Sann tilbedelse, del 1

I denne serien får du del i den preken jeg holdt i forbindelse med Palmesøndag. Utgangspunktet er Joh 12,1-19. Jeg anbefaler at du leser bibelteksten først:

La oss be: Jesus, vår glede, gjennom Ditt uopphørlige nærvær i oss leder Du oss til å gi våre liv. Selv om vi skulle glemme Deg, blir Din kjærlighet stående, og Du sender Din Hellige Ånd over oss. Hellig Ånd, nærværets mysterium, Du puster inn i oss en lett vind som forfrisker sjelen. Og det uventede skjer - vi gjennomopptar vandringen fra tvil til klarhet i Ditt ansikts lys.

Sceneskiftene er mange og tildels dramatiske i det apostelen Johannes beskriver for oss i disse dagene før selve påskefeiringen tar til. Det hele begynner i kapitel 11 hvor Johannes beskriver det som skjer når Lasarus blir oppvekket fra de døde. Noe slikt hadde ingen vært vitne til før. Lasarus var nok en kjent skikkelse i Betania, og det var djup sorg der når han var gått bort. Så vekker Jesus ham til live igjen. Slikt blir det bokstavelig talt oppstandelse av! Nå seks dager før påske strømmer folk til Betania igjen for å se denne mannen som var død, men som nå gikk levende i blant dem. De var kommet for å ta del i festmåltidet som hans søstre hadde stelt i stand.

Søskenflokken i Betania var nok ikke rike. Landsbyen lå på østsiden av Oljeberget ved Jerikoveien, ca 2,5 kilometer fra Jerusalem. På folkemunne ble nemlig Betania kalt "de fattiges hus". Det sier vel litt om hvem som bodde her. De var ikke blant de øvrige samfunnslag. Men hit til Betania kom Jesus ofte. Hos denne søskenflokken utviklet det seg et sjeldent vennskap.

Det er under festmåltidet i dette hjemmet denne minnerike dagen, at Maria tar frem en krukke med det Johannes beskriver som "en meget kostbar Nardus-salve." Vi vet ikke hvordan Maria hadde skaffet seg denne. Det vi vet er at nardussalven kom fra India via handelsveiene til Midt-Østen. Enkelte vil ha det til at salven var hennes farsarv. Den representerte uansett en stor verdi, om den var en arv eller noe hun selv hadde kjøpt for å bruke ved en sjelden anledning. En slik salve mener man hadde en verdi som representerte en hel årslønn. For Maria representerte krukken med Nardus-salven hennes økonomiske trygghet i møte med vanskelige tider. Hun kunne selge den, og ha penger til livsopphold for seg og sine søsken.

Det må derfor ha vært et spesielt øyeblikk når forseglingen på denne salvekrukken brytes, og alt brukes i et eneste øyeblikk. Det spares ikke på noe. Hele huset fylles av duften, forteller Johannes. Slikt sløseri vekker da også forargrelse hos noen. Pengene kunne ha vært brukt på noe mer nyttig.

Men stans nå litt. Hva handler dette egentlig om? Hva er det dette gir uttrykk for? Handler ikke dette om tilbedelse, og tilbedelse er alltid ødsel, aldri knuslete.

Det finnes en beretning fra 1.Krønikebok som illustrerer dette for oss. I 1.Krøn 21 leser vi om David som får beskjed om å kjøpe Ornans treskeplass, hvor han skal bygge et alter. Ornan vil gi David plassen gratis, men det er utenkelig for David å ta imot dette tilbudet. Hvorfor? Fordi han ikke vil ofre noe til Herren som han har fått på lettvint måte. Et offer skal koste noe.

La oss lese om dette i 1.Krøn 21,22-26a.

Slik var det også for Maria. Hun ofret det aller beste hun hadde, det mest kostbare, og hun ofrer det til Herren. Det kun i praksis gjør er at hun gir fra seg sin økonomiske trygghet, og med denne handlingen overlater hun seg selv med hele sitt liv og sin fremtid til Herren. Nå har hun ingenting å falle tilbake på.

(fortsettes)