45 år siden faren min døde

Dette er et av de aller viktigste fotografiene jeg eier. Kvaliteten er så som så, men for meg er det viktig. Det er et bilde av faren min, Aksel Olav Hansen, eller Olaf, som de fleste kalte ham. For meg var han bare far, det vil si: den beste faren, av alle! Den lille lyshårede gutten på bildet er meg. Bildet er tatt på min første skoledag under glassepletreet i hagen vår, omkranset av masse løvetann.

I dag er det 45 år siden faren min døde. Den dagen står i mitt minne som den svarteste dagen i mitt liv. Fremdeles bærer jeg på vemodet og savnet. For - som jeg har fortalt her på bloggen før - hadde jeg en veldig god far.

28. desember er det faktisk 110 år siden han ble født. I Oslo. I fattige og enkle kår. Hans far dro til Amerika. Hans mor tjente til livets brød som bryggerivasker. Hun strødde på den bittelille lønna med å vaske klær for andre i iskaldt vann i Akerselva. Leif Juster vokste opp rett i nabolaget. Far og han kjente hverandre.

Faren min ble skomaker. Ved Salomon skofabrikk i Oslo. Jeg har bevart en skomakerlest i jern, som han har brukt. Senere arbeider ved Mustad fiskekrokfabrikk i Gjøvik. Spesialarbeider het det visst. Han galvaniserte fiskekroker. Og arbeider ble han hele livet. Hans røtter i norsk arbeiderbevegelse fornektet han aldri.

Mor dro til Oslo under krigen. Det var her hun skulle treffe sin store kjærlighet i livet. Mor var hushjelp og avisbud på Grünerløkka, hvor far bodde. Far slo følge med mor når hun gikk avisruta si. Slik oppstod forholdet dem i mellom. Far var 15 år eldre enn mor. Det ble aldri noe problem.

Det ingen visste var at både mor og far var involvert i Motstandsbevegelsen, og leverte hemmelige meldinger til motstandskjempere som bodde i området. Det kunne ha kostet dem livet. Gestapo var nådeløse mot slike. Heldigvis ble de aldri oppdaget. De giftet seg hos sorenskriveren i 1944.

Jeg var ikke store karen før jeg grep handa til far min og marsjere i takt til Internasjonalen mens røde faner smalt i maivinden. Det var stort med is og gratis kino på Folkets hus. Det var en helt spesiell atmosfære på selve arbeiderdagen i Hunndalen hvor jeg vokste opp.

Snill, omsorgsfull, kunnskapsrik med stor tilstedeværelse - slik husker jeg far. Det er hardt å miste sin far når du bare er 13 år.

Men det er så mye jeg skulle ha delt med far. Av alt som har skjedd siden han gikk bort. Av sorger og gleder. Av høydepunktene i livet. Som da jeg giftet meg, og da jeg ble far og da datteren min giftet seg. Alt dette skulle han ha vært med på! Han ville vært så glad i dem alle og stolt av dem. Det tok noen år før jeg klarte å komme tilbake til gravlunden hvor han hviler. Jeg orket ikke. Ikke før etter en spesiell opplevelse i Tyskland, som jeg ikke skal dele innholdet av her; men jeg kan si så mye at jeg så fars grav i et syn med vakre blomster rundt. Etter denne spesielle opplevelsen dro jeg rett til gravlunden når jeg kom hjem fra Tyskland. Det ble en sterk opplevelse da jeg endelig kunne sette ord på sorgen og få gråte ved fars grav.

Når far ble syk orket han ikke å gå i 1.mai toget lenger. Da skulle han heller ikke stå langs ruta for å se på. Det ble for vanskelig. Hele livet var han politisk engasjert og aktiv. Medlemskapet i Arbeiderpartiet og Fagbevegelsen beholdt han livet ut. Det var hjertet som førte til at han kom på sykehuset. Der oppdaget de at han hadde kreft og det skulle være kreftsykdommen som satte punktum for hans levde liv her på jorden. Jeg er veldig glad for at sognepresten i Hunndalen den gangen, Rasmus Aurdal, kunne fortelle meg noen år etter at far var død, at far hadde spurt etter han på dødsleiet og overgitt sitt liv i Herrens hender. Der i sykesengen fikk han del i Herrens hellige måltid. Det gir en veldig trøst. Vi skal sees igjen om litt.

I den sykdomsperioden jeg opplever nå kjenner jeg at jeg er veldig sårbar, så jeg skal ikke utlevere så mye mer enn dette. Denne dagen kjenner jeg på stor takknemlighet og stort vemod. Bedre far kunne jeg aldri fått.