søndag, september 28, 2014

Hellighet og ærbødighet, del 2

Det mest utfordrende sted å leve som en kristen er ikke der hvor mennesker ser oss, men der hvor kun Gud ser oss.

Da kan vi ikke spille noen roller. Da prøves ektheten i troen vår. Hva består den egentlig av? Hvilken relasjon har jeg egentlig med Gud?

Når den siste lampen er slukket i kirken. Når jeg ikke lenger deler i fellesskap med andre kristne, men er for meg selv - det er da det viser seg om det jeg bekjenner i det offentlige rom - gjennom taler, undervisning, bønn, samtale - er ekte eller bare noe tilgjort. Ingenting kan skjules for Gud, selv om det kan skjules når jeg er sammen med andre. 

I den bibelleseplanen som vi følger daglig, vi som er medlemmer av Den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, leser vi for tiden blant annet 2.Korinterbrev. I går var vi kommet til avslutningen av kapitel 10. Det passet i grunnen veldig godt med tanke på det tema som jeg nå skriver om. I vers 18 heter det:

'Det er ikke den som selv gir seg anbefaling, som består prøven, men den som Herren anbefaler'.

Gud lar seg ikke imponere av hva slags titler vi smykker oss med, eller andre gir oss.  Hva hjelper det om det vi holder på  med ikke er noe Gud stiller seg bak? Hvis ikke Han sanksjonerer det? Da hjelper det lite om det vokser og blir stort. Gud er sørgelig lite opptatt av det som mennesker skryter av!

Jesus sier det slik:

'Det som mennesker setter høyt, er avskyelig i Guds øyne'. (Luk 16,15b)

Vi skal altså ikke strebe etter posisjoner eller det som er gjevt, høyt og stort. Her er hva vi skal jage etter:

'Streb etter ... helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren'. (Hebr 12,14)

Hellighet er ikke noe vagt, usynlig.
Hellighet er synlig og konkret.
Du finner den igjen i mennesker som Den Hellige Ånd har fått prege.

(fortsettes) 

Ingen kommentarer: