lørdag, august 19, 2017

Om å leve saligprisningene, del 7

Spaltet som vi er i vår lojalitet og besmittet av synd, hvem av oss kan si at våre hjerter er rene? Men i den sjette saligprisningen insisterer Jesus på at det er de rene av hjertet som skal se Gud. (Matt 5,8)

Av Rebekah Domer

Jeg kjemper med dette skriftavsnittet fordi jeg kjenner meg selv og vet at jeg er en synder. Vi har alle falt. Så hvordan kan noen av oss nå himmelen eller se Gud?

Svaret tror jeg finnes i Jesu ord: "Sannelig jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." (Matt 18,3-4)

Med mindre vi vender om og ydmyker oss. Med andre ord: vi må forvandles gjennom omvendelse. Vi kan ikke komme inn i Guds rike med mindre vi er meislet, hugget, endret.

Denne forvandlingen synes å være et skremmende prosjekt, spesielt om vi har falt djupt. Men Gud sender budbringere - i hvert fall forsøker Han. Hvis vi ikke avviser dem, kan de vise oss veien.

----

"Ultralyden viser at noe er unormalt. Fosteret du bærer på er ikke levedyktig, er jeg redd. Jeg anbefaler at vi fjerner det med det samme."

Rosalie Gambino kjente at hun ble svimmel. Hun hadde blitt innkalt til en privat konsultasjon hos sin gynekolog. Det kunne ikke være sant det legen sa. Nei! Han måtte ta feil.

Rosalie er en kvinne jeg møtte gjennom en felles venn i fjor. Hun hadde bedt om et barn i mange år. Hennes første graviditet endte i en livstruende abort, og hun ble fortalt at det ikke var trygt for henne å bære frem barn. Faktisk sa legene til henne at det var høyrisiko-sport for henne å bli gravid igjen. Kroppen hennes var ikke sterk nok.

Rosalie satte igang prosessen med å adoptere et barn. Hun så etter alle mulige løsninger. Letingen hennes førte henne til Ukraina, hvor hun fant ikke bare ei, men tre jenter som alle var i desperat behov for et hjem. Hun adopterte en jente hvert år i tre følgende årene, og reiste mange mil for hver adopsjon.

I det hun gikk gjennom en rutinemessig blodprøvetaking i forkant av den tredje adopsjonen ble det slått fast at hun var gravid. Hun var skeptisk, og søkte råd hos en annen lege. Hun kunne nesten ikke tro det var sant da graviditeten ble bekreftet. Hennes lengsel etter å bli mor ble endelig en realitet.

Hun ble derfor helt satt ut når gynekologen foreslo abort. Det var ikke noe alternativ for Rosalie. Hun bar barnets mor og ville bære barnet fram. Tross alt, var ikke det å være mor?

Videre screening avdekket at banet hadde Downs syndrom og livstruende avvikelser fra normalen i alle vitale organer. Situasjonen virket helt håpløs. Igjen søkte Rosalie en annen lege for å få hans vurdering, Også denne legen foreslo abort. Graviditeten var høyrisiko, og barnet ville bare leve en dag, om man var heldig.

"Hvis det er tilfelle, så er jo det en dag i hans liv, og du har ingen rett til å ha fra ham livet", var Rosalie's svar. "Hvorvidt livet er levedyktig, han er min sønn!"

Rosalie's eksmann var langt fra støttende. Han var enig med legene som gikk for abort. Han var rasende når han forstod at hun ville beholde barnet. "Du er i ferd med å føde et misfoster," anklaget henne.

Det ble lagt opp til et strengt sengeleie for Rosalie, mens eksmannen stadig forsøkte å overtale henne, men hun holdt hva hun hadde lovet seg selv. Hun var en hengitt katolikk, og hun ba med stor over for sin sønn.

Når hun hadde nådd 35 svangerskapsuke var hun igjennom en undersøkelse og legene kunne da fortelle henne at barnet var i stor nød. Fødselen ble satt igang og klokken 1600 den 21. august 2008, gjorde John Ashton Prendergast sin entre. Han veide tre og et halvt kilo. Rosalie valgte å kalle ham John for sin hebraiske betydning: Gud har vært nådig og vist oss favør.

Etter at barnet var født kunne hjertespesialistene fortelle at barnet hadde en fullstendig atrioventrikulær kanaldefekt - i hovedsak hadde han et ett-kammer hjerte uten ventiler. Men han levde.

Livreddende kirurgi ved en alder av fem måneder korrigerte hjertefeilen til John. Men Rosalie har ment at John har vært perfekt hele tiden! Hun synes det er et privilegium å se livet gjennom øynene til en slik ren ånd. John, lik andre som bærer merkene til en som er fysisk sønderknust, elsker helt naturlig. Hans sjel er ikke delt opp av konkurrerende begjær som er egoistiske i sin natur, som Cameron Lee beskriver i boken: 'Unexpected Blessings'. John elsker ganske enkelt.


"Jeg trenger aldri å bekymre meg om at han vil leve et utsvevende liv eller bli avhengig av rusmidler," reflekterer Rosalie. "Han er et evig barn. Han har en fantastisk sans for humor og fører folk sammen. Når jeg er fornærmet eller opprørt, gir han meg de beste klemmene og kyssene som finnes. Og hvis jeg noen gang - Gud forby - gråter, holder John den lille hånden sin ut og kommanderer: Stopp! I kirken viser han en avansert åndelighet. Jeg føler hans sjel er mer utviklet enn resten av oss. Jeg tror disse barna har tatt på seg et oppdrag fra Gud, for å lære folk hvordan de skal håndtere motgang og hvordan leve et fylt av glede og mening.

Rosalie ser barn med funksjonshemninger som en gave, men mange i vårt samfunn gjør det ikke. Herskende samfunnsmessige synspunkter, formet av media og underholdningsindustrien, merker slike mennesker som feilvare. Men sett gjennom linsen til Jesu ord i denne saligprisningen, lurer jeg på om disse virkelig kan være de rene i hjertet som Jesus snakker om.

Thomas en Kempis beskriver John og de mange som han når han sier: "Renhet og enkelhet er de to vingene som mennesket svever over jorden med og all midlertidig natur. Enkelhet er i intensjonen, renhet i kjærligheten; Enkelhet vender seg til Gud; Renhet forener med og nyter ham. "

I et samfunn som ofte dømmer en persons verdier ved materielle tiltak, utfordrer barn som John oss til å revurdere verdien av menneskelivet fra Guds perspektiv. Til slutt, hva er det som utgjør livskvalitet og renhet i hjertet? Eberhard Arnold oppsummerte det: «Salige er de som har hjerte ... som elsker, som bygger opp enhet overalt. ... De tenker ikke på seg selv, for hele deres hjerte er vendt mot andre.» Må man være en Hollywood kjendis eller Harvard student for å innse dette?

(fortsetter)

fredag, august 18, 2017

Wigglesworth om helbredelse

Den legendariske helbredelsesevangelisten Smith Wigglesworth (bildet), fikk en dag spørsmål om han kunne anbefale en god bok om helbredelse.

Han brukte ingen tid på å tenke seg om før han svarte:

"Hva er galt med Matteus, Markus, Lukas og Johannes? Det er det beste som finnes om helbredelse. De er fulle av tilfeller som viser Jesu vidunderlige kraft. De vil aldri slå feil i det å få Guds gjerninger til å skje, dersom folk bare vil tro på dem."

Medfølelse var en viktig motivering når Wigglesworth ba for syke:

"Han gråt ofte når han fikk se og høre om de desperate livssituasjoner til mange av de som ba ham om forbønn. Noen ganger var hans gråt så intens og inderlig at en hel forsamling endte opp med å gråte sammen med ham. Det fortelles gjentatte ganger i evangeliene om Jesu medfølelse. Fordi Wigglesworth var full av Kristi Ånd, kunne han også tjene i den samme Ånd."

En annen motivering for Wigglesworth når det gjaldt helbredelse var at Wigglesworth var opptatt av Guds ære. Han var alltid påpasselig med å gi Guds nåde og kraft æren for ethvert frelsesunder, hver helbredelse eller befrielse.

Begge historiene er hentet fra George Stormint: "Wigglesworth . en mann som vandret med Gud."

Dette synes jeg er vanskelig

I dag skal jeg skrive om noe jeg synes er vanskelig. Jeg håper du synes det er greit at jeg presenterer en problemstilling, uten at jeg kommer med noe svar eller konklusjon.

Leser vi evangeliene skal vi ikke lese lenge før vi møter mennesker som er syke, og som blir helbredet av Jesus. Det finnes mange slike beretninger. For å være ærlig synes jeg de ofte er vanskelige å forholde seg til. Ikke vanskelige i den forstand at det er problematisk at Jesus helbreder syke, eller at syke blir helbredet når de er i nærheten av Jesus. Det hører liksom sammen. Jeg blir rørt av å se hvordan Jesus møter de som er syke.

Men det jeg synes er problematisk med disse beretningene er at vi ser så sjeldent noe lignende skje i våre sammenhenger i dag, enda Guds ord slår fast at "Jesus Kristus er i går og i dag den samme,ja, til evig tid." (Hebr 13,8)

Joda, jeg kjenner godt til forklaringene vi gir i aller beste mening. Jeg lengter etter å se at flere syke får oppleve å bli helbredet - i dag.

Men jeg kan samtidig si at jeg er lei av skrikingen, den ekstatiske stemningen, manipuleringen, i noen av dagens såkalte 'helbredelsesmøter'. Jeg er lei dyttingen, kravene til positiv bekjennelse, kravene om å skulle tro nok.

Jeg har vært vitne til at Gud har grepet inn i manges liv i det siste. Flere enn noen gang. Noen vitner om at alvorlig sykdom er blitt legt. Det har skjedd så stillferdig. Gud har stadfestet sitt ord med tegn og under. Oftest har det skjedd når jeg selv har vært som svakest og mest dårlig.

Jeg ber til Gud om at Han må vise oss den beste måten vi kan formidle helbredelse til hele mennesket - ånd, sjel og kropp. Jesus sa vitterlig: "Gå og forkynn: 'Himmelriket er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut de onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave." (Matt 10,7-8)

Fjerner vi helbredelsesundrene fra evangeliene blir det ikke mye igjen. Kan vi leve med at vi ser så lite av det apostlene så av tegn og under?

torsdag, august 17, 2017

Tittelhysteriet i kristne sammenhenger

Den anerkjente tidsskriftredaktøren og forfatteren, Lee Grady (bildet) tar nå et oppgjør med tittelhysteriet i deler av den pinsekarismatiske delen av kristenheten for tiden.

For en tid siden, skriver Lee Grady, ville man gjerne titteleres "biskop", og enkelte ble til og med vigslet med "ring, skrud og morsomme hatter", skriver Lee. Nå holder ikke det lenger. Nå er det "apostel" som gjelder. Både på visitkortet og brukt når man enten presenterer seg selv eller aller helst blir presentert av andre.

Og det er ikke bare i den engelsktalende verden at det er slik. Vi finner norske varianter også. For ikke så lenge siden så jeg en norsk predikant forhåndsannonserte møter i et land i Afrika. Han hadde plutselig fått en doktortittel. Det er selvsagt bare bløff. Vedkommende, som også kaller seg både apostel og profet, har ingen akademisk utdannelse.

Lee Grady forteller at han nylig var på Island. På konferansen der deltok det et par afrikanere. Før møtet gikk han ned for å hilse på de. De ble helt satt ut. De hadde aldri møtt en predikant før som hadde hilst på noen før møtet. Lee Gardy insisterte også på å bli kalt "Lee", og det gjorde sterkt inntrykk på de to. Hadde han ingen tittel? De var vant med at predikanter hadde en tittel som de måtte forholde seg til. De var sjokkerte.

Grady forteller om apostler som er så selvhøytidelige at de ikke kan bli salvet av Gud om man ikke tiltaler dem med rett tittel.

Men han forteller også om møtet med forfulgte kristne i Kina, som absolutt anerkjenner apostel-embetet, som er gitt til Kristi kropp, men som heller vil bli tiltalt med "bror" eller "søster".

"Det avgjorde saken for meg," sier Lee Grady.

Disiplene til Jesus var opptatt av bordplasseringer og æresbevisninger. Jesus sa til dem:

"Den som opphøyer seg selv skal fornedres, og den som fornedrer seg selv skal opphøyes." (Matt 23,12)

Og Han snakket om de minste, om å bli som barn.

Jeg tror Herren både har gitt oss apostler og profeter, men jeg tror ikke på dem som kaller seg det selv. De passer jeg meg for.

I 1600-tallets døperbevegelse kalte man gjerne en forkynner for "Ordets tjener". Det har jeg mer sans for.

Du kan lese Lee Grady's artikkel i svensk oversettelse her:

http://www.dagen.se/kronikor/gor-upp-med-titelsjukan-1.1010718#cxrecs_s

500 kristne fra Iran har flyktet til Tyrkia på grunn av forfølgelse

Iranske myndigheter driver heksejakt på kristne i et forsøk på å få stanset den kolossale veksten i antall muslimer som nå blir kristne i landet. De tøffe tiltakene iranske myndigheter setter inn i forfølgelsen, fører nå til at mange kristne ser seg nødt til å flykte fra Iran.

Omlag 500 kristne konvertitter fra Iran har søkt tilflukt i Tyrkia, hvor de har større muligheter til å få levd ut sin tro i praksis.

Det er den kristne nettavisen Premier som skriver dette 15.august i år.

Det kurdiske nyhetsbyrået Rudaw publiserte nylig en video fra Van i Tyrkia - Van ligger tett opptil den iranske grensen - som viser kurdere som er kommet til tro på Jesus i Iran. Ingen av dem vil stå frem på videoen med sitt ansikt eller sitt navn, av frykt for iranske myndigheter. De kan fortelle at de har forsøkt å praktisere sin tro i all hemmelighet i Iran, men at det er umulig. Faren for å bli tatt er overhengende, og det betyr bøter og fengsel.

Hundrevis av kurdiske ungdommer i Iran har kommet til tro på Jesus den siste tiden. De har alle muslimsk bakgrunn.

En dag skal tåken lette

Her om dagen fikk jeg nok en melding fra Peter Hoover i Australia. Jeg synes det han skriver om er så viktig for oss alle at jeg har valgt å oversette det til norsk:

En tåkete morgen på de store slettene i det østlige Montana, USA. Ingen tvil om at det var denne typen vær som hilste Annie Barker velkommen den minnerike morgenen for over hundre år siden. 

Var Annie Barker en kjent person? Absolutt ikke! Hun var født nær landsbyen Leon i New York rundt år 1844, viet hun fra ung alder livet til Herren og tjente som lærer. Så, etter at hun ble gift, fulgte hun sin unge ektemann for å skaffe seg land på de store og stort sett ubebodde østlige slettene i Montana.

Hva tenkte Annie på og hva gjorde hun?

Vi vet veldig lite om Annie Herbert Baker's liv, men en ting er mange kjent med: En tåkete morgen, mens hun uten tvil tenkte på livets pågående mysterium, tenkte hun også på hva fremtiden ville bringe, sammen med utfordringene i de menneskelige relasjonene, og et dikt begynte å formes. 

Senere skulle den kjente kristne sanglederen, Ira D. Sankey, lese diktet og satte musikk til det. Han sang det først i Manchester, England, på en spesielt tåkete dag. Sangen ble umiddelbart en favoritt blant kristne over hele verden, og også min.

Spesielt i de siste årene, hvor jeg har hatt en rekke medisinske utfordringer, har jeg ofte våknet om morgenen med spørsmål: Hvor lenge skal dette vare? Hvor vil dette ta meg?

Det enkleste ville jo være å få dø og så møte Herren. Det ville være strålende. Men selvfølgelig vil Herren åpenbart at jeg skal bli her, så begrenset som alt er blitt, for sin herlighets skyld og for Hans fred. 

Idet jeg har tenkt på disse tingene, og setter min lit til min himmelske Fars omsorg, har jeg ofte vendt tilbake til Annie Baker's sang. Nei, vi forstår ikke fremtiden. Mange ganger forstår vi ikke engang hverandre som vi skule. Men pris Herren, en dag vil alt bli klart!

Hvis vi holder ut i tålmodighet og stoler på Gud vil tåken en dag rulles bort. 

Idet jeg tenkte på denne sangen kom jeg for to uker siden opp med et dristig forslag. Jeg ønsket at jeg kunne synge denne sangen sammen med en større menighet som kjenner den godt. Hvem jeg kom til å tenke på? Jo, mine umiddelbare tanker gikk til Shippensburg Christian Fellowship i Franklin County, Pennsylvania, hvor vi tilbrakte flere år på 1990-tallet (ikke etter hverandre), Jeg skrev til dem og lurte på om de kunne lage en innspilling av denne sangen og dele den med meg. Så skjedde det fantastiske: Morgenen den følgende Herrens dag, som ble ledet av John D. Martin, sang de ikke bare denne sangen, men 18 tilsammen i en gudstjeneste, og delte dem alle sammen med oss her i Australia. Hvilken fantastisk gave! Hvilken glede, blandet med takknemlighetens tårer og lovprisning, for alt dette brakte oss.

Her er sangen:

When the Mists have Rolled Away

When the mists have rolled in splendour
From the beauty of the hills,
And the sunlight falls in gladness
On the rivers and the rills,
We recall our Father's promise
In the rainbow of the spray:
We shall know each other better
When the mists have rolled away.

Refrain:

We shall know, as we are known,
Never more to walk alone,
In the dawning of the morning
Of that bright and happy day,
We shall know each other better,
When the mists have rolled away.

Oft we tread the path before us
With a weary, hardened heart.
Oft we toil amid the shadows,
And our fields are far apart.
But the Saviour's "Come, ye blessèd"
All our labour will repay
When we gather in the morning
Where the mists have rolled away.

We shall come with joy and gladness,
We shall gather round the throne.
Face to face with those that love us
We shall know as we are known.
And the song of our redemption
Shall resound through endless day
When the shadows have departed
And the mists have rolled away.

onsdag, august 16, 2017

Kan du be sammen med meg denne uken?

I dag er det vanskelig å konsentrere seg. Tankene mine og bønnene mine er et annet sted. I en rettssal i Oslo vil skjebnen til en kristen iransk familie besegles denne uken. Saken starter i dag.

Jeg kjenner dem som en fin kristen familie. Godt familiesamhold. Det er mor og far og to døtre. Jeg velger ikke å bruke deres navn av ulike årsaker. Deres tro på Herren Jesus er klippefast. De har bodd her i Norge i 10 år. Pliktoppfyllende, arbeidssomme mennesker. Alltid positive.

De har utvilsomt store beskyttelsesbehov. Sendes de tilbake til Iran venter utvilsomt fengsel. Vi kjenner godt til hvordan iranske myndigheter behandler kristne.

Vil du stå sammen med meg i bønn for denne lille familien denne uken? Be for dommeren, advokaten, vitnene og for denne kristne familien. Da hadde jeg blitt veldig glad. Om noen fortjener å bli værende i Norge og få en trygg fremtid så er det akkurat denne familien.

Reis deg hver gang

"Gjør alt som står i din makt for ikke å falle, for en sterk idrettsmann bør ikke falle. Men hvis du faller, reis deg da straks opp og fullfør løpet. Selv om du faller tusen ganger fordi Gud trekker sin nåde tilbake, reis deg da hver gang, og fortsett på samme måte til din dødsdag. For det står skrevet: 'Syv ganger kan den rettferdige falle' - det vil si uavbrutt, gjennom hele sitt liv - 'og reise seg opp igjen'. (Ord 24,36)

Så lenge du under tårer og bønn holder fast ved ditt kristne kall, vil du regnes blant dem som står oppreist, om du så faller igjen og igjen. Så lenge du forblir kristen, skal du ligne en modig stridsmann som stiller opp mot fiendens angrep. Og Gud vil rose deg, for selv om du er blitt truffet, nekter du å gi opp og flykte. Men om du forlater ditt kristne liv og flykter som en feig desertør, vil fienden angripe deg bakfra så du mister din frihet i fellesskapet med Gud."

- Johannes av Karpatos (600-tallet) levde på øya Karpatoa mellom Kreta og Rhodos, der han etter en tid som munk ble øyas biskop. Hentet fra Peter Halldorf: 'Kysse spor. Daglig lesning fra den tidlige kristne kirken. Luther forlag 2002, side 280)

tirsdag, august 15, 2017

Bønneseminar i Oslo

Lørdag 26. august kl.10.00-14.00 holder jeg et seminar om bønn i Fossum kirke (bildet) på Stovner i Oslo.

Strever du med å få bønnelivet ditt til å fungere? Vil du ha hjelp til å finne din egen bønnerytme? Hvordan leve et liv i Guds nærvær? Hvordan be i stressfylte hverdager med så mange krav til å lykkes? Dette bønneseminaret passer for alle, og spesielt de som ikke får til eller har tid til å be!

Det er Den norske kirkes menigheter i Groruddalen som står som arrangør av seminaret, som har tittelen: Vandring med hvilepuls.

Det hadde vært veldig koselig å få hilse på deg der!

Foto: Wikipedia.

En enkel livsstil i radikal etterfølgelse av Jesus

Peter Hoover, grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Fellowship i Australia har sendt noen bilder jeg tror vi glede noen av mine lesere. Jeg må innrømme at den enkle livsstilen og deres lengsel etter å leve i tråd med Bergprekenen tiltaler meg veldig:

Bildet viser John's Meetinghouse, omlag to kilometer fra hvor jeg vokste opp i Conestoga Valley i den sørlige delen av Ontario i Canada.

Neste bilde viser en mennonite-gutt som kultiverer jorda med seks hester en vår i Huron County, Gorrie District, Ontario. Akkurat slik jeg også ville ha gjort det på den alderen med hestene våre: Bell, Pearl, Bess, Bird og Mark.

Mange av dere vet at jeg vokste opp blant De ortodokse mennonitene i sørlige Ontario, Canada. Vi reiste rundt med åpne buggier dratt av hester, og med vogner, og gjorde alt arbeid ute på markene uten noe motorisert utstyr. Var dette bare et slit og trelldom for oss? Absolutt ikke.

Måten vi levde på var en stor glede, spesielt fordi vi bodde nært hverandre, jobbet med hverandre i et vennlig samarbeide, og hadde store muligheter til samhandling hele uken igjennom, og spesielt på søndager, på Herrens dag, hvor vi møttes enten i våre forsamlingslokaler eller på gårdene våre som var store nok til å huse store folkemengder for gudstjenester og måltider.

Å reise om sommeren, og spesielt på kveldene, var spesielt koselig. Enten å lytte til den faste skakatto klapringen av hesteskoene mot den hardtrampede veien, eller bli med i det store repertoaret av tyske og engelske salmer som vi kjente. En av salmene jeg lærte var skrevet av John Newton (1725-1807) i England, og den dag i dag berører den mitt hjerte:

Jesus Close By

How tedious and tasteless the hours, 
When Jesus no longer I see,
Sweet prospects, sweet birds and sweet flowers, 
Have all lost their sweetness for me!

The mid-summer sun shines but dim, 
The fields strive in vain to look gay,
But when I am happy within, 
December's as pleasant as May!

His name yields the richest perfume, 
And sweeter than music his voice,
His presence disperses my gloom, 
And makes all within me rejoice!

I should, were he always thus nigh, 
Have nothing to wish or to fear.
No mortal so happy as I, 
My summer would last all the year!

Content with beholding his face, 
My all to his pleasure resigned,
No changes of season or place, 
Would make any change in my mind!

While blest with a sense of his love, 
A palace a toy would appear,
And prisons would palaces prove, 
If Jesus would dwell with me there!

Dear Lord if indeed yours are mine, 
If you are my sun and my song,
Say why do I languish and pine? 
And why are my winters so long?

Oh drive these dark clouds from the sky! 
Your soul-cheering presence restore!
Or take me with you up on high, 
Where winter and clouds are no more!

To jenter tilhørende Orthodox Mennonite i Huron County, Ontario.

Iran: Pastorkone anklaget for "å ha handlet mot nasjonal sikkerhet"

Shamiram Isavi Khabizeh er kona til Victor Bet Tamraz, en iransk pastor som er dømt til 10 års fengsel. I juni i år ble hun bedt om å melde seg for retten for å få kjennskap til myndighetenes anklager mot henne. Hun er nå anklaget for å ha "deltatt i utenlandske seminarer" og "handlet mot den nasjonale sikkerheten i Iran."

Hennes advokat har nå bedt iranske myndigheter om å få utsatt saken, da han ikke har hatt mulighet til å sette seg inn i hennes sak. Iranske myndigheter har nå utsatt saken i tre uker, og kretsen rundt ekteparet ber nå om forbønn.

Om å leve saligprisningene, del 6

Enkelte undrer seg på om Jesus forstod kompleksitetene i det moderne samfunnet når Han uttalte den sjette saligprisningen: 'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.' Tross alt, skarene som fulgte Ham på Galileas høydedrag den dagen var bare landsens folk.

Så er vi, som lever i dag, med utfordringene som vår raske moderne livsstil medfører, ansvarlige overfor Jesu befaling? Forventer Han at vi skal være rene i et samfunn hvor jakten på selvtilfredsstillelse har tatt plassen for den norm Guds lov er, hvor pornografiske bilder er bare et lite dataklikk unna, selv for barn?

Av Rebekah Domer

Mine foreldre var djupt troende kristne, og jeg var heldig å vokse opp omgitt av folk som så deres kristne livsstil, inkludert kyskhetens. Når jeg nå er midtveis i livet, ser jeg nå Jesu ord om renhet i en større sammenheng. Etter å ha bodd i en rekke amerikanske stater så vel som i utlandet, og har hatt flere yrker og tjenester, er jeg ikke lenger så beskyttet som jeg en gang var.

I min ungdom bestemte jeg meg for å hengi meg til å tjene Gud. Jeg avla livslange løfter om å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet, og jeg har trofast forsøkt å leve etter disse. Men jeg har siden den gangen møtt på omstendigheter som er satt mitt løfte på prøve.

Jeg har alltid ønsket å gjøre Guds vilje og følge Hans bud. Men da en funksjonshemming stjal fra meg min fysiske kapasitet i en alder av 28 år, ble jeg kastet ut i en hard prøvelse. Sint og skamfull over Gud, ble jeg skamfull over hvem jeg var blitt, en som var sårbar og svak og avhengig.

Ved denne korsveien foreslo en venn at jeg skulle ta pause fra mine daglige rutiner. I ensomhet og fellesskap med Gud foreslo han at jeg skulle finne mer fred og helbredelse enn det jeg hadde kjent.

Etter å ha forlatt alle mine venner, familie og kjente omgivelser i mitt trossamfunn, tok jeg en jobb som laboratorietekniker på et sykehus i en indre bydel. Over natten ble jeg kastet inn i de tvetydige normene i det moderne verdslige samfunnet.

Til å begynne med forstod jeg ikke hvor påvirket jeg var blitt av perversitetene som omga meg daglig. Det vil si, inntil en skarp høst ettermiddag som er blitt etset inn i min bevissthet for alltid. Jeg var rastløs. Opphisset. Svakt bevisst om at en fordervelse var i ferd med å invadere min sjel. Jeg gikk opp og ned gatene, engstelig, søkende, for hva, visste jeg ikke.

I månedene etterat jeg dro hjemmefra, hadde jeg blitt en del av "de opplyste". I laboratoriet, hvor jeg utførte infertilitetsanalyser og reproduktive studier på løpende bånd, ble livets hemmeligheter avdekket for meg. Jeg ble kjent med de rå fakta og det seksualiserte språket som gjennomsyrer moderne medisin, på bekostningen av renheten min.

Den kalde luften bet den ettermiddagen, da jeg så en kvinne kom mot meg. Hun gikk raskt og besluttsomt. Hennes holdning var klar og tydelig, men likevel fredelig og med mild kjærlighet. Noe ved denne kvinnen appellerte til at jeg burde henvende meg til henne for å få hjelp, men jeg var tilbakeholdende, redd.

Vi passerte hverandre på fortauet, jeg slet med min indre konflikt, og hun i sine egne tanker. Det var i hvert fall slik jeg tenkte. Plutselig snur hun seg, plasserer sin hanskekledde hånd på skulderen min, og så meg rett inn i øynene: "Er de tårene på grunn av kulden, eller er det noe annet?"

Hun var en fremmed. Men, jeg fulgte en indre overbevisning, så henne rett inn i øynene og sa: "Det er noe annet. Jeg trenger hjelp."

"Kom med meg," instruerte hun og viste vei inn til et kloster.

Minutter senere satt jeg tvers over bordet for søster Agnes, med en dampende kopp kakao mellom hendene, og med en boks Kleenex plassert i beroligende avstand på bordet. Jeg øste ut min sjel, min fortvilelse og min forvirring. Hun lyttet stille, hennes blikk var fokusert.

Det brast for meg: "Jeg er utsatt for all slags form for skitt, forurensning og ødeleggelse, jeg føler meg ikke lenger ren."

"Snu deg og se på Jesus på korset," sa hun. "Han bar det alt sammen for deg."

Vi satt i stillheten mens jeg tenkte på hennes ord. Hennes seriøse utseende ransaket min sjel mens hun fortsatte, insisterende: "Hvis du lengter etter Guds renhet, Rebekah, må du flykte fra alt som truer den. Renhet krever selvlivets død. Du kan ikke underholde det onde. Renhet vil koste deg alt. Men den leder den inn i et djupt samfunn med vår Herre."

Saligprisningene insisterer på at vi er rene om vi skal se Gud. Men igjen oppstår spørsmålet: Forventer virkelig Jesus at vi skal være fokuserte i en verden så full av fristelser og forstyrrelser?

Det er kristne som mener at Jesus kom for å befri oss fra renhetslovene. Men Han understreket at Han kom ikke for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle den. (Matt 5,17) For å være sikker omfatter sann renhet langt mer å holde seg til en steng moral. For å være ren kan man ikke holde Gud i den ene hånda, og gripe etter verden med den andre. Som Jesus sa: "Du kan ikke tjene to herrer." (Matt 6,24)

Jeg har fortsatt å motta råd fra søster Agnes de siste ti årene, og jeg har lært at renhet ikke bare er et spørsmål om å si nei til seg selv. Du må gi Gud et ja. Å være ren i hjertet betyr ikke at vi er a-seksuelle. Det handler om å gi vår kjærlighet til andre.

Hvorfor insisterer Jesus på kyskhet, og hvorfor har folk gjennom tidene omfavnet den? Bror Sean Sammon sier at kyskhet er "et hjertes affære", der en person blir ledet inn i en djupere "forening med Gud og andre." Slike mennesker, sier bror Sean er djupt menneskelige og djupt åndelige. "Åndelighet," skriver han, "forstås bedre som en brennende energi eller lidenskap enn som en serie fromme øvelser. Vekst i det åndelige liv er, mer enn noe annet, en prosess med kreativ disiplinering av lidenskapen som strømmer gjennom deg og meg. "

"Hva gir oss motet til å gjennomføre denne oppgaven?" spør han. "Det faktum at vår sult og tørst etter Gud langt overskrider vår egoisme og grådighet."

I saligprisningene setter Jesus renhet i hjertet som vei til Gud. Han taler kraftig mot seksuell forurensning, og advarer oss om at bare et blikk i begjær er syndig. "Jeg er ikke en engel enda," kan du argumentere for å forsvare en vedvarende tendens til å synde. Men Jesu ord er udiskutable: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud."

Ingen av oss har en iboende renhet. Bedratt av synd, er selv de mest "hellige" blant oss de som sliter for å overvinne fristelsene. I sin bok "Freedom from Sinful Thoughts" påpeker J. Heinrich Arnold at tro på Gud er det eneste svaret på vår indre plage. Uansett hvor intens vår kamp mot ondskapen er, "så snart vi hører på den innerste lengsel etter hjertet som roper ut for Jesus, vil det onde i oss trekke seg tilbake. Hvis vi stoler på denne djupere vilje og ber, 'Ikke min vilje, men din vilje, Jesus. Din renhet er større enn min urenhet; Din gavmildhet vil overvinne min misunnelse; Din kjærlighet vil seire over mitt hat, "vil den gradvis falle helt ned."

Hvis vi sliter med å blokkere uønskede bilder og de grusomme fristelsene som angriper oss, er vi dømt til å mislykkes. Det er Jesus må vi søke; Jesus, manifestasjonen av Guds rene kjærlighet.

I en samtale med en av hans etterfølgere om renhet i hjertet, er den hellige Frans kjent for å ha rådet bror Leo til ikke å være opptatt av hans åndelige tilstand av renhet, men heller, holde sitt hjerte fokusert på Kristus. Absorbert i Jesus, ville Broder Leo ikke lenger være klar over seg selv, men ville være fri til å elske. Renhet er kanskje ikke så mye et spørsmål om fullkommenhet, men et spørsmål om hjertets tilbøyelighet.

 (fortsettes)

Billedtekst: Søster Agnes, som feiret sin 94 års dag i oktober 2016.

mandag, august 14, 2017

Iran setter av fire nye milliarder for videreutvikling av landets rakettprogram

Ifølge Norsk Telegrambyrå vedtok nasjonalforsamlingen i Iran i går å sette av mer enn fire milliarder dollar til videreutvikling av landets rakettprogram. Vedtaket er ifølge nasjonalforsamlingens president Ali Larijani et svar på at USA i sommer innførte nye sanksjoner mot Iran, noe Teheran anså som et brudd på atomavtalen landet inngikk med USA og de øvrige landene i FN's sikkerhetsråd i 2015.

Det er ingen tvil om at vedtaket i nasjonalforsamlingen i Iran i går øker spenningen mellom Iran og Israel, og at Israel hele tiden har hatt rett når det gjelder det uberegnelige prestestyret i Iran. Israel har all grunn til å frykte truslene som Iran har rettet mot landets eksistens.

600 kristne familier har vendt tilbake til Ninive-sletten

De vil hjem! Hittil har mer enn 600 kristne familier returnert til Ninive-sletten i Irak. Det er den syrisk-katolske erkebiskopen av Mosul som gledesfylt melder dette. Han er oppmuntret av det mot disse kristne viser, som nå vil gjenoppbygge sine hjem og re-starte sine forretninger og virksomheter. Mye hjelp trengs for at dette skal være mulig.

Og trygt er det ikke. Likevel vil mange tilbake til sitt hjemsted.

Erkebiskop Petros Mouche sier til The Tablet at frigjøringen av den vestlige delen av Ninive-sletten, inkludert Mosul, fra IS er "et håpets tegn for oss kristne". Han legger til: "Noen har funnet seg arbeid, andre har startet restauranter, forretninger. Det kreves mye mot for å starte helt fra begynnelsen igjen."

De syriske-katolikkene utgjorde i sin tid 60 prosent 150.000 kristne som ble tvunget til å flykte til Erbil fra Ninive-sletten og Mosul på grunn av terroren fra IS.

La oss fortsette å be for våre lidende trossøsken i Irak og Syria, og la oss be spesielt for de som nå har vendt tilbake til Ninive-sletten.

Billedtekst: En landsby på Ninive-sletten. Foto: Wikipedia.

John Bunyan om bønn

"Be ofte, for bønn er sjelens skjold, et offer til Gud og en svøpe for Satan."

"Når vi ber er det bedre å ha et hjerte uten ord enn å ha ord uten et hjerte."

"Bønn vil få et menneske til å holde seg borte fra synd, eller synd vil lokke et menneske til å holde seg borte fra bønn."

"Den som løper bort fra Gud om morgenen vil sjeldent finne Ham resten av dagen."

"De sannheter jeg kjenner best har jeg ervervet meg på mine knær. Jeg har aldri lært noe godt å kjenne, inntil det er brent inn i mitt hjerte gjennom bønn."

"Du kan gjøre mer enn å be etterat du har bedt, men du kan ikke mer enn å be inntil du har bedt."

"Bønn er en oppriktig, fornuftig, hjertes hengivelse som øser ut ens sjel til Gud, gjennom Kristus, i Åndens styrke og hjelp, for slike ting som Ånden har gitt løfte om."

Alle sitater John Bunyan (1628-1688), engelsk baptistpastor, forfatter. Kjent for boken Pilegrims vandring. Skrev rundt 60 bøker.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

søndag, august 13, 2017

Den herrnhutiske pinsen - et forunderlig Åndens pinsevær, del 1

Dette er en hel spesiell dag i kirkens historie og en arv å ivareta for alle som er kalt inn i forbønnens tjeneste verden over.

For 290 år siden på denne dagen 13. august 1727 - inntraff den såkalte 'herrnhutiske pinsen', et forunderlig Åndens pinsevær som skulle blåse liv i det som skulle bli den moderne bønnevekkelsen. Navnet Grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet) er for alltid knyttet til den bønnens ild som ble tent den gangen.

Og Herrnhuterne og Zinzendorf er kanskje mer aktuell enn noengang! Ikke minst for alle de som bærer på drømmer om at Gud reiser opp en sterk bønne- og misjonsbevegelse i Norge i en tid som denne! Jeg tror at Zinzendorf og herrnhuterne representerer en profetisk arv som vi må finne tilbake til. Jeg synes det er veldig spennende at denne bønne- og misjonsvekkelsen skjedde innenfor en luthersk sammenheng. Det er også vår norske arv, og vi trenger å se en enda sterkere forbrødring mellom bedende lutheranere og andre frikirkelige!

Det er blant Zinzendorf og vennene hans en forunderlig bønnevekkelse tar til som varer 24 timer syv dager i uken i over 100 år.

Nær to århundrer etter at Martin Luther hadde spikret opp sine 95 teser, så hadde protestantismen mistet noe av sin sjel. Institusjoner og dogmer, hadde i manges øyne kvalt det liv som fantes i Reformasjonen. Reaksjonen kom i form av en større betoning av den personlige fromheten. Slik oppstod pietismen. Av latin "pietas" = fromhet.

Med bakgrunn i denne fromheten vokste det frem en fromhetsbevegelse som ble hetende 'herrhutismen'. Grunnleggeren var den allerede nevne Nikolaus von Zinzendorf (1700-1760). En side av pietismen ble veldig viktig for ham, nemlig det kristne brorskapet. På slektsgodset Bertelsdorf nær Böhmen tok han imot flyktninger som var forfulgt for sin tros skyld. Her grunnla han en koloni som kalles Herrnhut (Herrens vakt eller váke), og her lykkes han med å forene ulike kristne trosretninger, og slik ble Brødreforsamlingen dannet. Kristi forsoning var viktig i deres forkynnelse.

Pietismen hadde sitt utgangspunkt hos den lutherske presten P.J Spencer, som bar på en djup lengsel og et håp om revitalisere kirken gjennom en 'fromhets-praksis', hvor han understreket betydningen av å lese Bibelen og av bønnen. Og hans lengsel var smittende. Pietismen spredte seg raskt og inspirerte protestanter over hele Europa - blant annet protestanter i Moravia og Böhmen, som i dag ligger i Den tsjekkiske republikk. Disse levde mer eller mindre under jorda på grunn av forfølgelse.

Det var den romersk-katolske kirke som slo ned på dissidentene, og mange ble tvunget til å flykte til protestantiske områder i nabolandet Tyskland. En gruppe familier flyktet til Sachsen, hvor de slo seg ned på et landområde hvis eier var en rik ung mann: grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf.

Født inn i den østerriske adelen og oppdratt av bestemoren, viste Zizendorf tidlig interesse for teologi og religiøst arbeid. Fordi han var gudesønn av P.J Spencer, ble han oppdratt i en sterk pietistisk tradisjon. Men som greve, ble det forventet av ham at han skulle følge i sin avdøde fars fotspor. Han gjorde som han ble bedt om og i oktober 1721 ble han kongens rettslige rådgiver i Dresden.

Etter mindre enn ett år ved hoffet, kjøpte han Berthelsdorf av sin bestemor, i håp om å danne en kristen kommunitet for undertrykte religiøse minoriteter. Nesten umiddelbart banket en mann ved navn Christian David fra Moravia på døra hans og ble den første leietakeren. Før desember kom det 10 moravianere, alle protestanter, og grunnla en bosetning på eiendommen til Zinzendorf. De kalte stedet 'Herrnhut' eller 'Herrens váke'.

(fortsettes)

Kristi lys

"Kristus er verdens lys, og der han savnes tar skyggene til."

Ordene tilhører Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize.

I en verden og i en tid som er så mørk som vår er dette virkelig gode nyheter. Alt er lys med Kristus. Hos Ham finnes det ikke noe mørke. Evangeliene forteller oss om dette lyset. Jeg synes det er så interessant å merke seg ordene hos Johannes: "... i ham var liv, og LIVET var menneskenes LYS." (Joh 1,4)

Og Johannes forteller at "lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det." (v.5)

Hvilket håp. Lyset er selve Jesu liv. Det er det ene.

Det andre er at lyset også omgir Jesus. Vi ser det i lyset fra Forklaringsberget. Det himmelske lyset - Guds herlighet - lyser over Jesu liv fra vuggen til graven, ja, mer enn det! Han splitter gravnattens mørke med påskelyset påskemorgen. Ja, Han selv er dette påskelyset.

Hver søndag er en påskedag! Hver søndag er lysets dag!

Og når vi står innfor Guds ansikt, kan vi se alt i Kristi lys.

lørdag, august 12, 2017

Peter Halldorf takket for tiden som forstander for Ekumeniska kommunitteten i Bjärka Säby

Det var en rørt og beveget Peter Halldorf som i dag ble takket for hans tid som forstander eller preses for Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. Gaven han holder i hendene er en håndlaget bok hvor medlemmer av kommuniteten har skrevet sin personlige hilsen.
Jeg skulle så gjerne vært tilstede under kommunitetens Generalkapittel denne uken, men det ble for langt for meg slik helsesituasjonen min er nå. Derfor er jeg glad for at jeg fikk skrevet en personlig hilsen, sammen med mange andre. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for de syv årene jeg har vært medlem. Jeg trådte inn som novise i 2007, og ble tatt opp som medlem på minnedagen for Jan Hus 6. juli 2011. At det ble akkurat denne dagen passet meg veldig godt! Å være medlem av denne kommuniteten har fordjupet min tro og vært til stor praktisk åndelig hjelp. At den denne tiden har vært ledet på en trygg måte av Peter Halldorf er et stort takkeemne. Det skal bli spennende å følge Peter Halldorf i årene fremover. Må Herrens rike velsignelse hvile over ham og hans familie.

Kommuniteten ble stiftet i 1996 og har vært ledet av Halldorf alle disse årene.

Nå tar Jonas Eveborn over. Jeg ønsker ham Guds rike velsignelse.
Foto: Joel Halldorf. Brukt med tillatelse.

Lykke

Jeg holder på å lære meg en ny bønn: "Far, tilgi meg også, for ofte vet heller ikke jeg hva jeg gjør!"

Jeg har tenkt mye på ordet "lykke" for tiden. Det er jo blitt en ny floskel i kristne sammenhenger dette, at møtelederen innleder med: "Har dere det bra?" eller "Dere er glade, er dere ikke?" Hva svarer man til slikt? Det forventede svar er selvsagt at vi har det bra, og vi er glade. For hva hadde skjedd om vi hadde reist oss og sagt: "Nei, jeg har det ikke akkurat så bra og jeg er ikke glad."

Jeg synes egentlig ikke noe om en slik innledning av en gudstjeneste eller et møte, som dette. Vi spiller skuespill og later som om alt er så mye bedre enn det gjør, og skaper en illusjon om at det å være kristen er ensbetydende med at man lykkes med livet.

Om lykken blir et mål i seg selv, forsvinner den raskt. Jo mer intensivt vi søker den, desto raskere forsvinner den.

Men en uant lykke gis til den som uten forbehold lar seg elske av Gud. Jeg skriver bevisst "lar" fordi vi må våge å la oss elske.

Den hellige Athanasios av Aleksandria sa ved en anledning: "Den oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende."

Jeg spør: Hvordan er det mulig? Jeg tror svaret beror på dette: Å være en kristen innebærer at vi alltid lever i påskens mysterium: å stadig på ny oppleve at man er død med Kristus og oppreist med Kristus, til et nytt liv og glede seg over syndernes forlatelse.

Lykken er å være fullt ut menneske! I alle slags dager. I Kristus sammenfattes alt! Det er for meg det store gledeemne for tiden. Alt sammenfattes i Ham, og på den måten kan lovsangen stige opp ti himmelen hver morgen. I all min skrøpelighet.

Det finnes ikke noe vakrere enn et av kamp og strid forklaret ansikt. Vakre ansikt finnes bare hos de som har smakt sorgen og hos de gjennomlyste.

25 tyrkere, irakere, iranere og afghanere døpt i Tyrkia

Gud holder på med noe i området som utgjør Tyrkias Svartehavskyst. En søndag morgen i juni i år ble 25 nye troende døpt i en elv i denne regionen. Tid og sted kan av sikkerhetshensyn ikke oppgis. Syv av dem var tyrkere, de andre var flyktninger fra Irak, Iran og Afghanistan.

Det er Den europeiske baptistføderasjonen som melder dette.

De siste fire månedene har en tyrkisk kvinne, Betul, reist i to timer hver vei på en overfylt buss for å delta på en gudstjeneste i Samsun. Det har hun gjort hver søndag. For to år siden mottok hun et Nytestamente. Hun kom i kontakt med baptistmenigheten i Samsun via sosiale medier og har kommet tid gudstjenestene siden. Til å begynne med var hun stille og reservert, men etter en stund følte hun seg som en del av menighetsfamilien. Betul er en av de som ble døpt denne søndagen.

Ulikt mange andre som kommer til tro i Tyrkia har familien til Betul vært både varme og støttende overfor Betul etter at hun kom til tro på Jesus, selv om de har gjort det klart at de ikke har noen interesse av det Betul driver med. En kusine av henne og hennes beste venn bakte en kake i anledning dåpen. Den var formet som et kors. Kaken ble delt med hele familien, og det var bare en som nektet å spise den. Men andre har andre opplevelser, og har opplevd motstand fra sin familie, venner og lokalsamfunn.

I tillegg til de som har kommet til tro den siste tiden har pastor Orhan Picaklar og andre som tjener i menigheten har besøkt innsatte i fengsler, hjulpet flyktninger, og gitt opplæring til ledere. Særlig en ung mann, Tansel, har vært svært trofast i sin tjeneste. Han får nå undervisning i teologi. Tansel vil være med på en menighetsplanting i nabobyen Ordu som menigheten i Samsun står bak.

Menigheten i Samsun holder også på å fullføre et byggeprosjekt som vil gi den nå 15 år gamle menigheten et mer permanent møtelokale.

fredag, august 11, 2017

Guds vrede er ikke en forestilling i vårt sinn - den er en realitet

Når man har valgt å devaluere Guds ord som deler av den nye nådebevegelsen i Norge med all tydelighet gjør, ved å innta den stillingen som liberal teologi har vært den fremste premissleverandøren av, nemlig at Bibelen ikke er Guds ord, men inneholder Guds ord så kan man jo gjøre med det skrevne ord som man vil - alt ettersom 'ånden' leder. For de påberoper seg gjerne at Guds Ånd har vist dem både det ene og det andre.

En av de fremst eksponentene for den nye nådelæren i Norge hevder nå at Guds vrede er et menneskelig konsept. Gud er på ingen måte vred. Vreden er kun en forestilling i vårt sinn.

Han sier det slik: "Jesus på korset, ble ikke vårt offer for å behage en sint Gud... Jesus var Guds offer for å frelse og endre oss, og våre sinte sinn."

En side ved Guds karakter er Hans vrede. Vi kan like det eller ikke, men ingen av oss kan endre Guds karakter, selv ikke med et pennestrøk. Guds vrede er en del av Hans rettferdighet. Han er hellig, og tåler ikke synd. Vi ser dette allerede på Bibelens første blader. Når mennesket hadde syndet leser vi: "Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

"I Det gamle testamente er vrede den hellige Guds reaksjon mot alt som er i strid med hans majestet og hans vilje. Om Gud ikke ble vred, sa var han heller ikke fullkomment rettferdig, og hans kjærlighet var da en slapp sentimentalitet," skriver David Hedegård og Appeli Saarisalo, begge med sine doktorgrader i teologi, i Bibelsk oppslagsbok, side 1015. (Lunde forlag 1975).

Men Guds vrede er ikke bare forbeholdt Det gamle testamente og en slags gammeltestamentlig forestilling. Deler av den nye nådebevegelsen er klart influert av heretikeren Markion som forsøkte å fremstille en vred og utilregnelig Gud i Den gamle pakt, og en annen slags Gud i Det nye testamente.

Selv etter korset møter vi Guds vrede:

"For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

"Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger." (Rom 2,5)

"Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" (Rom 3,5)

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

"Mn om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

"Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3b)

"La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5,6)

"På grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn..." (Kol 3,6)

"... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer." (1.Tess 1,10)

"For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem." (1.Tess 2,16)

"For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus." (1.Tess 5,9)

"Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?" (Åp 6,16-17)

"... men nå er din vrede kommet ..." (Åp 11,18)

"... og han kastet frukten i Guds vredes vinpresse ..." (Åp 14,19)

".... for med dem er Guds vrede fullbyrdet." (Åp 15,1)

"... fylt med Guds vrede ..." (Åp 15,7)

"... tøm Guds vredesskåler ut på jorden." (Åp 16,1)

"... begeret med hans strenge vredes vin." (Åp 16,19)

Guds vrede er nok noe helt annet enn en forestilling i vårt sinn. Men en ting er klart, man blir ikke populær ved å ta frem denne sannheten. Dette er ikke noe vi vil høre om i dag.

Syv kristne reddet ut fra Raqqa

Raqqa må være det nærmeste man kommer helvete på jord. En by fylt av frykt og terror, men som nå står for fall. Dette har vært selve festningsverket til den islamske terrororganisasjonen IS.

Nå har Den syrisk demokratiske fronten, ledet av kurdere, klart å redde ut syv kristne fra byen. Dette skal være armenere og syrere. Kvinnene som er blant de syv forteller at de måtte ha på seg skaut på hodene, slik at IS kunne skille mellom kristne og muslimske kvinner. De måtte betale en muslimsk skatt til IS og de ble ydmyket og krenket på ulike måter.

Det er nyhetsbyrået Assyrian International News Agency som melder dette.

La oss be for alle som oppholder seg i Raqqa og ikke kommer ut. Det var i denne byen fader Paolo ble tatt til fange av IS 29.juli 2013. Om han fremdeles er i live er usikkert, men vi som møtes i Kristi himmelfartskapellet har bedt for ham i forbindelse med vår gudstjeneste siden da. Det er vårt håp at han fremdeles lever.

Guds gode planer for våre liv

Jeg er både glad og takknemlig for at jeg ikke er et offer for tilfeldigheter. Det gir trygghet når livet butter imot. Gud har planer, gode planer, for våre liv. De er fra evighet av.

Når May Sissel og jeg forlovet oss 19.desember 1981 valgte vi oss et ord fra Bibelen som skulle være "vårt" ord for vårt kommende ekteskap og som skulle vare livet ut - som en ledestjerne, om du vil. Det ble ordene fra Salme 38,8:

"Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den veien du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd."

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har lest det ordet, og holdt fast ved det, i medgang og motgang. Det har vært vår livsforsikring. Ikke alt er blitt slik vi drømte om, håpet på eller lengtet etter, men i alt har Herren vært med og underveis vist oss veien vi var kalt til  gå. Vi har tråkket feil, vi har syndet, vi har rotet oss bort, men ved Guds nåde har vi kommet oss inn på veien igjen.

Vi har gjort oss avhengige av Ham. Veien har ikke alltid vært så tydelig. Den har av og til vært innhyllet i tåke. Mange ganger har vi vært usikre på neste steg. Men vi søkt Herren om Hans råd, og Han har vist seg trofast mot sitt løfte, når Han sa at Han vil "lære deg den veien du skal gå." Det er ikke tomme ord. Ikke alltid har vi forstått hva Gud ville. Først mange år i etterpå forstod vi det.

Og slik vil det fortsatt være. Veien blir til mens vi går. Vi aner ikke hva som er rundt neste sving. Hvis jeg hadde visst for 20 år siden at jeg skulle få Parkinsons tror jeg ikke at jeg hadde klart å holde ut. Men jeg tror hemmeligheten består i at vi overlater våre liv i Herrens hender, og ber Ham om å gi oss råd.

At Herren har gitt oss det løfte at Han vil "la mitt øye hvile på deg", gir meg stor trøst. Når jeg leser dette løftet tenker jeg på den aronittiske velsignelsen: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred." (4.Mos 6,24-26). Finnes det noe vakrere?

Og der skal det være en vei. Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill. Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gå der, de som HERREN har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte. (Jes 35,8-10)

torsdag, august 10, 2017

Oppfordrer til forbønn for den spente situasjonen mellom USA og Nord-Korea

Mennoniter over hele verden kaller nå til forbønn for den spente situasjonen mellom USA og Nord-Korea. Med to uberegnelige statsledere i hvert sitt land er krigsretorikken svært aggressiv, og det skaper frykt hos mange.

Men verken USA eller Nord-Korea ønsker krig, og konsekvensene vil eventuelt være så store at man neppe vil gå til et slikt skritt. Begge steder hauser man likevel opp hverandre.

Mennonittene oppfordrer nå kristne over hele verden til å be om fred. De støtter seg til 1.Tim 2,1-3:

"Jeg formaner dere fremfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over."

Jeg oppfordrer norske forbedere til å slutte seg til dette forbønnsinitiativet.

Kurderne garanterer kristne beskyttelse i et fritt Kurdistan

Idet kurdiske ledere tar nye skritt for å løsrive Kurdistan fra Irak og skape en selvstendig stat, forsikrer de den kristne befolkningen om at de vil få beskyttelse om kurderne får sin selvstendighet. Som kjent har tusenvis av kristne flyktet til den kurdiske regionen på grunn av forfølgelsen av den islamske terrorgruppen IS. De kurdiske lederne i Irak har sagt at et uavhengig Kurdistan vil sikre at alle religioner vil bli beskyttet, slik at den "sosiale harmonien" kan fortsette.

Den kurdiske lederen, Masud Barzani, uttalte nylig at kurderne i Irak vil ta skritt for å oppnå uavhengighet fra Irak. Målet er å skape en egen kurdisk stat. Det er forventet at et referendum skal kunngjøres 25. september i år.

Det er det katolske nyhetsbyrået Fides som melder dette.

Husmenighetene bryter ny mark i den vestlige delen av Kina

Kinesiske husmenigheter bryter ny mark i den vestlige delen av landet.

Det er bladet Ljus i Öster som melder dette i sin sommerutgave.

De siste 20 årene har den kristne forsamlingen vokst eksplosjonsartet. Og det til tross for forfølgelser. Men den kolossale vekkelsen har stort sett berørt de østlige delene av Kina.

Det er den vestlige delen at majoriteten av landets minoritetsbefolkning bor. I hele Kina finnes det mer enn 550 folkegrupper. Mer enn 450 av dem tilhører det som regnes som unådde folk, i følge opplysninger hentet fra Joshua Project og Operation China. Det innebærer at de ikke har tilgang til Bibelen på sitt eget språk og at det finnes veldig få kristne.

Ljus i Öster kan fortelle at 200 nye arbeidere og misjonærer fra husmenighetsbevegelsen i Kina fikk opplæring i 2016 og skal nå bosette seg i den vestlige delen av Kina for å vinne nye mennesker for Jesus. Den svenske misjonsorganisasjonen er med på å sponse 25 av disse nye misjonærene.

I vestlige delen av Kina trenger man en annen strategi for å nå mennesker med evangeliet. Her må man møte mennesker ansikt til ansikt på en diskret måte. La oss be for dette nye misjonsfremstøtet i Kina.

onsdag, august 09, 2017

Når det blir for mye av det gode

Noen ganger kan det bli for mye - også av det gode. Vi kan bli så åndelig "flinke" at det i verste fall kan gli over i en nevrose. Alt dreier seg om å lykkes. Med ens bønneliv. Bibellesningen. Vitnetjenesten. Så en dag havarerer vårt "prosjekt" og vi etterlates frustrerte og slitne.

Prologen til Johannes evangeliet er ikke bare blendende vakker. Den inneholder også noe veldig befriende:

"Det som ble til i ham, var liv og livet var menneskenes lys." (Joh 1,3-4)

Og senere hos Johannes leser vi dette: "Jeg er kommet for ar dere skal ha liv ..." (Joh 10,10a)

Apostelen Paulus hadde oppdaget djupene som finnes i disse to versene, når han skriver til menigheten i Kolossai: "Når Kristus, VÅRT LIV, åpenbares ..." (Kol 3,4)

Vi snakker om en relasjon til Den oppstandne Kristus! Et liv, som skal leves. Ikke først og fremst en lære, men liv. Noe som pulserer og lever. Jeg er så glad i beskrivelsen apostelen Paulus gir seg selv i det mest selvbiografiske av alle brevene han skrev: 2.Korinterbrev. Der skriver han i 2.Kor 12,2: "Jeg kjenner et MENNESKE i Kristus..." Ikke en helgen. Ikke et overmenneske, men et helt ordinært menneske. Hemmeligheten er at dette mennesket er "i Kristus", altså hvilende i Ham og Hans fullbrakte frelsesverk.

Det gjelder å finne en bønnerytme som passer ens personlighet i den livsfasen man befinner seg i akkurat nå. Ikke spille åndelig helt, ikke forstrekke sine åndelige muskler, ikke leve en annens liv, men ens eget. Tilpasse farten til landskapet man befinner seg i. Går det oppoverbakke eller nedoverbakke i livet ditt akkurat nå?

Kristus er vårt liv og Han kom for å gi oss liv. Det er i Ham livet er, og dette livet som er Kristus er det lys som gir oss liv.

Kanskje dette er tiden for å utvikle relasjonen - den levende relasjonen til Jesus? Kanskje du burde spandere på deg en tur ut i det vakre augustlandskapet, og si som en venn av meg:

"Herre, her er jeg. Om du har noe å si meg i dag, så tal. Om du ikke har noe å si meg er vi bare sammen vi to. For vi er venner. Da kan man være tause sammen."

Mye tyder på at Nord-Korea sto bak drapet på pastor

En pastor som arbeidet i grenseområdene mellom Kina og Nord-Korea ble myrdet ifjor. Nå har en nordkoreansk agent erkjent innblanding i mordet melder nettstedet "Daily NK".

Pastor Han Chung-Ryeol (bildet), som var koreaner, arbeidet i en kirke i den kinesiske byen Changbai, som ligger nær opptil grensen til Nord-Korea. Siden 1990-tallet har 49 åringen gitt nødhjelp til nordkoreanere som klarte å flykte over grensen til Kina.

"Langs grensen til Nord-Korea har det gått et rykte som sa at om man gikk til en bygning med et kors på taket så kunne man få hjelp der. I Changbai fantes det bare en bygning med et slikt kors. Det var kirken til pastor Han," forteller Eric Foley, pastor og en god venn av pastor Han. Foley er knyttet til Voice of the Martyrs, som i sin tid ble stiftet av Richard Wurmbrand.

Til tross for den opplagte faren ved dette arbeidet fortsatte pastor Han.

Det var 30. april i fjor at Han Chung-Ryeol ble funnet myrdet. Han ble funnet i bilen sin på et høydedrag ved fjellet Pakektu. Liket var nesten ugjenkjennelig. Den eller de som drepte ham brukte både kniv og øks. Pastor Han skal ha reist ut til dette høydedraget tidlig om morgenen etter at han fikk en telefonoppringning.

Ifølge Daily NK har en 20 år gammel nordkoreansk kvinne erkjent å være innblandet i mordet. Denne kvinnen skal ha smuglet jernskrap og medisinske urter over grensen mellom Kina og Nord-Korea en rekke ganger. Nordkoreanske sikkerhetsstyrker skal ha oppdaget dette, og tvunget henne til å bli deres informant. Kvinnens oppdrag var å spionere på og rapportere alt hun fant om Han Chung-Ryeol. Når pastoren ble myrdet, skal kvinnen blitt sjokkert og klarte ikke å holde på sin hemmelighet lenger. Kvinnen har klart å flykte fra Nord-Korea.

tirsdag, august 08, 2017

En forunderlig helbredelse

I går leste jeg om en forunderlig helbredelse, som har grepet meg sterkt. Det er den kypriotiske forfatteren Kyriacos C. Markides som forteller om den i boken "The Mountain of Silence".

Dette jeg nå skal fortelle hendte i 1991. En stor gruppe pilegrimer hadde ankommet munkeøya Athos, som ligger i den nordlige delen av Hellas. De hadde blant annet kommet for å se munken Paisios (bildet), og hans eneboersted. Han var blitt gammel nå, og disse besøkene var ofte slitsomme for den stillferdige, bedende munken. Når kvelden kom sa han til gjestene:

"Nå er tiden kommet da dere må dra. Det er langt å gå til det nærmeste kloseret, men hvis dere rasker dere rekker dere det før portene stenges."

Men det var en i reisefølget som absolutt måtte få snakke med Paisios alene om et helt personlig anliggende.

"Far," sa han, 'jeg skulle gjerne ha snakket med deg alene et lite øyeblikk."

Den gamle munken viftet ham vekk med armene, og sa: "Gå nå, min sønn. Gå sammen med de andre. Det er sent og jeg er sliten."

"Men vær så snill, kjære far," tryglet mannen. "Jeg har noe veldig viktig å snakke med deg om!"

"Gå min sønn," svarte gamle Paisios og la det: "Det er ikke noe å bekymre seg om."

Gjesten insisterte, men Paisios var ubøyelig.

"For Guds skyld, gå før klosteret stenger," sa Paisios.

"Men, far, min kone er svært syk. Hun er døende av kreft."

Paisios stanset opp, la armen sin rundt ham og forsikret ham: "Gå, min kjære og frykt ikke. Alt er i orden med din kone."

Gjesten ble svært skuffet. Det var med tungt hjerte han slo seg i lag med de andre og gikk til klosteret. Han hadde ikke oppnådd noe, syntes han. Den lange veien fra Athen til Athos var bortkastet. Han hadde hørt at Paisios var en beder, en hellig mann hvis bønner og forbønner ofte førte til at mange mennesker ble helbredet for sine sykdommer. Nå var hans håp knust.

Stor var derfor forundringen når han kom hjem og fant sin kone vandrende i hagen tilsynelatende helt frisk. Hun fortalte at mens hun var sengeliggende begynte hun kaldsvette over hele kroppen. Det var som om sykdommen ble vasket bort. Hun gikk til kreftlegen som gjorde mange undersøkelser, og de kunne ikke finne kreft noe sted. Sykdommen var på mysteriøs måte helt borte. Mannen spurte forundret når dette skjedde, og kona hans kunne fortelle at det hadde skjedd fredag klokken 16.00. Når mannen hørte det kom han til å tenke på at det var akkurat da Paisios hadde lagt armen rundt ham og forsikret ham om at kona var bra.


Når du er for trett til å be

Bønnelivet vårt måles ikke ut fra mengden ord vi ber. Det handler først og fremst om en relasjon til Den oppstandne Kristus, og i en relasjon kan man også være taus og stille. Faktisk er det kjennetegnet på en moden relasjon. Et ektepar eller gode venner, som har vært i lag noen år, kan sitte ved siden av hverandre, uten å si noe. Likevel forstår de hverandre, og "vet" kan den andre "sier" uten at ord blir brukt. Et vennskap som ikke har utviklet seg ennå, bærer preg av en periode med mange ord. Så mye som skal forklares og fortelles om.

Av og til kan man bli så sliten at man ikke orker å be. Det kan handle om at jobben krever mye eller at man rammes av sykdom. Da kan det bli for mye å fortsette i den bønnens rytme man er blitt vant med.

I slike tider kan det være lurt å endre litt på hvordan man ber. Kanskje man kan be kortere bønner?

Jeg har funnet frem igjen en bok Edin Løvås ga ut på Verbum forlag i 1998: 'Minutter i bønn'.

Edin Løvås var en klok mann. Hans åndelighet var praktisk og jordnær, som mannen selv. "Hva gjør du når du blir trett av å be, Edin?", spurte jeg ham en gang.

"Da," svarte Edin, "går jeg inn i lønnkammeret mitt og så stiller jeg meg midt i rommet og sier: 'I dag orker jeg ikke å be. Jeg er sliten. Ha det bra,' og så går jeg meg en tur."

Dette er stor visdom, spør du meg. Men Edin Løvås kunne mer. Han skrev bøker, som denne. Den inneholder korte bønner i et enkelt språk. Bønner man kan hvile i.

Her er en slik bønn:

La meg hvile i din fred

Fredens Gud!
Min sjel kommer i opprør
og blir fylt av angst
når jeg skal dra meg tilbake
for å falle til ro og bli stille.
Befri meg fra jaget i mitt indre.
La meg bli så stille og rolig,
at jeg kan la minuttene og timene
renne av sted
uten at det bekymrer meg.
La meg da også få kjenne
at jeg bare er sammen med deg
og hviler i din fred.
Amen

Så godt å be en slik bønn. Jeg kjenner på en djup takknemlighet når jeg tenker på Edin. Tenk at jeg fikk lære ham å kjenne, og fikk tilbringe tid sammen med ham. Så mye jeg lærte. Så mye jeg har fått bruk for.

Mitt bønneråd: Tilpass bønnerytmen din etter hvordan du har det. Bønnen kan endre seg når livet endrer seg. Hvilken åndelig årstid befinner du deg i? Er det vår, sommer, høst eller vinter i livet ditt? Be i henhold til denne årstiden.

På forsatsbladet til den vakre boken står det med Edins sirlige håndsskrift:

"Hilsen til Bjørn Olav fra din bror i Kristus. Edin. November - 98."

Det er et veldig godt minne.