onsdag, juli 20, 2011

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 1

Når jeg ser tilbake på de siste årene, er det noen få personer som har formet mitt teologiske ståsted. I denne serien vil jeg forsøke å presentere dem for bloggens lesere. Jeg begynner med 82 år gamle Jean Vanier (bildet). Noen mener, og jeg er tilbøyelig til å være enig, at han burde få Nobels fredspris.

Det var i august 1964, at den da 36 år gamle tidligere marineoffiseren, bestemte seg for å følge evangelienes Jesus på en ny måte. Han inviterte to menn - Raphael Simi and Philippe Seux - som da levde i en institusjon for mennesker med intellektuell funksjonshemning, til å bo sammen med ham i en fransk landsby. Siden den gang har mer enn 132 lignende kommuniteter - kalt L'Arche (Arken) vokst frem i mer enn 34, og ønsket velkommen mennesker fra alle slags bakgrunner. Sammen med Marie Hèlène Mathieu har han også grunnlagt Faith and Light (Tro og Lys), som er fellesskap med intellektuell funksjonshemming, deres pårørende og venner. Det finnes 1500 slike Tro og Lys fellesskap i 76 land.

Jean Vanier er anerkjent internasjonalt for sine djupe refleksjoner om sosial inkludering, fred, tilgivelse og hva det vil si å være menneskelig. Han er en sølibatær åndelig leder, men er ikke prest, filosof med doktorgrad, men er ikke professor, katolikk, men praktiserende økumen. Han er bare Jean Vanier. Nærmest umulig å sette i bås.

Han er født inn i en ærverdig kanadisk familie. Hans familie var de siste kanadiske diplomatene som rømte fra det nazi-okkuperte Frankrike. Da var Jean elleve år gammel. Bare 13 år gammel bestemmer han seg for å marinesoldat i British Navy, og igjen krysser han den farlige Nord-Atlanteren. Tidlig i 20 årene, etter å ha lest Thomas Merton, besøker han radikale kommuniteter som Friendship House og Catholic Worker i New York, fullfører han en 30 dagers ignatiansk retreat. Etter dette bestemmer han seg for å forlate marinen. De neste 14 årene studerer han og ber og blir så leder for en kommunitet av studenter i Paris. Etter å ha gjort ferdig sin doktorgrad på Aristoteles forståelse av lykke, blir han invitert til undervise ved Universitetet i Toronto.

Men nå skjer det noe som fullstendig endrer hans livskurs. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Ingen kommentarer: