fredag, september 25, 2009

I dag er det nøyaktig 30 år siden jeg ble døpt


I dag er det på dagen nøyaktig 30 år siden jeg ble døpt. Det skjedde 25. september 1979 i Mjøsa. Jeg husker det som om det skulle ha vært i går. En av grunnene var at det var usedvanlig kaldt i lufta - det var allerede glatt på veiene tidlig om morgenen - og Mjøsa vartet ikke akkurat opp med sommertemperaturer. Jeg hadde kledd meg i en tykk islender, som tok av for "kulde"-sjokket da jeg ble senket ned i vannet. Men min dåp er ikke å regne for noe hva kulde angår. Da jeg besøkte Russland for noen år siden traff jeg Maria. Hun ble en kristen under Stalin-tiden. Maria ble døpt en januardag. De hugg hull i isen på et skogstjern og døpte henne der! Jeg ble døpt på Sveastranda, rett bak der jeg står på dette bildet, som er tatt for noen få dager siden i anledning jubileet!

Jeg kjempet med dåpsspørsmålet siden jeg ble frelst i 1972. I løpet av en uke hadde jeg lest meg igjennom Det Nye testamente. Så stor var gleden over å ha funnet Jesus. Og jeg så allerede da betydningen av dåp i vann. 21 år gammel bestemte jeg meg for å melde meg ut av Den norske kirke. Det var flere ting jeg ikke fant stemte med hva jeg så i Det nye testamentes skrifter. Ikke minst reagerte jeg på sammenblandingen mellom stat og kirke. Den nytestamentlige forsamlingen synes jeg også så ganske annerledes ut enn den statskirkeforsamlingen jeg tilhørte, og barnedåpen fikk jeg rett og slett ikke til å passe med noe av det jeg leste i Det nye testamente. Jeg var helt alene om min beslutning om å la meg døpe. På den tiden hadde jeg ingen kontakt med verken baptistene eller pinsevennene. Jeg hadde på egenhånd, gjennom lesningen av Det nye testamente, kommet frem til min overbevisning om at dåpen var en bekjennelseshandling som fulgte av at man hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre. Dåpen var å bli døpt til Jesu død og oppstandelse. I dåpen ble jeg også en del av menigheten. Slik så jeg det.

Problemet var at det ikke fantes noen som ville døpe meg. I det fellesskapet jeg var en del av fantes det ingen med mitt syn. Der var alle lutheranere. Jeg spurte lederen, men han turde ikke. Den gangen arbeidet han på en folkehøgskole drevet av Indremisjonen, og døpte han meg, ville han få problemer med skolens ledelse.

For meg var dette en prøvelsens stund. Det opplevdes vanskelig, rett og slett. Løsningen dukket opp fra England. På den tiden hadde vi jevnlig besøk fra Christine og John Noble, ledere for et husmenighetsfellesskap i Romford utenfor London. Da jeg spurte John om han kunne tenke seg å døpe meg takket han ja med det samme. Læreren ble med, og måtte "bekjenne" overfor rektor dagen etterpå! Heldigvis fikk han ikke noen problemer i etterkant. Selv døpte han seg ikke før mange år etterpå.

For meg har dåpen betydd mye også i etterkant. Det ble et avgjørende punkt i mitt liv, som jeg mang en gang har sett tilbake på med stor takknemlighet. Særlig i anfektelsens stund, da har det vært godt å se tilbake på det som skjedde 25. september i 1979, da mitt gamle liv ble senket ned i vannet, og hvor jeg så oppstod til et nytt liv sammen med Jesus.

De første kristne feiret ikke sin fødselsdag, men sin dåpsdag. Så viktig anså de den å være. I dag skal jeg feire min. Om fem dager skal jeg feire fødselsdagen.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Fantastisk å lese din dåpshistorie Bjørn Olav. Jeg hadde en sterk dåpsopplevelse selv, jeg var bare 15 år, men måtte følge Jesus.
EW

Anonym sa...

Jeg tok dåp da jeg var jeg 17 år, men følte ingen ting og tenkte ofte på om det var rett av meg. Min mor sa jeg var jo allerede døpt som barn og det gjalt resten av livet. Hun mente at DHÅ fikk jeg samtidig.
Så jeg tenket fortsatt på akkurat det. Selv om jeg har lest Det nye testamentet mange ganger.
Rart hvordan en kan sitte fast i tradisjoner.
Men det var fint å lese om din dåp og glede.
Hilsen karin