Når F O Nilsson kom hjem til Sverige var det først og fremst hans nærmeste som sluttet seg til ham. Men mange dører som tidligere hadde stått åpne for ham ble nå stengt. Årsaken var enkel: han hadde latt seg døpe og var blitt baptist. Slikt gikk ikke upåaktet hen. Slikt ble det sterke reaksjoner av. Han fortsatte å virke blant sjømenn på havna i Göteborg, slik han tidligere hadde gjort, og han reiste også på noen forkynneroppdrag andre steder. Snart var hans hustru, Sophia, og to av hans brødre klar til å la seg døpe på bekjennelse av sin tro på Jesus som Frelser og Herre.
Den 18. september 1848 kom baptisten A. P Förster fra Köbenhavn til Göteborg på oppdrag fra Johann Gerhard Oncken. Han skulle utføre en «hemmelig» dåpshandling. Så betent var dette at man ikke kunne døpe i full offentlighet! Åtte personer hadde meldt seg til dåp, men da dagen kom trakk tre av dem seg. Men fem stykker avla den gode bekjennelsen i vitners nærvær: Sara Ulrika Nilsson (F. O. Nilssons hustru), Sven Kristian Nilsson og Bernt Nicklas Nilsson (F. O. Nilssons brødre), Anders Wång fra Göteborg og Abraham Lindström fra Värö.
Selve dåpshandlingen fant sted 21. september 1848 i Vallersvik, som er en vik av Kattegat omtrent en kilometer fra Frillesås, jernbanestasjonen i Halland. De som kom fra Göteborg kom seg dit med hest og kjerre. Etter dåpen feiret de Herrens nattverd i et hus i nærheten og F. O Nilsson ble valgt til diakon for å ta vare på den lille forsamlingen i Göteborg.
Under enkle former og med enkle mennesker hadde den første svenske døperforsamlingen blitt grunnlagt. Den hadde seks medlemmer, med F.O Nilsson som sin leder. Den 30. desember ble ytterligere fire menn døpt. Denne gangen var det F.O Nilsson selv som forrettet dåpen, som fant sted i Göta Älvs utløp i Göteborg. I løpet av vinteren økte skaren av mennesker som ville la seg døpe. I mars 1849 skrev Nilsson et brev til pastor Ira R. Steward i New York:
«Vi är nu 28, märk 28 troende och döpta i Sverige. För två år sedan, då jag och min hustru talade om baptisternas läror, sa vi till varandra: ’Visst är det rätt, om bibeln är sann, att baptisternas läror är de enda apostoliska och de enda sanna, men inga mer än vi i Sverige kommer att omfatta dem’, ”men lovad vare Gud, vi hade tagit fel.”
Den 10. april 1849 ble det holdt et møte av de troende og døpte som nå utgjorde 35 personer. Fra dette møtet ble det sendt et brev til pastor Oncken i Hamburg, med ønske om at F O Nilsson skulle ordineres til lærer og eldste i den svenske baptistforsamlingen. Pastor Oncken sa ja. 6. mai 1849 var Nilsson på plass i Hamburg, og gjennom bønn og håndspåleggelse ble han ordinert til sin gjerning. I et brev han fikk med seg hjem fra lederne i baptistforsamlingen i Hamburg: J. G. Oncken, J. Köbner og Alb. Schauffler, skrev de at de ønsket seg i retur: «att Herren måtte låta denna handling tjäna till välsignelse för många dyrbara själar i Sverige”.
Navnet på den nye menigheten er det visse uklarheter om. I ulike protokoller finnes disse: «”Baptistförsamlingen”, ”Första Svenska Baptist Församlingen”, ”Baptistförsamlingen av döpta kristna” og ”En speciell och oberoende apostolisk Kristi församling”.
I neste artikkel skal vi se nærmere på den forfølgelsen denne menigheten ble utsatt for.
Billedtekst: En dåpshandling fra den tiden som her omtales. Legg merke til at dåpen forrettes i isvann! Det kan være fra dåpen 30. desember som omtales i artikkelen.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar