torsdag, mai 14, 2015

Det finnes en himmelfartsglede

For noen år siden ble en teolog spurt om hvilken betydning Kristi himmelfartsdag har i den kristne tro. Vedkommende, som senere har tatt en doktorgrad i teologi, kunne ikke gi noe svar.

Denne personen, som jeg ikke skal røpe navnet på, er ikke alene om sitt manglende syn på denne dagens store betydning. Kristi himmelfartsdag er den glemte dagen i kirkeåret.

Men egentlig er den av uvurderlig betydning, for den kroner jo den strålende påsken! Dette er dagen da Kristus setter seg ved Faderens høyre hånd i det høye, som Allherskeren. Fra denne plassen er Han nå også den himmelske forbederen: '... Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss'. (Rom 8,34)  Det er på grunn av at Jesus har satt seg på æresplassen ved Guds side at Faderen sender Den Hellige Ånd på pinsefestens dag:

'Denne Jesus reiste Gud opp, og vi er alle vitner om det. Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører...' (Apg 2,32-33)

Og apostelen Peter gir også enda en grunn for himmelfarten: 'For David for ikke opp til himmelen, men han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for mine føtter! Så skal hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet'. (v.34-36)

Her ser vi Allherskeren i all sin prakt og glans sittende på tronen til Gud får lagt alle Guds fiender til skammel for Jesu føtter. Kristus er mer enn Frelseren, Han er også Herren. Og for denne Herre skal en dag alle bøye kne.

I den vakre Kristushymnen i Fil 2, som sannsynligvis er en av de aller første kristne salmene brukt i gudstjenesten i urkirken, heter det:

'for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under  jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (v.10-11)

Dette gir ekstra mening og håp i vår tid, hvor Kristus har så mange fiender og hvor Hans menighet blir forfulgt. Salme 2 gir oss et glimt av dette antikristelige opprøret: 'Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!'

Responsen på dette antikristelige opprøret fra Tronsalen er dette: 'Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem: Det er jo jeg, som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg'. (v.2-3 og 4-6)

Det kommer en dag da Han som for opp skal stige ned igjen og sette sine føtter på Oljeberget i Jerusalem, og fremstå som Kongen. Det heter i den samme salmen: 'Og nå, dere konger! Gå viselig fram! La dere advare, dere herskere på jorden! Tjen Herren med frykt, og juble med beven! Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede bli opptent. Salige er alle som tar sin tilflukt til ham'. (v.10-12)

Jordens konger og denne verdens herskere har ikke det siste ordet. Det har Sønnen, Han som sitter på æresplassen ved Guds høyre hånd. Det gir håp. Det gir trøst. Det gir styrke.

Vi synger med Edin Løvås i hans vakre himmelfartssalme:

'På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren. Amen!'

Ingen kommentarer: