Han var 18 år da han i 1963 da begav seg i vei fra Skara til stillheten og bønnefellesskapet i Frankrike. Det var i 1963. I de 50 årene han har vært der er det de tre daglige bønnetidene som betyr mest for ham. Jeg blir så grepet av en slik trofasthet og kontinuitet, og ber om at jeg selv mot forbli tro mot det Herren har kalt meg til.
Men tilbake til det som velsignet meg:
Broder Johan forteller at han i tenårene funderte på hvordan han skulle leve som en kristen. Han vokste opp i en familie hvor faren var prest. Johan leste Bibelen og ba. De bibeltekstene som talte så sterkt til ham var de bibeltekstene som handlet om hvordan Jesus stanset opp blant menneskene og sa til noen at de skulle følge Ham og hvordan de ble en gruppe som fulgte Jesus. For Johan ble dette realisert når han ble en del av kommuniteten i Taize.
Det andre jeg merket meg er når broder Johan forteller om hvordan gudstjenestelivet i Taize sakte, men sikkert, vokste fram. Jeg har mest tro på at gudstjenestelivet blir noe slitesterkt om det får vokse fram sakte. Da rotfestes det. Slik beskriver han gudstjenestene i Taize:
"Bönen flyttar ner från huvudet till hjärtat. Det är en annan form av bön som känns vilsam. Det är stimulerande att sitta i kyrkan omgiven av alla som sjunger eller är tysta. Vi känner oss burna av bönen."Dette lengter jeg etter.
Foto: Louise Andersson.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar