lørdag, mars 09, 2013

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 12

Er det ikke noe som heter at om du ikke kan overvinne noen, slå lag med dem?

Det var kanskje slik han tenkte, keiser Konstantin. Med ham endrer mye seg for menigheten som ble grunnlagt i Jerusalem. Tidligere romerske keisere hadde forsøkt å knuse kirken. Det skjedde gjennom forfølgelser, som kom og gikk. Men ingen av dem klarte å sette en stopper for en kolossale kirkeveksten de første kristne opplevde. Og ingen av disse tidlige kristne ville finne på å gå på kompromiss med evangeliet om Guds rike. At keiser og kirke kunne høre sammen var en uhørt ting - helt frem til keiser Konstantin kom på banen.

Keiser Konstantin
Hvem var han så denne keiser Konstantin? Jeg skal gi deg kortversjonen: Han ble født 27.februar 272 og døde 22.mai 337. Han var romersk keiser fra år 306 og frem til sin død. Og hadde sin fulle hyre med å holde rivaler fra tronen for å beholde sin makt. Under slaget ved Milviusboren, like utenfor Rom, nærmere bestemt den 27.oktober 312, fikk han om kvelden se et syn av et kors mot himmelen. Det viste seg like over den nedadgående sol. Over dette skal det ha stått skrevet: 'I dette tegn skal du seire'. Overveldet av synet skal han ha fått soldatene sine til å male et kors på skjoldene sine, og han vant det blodige slaget. Det er ikke vanskelig å forstå at dette har ingen ting med kristen tro å gjøre. Så er da også omvendelsen til keiseren til den kristne tro svært omdiskutert blant historikerne og teologene. Den skjedde ikke før enn på dødsleiet.

I 313 sender så keiser Konstantin ut et edikt hvor han så gav de kristne og alle andre full frihet til å følge den religion de selv ønsket. Noe slikt hadde man aldri før sett i historien. Men keiser Konstantin stanser ikke med dette. Han favoriserer nå den troen som de andre keiserne hadde gjort det de kunne for å knuse. Han fylte kontorene sine med kristne, og fritok de kristne fra skatter og fra militærtjeneste. Vel å merke: de kristne ble en del av keiserens hær etter hvert! Keiser Konstantin gjør med andre ord den kristne tro til statens religion, til sin hoffreligion. Det utenkelige sett fra Jesus og apostlenes side, er nå plutselig blitt mulig. Kirke og keiser er blitt ett.

Fra å samles i hjem store nok til å romme mange gir keiseren kirken muligheten til å bygge kirker. Og han utsteder en forordning i år 325 hvor han ber alle sine undersåtter om å ta imot den kristne tro. Med dette introduseres statskirke- og folkekirkeordningen. Nå gjelder ikke lenger omvendelse og tro som kriterium for å bli en kristen, men en keiserlig forordning. Selv om mange romere fortsatt ville holde fast ved sin hedendom, var det mange som fulgte keiserens forordning. Menighetene fikk plutselig å gjøre med mennesker som ikke var kommet til tro på Jesus gjennom omvendelse fra sine synder, men som ble en del av kirken fordi keiseren mente det var best! Og medlemskap i kirken gav sosial status!

Kirkens verdsliggjøring
Kirkehistorikeren Leonard Verduin skriver i sin svært så leseverdige bok: 'The Anatomy of a Hybrid. A Study in Chuch-State Relationship':                                                                                                                

'Den tragiske unionen av kirke og stat i det fjerde århundre førte til at en sjarmløs hybrid ble født. Det som hadde ført til at kong Saul ble avvist av Gud ble re-introdusert med applaus av Konstantin. Det var en fusjon eller sammensmeltning av motstridene trosretninger, en sammenblanding av evangeliet med hedenskap. Når en ser på omstendighetene som omgav kristendommens fødsel, hvis arkitekt var keiseren, så kommer det ikke som noen overraskelse at denne hybriden ble et instrument for krig ...'

Nå var det ikke keiser Konstantin, men keiser Theodosios (378-398) som fullfører det keiser Konstantin begynte på: den kristne tro er blitt statsreligion. Og folk tvinges til å bli medlem av kirken! Det fører til en forferdelig situasjon for Kristi forsamling. Den fylles av mennesker som ikke er født på ny.

Ikke bare det: Keiser Theodosios begynte også å undertrykke andre religioner. Etter hans påbud ble hedenske templer revet av 'kristen' mobb, og det fløt mye blod. Den keiserlige militærånden kom inn i kirken. Med sin fenomenale kirkevekst hadde jo kirken beseiret Romerriket, men nå skjer tragedien: Romerriket beseirer kirken, og den omskaper mye av originalen til en kirke i Romerrikets bilde. Kirken hadde forandret sin natur og ble nå en politisk maktorganisasjon i det imperialistiske Roms ånd og vesen.

Som en motreaksjon mot denne verdliggjøringen av kirken kom ørkenvekkelsen med blant annet Antonios den store og de såkalte ørkenfedrene.

(fortsettes)

Ingen kommentarer: