Den ortodokse kirkes syn på Den Hellige Skrift, del 2

Vi fortsetter her fader Lev Gillet artikkel om Den ortodokse kirkes syn på Den Hellige Skrift. Del 1 ble publisert fredag 4. september. Denne andre artikkelen er den avsluttende delen. Jeg kommer tilbake til flere artikler om Den ortodokse kirkes åndelighet, da jeg får mange forespørsler om dette:

Den hellige Johannes Chrysostomos (som vi ser preke til folkemengden) har vært apostelen Paulus' spesielle tolk for det gresktalende øst, likesom den hellige Augustin for det latinske vest. Begge trengte djupt inn i den hellige Paulus' skrifter om Kristi mystiske kropp, men ut av disse skriftene utviklet Augustin hovedsaklig en teologi om nåden, mens Chrysostomos utarbeidet praktiske livsregler.

Har det fjerde evangeliet vært den bok i Skriften som har hatt den største innflytelse innen Den ortodokse kirke? Dette har ofte vært hevdet. Ortodoksiens "johanittiske" karakter er blitt stilt opp som en motsetning til de andre kristne samfunns "petrisisme" og "paulisisme". Denne idè synes å ha oppstått i den romantisk religiøse atmosfæren som omgav de russiske slavofile og den tyske eksegesen på 1840-tallet. Denne har etterlatt seg bestående spor og kan gjenfinnes for eksempel i Peter og Johannes av fader Sergeij Bulgakov og i Tre Samtaler av Vladimir Solovjov (der den romerske kirken representeres av pave Paulus II, protestantismen av professor Pauli og ortodoksien av den helgenaktige gamlingen Johannes). Det er sant at Johannesevangeliet omgis med djup ærbødighet i Den ortodokse kirke. Det fjerde evangeliet har fanget enkle, fromme kristne gjennom sin milde stråleglans samtidig som det har fanget spekulative intellektuelle gjennom sitt tankedjup og sin Logos- og lysmystikk. Den kjærlighet med hvilken Origines fordjupet seg i dette evangelium er vel kjent. Men dette kan også sies om Augustin. På den ene siden har det fjerde evangelium hatt stor betydning for mange av fedrene og andre troende i den latinske kirken som for fedrene og andre troende som er nær beslektet med den greske kirken. Om man på den andre siden betrakter de greske fedrenes tenkning i sin helhet, finner man at det fjerde evangeliet ikke formet deres tanker mer enn andre skrifter i Det nye testamente.

To grunnholdninger til Skriften har siden 200-talet vært aktuelle under hele utviklingen til Den ortodokse kirke: den bokstavelige og historiske innstillingen, utmerket for skolen i Aleksandria. Foruten disse to holdningene, som er teologenes, kan vi gjennom hele ortodoksiens historie finne en åndelighet som skulle benevnes "evangelisk". For denne åndelighet er det kristne livet ikke likegyldig verken med ørkenens rigide askese eller med den rituelle kulten: den betoner Evangeliets ånd og dyder, nødvendigheten av å følge Kristus og kjærligheten til de fattige og trengende. Den hellige Johannes Chrysostomos er den fremste representanten for denne tradisjonen. Den gjennomsyret det tidlige konstaninopolitianske klostervesenet, takket være de klosterregeler som ble utarbeidet av den hellige Basileios, som hadde både et evangelisk og humanistisk sinnelag, og av den hellige Theodoros. Munkene i Konstantinopel hadde en svært omfattende filantropisk virksomhet. Denne evangeliske holdningen har fått sitt populære uttrykk i legenden om den hellige Nikolas. Den er blitt mer gripbar i den hellige Johannes almissegiverens liv. Denne var patriark av Aleksandria på 600-tallet - et ortodoks svar på den hellige Vincent de Paul - og de hadde stadig det vakreste ord filochristos på sine lepper, og hans motto var "å være barmhjertig og gi almisser".

Selv i Russland, som altfor ofte kalles de religiøse ytterlighetenes hjemland, har denne evangeliske fromhet, bestående i enkelhet, vennlighet, fortrøstningsfull bønn, måtehold og evnen til å skille ånder, blitt representert i en lang rekke menn, som betraktes som helgner. Blant dem kan vi nevne den hellige Sergeij av Radonezj, far til det mostovittiske klostervesenet, på 1300-tallet, den hellige Nil av Sorà, reformator av 1500-tallets klostervesen; den hellige Tichon av Zadonsk (1724-1783), forbilde til den hellige munken Zosima i Dostojevskijs Brødrene Karamasov; biskop Feofan eneboeren (1815-1894), som stadig henviser til den hellige Johannes Chrysostomos, og på begynnelsen av det forrige århundre, fader Johannes av Kronstadt. Den russiske teologen M. Tarejev (1866-1934) forsøkte å utarbeide en rent "evangelisk" ortodoks telogi og åndelighet, selv om det var bygget på en mangelfull forståelse av dogmer og riter, men dette til tross var det på en ærlig og slående måte.

Slike moderne kirkebevegelser som Zoe i Hellas, Herrens Arme i Romania og de nye "bogomilerne" i Bulgaria, er i sin kjerne evangelisk ortodokse bevegelser.