fredag, mai 20, 2011

Skal gudstjenesten møte menneskets behov eller er den for Gud? Del 1

I dag vil jeg skrive om noe som opptar meg mye - og har gjort det lenge, nemlig gudstjenestefeiringen vår. Hvem er den egentlig for? Gud eller mennesker?

I vår protestantiske tradisjon - og da særlig i moderne tid - handler gudstjenesten først og fremst om mennesket. Den tid vi kommer sammen er først og fremst for å møte gudstjenestedeltagernes behov. Derfor tilstreber man seg for å finne måter på å inludere alle slik at alle skal kjenne seg velkomne og få sin del av den tiden man er sammen. Barn har sine behov, ungdom sine, og så de voksne. Har man mange barnefamilier i menigheten så stiller de sine krav om at gudstjenesten skal være tilrettelagt for dem, slik at de kan ta med seg barna sine og føle at gudstjenesten er noe for dem. Dermed skal det ofte ved siden av søndagsskoletilbudet også være noe for barna i gudstjenesten, og så må ungdommene få sitt - gjerne i form av sanger som er litt mer moderne. Og det siste er at alt dette skal komprimeres aller helst innen en time. For det er den tiden vi har å gi Gud gjennom uka. Det er jo så mye annet man også skal.

Men er dette en gudstjeneste? Handler den først og fremst om å møte menneskets behov? Eller er det faktisk omvendt?

I Apg 13 leser vi om menigheten i Antiokia:

"I Antiokia, i menigheten der ... Mens de holdt gudstjeneste og fastet ..." (v.1 og 2)

Enkelte oversetter ordet "gudstjeneste" med "tjente Gud". Ordet som er brukt på gresk er "leitourgèo" som i NT bare brukes om tjeneste for Gud. Ordet "leitourgia" brukes om Den gamle pakts gudstjeneste, om Kristi gjerning som yppersteprest, om aposteltjenesten og generelt om tjeneste i ord og gjerning. Men det er en tjeneste som først og fremst har Gud som sentrum. En tjeneste som rettes mot Gud. Denne tjenesten handler først og fremst om tilbedelsen. Vi skal ikke lese mye i Åpenbaringen før vi ser at det som skjer i himmelen handler om Guds trone og den som sitter på denne tronen, og alt kretser rundt tilbedelsen av Gud og Lammet. Den stadig pågående himmelske gudstjenesten burde derfor reflekteres i gudstjenestefeiringen på jorden og ha samme sentrum.

I de siste årene har jeg oppdaget mer og mer betydningen av nattverdfeiringen. Det er interessant å merke seg det som står i 1.Kor 11,18:

"... når dere kommer sammen som menighet ..."

så innleder Paulus sin undervisning om nattverden. Egentlig handler det om det vi på gresk kaller "eukaristi", eller "takksigelsen". Apostelen taler om en sammenkomst som fra begynnelse til slutt handler om en eneste ting: eukaristi! Takksigelsen, den takk og pris, lovsang og tilbedelse som tilkommer Gud, og Gud alene. Dette er noe ganske annet enn flesteparten av de sammenkomster vi snakker om i protestantisk sammenheng - hvor det ikke er Gud som er sentrum - men mennesket og menneskets behov. Og skal vi si: stadige behov - som skal mettes.

(fortsettes)

1 kommentar:

Gun-May Austdal sa...

Ja, jeg tror du har rett: gudstjenesten er for Gud. Det kan det være nyttig å tenke gjennom for oss alle når vi møtes.Det er Han som skal æres.