tirsdag, september 15, 2009

Misjonærpionerene i Afrika ofret alt - også sitt liv


Afrika er blitt kalt "misjonærenes kirkegård." Det kom til et punkt hvor situasjonen var så ille at styret for Baptist Mission sluttet å be om nye medarbeidere til dette kontinentet. William Crocker forteller at han telte hele 20 misjonærgraver, mange av disse misjonærene var omkommet bare måneder etter sin ankomst.

William Crocker var født 10.februar i 1805, i Newburyport, Massachusetts. Lik Timoteus kjente han Skriftene siden barndommen. 20 år gammel tar han imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre og blir medlem av First Baptist Church i Newburyport. Ikke lenge etter kjenner han et kall til å forkynne evangeliet. For å gjøre seg rede til tjeneste begynner han å studere ved Newton Theological Seminary, og det er mens han er her at han for alvor vurderer å reise ut som misjonær. Først føler han seg dratt mot Burma, men Afrika med sine store behov fanger hans oppmerksomhet. Hans foreldre svarer på hans ønske om å reise til "det mørke kontinent" med tårer og sorg. De forsøker å overtale ham til å la være og heller bli i Amerika. Men selv ikke hans foreldres tårer klarer å forandre hans mening. Gud hadde kalt ham til tjeneste, og ikke adlyde kallet var utenkelig.

I 1834 melder han seg for styret for Baptist Mission og presenterer sitt ønske om å reise til Afrika. Styret var veldig avventende. Så mange av de misjonærene de hadde sendt ut var døde der ute i Afrika. De bad William om å vente et år, og hvis han fremdeles kjente kall til å reise ut ville de støtte ham.

Så endelig, 11.juli 1835, satte han kursen for Afrika. William Crocker reiser sammen med William og Elisabeth Milne, og de ankommer Afrika midten av august. Iløpet av en måned rammer tragedien. Elisabeth Milne rammes av det de kaller "Afrika-feber", og 10 dager etter at hun får denne sykdommen dør hun. Men misjonærenes prøvelser stanser ikke her.

I 1839 ankommer Miss Rizpah Warren fra Amerika, og kort tid etter gifter hun seg med William Crocker. William blir svært syk, og mens Rizpah pleier ham smittes hun av den samme "Afrika feberen" og dør etter noen få dager, den 18.august 1840.

I desember samme år kan William Crocker glede seg over at de får hjelp i arbeidet. Joseph og Maria Fielding kommer fra Amerika. Men gleden blir til sorg. Innen en måned er begge disse misjonærene døde. Maria dødr 3.januar 1841, hennes mann Joseph 13 dager senere.

Kort tid etter ekteparet Fieldings død skriver William Crocker i dagboken sin: "Disse hendelser skaper kanskje mismot hos våre venner, men ikke hos meg. Til vi har bevis for at Herren har forlatt oss, vil vi ikke bli mismodige."

Selv fikk William Crocker 10 år i Afrika før han dør. Men hans tjeneste bærer rik frukt. En skole han starter opp frembringer noen av Afrikas største forkynnere. Han skrev en bok i gramatikk for Bassa-språket, og oversatte også Matteus og Markus til dette språket.

Hva som bodde i denne mannen gir følgende dagboknotat et godt uttrykk for:

"I dag er jeg blitt 33 år gammel, omtrent like gammel som vår Frelser var da Han gikk omkring på jorda. Hvor lite jeg har gjort for Ham som har gjort så mye for meg. Hvor lite selvfornektelse jeg har praktisert, så få offer jeg har gjort. Å Gud, vær nådig mot en synder som meg!"

Enkelte vil kanskje si at William Crockers liv var bortkastet. Men slik apostelen Paulus, så satte han ikke sitt liv høyere enn Guds vilje og har etterlatt oss et eksempel til etterfølgelse. Når jeg leser om disse pionermisjonærene så tenker jeg: Hva er jeg villig til å oppgi for å følge Jesus.

Men ikke alle skal reise ut som misjonærer, sier du. Da spør jeg: Hvor står det i Skriften? Kapitel og vers, please, for å sitere C.H. Spurgeon.

Ingen kommentarer: