tirsdag, april 19, 2011

Sann tilbedelse, del 2

Jeg fortsetter her med et sammendrag av den prekenen jeg holdt Palmesøndag. Første del ble publisert i går:

La oss lese Hebr 13,15: "La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er frukt av lepper som priser hans navn."

Legg merke til ordlyden i dette verset. Det snakkes om et lovprisningsoffer. Det første vi merker oss er ordet "alltid" eller "stadig". Dette er altså ikke noe vi gjør av og til, dette er noe pågående - det skjer til stadighet. Det andre vi merker oss er ordene "bære fram". Dette uttrykket kommer fra det greske ordet "anatero" som betyr "å løfte opp, føre opp, bære." Det tredje er det jeg allerede har bemerket: det snakkes om et offer. Det sier seg selv hva det innebærer: et offer har sin pris. Det å løfte opp lovprisning til Gud skulle ikke være noe lettvint, men det skulle være et uttrykk for noe som kommer fra vårt indre og denne lovprisning ofres uansett omstendigheter - også når vi har det vanskelig. Ja, det er kanskje når vi er inne i en prøvelse, og likevel bestemmer oss for å lovprise Gud, at vi kan snakke om et lovprisningsoffer. Vi lovpriser til tross for det som skjer med oss.

I 1.Tess 5,18 skriver apostelen Paulus: "Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus." Vi finner det samme i Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn."

Det Maria fra Betania lærer oss er at et lovprisningsoffer ikke bare kan gis med ord, men også i praktiske handlinger. Ved å bryte forseglingen på denne meget kostbare parfymeflasken, og bruke hele innholdet på Jesus, så lovpriser og tilber hun Jesus med hele sitt liv. Det er viktig for meg å understreke dette fordi mange tror at lovprisning og tilbedelse bare kan skje med våre ord, men faktisk er det slik at ordene våre av og til blir en hindring for oss. Vi har heller ikke alle ordene vi trenger for å beskriver våre følelser eller det som rører seg på djupet av oss.

Under samtalen med den samaritanske kvinnen avslører Jesus for oss hvilken tilbedelse som Faderen er ute etter. Det er den tilbedelsen som skjer i ånd og sannhet. Begge deler må til for at det skal bli en tilbedelse som Faderen verdsetter.

Hør meg! Vi kan komme sammen for å synge og tilbe Den treenige Gud, og det kan likevel bli ord som verken berører Faderen eller oss? Hvorfor? Fordi vi ikke tilber i ånd og sannhet. Jeg tror også at en del "tilbedelse" faktisk er en vemmelse for Herren. Hvorfor? Fordi vi glemmer det Gud har hjerte for!

"Den som mener at han dyrer Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves. En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden." (Jak 1,26-27)

Dette er utfordrende. Om vi i det ene øyeblikket forbanner et menneske, og i neste øyeblikk tilber Gud, bedrar man seg selv og vår gudsdyrkelse er forgjeves. Det er den også om vi vender oss bort fra dem som er i nød, og som trenger vår hjelp. Vår lovprisning og tilbedelse blir først sann når den gjøres med øynene åpne for de lidende.

(fortsettes)

2 kommentarer:

Anonym sa...

Takk for at du deler denne prekenen med oss blogglesere, - den gir god næring for det åndelige liv.

Ønsker deg en velsignet påske!
Tove O

Anonym sa...

Tusen takk for prekenen. Jeg selv har blitt minnet på Guddyrkelse. Herren selv vekker meg om morgenen og ønsker at jeg skal danse for han. Det kan være krevende og et offer. Men det er en rik velsignelse. Dans, dans, dans fore deres Gud!!