De grusomme bildene rullet over TV-skjermen i hele går. De kolossale ødeleggelsene i Japan, byer som ligger i ruiner, alle menneskeliv som er gått tapt, alle som er savnet, alle som er berørt og fylt av angst fordi de ikke kommer i kontakt med noen av sine kjære. Frykten for etterskjelvene.Ord blir fattige. Kanskje er det aller best å reagere som profeten Esekiel. Det står om ham i Esek 3,15:
"Og jeg kom til de bortførte i Tel Aviv, de som bodde ved elven Kebar, og hvor de ellers bodde. Jeg satt der i sju dager blant dem og stirret fram for meg."
I møte med lidelsen blir en av og til lamslått og taus. Det eneste man kan gjøre er å lide med. Nå er det en tid for å gråte og klage.
På bildet ser vi en liten gruppe japanere som tilhører Shiroishi Mennonite Church. Bildet er tatt i 2006. De er kommet sammen for å studere Guds ord og for å be sammen. Slik mange kristne nå gjør verden over for de som er så hardt rammet. I vår nød kan vi vende oss til Gud. Med våre ord eller med vår taushet. For det er ikke alltid lett å be i en slik situasjon. Det vi kan be om er nåde og at mennesker gjennom lidelsene får et møte med Jesus.
Hos Forkynneren heter det:
"Alt har sin tid ... en tid til å gråte." (For 3,1 og v.4)
2 kommentarer:
> I vår nød kan vi vende oss til Gud.
Jeg begriper ikke hvordan noen kan ha tiltro til at Gud skal gjøre noe for å fikse problemet, når han opplagt ikke har gjort noe som helst for å forhindre det.
Gud gråter med de gråtende. Det viste Hans Sønn. Han skapte ikke mennesker som rototer, men med en egen fri vilje. Skaperverket er etter syndefallet underlagt forgjengelighet og Bibelen forteller at det sukker og stønner etter forløsningen - akkurat slik som menneskene som bor på jordkloden.
Legg inn en kommentar