Den kristne forsamlingens første prioritet er bønn! Ikke forkynnelse, ikke lovsang. Det skulle man ikke tro når man opplever dagens gudstjenester, og sammenkomster. I svært liten grad avsettes det tid til å gjøre det apostelen Paulus skriver om i 1.Tim 2,2-3:"Derfor formaner jeg FØRST AV ALT at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig framfor Gud, vår Frelser."
Profeten Jesaja taler om Herrens forsamling som den bedende forsamlingen:
"For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Jes 56,7)
Det har slått meg i hvor liten grad dette har vært den prioritet som Herren selv vektlegger. Joda, det bes i våre gudstjenester og møter, men er det bønnen som virkelig har første prioritet? Løfter vi frem - og da mener jeg konkret - ikke bare i generelle vendinger, men konkrete bønneemner for Herren i disse sammenkomstene, og fungerer menigheten som et bønnens hus for alle folk?
Jeg lar spørsmålet stå ubevart, så får du selv tenke etter.
Kanskje tiden er inne for noen virkelige omstruktureringer i våre menigheter? Mange bønnekonferanser er prekekonferanser, hvor det prekes mer om bønn, enn det bes. Og når det ikke prekes, synges det lovsang etter lovsang, så tiden for virkelig å be blir svært liten. Noe å tenke på?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar