Her følger tredje del av John Fransham's artikkel om nødvendigheten av å bekjenne sine synder:Syndsbekjennelse er ikke enkelt fordi det betyr at man blir sårbar overfor hverandre, for å kunne få hjelp. I en verden som idylliserer individuelle oppnåelser og forakter svakhet, betyr det å vedkjenne seg sine synder og si: Tilgi meg, at man ikke blir populær. Så er det jo en fare for baktalelse som raskt kan spre seg, spesielt i tette kristne grupper. Men dette kan også bli en unnskyldning. Det vi sannsynligvis frykter mest er en såret stolthet. Selv-rettferdig stolthet kan også bli en måte å forskanse seg på selv blant de mest gudfryktige kristne, selv om Saligprisningene tydelig peker på en ydmyk vei. Det er en sterk trang i oss etter å holde en god fasade overfor vår ektefelle eller venner. Så lenge vi opprettholder denne urealistiske åndelige fasaden, vil det bare føre til at vi vil bære flere byrder og bli mer isolerte.
Men det trenger ikke å være slik. Vi trenger å bygge opp en ny tillit basert på en felles hensikt.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar