Siste dagen her i Romsdalen, før vi setter kursen ned til snøhavet på Østlandet, hygger jeg meg med en biografi av Emmy Arnold. Emmy var gift med Eberhard Arnold som grunnla Bruderhof-kommuniteten. I boken om denne anabaptistiske kommunitetens første tid, skriver Emmy noe som det er verd å meditere over. Hun skriver:
"Fellesskap kan aldri startes; det kan bare bli gitt som en Åndens gave."
I boken forteller hennes mann, Eberhard, følgende:
"Jeg forsøkte gjennom bibelstudium og samtaler å føre mennesker til Jesus. Men så innså jeg, at dette ikke var alt hva Jesus begjærte. Jeg forsøkte å finne en vei, som ikke bare var opptatt med individuelle sjeler men også noe konkret i det virkelige livet. Fra denne tid forstod jeg mer og mer menneskenes behov, fysisk og psykisk, materielt og sosialt, deres fornedring, selvhevdelse og slaveri. Jeg så Mammons kolossale makt og undertrykkelsens harde støvel.
I våre små sammenkomster i vårt hjem ble det alt tydeligere, at den første forsamlingen i Jerusalem var mer enn noe som hendte en gang i historien, for det var her som Bergprekenen tok skikkelse. Jesu vei var praktisk. Han har vist oss en vei, som sier: 'Om du har to kapper, gi da den ene til den som ikke har. Gi mat til de som sulter. Behandle mennesker slik som du vil bli behandlet. Dette er veien til Guds rike.'
Jesus forutså et Rike, en Guds regjering, som helt skulle forandre forholdende i verden. Det er mer nødvendig enn noensinne at vi oppgir våre privilegier og rettigheter og lar oss selv bli vunnet for denne vei av full og hel kjærlighet. Å erkjenne dette og leve i overensstemmelse med dette - det tror jeg er Guds bud for denne tid."
Min lengsel etter et liv i en radikal kommunitet er ikke blitt mindre etter å ha lest Emmy Arnolds liv. Min lengsel er å dele liv med andre som vil leve radikalt for Jesus.
Bildet viser noen av medlemmene i den anabaptistiske kommuniteten i Rocky Cape i Australia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar