kristne finnes det også en bønnens ånd og en bønnens atmosfære vi må få del i! Her prioriteres bønnen fremfor alt annet. Her er man villig til å betale en pris for vekkelse, ved at man står opp om morgenen for å be. Man lever i det hele tatt disiplinerte bønneliv. I Norge er det nesten uhørt å snakke om. Felles bønnesamlinger har de færreste menighetene tid til. Alle andre aktiviteter går foran dette. Kan det ha en sammenheng med at menighetene våre dør ut? At livet er borte? At vi må dra igang alt mulig merkverdig for å få folk til å komme til våre møter. Mens bønnemøtene er blitt borte, har vi fått underholdningen inn. Mens Kinas menighet vokser til 100 millioner pluss, blir det færre og færre kristne i flere av Norges menigheter. Når skal vi våkne og SE sammenhengen?
3 kommentarer:
Dette stemmer sikkert. Eg har ofte høyrt om dei kinesiske kristne og den brennande trua deira. Eit eksempel til etterfylging. Så flott det må vera å få slike folk som husgjestar. Hebrearbrevet seier vel at det er ein viss fare for at du har hatt engle-besøk!
Men det eg ikkje har høyrt så mykje om er kva teologi dei står for? Då tenkjer eg på huskyrkjelyds-rørsla. Er dei karismatikarar eller lutheranarar eller katolikkar eller kva? Kva syn har dei på dåpen, nådegåvene, sakramenta og rettferdiggjeringa?
Mvh. Øystein Lid
Beklager at det har tatt litt tid før jeg svarte på denne. Det har skjedd så mye de siste dagene.
Så langt jeg har fortstått er den kinesiske husmenighetsbevegelsen ganske sammensatt. Men de fleste vil nok hevde at den er ganske pinsekarismatisk.
Etter at de vestlige misjonærene forsvant pga kommunismen, forsvant også kirkesamfunnene. Det finnes riktignok en del romersk-katolske, i tillegg til den offisielle Tre Selv kirken. Så kommer de ulike nettverkene av husmenigheter, som har ulik struktur og ulik ledelse. Og blant dem vil vi også se teologiske forskjeller, både i synet på dåpen, nådegavene og rettferdiggjørelsen.
Det jeg mener de kinesiske kristne først og fremst har å lære oss handler om deres evangeliseringsiver, deres iver etter å be og faste, og leve overgitte liv.
Så det handler ikke så mye om teologi. Her mener jeg personlig at vi har noe å hente andre steder.
Siste del av denne bloggartikkelen, f.o.m. "Omvendelse er..." er svært viktig, ja! Slikt som dette minner meg på betydningen av å forandre meg, ta tid i bønn for å la Gud forme meg, så det Han har lagt ned i min ånd kan få fylle mine tanker, lengsler og følelser, slik at mine skritt i større grad kan følge Jesu fotspor.
Legg inn en kommentar