fredag, september 13, 2013

Krigshisserne er urealistiske

Med velvillig tillatelse fra forfatteren, dr.teol Joel Halldorf (bildet), har jeg oversatt en artikkel han har skrevet for Sändaren, som er ukeavisen til Equmenia-kyrkan i Sverige. Artikkelen burde interessere også norske kristne, med tanke på artikkelens aktualitet:

President Obamas innstilling i Syria-konflikten kommer ikke til å lede til fred, men fører snarere til en opptrapping av volden. Løsningen heter samarbeide med Russland.

Pasifister anklages ofte for å være urealistiske følelsemennesker. Vi sees på som idealister som drømmer urealistiske drømmer om en verden uten krig, men som ikke vil ta ansvar for den verden som vi faktisk lever i.

Men faktisk er det tvert om. Det er krigshisserne som er urealistiske og styrt av følelser. Gang på gang viser det seg at de verken kan gjøre rimelige realpolitiske bedømminger, eller er i stand til å lære av historiske erfaringer. USA's planer om å bombe Syria er et eksempel av mange.

Etter en konflikt som har kostet 100.000 mennesker livet, drevet millioner på flukt og brutt med de fleste paragrafer i Geneve-konvensjonen reagerer Obama-administrasjonen nå på anvendelsen av kjemiske våpen. Det er selvsagt en forferdelig forbrytelse - men å bombe, kidnappe, voldta, lemleste og på andre måter drepe sivile er også i strid med internasjonal lov. At USA først nå reagerer handler ikke om rasjonalisme og realisme, men om prestisje. For ett år siden dro Obama en 'rød linje' ved nettopp dette menneskerettighetsbruddet, og nå vil man reagere for å bevare sin ære. Planen om å bombe Syria blir dermed et slags æresdrap.

Få av de som besitter kunnskap tror imidlertid at innsatsen kommer til å ha noen større effekt; faktum er at mange advarer mot at konsekvensene snarere blir negative. At angrepet snarere skulle slå ut regjeringens evne til å utføre kjemiske angrep, hvilket utenriksminister John Kerry hevdet overfor Senatet, er usannsynlig. Det skulle kreve et omfattende angrep som administrasjonen er uvillige til, eller en presisjon som ganske enkelt ikke er tilgjengelig.

Muligens skulle et slikt angrep avskrekke regimet fra å bruke lignende våpen igjen - forutsatt at angrepet ikke i en betydelig grad har svekket dens evne. Hva et regime som har vist en slik brutalitet når den er militært overlegen skulle kunne utrette i en desperat situasjon er skremmende bare å tenke på. Og med tanke på den radikaliseringen av de stridende gruppene som har skjedd de siste to årene striden har pågått, hvilket er USA's plan om angrepet faktisk bidrar til regimets fall?

Trolig leder et angrep til at konflikten trappes opp og posisjonene låses. USA's mulighet til å opptre som fredsmegler minsker. Dessuten kommer familiefedre til å bli drept, likesom sivile i form av kvinner og barn.

Det er den realistiske bedømmingen av innsatsen: mer død, mer brutal vold og en lengre vei til fred.

USA's fullskala krig i Irak og Afghanistan handlet om en begrenset krigsinnsats som siden eskalerte. Vold er nemlig en kraft som mennesket ikke kan kontrollere. Verken sin egen voldsanvendelse, eller konsekvensene av dem.

Det er den urealistiske bedømmingen av vold.

Obama stiller verdenssamfunnet inn for et falskt valg mellom to onde alternativer: passivitet eller bomber. Ikke noe av dette vil skape fred. Samtidig unnviker han - igjen av årsaker som har med prestisje å gjøre - et bilateralt møte med Putin. Dermed stenger han den eneste mulige veien for virkelig å løse konflikten: en forenet russisk-amerikansk anstrengelse for å få samtlige grupper til forhandlingsbordet.

Foto: Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Ingen kommentarer: