søndag, oktober 22, 2017

Om å la Gud få anledning til å tale

Er bønnelivet ditt blitt utilfredsstillende, upersonlig og kanskje litt sterilt? Ensformig? En årsak kan være at samtalen mellom deg og Gud er blitt en enetale. Det er du som taler, men du har glemt å lytte. Gud får ikke anledning til å tale til deg og med deg.

Brent Rue, den amerikanske Vineyard pastoren, som lærte meg så mye om det å vandre med Gud, fortalte meg ved en anledning at han forsøkte å gå en tur hver dag.

Han innledet turen med å si til Gud: 'Nå legger jeg ut på en tur. Hvis du har noe du vil si meg, så tal. Om du ikke har noe å si meg, så går vi sammen vi to som venner i stillhet.'

Dette er god åndelig visdom. De fleste av oss trenger å øve oss i å lytte til Gud. Vi er så travle med alt vi skulle ha fortalt Ham hele tiden, at Han får få muligheter - om noen - til å snakke med oss! For når vi er ferdige med å si det vi har på hjertet så er bønnestunden vår over!

Øv deg i å være stille noen uker og la Gud få anledning til å tale til deg.

lørdag, oktober 21, 2017

Devalueringen av Bibelen

Jeg sitter på hotellrommet vårt i Bergen og kjenner både på en djup takknemlighet for det jeg har fått være med på i Bergen baptistmenighet i dag, og samtid kjenner jeg på en djup sorg og fortvilelse over den devalueringen av Bibelen som brer om seg i visse kretser. Det ene innlegget etter det andre på Facebook som handler om at Bibelen ikke er Guds ord, at den kun er en religiøs bok, at den inneholder så mange feil og selvmotsigelser.

Jeg har skrevet om dette før. Flere ganger. Når jeg likevel skriver om det nok en gang, er fordi jeg ser denne giften eter seg inn i sinnet til flere av de som holdt fast ved synet på Bibelen som Guds evige, uforanderlige ord.

Enkelte representanter for den nye nådebevegelsen snakker med store ord om at en ny reformasjon er underveis. En reformasjon som vil endre vårt syn på hvem Gud er. Jeg tenker på de som på 1500-1600 tallet endelig fikk Guds ord tilgjengelig på sine egne språk, og som gav livene sine for Guds skrevne ord. I dag vrakes det de trodde på og døde for. Av mennesker som setter sine egne tanker over det Gud har sagt, som blir sin egen autoritet, men som påberoper seg Den Hellige Ånd - som om Den Hellige Ånd skulle si noe annet enn det Den Hellige Ånd allerede har inspirert og har satt sitt godkjentstempel på. Jeg kan ikke se at dette er noe annet enn en stor forførelse. Ingen reformasjon. Dette er bare en gjentagelse av den gamle løgnen til den onde: Har Gud virkelig sagt?

Jeg la merke til at mange av de som kom til bønneseminaret i Bergen baptistmenighet hadde Bibelen sin med seg. Det gledet meg veldig. Flere av disse Biblene bar tydelig preg av å være lest. De var virkelig slitte. Baptister er kjent for å være et bibellesende folk. Den gode tradisjonen skal vi ta godt vare på.

Jeg glemmer aldri mitt første møte med biskop Thomas fra Egypt. Han underviste om viktigheten av å lese Bibelen, og på en så varm, inderlig og personlig måte, at det skapte Bibelglede. Han viste frem den lille Bibelen sin, og kalte den Guds kjærlighetsbrev.

- Den får dere ikke bla i, sa biskop Thomas, for den er min personlige. Med alle personlige notater, spesielle datoer hvor Gud hadde minnet ham om noe spesielt. Og biskop Thomas fortalte at det var et mål for ham at alle konfirmantene i hans bispedømme skulle ha sin egen Bibel og at de skal få hjelp til å lese den og forstå den.

Flere av representantene for den nye nådelæren forsøker å skape et kunstig skille mellom Jesus og Bibelen. Ikke la deg forføre. Hold fast ved overbevisningen om at de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel er Guds evige ord, en overbevisning som har fulgt kirken hele tiden. Du har ingen ting å tape på det. Tro ikke nye åpenbaringer som kaster vrak på det eneste kompasset vi har: Bibelen. Gjør vi det er vi prisgitt tidens skiftende trender og menneskelige meninger. Da vil troen garantert lide skibbrudd.

Billedtekst: Den lille reise-Bibelen min. Jeg har alltid Guds ord med meg.

Strålende dag i Bergen

Strålende vakker dag i Bergen. En fantastisk høstdag og likevel stor oppslutning om bønneseminaret i Bergen baptistkirke. Det kom folk fra mange ulike menighetssammenhenger. Åpent og godt å dele og mange gode tilbakemeldinger. Etter seminaret vandret May Sissel og jeg rundt i den vakre Hansabyen.
Er så takknemlig for det vi får være med på. En spesiell takk for den varme og gode måten Bergen baptistmenighet har tatt imot oss. Vi trives godt sammen med dere

Bønnens hvile

Mange trenger å komme inn i bønnens hvile. For mange er nemlig bønn et strev. Men ordet 'be' uttrykker ikke en aktivitet, men en væren.

Hvor mye jeg enn skynder meg til Gud, er Han allerede der og Han er alltid først.

Jeg har tenkt mye på ordene til David slik de er gjengitt i Salme 108,4:

"Men jeg er bare bønn ..." (Norsk Bibel).

Det er noe utrolig befriende dette: når vi ble Guds barn fikk vi Den Hellige Ånd, og Han ber! Det pågår en stadig bønn i vårt indre! Det er Guds Ånd som ber i oss.

"Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan rommes i ord." (Rom 8,27)

Når jeg er trett og sliten, ber jeg likevel. Det er Ånden som ber i meg, og kroppen har sitt eget bønnespråk også når jeg ikke orker å formulere ord. Da overlater jeg bare kroppen min - med sjel og ånd i Guds hender. Og hviler.

I går kveld da disse ordene ble skrevet fra et hotellrom i Bergen, var kroppen min sliten etter en lang togreise. Da ba jeg:

"Far, i dine hender overgir jeg min ånd.

fredag, oktober 20, 2017

Lever fader Paolo?

Jeg klarer ikke å slippe taket i denne mannen: fader Paolo (bildet). Helt siden han ble kidnappet av IS i Raqqa 29.juli 2013 har jeg bedt for ham hver dag og i forbindelse med vår ukentlige gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, har vi løftet ham opp innfor Nådens trone.

Lever han fortsatt? Nå når Raqqa endelig er befridd får vi kanskje svaret på det spørsmålet. For ingen vet helt sikkert. Om han er død er hans kropp ikke funnet. Han kan fremdeles være et 'forhandlingskort' IS vil bruke nå mot forhåpentligvis slutten på deres despotiske terrorregime. Jeg bruker begge ordene for mer ondskap har vi vel nesten ikke sett. Derfor velger jeg fortsatt å be for fader Paolo.

Jeg var så heldig å få møte ham en dag. Det glemmer jeg aldri. Han er en av disse personene som når han kommer inn i et rom fyller det med sitt nærvær.

Fader Paolo er mannen som i tre tiår bygget opp igjen det falleferdige Deir Mar Musa klosteret, et kloster fra det 6.århundre som ligger oppe i fjellene omlag 80 kilometer fra Damaskus. Her skapte han en levende kristen kommunitet, med tidebønner og gudstjenester, som også lokket til seg mange muslimer. De ble så grepet av Gudsnærværet som fylte klosterets kapell.

Deir Mar Musa ble et sted for fredelig samekistens og dialog.

Gudstjenestelivet har fortsatt i tiden også etter at fader Paolo ble kidnappet av IS. Munkene og nonnene har vært der med stor fare for sitt liv. Ærlig har de skildret sin frykt, men også sitt mot. Vi fortsetter å be for dem.

Når fader Paolo ble kidnappet i Raqqa så var situasjonen den at han var utvist fra Syria av selveste Assad. Han valgte likevel å reise tilbake og rett inn i fiendens leir. Det sier mye om fader Paolo's mot og overgivelse til Kristus. Italieneren ville være blant det folket han var villig til å gi sitt liv for.

Lengselen etter hellighet

Vår tids største åndelige behov er mennesker som graver djupere. Som vil ha det rotekte. Som er lei trendene, det overfladiske. Jeg bærer på en hellighetslengsel. Joda, ordet 'hellighet' er gått av moten. For mange støver det av det ordet. Men for andre er det et av de vakreste ordene som finnes. For bak det ordet skjuler det seg en åndelig realitet, et levd liv. Ikke som et overmenneske, men som et menneske preget av Jesus.

I forbindelse med vår ukentlige gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi litt på forskudd et slikt hellig menneske, nemlig Ambrosios av Optina (1812-1891). Den egentlige minndagen er 23. oktober, dødsdagen til Ambrosios.

De biografiske opplysningene om hans liv får ligge denne gangen. Jeg har skrevet om ham tidligere her på bloggen. Denne gangen vil jeg konsentrere meg om hans åndelige testamente.

Ambrosios hadde store heleutfordringer, helt fra barnsben av. Kroppslig svakhet skulle følge ham hele livet. Men i dette skrøpelige karet lyste det et indre lys som skulle berøre så mange mennesker - deriblant Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj. Deres møte med Ambrosios var et så sterkt møte, at de måtte skrive om det. Det er vel neppe noen tvil om at munken Sosima i Brødrene Karamasov er Ambrosios av Optina.

Denne Ambrosios skulle leve mesteparten av sitt liv i det berømte Optina-klosteret, og bruke mesteparten av sitt liv i bønn og åndelig veiledning. Han skulle bli kjent for sitt åndelige klarsyn, sin ømhet og barmhjertighet. Mange av de som kom for å samtale med ham gikk derfra som forvandlende mennesker.

Ambrosios er et godt eksempel på at man ikke behøver å reise langt for å bli berømt. Han er nok et eksempel på dette: lever du et liv i bønn og Guds nærhet blir mennesker tiltrukket av deg, for de ser at du har noe som de trenger - det levende vann. Mange dro ut i ødemarken hvor døperen Johannes levde fordi de kjente på seg at han hadde med Gud å gjøre. Slik også med Ambrosios.

Lengselen etter hellighet blir ikke mindre når man stifter bekjentskap med denne staretsen.

torsdag, oktober 19, 2017

Be for Håpets festival og Franklin Graham

Nå nærmer Håpets Festival med Franklin Graham seg veldig raskt. 11.-12 november taler Franklin Graham (bildet) i Oslo Spektrum. I flere måneder har det vært en bønnemobilisering foran den evangeliske møtekampanjen - nå øker vi bønnetrykket! Vil du stå sammen med oss i bønn? Det handler om å be for dine ikke-kristne venner, naboer og andre. Håpets festival er en fantastisk anledning til å få med deg en ikke-kristen venn for å høre evangeliet om Jesus.

Tilbedelse i hellig ærefrykt

Den svenske hellighetsforkynneren, 1800-tallets, Emil Gustafson ble en gang spurt om han kunne beskrive Gud i en setning. Da ble han stille. Så sa han: 'Han heter underlig' Ikke 'under', som sikkert noen ville ha svart. Men: underlig. Slik opplever jeg også Gud av og til.

Så skriver Gustafson en av de vakreste sangene jeg kjenner: 'Hvor underlig er du i alt hva du gjør.' En sang som har betydd så mye og betyr så mye for meg. I det siste verset heter det:

'Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
Og synger med engler i kor.
O, Herre rettferdig og nådig du er,
I alt hva du gjør, er Du stor.'

Det er i denne stillingen jeg aller helst ønsker å være dette året. 2017 er tilbedelsens år, for meg. Jeg har så mye å være inderlig takknemlig for, og jeg ønsker å ære Herren, ikke bare med mine ord, men mitt liv. Midt i min kroppslige skrøpelighet.

Noen jeg kjenner djup takknemlighet for er Tove og Jan Honningdal.


I mange år har vi stått sammen i lederteamet som har stått bak Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. På sin váre og lune måte har Tove og Jan hjulpet oss til å bøye oss i ærefrykt for Gud, og delt med oss noen av de skattene de selv har oppdaget Det har vært hellige øyeblikk.


En annen jeg har vært så heldig å stifte bekjentskap med i de senere årene er Anders Skarpsno (bildet), lovsangslederen fra Bønnesenteret i Levanger. Han har vært med å lede lovsangen på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, og han ledet lovsangen på OutCry på Voss i begynnelsen av april i år hvor jeg var en av talerne, sammen med Roy Godwin. Samme várhet, samme ydmykhet, samme åpenhet for Den Hellige Ånd, som ekteparet Honningdal.

Jeg kjenner meg så beriket av disse menneskene!

onsdag, oktober 18, 2017

Til Bergen til helgen

May Sissel og jeg gleder oss til helgen. Da står Bergen for tur. Lørdag 21. oktober kl.11.00-15.00 skal jeg undervise på et seminar i Bergen baptistkirke. Seminaret har tittelen: 'Bønn i forskjellige faser av livet.' Søndag 22. oktober taler jeg i forbindelse med gudstjenesten samme sted, og på kvelden på et husmøte. Mandag skal jeg undervise på Veien bibelskole. Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Takk til alle dere som står sammen med oss i bønn. Jeg har mer smerter for tiden, og skjelver mer. Be om fysisk styrke til reisen og oppholdet. Be gjerne for seminaret, gudstjenesten og undervisningen. Om salvelse, at mennesker skal bli møtt, sett og berørt av Guds hellige Ånd.

Neste helg har vi ikke noe spesielt på programmet, bortsett fra at jeg skal delta på en samling for Nasjonalt bønneråd i Oslo fredag 27. oktober. Men 4.-5. november gleder vi oss over at vi skal til Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad hvor jeg skal ha et seminar. Kommer tilbake med flere detaljer senere.

Lukas

Han var lege. Vår første kirkehistoriker. Evangelist. Ikonmaler. En lærd mann. Til tross for det en nokså anonym skikkelse i den tidlige kirken. Hadde det ikke vært for at han skrev både et evangelium og den første kirkehistoriske beretningen noensinne, hadde han gått ut av historien som en av de mange ukjente.

I dag feirer vi minnedagen til Lukas. Han er den eneste nytestamentlige forfatteren som ikke er jøde. Enkelte mener han var hellener eller greker og kom fra Antiokia. Som lege hadde han også studert filosofi og kunst. Om seg selv skriver han ingenting. Men han er et øyenvitne til mye av det forteller om i Apostlenes gjerninger, som en del av det apostoliske teamet til Paulus. Det ser vi av de stedene hvor han skriver "vi". Enkelte mener at han kan være den den ukjente Emmaus-vandreren. Den ene navngir jo Lukas som Klopas, mens den andre navngir han ikke.

Lukas er en særdeles grundig gransker. Det ser vi både av evangeliet han skrev og av Apostlenes gjerninger. Han uttrykker det slik selv: "Nå har jeg bestemt meg for å gå nøye igjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng..." (Luk 1,3) Hans gresk er bemerkelsesverdig god.

Han skriver i all hovedsak for hedninger. Det er sjeldent han siterer Det gamle testamente. Han har for vane å gjengi de hebraiske ordene med det tilsvarende gresk ordet, slik en greker ville forstå det. Eksempler på dette er at Simon Kananeus blir til Simon seloten, Golgata nevnes ikke med sitt hebraiske navn, Golgotha, men med det greske, Kranion. Begge deler betyr 'Hodeskallestedet'. Lukas kaller heller aldri Jesus for rabbi, men alltid et gresk ord som betyr Mester. Både evangeliet og Apostlenes gjerninger er dedikert en bestemt person, en mann han omtaler som 'ærede Teofilos'. Navnet hans betyr 'Guds venn'. Hvem han var vet vi ikke. Men ut fra måten Lukas omtaler han på må han ha vært en høytstående, respektert mann. Noen mener han var romersk guvernør i Akaia.

Evangeliet han skriver er blitt kalt 'bønnens evangelium'. Det viser at Lukas var spesielt opptatt av Jesu bønneliv. Ved alle de store tidspunktene i Jesu liv lar Lukas oss få se Jesus i bønn. Lukas gir også kvinnene stor plass i sitt evangelium. Det er også bemerkelsesverdig i den mannskulturen han beskriver.

En annen ting jeg har merket meg hos Lukas er at uttrykket 'lovpriste Gud' forekommer oftere hos Lukas enn i hele resten av Det nye testamente til sammen!

I Jerusalem skal han ha møtt Jesus og blitt en av Hans etterfølgere. Etter pinsefestens dag i Jerusalem skal Lukas ha vendt tilbake til Antiokia, hvor han møtte apostelen Paulus.

Den kirkelige tradisjonen mener også å vite at Lukas var den aller første ikonmaleren, og skal ha malt et ikon av Maria, Jesu mor.

Tradisjonen forteller at etter at Paulus døde som martyr skal Lukas ha drevet misjonsarbeid i Italia, Dalmatia og Makedonia. I høy alder skal han også ha besøkt Libya og Øvre Egypt.

Han skal ha vært 84 år gammel da onde avgudsdyrkere skal ha torturert ham for Jesu skyld og hengt ham opp i et oliventre i byen Thebes i Hellas.

tirsdag, oktober 17, 2017

Martyrenes kropper hentes hjem

Hvem kan glemme de grufulle drapene på de 21 kristne som ble drept av islamister i Libya vinteren 2015. Ved Middelhavets strand ofret de sine liv på grunn av troen på Jesus Kristus. Nå er martyrenes kropper blitt funnet i en massegrav og kroppene skal nå bringes hjem til Egypt.

Jeg var en av de aller første til å skrive om den forunderlige historien om en av disse mennene. Først ble det meldt at det var 21 koptere som var myrdet, men så man nærmere etter på bildet av de 21 mennene, som sto der knelende med en islamist bak seg med kniven trukket, så man at det også fantes en mann med helt svart hud. Historien forteller oss at han ble tatt til fange sammen med de 20 kopterne. Mannen kom fra Tsjad og var muslim. Da dagen kom og de skulle henrettes så får den muslimske mannen valget mellom å avlegge sin trosbekjennelse eller bli drept. Muslimen valgte å dø sammen med de kristne. Han hadde levd sammen med dem, sett deres liv, sett deres tro, og var blitt en kristen gjennom deres levde liv. Da valgte også han å dø for Jesus.

Nå skal de 21 martyrenes døde kropper legges i vigslet jord og de 21 hvile til oppstandelsens dag. De sørgende skal få sine tilbake. Det er en trøst midt i sorgen.


Kristne konvertitter i Iran fengslet for sin tro

Nok en gang har iranske myndigheter arrestert en kristen konvertitt. Hva som har skjedd med ham er foreløpig ukjent.

Mohammad Ali Torabi ble arrestert 10. oktober på kontoret sitt i Dezful, en by lokalisert i grenseområdene mellom Iran og Irak. Tre andre personer ble arrestert samtidig med Mohammad, en disse tre ble løslatt etter avhør.

To dager før Mohammad Ali Torabi ble arrestert, ble ytterligere to konvertitter arrestert. Denne gangen i Teheran.

Det er Radio Farda som melder dette. La oss huske Mohammad og alle andre kristne som sitter fengslet i Iran for sin tro.

500 ungdommer på konferanse i Ukraina for å nå nasjoner med evangeliet

I helgen ble det arrangert et lederforum i Lutsk i Ukraina med 500 ungdommer og talere fra 20 land i Eurasia og USA. Hensikten med samlingen var å motivere og hjelpe ledere i evangelikale menigheter til å utnytte potensialet for misjon i landene som en gang utgjorde Sovjetunionen.

Bak lederforumet sto Mission Eurasia med dets leder Sergeij Rakhuba, som representerer baptistene i Ukraina.

Samlingen i Lutsk var svært strategisk. La oss huske å be for alle de som arbeider med å nå Ukraina og de tidligere landene som utgjorde Sovjetunionen med evangeliet. Mange av ungdommene som deltok ble tent å brann for å drive aktivt med misjonsarbeide.

Foto: Sergeij Rakhuba.

mandag, oktober 16, 2017

Aasmund Brynildsen og de hellige ikonene

Jeg husker det som om det var i går - selv om det er mange år siden det skjedde. Jeg lette blant bøker på Gjøvik bibliotek og fant en skatt! En skatt hvis innhold skulle gi meg innsikt i helt ukjent verden for meg. Året var muligens 1974. To år etter at jeg ble en kristen. Boken var i stort format, og var skrevet av en for meg helt ukjent forfatter: Aasmund Brynildsen (bildet). Boken handlet om de hellige ikonene.

Jeg leste, jeg så. Og ble beriket.

Flere år senere forstod jeg at jeg stiftet bekjentskap med det som kalles kontemplasjon. Den stille betraktningen, beskuelsen. Dvelingen ved skjønnheten, det hellige.

Siden har ikonene hatt avgjørende betydning for mitt liv. Ikke som kunst, men det også, men først og fremst som et vindu inn mot det evige.

I dag er det på dagen 100 år siden Aasmund Brynildsen ble født. Det var han som åpnet mine øyne for Østkirken, for ikonene, og dermed skapte en djup lengsel etter Guds nærvær og et liv i bønn. Så leste jeg Fjodor Dostojevskij og stiftet bekjentskap med staretsen Sosima. Jeg var bare en tenåring.

Men møtet med Brynhildsen og de russiske og bysantinske ikonene og Østkirken har preget meg i alle år siden. Min interesse for ikoner er altså ikke noe som har oppstått i de senere år. Den har fulgt meg siden jeg ble en kristen på 1970-tallet.

Nei, jeg tilber ikke ikoner.

Men disse skjønne bildene er for meg sterke vitnesbyrd om noe som er annerledes, noe som representerer det hellige. Det rene.

I Kristi himmelfartskapellet er vi så heldige at vi har flere vakre ikoner. Et av dem er malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth i Skien. Det heter Ømhetens Gudsmoder.


Evangelikale forbilder, del 2

Jeg har mye å takke Norges kristne student- og skoleungdomslag for - eller Laget - som organisasjonen kalles i dagligtale. Det var i Laget jeg først lærte betydningen av å ha en stille stund hver dag, og det var i Laget jeg lærte å bli glad i Bibelen og forstå at den er Guds evige uforanderlige og autoritative ord.

Og det var i Laget jeg stiftet bekjentskap med Edith og Francis Schaeffer (bildet) for første gang. De to var med på å legge grunnlaget for både Bibelglede og et ønske om Bibeltroskap som har vart frem til denne dag. At Bibelen var eneste autoritet for liv og lære ble en overbevisning allerede tidlig på 1970-tallet - som jeg ikke fra veket fra eller angret på. Sikrere fundament for troen finnes ikke.

Mye falt på plass i 1986 da jeg leste "The Great Evangelical Disaster", som i norsk oversettelse fikk tittelen, "Skjebnetime", utgitt på Ansgar forlag. Denne boken tok et kraftig oppgjør med den snikende liberalteologien innen evangeliske kretser. Boken fortjener å bli lest den dag i dag fordi den er et glitrende forsvar for Bibelens autoritet.

Om Bibelen skriver Francis Schaeffer blant annet:

"I dag er det to grunner til å være streng og ikke inngå kompromisser når det gjelder Bibelens ufeilbarlighet. Først og fremst fordi det er den eneste måten å være tro mot det Bibelen lærer om seg selv, mot det Jesus sier om Bibelen og mot det kirken har trodd gjennom alle tider. Dette alene skulle være god nok grunn, men i dag er det også en annen grunn for å holde strengt på Bibelens ufeilbarlighet: Fordi vi har vanskelige tider fremfor oss, for oss selv og for våre åndelige og kjødelige barn. Og uten et sterkt syn på Bibelen som vårt fundament, vil vi ikke være sterke nok til å stå imot alle vanskelighetene som vil komme. Hvis ikke Bibelen er uten feil, ikke bare når den taler om frelse, men også når den taler om historien og om verden, har vi ikke noe grunnlag for å svare på spørsmål om hvordan universet oppsto og ser ut og hvorfor mennesket er så unikt og verdifullt. Vi vil heller ikke ha moralske absolutter eller sikkerhet om at vi er frelst, og neste generasjon kristne vil ikke ha noenting igjen å stå på. Våre åndelige og kjødelige barn vil få overlevert et sviktende fundament som de ikke ha bygge sin tro eller sitt liv på." (Francis Schaeffer: Skjebnetime. Ansgar forlag 1986, side 32)

Sviket mot Guds ord er et forholdsvis nytt fenomen i kirken. Frem til for 200 år siden trodde hver eneste kristen at Bibelen er ufeilbarlig.

At Schaeffer fremdeles er svært aktuell viser det faktum at den nye nådebevegelsen her i Norge har avskrevet Bibelen som Guds ord til oss. En av dens forkynnere sto nylig frem i Kristiansand og fortalte at han var blitt fri som menneske den dagen han kastet Bibelens autoritet fra seg.

Men dermed kastet han også selve fundamentet for sin tro fra seg, og vil nå være prisgitt seg selv som sin høyeste autoritet. Lykke til med det prosjektet! Det vil vise seg å være som en sumpmyr.

Det var under de omtumlende årene som fulgte 2.verdenskrig at Edith og Francis Schaeffer dro fra USA til Europa som misjonærer. I Sveits - i 1955 - grunnla de L'Abri fellesskapet, et trygt ly i de sveitsiske alper hvor unge mennesker kunne komme for å studere og søke å finne meningen med livet. Hvor mange intellektuelle tvilere som ekteparet Schaeffer har hjulpet til en levende tro på Herren Jesus, vet alene Gud. Men det er mange. Ekteparet Schaffer gav redelige og troverdige svar, fordi ungdommene også så troen kroppsliggjort i deres liv.

(fortsetter)

13 kristne familier i India nektet mat fordi de er kristne

Tretten kristne familier i en liten landsby i den indiske delstaten Jharkhand ble nylig nektet å få sine matrasjoner som de er helt avhengig av ene og alene fordi de er kristne.

Familiene i denne lille landsbyen får matrasjoner fra de indiske myndighetene på grunn av sin ekstreme fattigdom. At de nå blir nektet mat skyldes at disse tretten kristne familiene nektet å donere penger til en hindufestival som landsbyen arrangerte. Som kristne kunne de ikke være med på å gi støtte til noe som har med avgudsdyrkelse å gjøre.

En slik kollektiv avstraffelse av kristne er ikke uvanlig i India. Virkemidlet brukes blant annet for å bli kvitt kristne fra enkelte områder eller tvinge dem til å konvertere til hinduismen.

La oss huske våre lidende trossøsken i India i våre forbønner.

Å kjenne hverandre i Kristus

"Ofte tror vi at vi først må lære å kjenne og forstå hverandre før vi kan samles rundt nattverdbordet. Selv om det er bra om de som tar del i brødet og vinen kjenner hverandre, så skaper regelmessig nattverdfeiring en åndelig enhet som når bortenfor alle menneskelige nivåer av 'å kjenne hverandre.'

Når vi sammen går inn i Jesu døds- og oppstandelses hellige mysterium gjennom å delta i nattverden, blir vi gradvis én kropp. Vi lærer virkelig å kjenne hverandre i Kristus."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen 

søndag, oktober 15, 2017

Et hellig bønnens sted i Hamar

For mange er nok dette bare en slette. Slik er det ikke for meg. Jeg pleier å reise hit hver gang jeg er på Hamar, om jeg har tid. I dag hadde jeg det. Etter gudstjenesten i Hamarkirken, hvor jeg talte, dro jeg hit. Her sto det nemlig et kloster. Jeg pleier å stå helt stille her for å lytte. Klarer jeg å høre tidebønnenes sang?

Her lå Olavsklosteret i Middelalderen. Det var et dominikanerkloster, og ble nedlagt i forbindelse med reformasjonen. Så mye mer vet vi ikke.

Men den som søker, han finner. Om klostret er borte, så er dette et helligsted, et sted hvor Guds nærvær har vært følbart, hvor bønnene fra de hellige har steget opp. Herfra har Guds menn løftet hellige hender mot himmelen, og deres bønner bar like inn for Guds tronsal og blandet seg med røkelsen der.

Derfor er dette mer enn en slette for meg. Så ofte jeg kan står jeg her - noen ganger alene - andre ganger mens folk vrimler forbi en het sommerdag. I dag regnet det, så det var ikke mange, bare noen få ivrige joggere som ikke hadde tid for å stanse.

Men jeg sto der en stund for å lytte etter munkesangen og kjenne på takknemligheten for de hellige stedene. Hadde det ikke vært fint om denne sletta en dag ble fylt av menn og kvinner i bønn til Livets Herre? Hadde det ikke vært fint om det en dag kunne bes tidebønn her?

Kvinnen som lærte meg om den indre bønnens djup

'Å be er å tale ofte og lenge i ensomhet med Ham som vi vet elsker oss.'

Ordene tilhører Teresa av Avila (1515-1582). Jeg gleder meg stort over å feire henne i dag, på hennes minnedag. Få har vært til større åndelig hjelp for meg som henne. Denne gode definisjonen på bønn - jeg har ikke funnet noen bedre - kom til meg som en gave fra Herren, for mange år siden da jeg strevde med å finne hvile i mitt eget bønneliv. Jeg fant hvilen! Takket være henne kvinnen.

Å bli kjent med Teresa var som å bli kjent med et friskt kildevell, jeg møtte en som kjente Herren, en som var elsket av Ham, og skrev ut fra dette kjærlighetsforholdet.

Men det var ingenting i hennes barndom og oppvekst som skulle tilsi at denne kvinnen skulle bli en Kristusmystiker. Hun var ei jålete sminkedukke! En livlig tenåringsjente som som levde kun for en ting: sminke og klær.

Men så møtte hun Jesus og alt ble snudd på hodet. Hun møtte sin livs kjærlighet.

Som ung kom hun nemlig i kontakt med en bønnebevegelse og skapte djupe lengsler i henne. Den påvirket henne sterkt, men hun skulle bli 45 år gammel før den store livsendringen fant sted. I et syn får hun se Jesus. Det er et før og et etter denne hendelsen, som hun kaller sin omvendelse.

Det er gjennom sin rike erfaring med bønn at Teresa av Avila er blitt en åndelig mor og en åndelig veileder for mange - også protestanter. Mange vender seg til hennes bøker for å finne god, praktisk åndelig veiledning, veiledning som er prøvet gjennom lidelse. Da hun var 23 år gammel gjennomlevde hun en sykdomsperiode på syv år. Som nonne fikk hun det heller ikke lett i en mannskultur som den hun opplevde.

Min første åndelige veileder, en vaskeekte pinsevenn, snakket ofte og gjerne om Teresa. Hos henne hadde han funnet åndelige brådjup. Og Teresa hadde lært ham mer om bønnen enn noen av hans egne. Og slik er det - er man trygg i sin overbevisning - og lever nært Herren, finner man det friske vannet i alle kirkens tradisjoner.

Ba om en million adopsjoner istedet for en million aborter

I flere dager har Lou Engle (bildet) og hans bønneorganisasjon "The Call" holdt massemøter i USA's hovedstad, Washington. Mandag denne uken var det en helt spesiell samling for kvinner som ba sammen. Bønneoppdraget handlet om å be om en million adopsjoner, i stedet for en million aborter.

Samlingen har funnet sted på et stort grøntområde som går under navnet 'The Mall' i Washington. Mange har fastet og bedt, delt fellesskap og lovprist Herren. Det har vært egne møter hvor man har bekjent den synd som kalles rasisme og man har bedt om tilgivelse for rasistisk hat, urettferdighet og fordi man har omfavnet abort.

I forbindelse med den store bønnesamlingen i Washington har man også lansert en underskriftskampanje på nasjonalt plan, hvor man ønsker å sette fokus på de tusener av barn som drepes i mors liv i USA hvert år, og på den måten øve press på politikerne og juridiske instanser for å få endret abortlovgivningen.

Initiativtagerne til The Call ber om at Gud skal reise opp en ny generasjon gudfryktige jordmødre, som dem vi leser om i 2.Mosebok, som var så djerve at de sto imot Faraos krav, og om en ny generasjon som går i fotsporene til Ester og Debora.

Flere kvinner som talte på bønnesamlingen pekte på at mange kvinner i USA ikke føler at feministene representerer dem, men vil definere seg selv som 'døtre av Den levende Gud.'

lørdag, oktober 14, 2017

Beklager - en liten orientering

Observante lesere av bloggen og Facebook har nok oppdaget at det er en del skrivefeil i det jeg skriver for tiden, i tillegg til ekstra ord som dukker opp helt malplassert. Det beklager jeg. Det er en av sideeffektene ved Parkinsons. Å skrive er blitt en større utfordring enn før, særlig på dårlige dager. Jeg håper dere har overbærenhet med meg. Så lenge jeg klarer vil jeg fortsette å skrive, men det er nok slutt på håndskrevne prekener og notater. Forstår ikke lenger hva jeg skriver når jeg skriver for hånd.

Flere som har sendt meg sms har ikke fått svar. Å skrive en tekst på mobil tar veldig lang tid. Dessuten kommer jeg borti send-tasten før jeg skal, så det blir mye rot. Venter du på svar på sms må du nok være veldig tålmodig. Du må gjerne fortsette å skrive til meg på sms - det er veldig hyggelig, men jeg svarer på de gode dagene.

Jeg har en del dårlige dager nå. Takk til alle dere som husker meg i bønn. Neste helg skal May Sissel og jeg til Bergen, hvor jeg skal ha seminar i Bergen baptistkirke, gudstjeneste samme sted. Søndag ettermiddag skal jeg også tale i en husmenighet, og mandag skal jeg undervise på Veien Bibelskole. Til det trenger jeg masse krefter. Min erfaring er at Herren gir de kreftene jeg trenger for dagen i dag - ikke for flere dager. Om jeg ikke var avhengig av Herren før, så er jeg virkelig blitt det nå.

Prest brutalt myrdet på vei hjem fra sjelesorgsamtale

Onsdag denne uken ble den koptiske presten, fader Hegoumen Samaan Shehata (bildet), som er prest for kirken Hl.Julius Al-Akfehasi i Al-Fashn i Egypt, stukket ned og drept da han var på hjem etter en sjelesorgsamtale hos  en familie. En annen prest, fader Beyman Moftan, fra El-Malak kirken i Minya, ble også skadet i det brutale angrepet. Mens de to fredelige prestene ble angrepet av knivstikkeren var det flere som bare sto å så på uten å gripe inn.

Politiet har pågrepet en mann som er kjent for sin voldelige oppførsel.

Dette er bare et av flere slike knivangrep mot kristne i Egypt den siste tiden. La oss be inderlig til Gud for våre koptiske venner denne helgen.

Kom, Hellige Ånd!

Jeg lever med bønnene og hymnene til han som ble kalt Symeon den nye teologen (949-1022) om dagen. Det har å gjøre med noe undervisning jeg skal ha i en menighet hvor jeg skal tale om ikke så lenge. Symeon var en mann som bar på en brennende Gudslengsel, en mann påtagelig fylt av Den Hellige Ånd.

Her er et forsøk på å oversette hans bønn til Den Hellige Ånd. Når man ber den kjenner man litt på den åndelige tørst denne mannen hadde:

Kom, sanne lys.
Kom, evige liv.
Kom, skjulte mysterium.
Kom, uutsigelige skatt.
Kom, virkelighet bortenfor ord.
Kom, person bortenfor all forstand.
Kom, Allmektige, for uten opphold skaper, omformer og forandrer Du alle ting, helt og holdent gjennom Din vilje.
Kom, Du usynlige som ingen kan berøre med sin hånd.
Kom, Du som aldri rokkes, men som likevel i hvert øyeblikk er i bevegelse, Du nærmer Deg oss som ligger i helvete, dog forblir Du høyere enn himmelen.
Kom, Du hvis navn fyller våre hjerter
med lengsel og stadig er på våre lepper;
dog kan vi ikke si eller vite hvem Du er
eller hvordan Din natur er.
Kom, Du som er ensom til de ensomme.
Kom, for Du er selve begjæret i mitt indre.
Kom, mitt livs liv og min ånd.
Kom, min glede, min ære, min uendelige fryd.

fredag, oktober 13, 2017

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 7

Det imaginære huset apostelen Johannes bygde kom til Britannia gjennom hellige Ninian som jeg skrev om i forrige artikkel. Disse hvite husene var virkelig bønnens hus i ordets rette forstand. Bønnealtere for land og folk. Og bønneilden ble spredt. Walisiske kristne som studerte ved det åndelige akademiet i Whithorn ble så inspirert av det de så og opplevde at de tok med seg visjonen om bønnehusene med seg hjem.

'Ty Gwyn' er det walisiske ordet for 'hvit' eller 'velsignet hus'. Man antar at det fantes like bønnehus spredt over hele Wales, fra nord til sør. Biskop Rhygyfarch skrev en bok om den hellige David, som er nasjonalhelgen for Wales, og forteller at denne David var en kontemplativ asket som levde mer som eremittene i Egypt. Men han elsket også mennesker, og de mange kirkene han bygget var mer lik små kommuniteter hvor bedende mennesker bodde og hvor disse bønnens menn og kvinner dro omsorg for mennesker i nød.

Disse kommunitetene ble kalt 'Tyddewi', walisisk for 'Davids hus', som selvsagt var en referanse til den hellige David, men også et sterkt symbol for ordene fra Apostlenes gjerninger 15,15-16:

"Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny..."

Davids tabernakel eller 'hytte' var jo et bønnens hus.

Noen av de walisiske bønnehusene og kommunitetene var også direkte inspirert av Martin av Tours. Noen også av ørkenfedrene og ørkenmødrene fra Egypt og Syria. En av de viktigste romersk-walisiske familiene hadde sine familierøtter fra den romerske generalen Maximus som giftet seg med den britiske prinsessen Helena. Han etablerte sin familie i Treves. Her møtte familien Martin av Tours som skulle øve en stor innflytelse på familien. Ikke minst på deres sønn, Publicus. Når faren døde slo familien seg ned i Wales og etablerte seg i et gammelt romersk fort - Llanbeblig. Her etablertes det en monastisk celle, kanskje den første av i alt 500 slike små monastiske kommuniteter. Noen av disse ble senere til store klostre.

(fortsettes)

Billedtekst: Gammelt walisisk kulturlandskap.

Veiene som fører til fred

"I den visjonen som handler om  vandringen som fører til fred som Jesus åpner, finnes det tre komplementære veier, tre ydmyke veier som fører folk utover deres ego. Den første veien refererer direkte til Jesus - fra Hans død vil et nytt nærvær springe frem - Den Hellige Ånds gave.

Den andre veien til fred har å gjøre med vår trang - vi må gi opp vår trang etter å få det siste ordet for å bevise at vi er bedre enn andre.

Den tredje veien til fred handler om å tjene Jesus i de fattige, å leve blant dem. Herren sa gjennom Jesaja: 'I det høye og hellige bor jeg og hos dem som er knust og nedbøyd i ånden.' (Jes 57,15) I hver eneste kultur finnes det en tilstedeværelse av de nedbøyde, de lave.

La oss ønske hverandre velkommen i det rike mangfoldet vi representerer, la oss tjene de fattige sammen, det er det som forbereder en fremtid av fred." 

Jean Vanier (bildet) i Seven Words of Hope, side 80-82. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

torsdag, oktober 12, 2017

Marcus Thrane, Arbeiderforeningene og norske frimenigheter

I dag er det på dagen 200 år siden Marcus Thrane (bildet) ble født. Det burde medlemmer av norske frimenigheter feire! Medlemmene av de første frie menighetene i Norge, det være seg både de lutherske og baptistiske, og senere pinsemenighetene, kom i all hovedsak fra nettopp arbeiderklassen.

Det er viktig å kjenne vår historie. Både den sekulære og den religiøse. Dessverre har mange kristne liten eller ingen kjennskap eller for den saks skyld interesse av å kjenne sitt trossamfunns røtter. Fordi vi blir historieløse blir vi også rotløse, og vet ikke helt hvor vi hører hjemme.

Marcus Thrane var en mann som var villig til å ofre sin egen frihet for at andre skulle bli fri. I dag nyter vi alle godt av demokrati og muligheten til å avgi vår stemme. Men det var ikke borgerskapet som reiste kampen for stemmeretten. Tvert om. Det var Arbeiderforeningene. Høyresiden og det kondisjonerte borgerskapet gjorde det de kunne for å kneble kravet om demokratiske rettigheter.

I 1848 - helt mot slutten av det europeiske revolusjonsåret - var bare litt over fem prosent av Norges voksne befolkning stemmeberettiget. Det ville ikke den arbeidsløse avisredaktøren, Marcus Thrane, sitte stille å se på. Heller ikke 160 arbeidere fra Drammens-distriktet. De meldte seg inn i landets første Arbeiderforening 3. juledag 1848. Opprettelsen av Arbeideforeningen skjedde etter initiativ fra Marcus Thrane. Ett år etter etter oppstarten hadde Arbeiderforeninger over 20.000 medlemmer over store deler av Norge. Det grydde av dag for den vanlige mann og kvinne.

Men Arbeideforeningene ble knust. Marcus Thrane dømt til fire års fengsel for å ha vekket misnøye! For hvem? Det kondisjonerte borgerskapet. De som hadde penger, de som hadde makt. Thrane måtte faktisk sone hele syv år i fengsel. Myndighetene trakk nemlig ikke fra tiden han hadde sittet i varetekt.

Ingulf Diesen skriver i sin fremragende kirke- og vekkelseshistorie: Veiryddere: "Februrarrevolusjonens bølger (1848) slår også inn over Norge. Det er på denne tiden Norge får sin første arbeiderbevegelse ved Marcus Thrane, dels med kristent fortegn... Parallelt med de nye klassenes kamp for frigjøring går en av de største vekkelsene over landet..." (Ingulf Diesen: Veiryddere og Veien videre. Hermon forlag 1994, side 13)

Det er vekkelsen med Gustav Adolp Lammers i Skien.

La oss ta vare på historien og arven vår.

Pinsemenighet søker lutherske røtter

Det skjer spennende ting i Sverige for tiden. Pinsemenigheten United Öresundskyrkan søker nå om å bli en del av Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. en luthersk bevegelse grunnlagt med støtte fra Carl Olof Rosenius. Unites Öresundskyrkan har ingen planer om å forlate pinsebevegelsen, men ønsker dobbelt medlemskap.

En av årsakene er at denne menigheten med sin pastor Magnus Persson (bildet) har beveget seg fra å være en ren trosmenighet, til å søke tilbake til de reformatoriske røttene. Menigheten ble i sin tid karakterisert som den mest "kule" menigheten i Sverige, med masse aktiviteter som skulle dra mennesker, til å bli en gudstjenestefeirende forsamling preget av klassisk liturgi hvor nattverdfeiringen og bibelutleggelsen er et hovedanliggende.

Det er først ved årsskiftet det blir klart om United Öresundskyrkan blir en del av Evangeliska Fosterlandsstiftelsen.

Kristen fengslet i Algerie innleder sultestreik

Slimane Boufhas, fra Algerie, som ble en kristen i 1997, ble i august 2016 dømt til fem års fengsel. Han har nylig innledet en sultestreik. Bakgrunnen for dommen er at Slimane postet et innlegg på sosiale medier hvor han skrev at 'Jesus overvinner løgnene til Islam', sammen med et bilde av en islamist som dreper en kristen.

Slimane Boufhas ble også dømt til å betale en bot. Han appellerte til domstolen og fikk den til å frafalle boten og fikk redusert straffen til tre års fengsel. Senere er den blitt redusert til 16 måneder.

Ifølge Middle East Concern har familien til Slimane Boufhas innstendig bedt ham om å avslutte sultestreiken. De er bekymret for den effekten den vil ha på den psykiske og fysiske helsen til Slimane. Men Slimane har innledet sultestreiken fordi han vil bli overflyttet fra fengslet i Jijel hvor han nå soner, til til et fengsel i Bejia, som er mye nærmere hans hjemsted. Der han nå sitter har han vært utsatt for overgrep fra medfanger.

Evangelikale forbilder, Ron Sider, del 1

I denne serien vil jeg presentere noen av mine evangelikale forbilder. Først ute er Ron Sider (bildet), teolog og sosial aktivist, kanskje best kjent for boken: 'Rike kristne i hungerens tid'. 78 åringen som er grunnleggeren av "Evangelicals for Sosial Actions", en tenketank som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer, og som har skrevet over 30 bøker er medlem av Oxford Circle Mennonite Church.

Ron Sider er ikke lett å plassere - heldigvis. Amerikanske kristne med sympati for det religiøse høyre beskylder ham for å tilhøre det kristne venstre, og er i deres øyne en sosialist eller kommunist. Men Sider er for eksempel mot abort og har et konservativt bibelsyn. Han er en kristen sterkt engasjert for sosial rettferdighet, med hjerte for de marginaliserte i samfunnet, er miljøbevisst, fremmer ikke-volds prinsipper, er aktiv motstander av dødsstraff og en av grunnleggerne av The National Religious Partnership for the Environment, hvor han er styremedlem. Han er også en fremragende professor i teologi og offentlig politikk ved Palmer Theological Seminary i Philadelphia, Pennsylvania.

I august 2009 undertegnet han en offentlig uttalelse som oppfordret alle kristne til å lese, bryne seg på og svare på Caritas in Veritate, den sosiale encyklika til pave Benedikt XVI. Det gjør han enda han er en overbevist anabaptist. Senere samme år undertegnet han også Manhatten-erklæringen, som oppfordret evangelikale, katolikker og ortodokse til ikke å overholde regler og lover som tillater abort, samkjønnede ekteskap og andre saker som går imot deres religiøse samvittighet og overbevisning.

Ron Sider er født i Stevensville i Ontario, Canada, 17. september 1939. Hans far var pastor i Canada i det anabaptistiske trossamfunnet Brethren in Christ. Han er far til tre og sammen med sin kone, Arbutus, bor de i Lansdale, Pennsylvania. Hans kone har arbeidet som familierådgiver, men er nå pensjonist. De to feiret 50 års jubileum som gift i 2011 og de har seks barnebarn.

Stillferdig

Ron Sider er en stillferdig og lavmælt mann. Han beskrives som 'en kortvokst, skallet seminar-professor, som har lett for å smile og som har tjukke brilleglass... profesjonsmessig er han en hybrid, en historiker som underviser i teologi, og som taler og skriver om politikk og økonomi.'

Sider har en doktorgrad i reformasjonsteologi fra Yale University, og har publisert artikler i prestisjetunge tidsskrifter.

'Teologisk,' skriver Tim Stafford i en artikkel i Christianity Today, publisert 1.mars 2000, 'befinner Sider seg i hjertet av den evangelikale tro, han er djupt hengiven til en inspirert Bibel, og er lidenskapelig når det gjelder å kommunisere evangeliet og en personlig forvandlende tro. Politisk stemmer han Demokratene men har konservative standpunkter hva angår homoseksualitet og abort.'

Ron Sider er nok ingen 'flammende radikal', skriver Stafford og legger til: 'Men jeg kjenner ingen evangelikal kristen som oftere er blitt kritisert for å være radikal.'

Budskapet Ron Sider formidler er ukomfortabelt - uansett hvordan han presenterer det. Han snakker om synd og om omvendelse og behovet for forvandlede liv, om politikk og økonomi. Han kan snakke om sex på en måte som ingen konservativ kristen vil reagere på, men de reagerer når han snakker om rikdom og dens forbannelser. Da får Ron Sider høre at han moraliserer! Da er det plutselig legalisme. Og snakker han om anstendige lønninger for vanlige arbeidsfolk, og tariffer, ja, da blir det virkelig ubehagelig og mennesker blir virkelig opprørte - også kristne.

(fortsettes)

onsdag, oktober 11, 2017

Guds evige løfter ved et 100 og et 70 års jubileum

Som tiden går blir jeg mer og mer grepet og fascinert over Guds profetiske tidsplan. Over Gud som våker over sitt ord, så Han fullbyrder det (jfr Jer 1,12). Det gjelder ikke minst Hans evige løfter til Israels land og folk. Ifølge disse løftene ville det komme en dag da jødene, som var spredt til jordens ender, skulle få vende tilbake til det land Gud hadde gitt løfter om.

Om ganske nøyaktig 20 dager - den 31. oktober - er det 100 år siden general Edmund Allenby ledet en offensiv mot de tyrkiske forsvarslinjene ved kyststripen mot Gaza. General Allenby lykkes og det førte til at at veien for de allierte til å rykke fremover mot Jerusalem, og deretter Damaskus. Dette skulle bety slutten på en 400 års periode med islamsk herredømme over Det hellige land.

Men det skjedde noe mer denne dagen: 31. oktober 1917 undertegnet Lord Balfour, som da var Storbritannias utenriksminister, det som er blitt kalt Balfour-erklæringen. Den ble formelt utsendt 2. november samme år og i perioden 17. november til 30. desember fant Slaget om Jerusalem sted. Slaget om Jerusalem er en betegnelse på en rekke kamphandlinger og slag i det som den gangen gikk under navnet Palestina. Hensikten var å sikre seg kontroll over Jerusalem. Balfour-erklæringen var et brev daværende utenriksminister Balfour skrev til den engelske sionistlederen Lord Rothschild hvor han støtter Lord Rothschild og sa seg enig med ham i at jødene trengte et nasjonalt hjem. Målet var 'å opprette et nasjonalt hjem for jødene' slik at de kunne leve samlet som et folk og ikke atskilt. På denne tiden levde de fleste jødene i diasporaen, særlig i Russland, Hvite-Russland, USA, England og Frankrike.

Balfour-erklæringen skulle i 1920 bli inkorporert i internasjonal lov i den såkalte San Remo-erklæringen, og skulle bli helt avgjørende for FN's delingsvedtak av Palestina, og gjenopprettelsen av staten Israel.

Hvem var så denne Lord Balfour?

Arthur James Balfour, født 25. juli 1848 i Whittinghame i dagens East Lothian i Skottland, var Storbritannias og Irlands statsminister fra 1902 til 1905. Han vokste opp i et kristent hjem hvor undervisningen om Jesu andre komme og troen på at jødene en dag skulle få vende tilbake til sitt hjemland var en del av trosoverbevisningen.

I 1906 ble møtte Balbour Chaim Weizmann i Manchester. De skulle bli gode venner. Chaim Weizmann vokste opp i en stor jødisk familie i Hvite-Russland. Han fikk tidlig interesse for Guds løfter om at jødene skulle vende tilbake til det landet de ble fordrevet fra. Før han flyttet til Manchester studerte Weizmann biokjemi Tyskland. Når han senere flyttet til Storbritannia ble han en av ledere for den sionistiske bevegelsen der.

Det er nok ingen tilfeldigheter at disse to mennene fant hverandre. Heller ikke at de begge to hadde en kjærlighet til Bibelen. Den ytre årsaken var at Weizmann hadde funnet opp en viktig kjemisk ingrediens for produksjonen av krutt, som den britiske regjeringen ble interessert i.

Men det er ikke bare i 1917 det skjer noe viktig og som har med Guds trofasthet mot de løfter Han har gitt sitt folk. I oktober og november 1947 - altså for ganske nøyaktig 70 år siden - ledet Gud forbederen Rees Howells i Wales til å be for jødene. Wales Bible College som Rees Howells hadde grunnlagt og ledet var et bønnens hus Gud hadde opprettet.

Jeg har hatt stor glede av å lese boken: "Flammer over Wales", som er den gripende og spennende beretningen om denne forbederens liv. Skulle ønske at den kom i et nytt opplag her i Norge. Vi trenger den. Sekretæren til Rees Howells skrev en bok som dessverre bare finnes på engelsk: Rees Howells Intercessor, som jeg anbefaler sterkt. Der heter det på side 244:

"De (altså Howells og elevene ved bibelskolen i Wales) ba inntrengende om at Gud, som en følge av pakten Abraham for 4.000 år siden, ville bringe sitt folk tilbake til deres land, slik at Palestina ennå en gang skulle bli en jødisk stat... Bønnen var konsentrert om den kommende avstemningen i FN ..."

Som kjent var det ikke noe flertall for et slikt vedtak i den første rundens avstemninger i FN.

"Men de vendte tilbake til enda mer intens bønn, og gjennom dette fikk de tro for se Guds engler påvirke medlemmene i De forente nasjoner til å arbeide på vegne av Guds folk, og de hadde full visshet om seier."

Og seier fikk de! Generalforsamlingen i FN stemte for delingen av Palestina med 33 stemmer for, 13 mot og 10 avstod fra å stemme. 14. mai 1948 ble den moderne staten Israel opprettet. Gud hadde holdt sitt ord.

Når jeg leser om dette kommer jeg til å tenke på profeten Daniel som leser profeten Jeremia og som oppdager at det nærmet seg tiden da Gud ville oppfylle det løftet Han hadde gitt Jeremia:

"I Darius', Ahasversus' sønns første regjeringsår  - han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket - i det første året av hans regjering, gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de årene som Herren hadde talt om til profeten Jeremia - at han ville la det gå fulle sytti år til ende mens Jerusalem lå i ruiner. Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske..." (Dan 9,1-3)

En ting er aldeles sikkert: Intet skjer på slump i Guds timeplan. Alt er nøye planlagt og Han bruker de menneskene Han vil.


Arthur James Balfour.

Forbederen Rees Howells


Chaim Weizmann.

Salige er de som skaper fred

Endelig en fornuftig stemme i galskapens verden! Fredsmegleren, baptisten og ekspresidenten, Jimmy Carter, trosser nå Donald Trump og vil holde fredssamtaler med Kim Jong-un. Ifølge amerikanske medier ber Trump Carter holde seg unna.

Carter skal ifølge den sør-koreanske avisen Joong Ang Daily, nylig ha møtt Park Hanshik, professor ved universitetet i Georgia, hvor ekspresidenten også bor. De to skal være nære venner. Det var i forbindelse med denne samtalen at Carter skal ha sagt at han 'håpet å kunne bidra til å finn en permanent fredsløsning på den koreanske halvøya."

Slikt liker ikke Donald Trump å høre. Retorikken mellom Donald Trump og Kim Jong-un har hardnet til og ligner mest to små guttunger som krangler i sandkassa. Problemet er at det ikke handler om en lekebil de er uenige om, men om en altomfattende atomkrig som kan koste millioner av mennesker livet.

I et intervju med New York Times uttrykker nå lederen av Senatets utenrikskomite, Bob Corker, at han frykter en storkrig under Donald Trumps' presidentperiode. Republikaneren Corker mener Trump styrer USA som et reality-show og mener Trump står i fare for å lede landet "på vei mot en tredje verdenskrig."

Og Bob Corker er ikke alene med sine bekymringer. I følge Corker skal nesten alle republikanske senatorene uttrykke samme bekymring.

Til New York Times sier Bob Corker:

"Han bekymrer meg. Han må bekymre alle som bryr seg om landet vårt. Jeg vet med sikkerhet at hver eneste dag i Det Hvite Hus handler om å prøve å beherske ham."

La oss be om at ekspresident Carter lykkes i sine bestrebelser med å få til et møte med diktatoren Kim Jong.un, og at han kan bidra til å nedeskalere den svært betente situasjonen mellom Nord- og Sør-Korea og USA.

Det er grunn til å minne om Jesu ord: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

Jimmy Carter er 93, men still going strong.

Kjenn deg selv

"På innsiden av hver eneste en av oss er det en tyrann som ønsker seg makt og prestisje, som ønsker å dominere, være overlegen og kontrollere.

Vi føler at vi er den eneste som søker sannheten - og det, noen ganger, i Guds navn. 

Det finnes ikke noe mer forferdelig enn en tyrann som skjuler seg bak en religion."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 216. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

tirsdag, oktober 10, 2017

Visdomsord og bønner av Martin Lönnebo, del 3

I går leste jeg noe befriende som biskop Martin Lönnebo har skrevet i boken om Kristuskransen. Han skriver:

'Gud kan man dypest sett ikke nærme seg, han er alltid nærmere.' (Martin Lönnebo. Kristuskransen. Verbum 2000, side 26)

Det finnes perioder og faser i vår vandring med Herren hvor følelsen av Hans fravær er påtagelig. Johannes av Korset kalte det 'sjelens mørke natt'. Det er ingen tvil om at dette er en smertefull erfaring for alle som opplever den, og det gjør de aller fleste av oss. Men det er bare en følelse. For Herren er alltid nærværende.

David beskriver dette slik: "Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen er du der, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast. Jeg kan si: 'La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.' Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er som dagen, mørket er som lyset.' (Salme 139,7-12)

Jeg trengte dette ordet, både fra biskop Martin og fra kong David.

Jeg er blitt så glad i ordene til Matteus:  'Da trådte Jesus fram ...' (Matt 28,18)

Det endrer alt.

Billedtekst: Biskop emeritus Martin Lönnebo. Foto: You Tube

(fortsettes)

Hamar søndag

Jeg gleder meg til å tale i Hamarkirken søndag kl.11.00. Jeg trives så godt hos Misjonssambandet! Så mange flotte mennesker, som jeg er blitt veldig glad i.
Misjonssambandets forsamling i Hamar har fått navnet Hamarkirken, og holder til i Brukshuset. Er du i nærheten denne søndagen og har anledning til å komme hadde det vært veldig hyggelig å hilse på deg.

Trender som kommer og trender som går - bare Bibelen består!

Ulike trender har ridd den protestantiske kirke både i det 20. og har fulgt med inn i det 21.århundre. Spøkefullt er det blitt sagt at den eneste gangen vi holder oss midt på veien er på vei fra den ene grøften til den andre.

En ny trend som har dukket opp nå handler egentlig om den eldste løgnen av dem alle: Har Gud virkelig sagt?

Nå gjelder det Bibelen. Det er interessant å se at pastorer og forkynnere innen den nye nådebevegelsen skriver side opp og side ned om at Bibelen ikke er Guds ord,  at den er full av selvmotsigelser, og gjentar det liberalteologene har sagt hele tiden. Nå er liberalteologien bare pakket inn i glanset papir for at den skal bli mer spiselig. Og de som sier imot den nye læren, dømmes raskt nord og ned som motstandere av det nye Gud gjør. Har vi hørt det før? Det er blitt gjentatt som selve mantraet ved alle de nye trendene som har oppstått de senere årene. De som stiller spørsmål er fariseere og skriftlærde!

Men som med alle andre trender: det varer en stund og så er det noe annet.

Og alltids er det noen som kaster seg på den nye trenden - og blir etter hvert skuffet og desillusjonerte, for også denne gangen vil det vise seg at det ikke holder.

Hvorfor ikke satse på noe som har holdt siden urkirkens dager? Den overleverte apostoliske troen slik den finnes nedfelt i de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel. Guddommelig inspirert, evig gyldig til alle tider, autoritativ for liv og lære. Den Hellige Skrift kommer aldri til å gå ut på dato. Gud Herren selv våker over sitt ord og fullbyrder det. Bibelen er full av evige løfter og den som leser og studerer Guds ord slik det er gitt oss i vår Bibel erklæres for salig.

For Bibelens sannhet har tusener på tusener av martyrer gitt sine liv. Bare det burde få oss til å bestemme oss for at vi vil stå opp for Guds ord - Bibelen. Billy Graham forteller at han tidlig i sin tjeneste bestemte seg for at han ville tro at Gud hadde gitt oss sitt ord slik det er nedfelt i Bibelen, og bygge sitt liv og tjeneste på Bibelens autoritet - så har da også Gud velsignet hans tjeneste.

Med Bibelen kan vi navigere trygt - også i det opprørte farvannet som vår tid representerer. Når disse lærerne oppkaster seg til å være dommere over Guds ord, så er det sine egne menneskeord de setter høyere. Er det noe underlig at man da kan gå seg bort? Man påberoper seg Åndens ledelse, men Den Hellige Ånd taler aldri noensinne på tvers av Bibelen. Han er jo forfatteren!

Så er det ikke alt vi leser som vi forstår, men det betyr ikke at det er noe galt med det vi leser!

Å tro på Bibelen som Guds evige gyldige ord kommer aldri til å bli en trend. De som sier at Bibelen ikke er Guds ord kommer snart til å bli glemt.


mandag, oktober 09, 2017

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie - del 6

Bønnehuset til Martin av Tours ble kalt 'Mar-moutier' eller 'muintir' som best kan oversettes 'storfamilien' eller 'kommuniteten' - et fellesskap hvor alle delte alt - slik urkirken praktiserte det. Fra tid til annen etablerte de 12 disiplene til Martin andre 'muintir'. En av disse var hellige Ninian. Det var gjennom Ninian at 'huset Johannes bygde' kom til de keltiske områdene.

Tretten år etter at Martin av Tours døde, forlot den siste romerske hæravdelingen Britannia. Nå tok det keltiske aristokratiet over. Ninian hadde sannsynligvis vært elev ved en skole i Carlisle, som var grunnlagt av romerne. Han dro til Rom for å få sin presteutdannelse og bli ordinert til prest. På hjemveien stanset han i Marmoutier - som også var navnet på den etter hvert så berømte skolen til biskop Martin. Det var her, i dette bønnens miljø, at Ninian fikk visjonen om å bygge en lignende 'muintir' i den samme monastiske og bedende ånd i sitt hjemland.

Disse små kommunitetene som hellige Ninian grunnla bestod av en lærer og hans disipler. Dette var ikke noe nytt og annerledes for kelterne, for de var vant med sine klaner. Den romerske måten å styre på gjennom et imperium var helt fremmed for dem.

Utvilsomt krysset Ninian over til Solway Firth med båt og etablerte en 'munintir' der. Han skaffet til veie en eiendom som fikk navnet Isle of Whithorn. Huset han bygget fikk navnet 'Candida Casa'. Dette er en oversettelse av Martin's hus som jeg nevnte fikk navnet 'Det skinnende hvite huset'.

Hvert nytt sted Ninian etablerte sin virkesomhet ble det bygget små hvite hus. Først som en vanlig celle hvor en munk bosatte seg, for så å bli utvidet. Her ble det etablert en daglig bønnerytme, og beboerne rundt ble invitert til å komme til gudstjenester på søndager for å høre evangeliet opplest og for å be. Blant annet ble det etablert en dagsrytme hvor man kom sammen for å be klokken 12.00

Billedtekst: Hellige Ninians kapell med det hvite huset, kjent som den første kristne kirke bygget i Skottland.

(fortsettes)

En sirkel

"En god leder vil ikke utøve autoritet fra toppnivå. Diagrammet for en kommunitet er ikke en pyramide, men en sirkel. En leder for en kommunitet leder sammen med andre. Pyramiden er diagrammet for en hær eller industrien."
- Jean Vanier i Community and Growth, side 228. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Kristne møtes bokstavelig talt under jorden i Nord-Korea

Choi, en avhopper fra Nord-Korea, som først stiftet bekjentskap med den kristne tro i Kina hvor han dro for å få skaffet seg mat, forteller nå om hvordan kristne i dette svært lukkede landet møtes.

Choi forklarer at han og andre kristne møttes i en hule hvor de lagret poteter og kimchi, som er fermenterte grønnsaker, gjennom vinteren. Siden de ikke kunne synge salmene og lovsangene høyt nynnet de dem.

Det er Christian Post som har intervjuet Choi Kwanghyuk som nå lever i Los Angeles, USA.

Det var mens han oppholdt seg i Kina at Choi kom i kontakt med en kristen misjonær og begynte å studere Bibelen. Han ble en kristen og delte evangeliet med ni av sine venner. Choi fortsette også å reise frem og tilbake Nord-Korea/Kina. I Nord-Korea startet han en menighet. Den møttes bokstavelig talt under jorden.

"Vi begynte å lese evangeliet etter Matteus.," forteller han.

La oss huske våre lidende trossøsken i Nord-Korea i våre forbønner.

søndag, oktober 08, 2017

Kveldsbønn

Jeg sitter på et hotellrom i Fredrikstad og skal straks gå til sengs. Søndag formiddag skal jeg tale i Fredrikstad baptistkirke. Jeg gleder meg til det.

Jeg ber med bror Roger av Taize innfor natten:

"Hellige Ånd, nærværets mysterium. Du overstrømmer oss med godhet, som aldri tar slutt. Denne godheten lar et liv få blomstre inni oss, et liv i ydmyk tillit ... Og vårt hjerte blir lettere."

Og så ber jeg Karstens Isachsens gode bønn, som har vært min kveldsbønn i mange år:

Kjære Jesus, om jeg våkner, så er du hos meg.
Om jeg ikke våkner, så er jeg hos deg.

Foto: Anders Mohlin

lørdag, oktober 07, 2017

Lev for Jesus

I dag har jeg gått rundt å nynnet på en salme: "Lev for Jesus, for alt annet er ei verd å kalles liv."

Salmen er skrevet av Lina Sandell i 1873 og oversatt til norsk i 1888. Den skal ha vært skrevet som et fødselsdagsdikt til en slektning av Sandell.

Det er jo en sterk bekjennelse dette, og sikkert også uforståelig for den som ikke har erfart det. Det er jo så mange ting som er flott med livet, men har man opplevd Jesus er det ikke noe som kan sammenlignes med Ham. Alt annet blekner.

"Når Kristus, vårt liv, åpenbares," skriver Paulus.

Ja, en dag skal det skje - men allerede nå kan jeg oppleve Ham og gjøre meg erfaringer sammen med Ham. Døperens vitnesbyrd var dette: "Han skal vokse, jeg skal avta" eller "minke", som det står i en annen oversettelse. Se det, det er en del av helliggjørelsesprosessen i våre liv.

Kristi kropp, vår kropp

"Når vi samles til nattverd gjør vi det i Jesu navn. Han er den som kaller oss sammen for å minnes Hans død og oppstandelse gjennom å bryte brødet. Der finnes Han virkelig hos oss:

'For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.' (Matt 18,20)

Jesu nærvær blant oss og i brødet og vinen er samme nærvær. Når vi ser Jesus i brødsbrytelsen, ser vi Ham også i våre brødre og søstre. Når vi gir hverandre brødet og sier: 'Dette er Kristi kropp', gir vi oss til hverandre og sier: 'Vi er Kristi kropp'. Det er en og samme gave, det er en og samme kropp, det er en og samme Kristus."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

fredag, oktober 06, 2017

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 5

Biskop Martin av Tours er en viktig skikkelse i vår kristenarv. Sammen med Hilarius som ble biskop i Poitiers i år 353, grunnla Martin et Kristus-likt klosterfellesskap i Tours, som igjen påvirket mange også fra De britiske øyer. Dette er visjonen er det vi kaller 'huset Johannes bygde', om hellige menn og kvinner som skapte levde fellesskap, kommuniteter, i både Øst og Vest, eller bønnens hus. Martin av Tours fører denne arven videre.

Men før vi kommer så langt i historiens løp, må vi nevne Villa Lullingstone i Kent, i det sørøstlige England, kanskje det tidligste eksemplet vi vi har på et stort romersk hus , hvor noen av rommene ble omgjort til en kirke. I dette huset finnes det et portrett av Kristus, som forestiller en ung mann, uten skjegg med gyllent hår. Ved siden av finnes det en serie med figurer som står med opprakte hender i bønn.

Det er et interessant trekk, vel verd å merke seg, at i den vestlige delen av Det romerske imperiet, gikk utviklingen fra huskirker til basilikaer mye raskere. Hvor lenge huskirken eksisterte i Villa Lullingstone i Kent eksisterte vet man ikke sikkert, men huset ble ødelagt av en brann i det 5. århundre. Huset ble bygget under den romerske okkupasjonen av Britannia, rundt år 80-90 etter Kristus.

Historien om biskop Martin av Tours er såpass kjent, og jeg har omtalt den her på bloggen en rekke ganger, så jeg skal ikke gå inn på den her. I forbindelse med tematikken til denne artikkelserien om de europeiske bønnehusene, skal jeg bare nevne at både biskop Hilarius og biskop Martin var inspirert av historiene om den store ørkenvekkelsen i Egypt og Syria. Av kristne som levde i enkle celler i bønner. Disse munkene og nonnene var også kjent for sin store gjestfrihet.

På denne tiden sto det strid om Treenighetslæren i kirken. Biskop Hilarius var trofast mot den kristne lære, slik den var overlevert fra apostlene, og ble til slutt forvist av biskop Arius, som lærte at Kristus ikke var den samme som Gud.

Det var under sitt eksil at Hilarius stiftet bekjentskap med Basileios og hans monastiske kommunitet og det skape djupe lengsler hos ham etter at noe lignende kunne vokse frem i Vest. På samme tid levde Martin i en celle i nærheten av Milano og forsøkte å leve ut livet som eneboer sammen med en venn.

Noen år senere kom Hilarius tilbake fra sitt eksil og Martin slo seg sammen med ham. Biskop Hilarius ga Martin en eiendom i Liguge og her bygget Martin det som er blitt kalt "Den skinnende hvite hytta." Her ønsket han å leve et liv i bønn.



Restene etter Villa Lullingstone i Kent er gravd frem


Portrettet av Kristus i Villa Lullingstone.

(fortsettes)