søndag, mars 22, 2009

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 2



"Herrens bønn inneholder store hemmeligheter, den er kort i sine ord og uttrykk, men umåtelig rik på ånd og kraft. Den er et kort sammendrag av den himmelske lære, og glemmer ikke en eneste ting der kan føres fram i våre bønner."

Slik innleder biskop Cyprian sine betraktninger om Fadervår.

Jesus etterlot oss bare en bønn, og det er denne som Han lærer sine disipler når spør Ham: "Herre, lær oss å be." (Luk 11,1) Disiplene hadde sett Jesus ba, for det står i begynnelsen av dette verset: "Det skjedde da han var et sted og bad." De 12 var fascinert av det de så. Det må ha vært noe med måten Jesus ba, som gjorde at de forstod at Han hadde adgang til Faderens trone, på en helt annen - mer nær, mer direkete, mer intim måte - enn de, når de ba. Det står i teksten at "da han holdt opp sa en av hans disipler: Herre, lær oss å be." Det er klart, det er ingen som Jesus, som kan lære oss å be! Derfor gjør vi vel i å lytte når det er selve Bederen som ber. Han som fortsatt ber i himmelen, for oss. Jeg synes også det er interessant å tenke denne tanken: Fadervår er bedt uavbrutt i 2000 år! Det er selve Kirkens pulsslag i bønnen, og den bes overalt på den vide jord, av alle slags mennesker. Og den bes i ulike faser: I dette øyeblikk er det et døende menneske som folder sine hender og ber den, mens livsånden ebber ut. I dette øyeblikk er det noen som bøyer sine knær, ved siden av et nyfødt barn og ber: "Fader vår ...." Kanskje er noen i fare, og de ber disse slitesterke ordene, kanskje noen skal sove, og det siste de gjør før søvnen gir dem hvile, er å hviske disse ordene.

Vi får be: "Far!"

Det er vår rettighet som Guds barn, men det krever også en ny fødsel. Bare den som er født på ny, kan be denne bønnen med den rettigheten. Johannes skriver, inspirert av Helligånden:

"Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn." (Joh 1,12)

Biskop Cyprian skriver:

"Den som har trodd på hans navn, og er blitt Guds barn, må begynne med å takke og bekjenne hva han er, i det han kaller Gud sin far i himmelen. Derfor er Fadervår det første han lærer etter sin gjenfødelse i dåpen. Og når han ber de første ord i denne bønn, vitner han at han har frasagt seg sin jordiske far, og at han kun kjenner den Far som er i himmelen."

4 kommentarer:

Anonym sa...

Takk for sist, Bjørn Olav!

Mitt inntrykk er at Fader vår nesten ikke blir bedt i frikirker. Jeg synes at det er på tide å be Herrens bønn også i slike menigheter. Hvorfor blir Fader vår utelatt?

Vi bør be bønnen oftere!

Stener

Dagfinn Stærk sa...

Bjørn Olav, fint at du tar en gjennomgang av Fader Vår, med utgangspunkt i Cyprian. Men jeg bare lurer på hvilken tekst du tar utgangspunkt i. Den finnes jo ikke oversatt på norsk, bortsett fra i serien Vidnesbyrd af Kirkefedrene fra 1880-årene. Som du vet, er det en serie vi holder på å oversette til moderne språk, og jeg regner med at Cyprians Herrens bønn blir utgitt neste år. Men hvilken utgave henter du stoffet fra?

Bjørn Olav sa...

Det er noe uendelig trist over dette, Stener. En slags liturgifobi. Det er å håpe at enkelte oppdager styrken, skjønnheten og velsignelsen ved å be Fadervår.

Bjørn Olav sa...

Jeg bruker:

Tertullian, Cyprian, And Origen On The Lord's Prayer (St. Vladimir's Seminary Press Popular Patristics Series) (Paperback)
by Alistair Stewart-Sykes