62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg. Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.
Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.
Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.
Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.
Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!
Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.
Overfladiskheten preger nemlig vår tid.
Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.
Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.
"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.
Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".
(fortsettelse)
7 kommentarer:
Fint å lese det du skriver.
Men jeg håper du kan hjelpe meg litt, for jeg har noen store problemer med den kontemplastive bevegelsen. Jeg er veldig fascinert av den, men det er ting jeg syntes er vanskelig å forene med evangeliet.
1. Det er måten Gud skal møtes på gjennom kontemplasjonen og ekstasen. Slik jeg har skjønt Ignatius av Loyola, Theresea av avilia, Johannes av korset og andre så er de veldig opptatt en masse spirituelle øvelser som skal forberede møtet med Gud.
I evangeliet derimot leser vi at mennesker ble møtt av Gud uten noen øvelser. Gud møtte dem overalt ofte som et lyn fra klar himmel. For meg føles det nesten som at disse mystikerene gjør ting så vanskelige. Jesus Kristus sier at selv ikke en dåre skal fare vill..så enkelt er evangeliet..mens når jeg leser litt om hva disse mener så virker det så voldsomt hva man må kunne og gjennomgå av erfaringstrinn før man kan møte Gud...Mulig jeg tar feil her...?
2. Theresa av avilia er kjent for sine mange merkelige ekstatiske opplevelser. Blant annet skal hun ha opplevet at en seraf gjennomboret henne med en lanse for at hun skulle kjenne lidelsen på en dypere måte enn hun noengang hadde gjort. Hun hevdet også at Jesus var fysisk til stede for henne sammenhengende i 2 år.
Foruten dette var hun kjent for å levitere/sveve når hun nådde ekstasen eller kontemplasjonens høydepunkt. Hva mener du om alt dette? Jeg syntes det virker veldig merkelig...
3. Et annet moment som jeg har litt vondt for å svelge med denne "gjengen" er at de nærmest lovpriser lidelsen. Theresa er sitert på å ha sagt " La meg lide eller la meg død" til Gud i bønn. Andre av disse var ekstremt asketiske, og holdt på med selvplaging for å forstå mer av Jesu lidelser. For meg er dette usmakelig, og nærmest en hån mot alle kristne som lider.
Kan du gi meg noen tanker på dette?
Konklusjon. Jeg er ikke ute etter å diskreditere noen av disse. Jeg har alltid vært veldig fascinert av dem og nærmest forgudet dem som forbilder i troen, men i den senere tid har blant annet disse tingene gjort det vanskeligere for meg å forholde meg til dem.
MT
og en ting til...
Er du på facebook?
MT
Ja - det samme uroer meg.
Bra du tar opp dette, M. T. !
Synes forøvrig undervisningen B. O Hansen SELV gir meg , er så dyp og lærerik, og kanskje mest av alt REN fra alt det Du nevner - levitasjon - gjenopplevelse av Kristi lidelse osv - som virker uro i meg. Kjenner meg igjen derfor i dine problemer med kontemplativ meditasjon - da den grenser så mye likt opp til den innenfor new age...
Ber til Gud at jeg IKKE må bli forført...den som står - SE til at ah IKKE osv..:-)
Jeg må få lov til å komme tilbake til dette utpå søndag. Det er blitt natt, og i morgen skal jeg preke i Pinsekirken Kolbotn. Men jeg lover å komme med utfyllende svar på det du spør om. I mellomtiden kan jeg si at det er sunt å være spørrende til en del av mystikken!
Som jeg skrev i forrige kommentar: Det er sunt å være skeptisk til mystikken!
1.Jeg leser Teresa av Avila som jeg gjør med urenset fisk. Plukker ut beina, og spiser kjøttet. Slik jeg i grunnen gjør med det meste jeg leser; med unntak av Bibelen. I likhet med moderne ting, som pinsekarismatikken, finnes det underlige ting også i denne sammenhengen. Men jeg finner også gull, selv om jeg vet at det er ikke gull alt som glimrer.
Men mange er de som har gjort seg djupe erfaringer med Gud, som jeg ikke deler all teologi med. Det være seg både katolikker, ortodokse og koptere.
Nå har vi fått alt av nåde, men det er likevel slik at vi ikke har tilegnet oss alt. Ofte er vi for overfladiske, og hopper så lett fra det ene til det andre. Derfor har jeg tro på øvelser, også i det åndelige livet. Ikke slik at jeg oppnår noe spesielt ved dem, men jeg tror på gjentagelsens hemmelighet. En øvelse kan være å ha en fast tid på dagen, hvor man har sin stille stund. En øvelse kan være å faste på bestemte dager i uken. Bare for å gi to eksempler.
Joda, Gud kan møte oss uvhengig av alt dette, men av og til er det til hjelp for oss å rydde plass til møter med Ham!
En "teknikk" jeg bruker når jeg ber er at jeg har et papirark ved siden av meg når jeg ber. Av og til dukker det opp ting som distrherer meg. Feks at jeg plutselig husker på at jeg trenger noe på butikken. Da skriver jeg det ned.
Jeg tror også det finnes ulike nivåer av Guds nærvær. Ofte trenger vi å øve oss i å gjenkjenne Jesu stemme. Med tiden blir vi mer trenet til å gjøre dette, og kan skille den fra andre stemmer. Det kommer ikke nødvendigvis av seg selv.
2. Jo, det er mye å undre seg over når det gjelder en del av mystikernes erfaringer. Det vi ikke finnes bibelske eksempler på, mener jeg vi har gode grunner for å avvise, eller la ligge. Men selv de bibelske eksemplene er underlige. Som den brennende tornebusken som ikke brant opp, ildvognene til profeten, og la oss heller ikke glemme den merkelige "bortrykkelsen" til Fillip.
Men å levitere finner jeg intet bibelsk belegg for.
3.Jeg reagerer også på en del av lidelsesforherligelsen, MEN, det er et men her. Fordi Paulus snakker både om "samfunnet med Kristi lidelser", og han snakker om "det som ennå mangler i Kristi lidelser". Det finnes noe her som vi ikke bare kan vise fra oss. Jeg kjenner til en verkbrudden prest, som mange søkte åndelig hjelp hos. Han klarte knapt å gå, hans lidelse var stor, men de som møtte ham sa at det var som om de opplevde Kristus bare ved å være i hans nærhet.
Takk for godt svar Bjørn..
Jeg er langt på vei enig. Alle kjenner vi stykkevis, og alle har ting i sin teologi som sikkert er litt off...
MEN for meg er det alltid et problem når åndelige mennesker har åndelige opplevelser som enten er ukjent for Skriften eller strider imot den. For da er det ikke lenger personens kløkt som står på spill, men selve kilden til hans åndelige liv.
At man kan ta feil kan nok skje, men en åndelig kjempe (som disse mystikere fremstår som) bør kunne gjenkjenne sin Gud. Og dersom deres opplevelser da ikke samstemmer med skriften så får jeg store problemer.
Et godt tre kan jo ikke bære dårlig frukt. For meg er det nemlig slik at mennesker som lever sterkt med Gud, kjenner sin Gud, og gjenkjenner Ham. Hvis de da bommer veldig innimellom så er det noe alvorlig galt med deres åndelige dømmekraft og også med deres "gud". For står det ikke skrevet i Bibelen at "Hans får kjenner Ham, og de følger Ham, men en fremmed vil de slettes ikke følge..for de kjenner ikke stemmen hans". Mao Guds utvalgte kjenner sin Hyrde, og når ulven kommer så blir han avslørt fordi fårene gjenkjenner ham ikke.
Jeg har derfor problemer med åndelige forbilder i troen som har åndelige opplevelser som strider med Bibelen eller den utbredte forståelsen av Bibelen. For hvis de bommer på kilden eller opphavet til sin åndelige opplevelse en gang, hvordan kan de da vite at de ikke bommer neste gang?
Jeg skjønner at umodne kristne eller kristne med en agenda kan ta feil på kilden til deres åndelige inntrykk og opplevelser, men hvordan er dette mulig for dem som skal være åndelige kjemper?
Bær over med meg her Bjørn..Jeg prøver ikkeå være vanskelig, men dette er et tema som i stor grad opptar meg, spesielt i en tid hvor åndeligheten i i ferd med å miste bakkekontakten.
Hadde det kanskje vært sunt om menigheten tok denne debatten.
At mennesker kan ha feil i sin teologi og sine teologiske synsinger er jo helt ok. Det er en del ganger Gud har gjort mine teologiske utregninger kraftig til skamme. Så det er ikke dette jeg snakker om og er opptatt av.
Jeg er opptatt av kilden til vårt åndelige liv og våre opplevelser.
Jeg vet at det er en utbredt oppfatning i de karismatiske kretser at det ikke er så nøye om man feiler litt. Gud er god og alt det derre. Det de ikke tenker på er hvor katastrofale følger slike ting kan få. Kjød føder død.
Hvordan kan vi vite? Er det ikke Jesus Kristus som selv ønsker at vi skal vite. Jo han vil at vi skal vite. Det sier han til sine disipler. Jeg vil at dere skal vite....
Og det er med dette i bunnen at min logiske slutning kommer. Dersom Gud vil at vi skal vite, da vil Han også gjøre det mulig for oss å vite det Han vil vi skal vite. Mao når Gud gir oss ting så skal vi kjenne og vite at dette er Gud, og ikke oss selv eller en avgud. Guds stemmer er så unik at skjelnes av fårene, men en fremmed vil de ikke følge fordi de ikke kjenner røsten til den fremmede.
Det må altså være mulig å kunne kjenne Gud igjen i alt han tar seg fore i våre liv. Og når Han ikke er der, men tyven kanskje, så vil vi heller ikke kjenne hans røst eller virke.
Når da et menneske som tilsynelatende lever sterkt med gud gang på gang bommer feks på sine profetiske ord..hva sier det om kilden i denne personens liv. Hvilket vann er det han er plantet ved...hvilket tre er han??
Og hvordan kan en slik person skjelne hva som er Gud og hva som ikke er Gud, når han gang på gang tar feil?
Dessuten er det et annet meget interessant men også alvorlig punkt i dette. Hver gang Gud taler til oss så forventer han respons, og dersom vi ikke gir respons så fører det til at vi litt om litt gjør oss harde imot Gud, og til slutt faller dommen. Gud dømmer oss altså for vår manglende lydighet. Tenk bare på samson og salomo. Gud forventet lydighet.
Men dersom salomo og samson ikke klart kunne skjelne Guds tale, ville det da vært rett av Gud å holde dem til ansvar?
Paulus sier jo om ham selv at han fikk miskunn fordi han levde i uvitenhet...men når Gud kommer til ham så kommer lyset og da er nåden avhengig av at man ivaretar lyset,eller responderer på Guds signaler..men da må man jo selvsagt kunne kjenne dem..
Lang og rotete post dette..men pøste bare ut noen tanker om temaet..
Konklusjonen er vel fra min side at jeg kan spise de fleste selv om de har en litt dårlig menneskeskapt teologi, men dersom deres åndelige opplevelser strider helt med Bibelen og den klassiske forståese av hvordan Gud virker får jeg problemer. Det er selvsagt ting man aldri vil kjenne, men dumskap, svermeri og direkte kontradiksjon må bety at kilden er feil..og hva da...??
MT
Bare en refleskjon til..
Jeg hører ofte mennesker si at ingen er feilfri når det gjelder dette med å høre Guds stemme. Vi er som barn og må modnes inn i dette osv..
Men de glemmer en viktig ting her..og det er at å høre Guds stemme krever ingen anstrengelse av oss, men av Gud. det blir på samme måte som om min kone skulle prate til meg, også skulle jeg sitte å beklage meg over at jeg ikke var feilfri med tanke på å plukke opp hennes budskap. Nei..det eneste som kreves av meg er at hun er innen rekkevidde slik at jeg kan høre lydene.
På samme måte som mennesket ikke kan rose seg aller beklage seg over hvordan man ble født på ny..men at dette er ene og alene et verk av Gud ånd som gjensvar på vår villighet...på samme måte er Guds tiltale inn i våre liv ikke avhengig av mottakerens evner, men utelukkende hviler alt på Gud.
Tenk bare hvordan en rusmisbruker som aldri har hørt om noen Gud, plutselig en dag hører Jesus sier til henne "Jeg elsker deg". På en eller annen måte vet hun bare at dette er Gud. Hun har ingen spesielle evner eller forberedelser som tilsier at hun skulle være mer kvalisfisert for å høre Gud...
Bare sånn helt ufortjent..
Nå sier jeg ikke at ikke bønn, fokus, ja endog øvelser for å praktisere guds nærvær er viktig..men jeg godtar ikke ideen om at det å høre guds stemme beror har med vår dyktighet å gjøre. Gud taler når Han selv vil, til den Han selv vil. Vi må bare søke Ham med det lyset vi har.
Som en klok dame sa til en ung sjel i troen: Kjære deg..når Gud taler trenger du ingen rådgivere, du vil vite det, og Gud skal være din rådgiver.
MT
Legg inn en kommentar