onsdag, desember 09, 2015

De 40 dagene før jul: Dag 24

Jeg ble visst ikke ferdig med julesalmene. Nei, hvordan er det mulig, egentlig. Hvilken fantastisk skatt vi har i dem - i rak motsetning til det mekaniske klirr fra bakgrunnsstøyen fra kjøpesentrenes julesanger.

Julesalmene er fulle av sjel. De er født ut fra en lengsel om å forsøke å sette ord på det som er umulig å fatte: Inkarnasjonen. At Gud blir menneske.

Intet mindre enn det.

'Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet'. (Joh 1,14)

En av de aller vakreste julesalmene, og som jeg synger stort sett hver dag nå, er Brorsons 'Mitt hjerte alltid vanker', skrevet i 1732 over teksten fra Luk 2,12:

'Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe'. 

Salmen ble første gang trygt i 1732 i et hefte 'Nogle Jule-Psalmer'.

Ikke bare er teksten god, men den er også nærmest en trosbekjennelse, et gedigent bibelstudium av selve Julemysteriet. Hans Adolph Brorson formidler blant annet at 'troens gledes stund' er dette 'At du er født her inne I hjertets dype grunn'. Om Barnet bare blir liggende i krybben, og vi ser på, så får det jo ingen betydning for oss, annet enn at scenen er blendende vakker. Barnet må tas imot og vi må bli gjenfødt. Først da, og da alene, blir Barnet til Frelseren.



1.
Mitt hjerte alltid vanker
I Jesu føderum,
Der samles mine tanker
Som i sin hovedsum,
Der er min lengsel hjemme,
Der har min tro sin skatt,
Jeg kan dig aldri glemme,
Velsignet Julenatt!
2.
Den mørke Stall skal være
Mitt hjertes frydeslott,
Der kan jeg daglig lære,
Å glemme verdens spott.
Der kan med takk jeg finne,
Hvori min ros består,
Når Jesu krybbes minne
Mig rett til hjertet går.
3.
Men under uten like,
Hvor kan jeg vel forstå,
At Gud av himmerike
I stallen ligge må!
At himlens fryd og ære,
Det levende Guds ord,
Skal så foraktet være
På denne arme Jord!
4.
Hvi skulle herresale
Ei smykket for dig stå?
Du hadde å befale
Alt hvad du pekte på.
Hvi lot du dig ei svøpe
I lyset som et bånd,
Og jordens konger løpe
å kysse på din hånd?
5.
Hvi lot du ei utspenne
En Himmel til ditt telt,
Og stjernefakler brenne,
O store himmelhelt?
Hvi lot du frem ei trede
En mektig englevakt,
Som dig i dyre klæde
Saa prektig burde lagt?
6.
En spurv har dog sitt rede
Og sikre hvilebo,
En svale må ei bede
Om nattely og ro,
En løve vet sin hule
hvor den kan hvile få,
- Skal da min Gud sig skjule
I andres stall og strå?
7.
Akk kom, jeg opp vil lukke
Mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
Du har den selv jo kjøpt,
Så skal du blive trolig
Her i mitt hjerte svøpt.
8.
Jeg gjerne palmegrene
Vil om din krybbe strø,
For dig, for dig alene
Jeg leve vil og dø.
Kom la min sjel dog finne
Sin rette gledes stund,
At du er født her inne
I hjertets dype grunn!                                                                        

Ingen kommentarer: