mandag, desember 18, 2017

Alle år har du sett meg

Bare tittelen er verd pengene denne boken koster. Den er som et  kildevell for alle slitne pilegrimer som lengter etter Guds rause nåde og omfavnelse. Her kan du bokstavelig øse av frelsens kilder. Her lanseres ingen åndelighet uten bakkekontakt, nei, den er rotfestet gjennom forfatterens eget levde liv og med en tydelig forankring i Guds ord.

Anne Kristin Aasmundtveit tar oss med på en vandring gjennom kirkeåret, året som gir den gode rytmen til våre liv om vi velger å slå følge. Hun gir oss del i bibeltekstene, i bønner og salmer. Aasmundtveit har skrevet nye salmer til alle helligdagene. Mange av de berører meg sterkt. Som denne:

Sett meg som ditt hjertesegl,
som et tegn på armen.
La meg kjenne pusten din,
huden din og varmen.

Kjærlighet er som en brann
ingen hav kan slukke.
Lidenskap er som en dør
ingen kraft kan lukke.

Men kjærligheten tåler alt,
urett vil den vende,
tror alt godt, er fylt av håp,
aldri skal den ende.

Mine sår i hånden din,
som den røde gløden;
gjennomboret kjærlighet -
sterkere enn døden.

Eller denne:

La våren vokse i meg, Gud,
la frø som ligger gjemt
få spirekraft og bryte fram
fra kimer skjult og glemt.

La våren vokse rundt meg, Gud
la fanger bli satt fri,
gi sultne brød og nakne klær,
Gud, bruk min hånd og tid.

La våren vokse med meg, Gud
la hjertet bli en brønn
der nåden senkes langsomt ned
og pusten blir til bønn.

Gi dunst og damp fra fuktig jord,
la hestehov få gro,
så våren vokser i meg, Gud,
og livet skaper tro.

Det er så mange kvaliteter ved denne boken. Språket, bildene, poesien, og så er jeg så glad for at forlaget har lagt penger i å gjøre denne boken så vakker. Men dette er først og fremst en bruksbok, den inneholder åndelig grovbrød som er godt for sjelen din. Det er ikke for sent å ønske seg den til jul, eller du rett og slett koster på deg denne boken selv.

Anne Kristin Aasmundtveit
Alle år har du sett meg.
Verbum 2017
Kr 349,-

Pilegrimsreise til Betlehem

Den siste uka før jul legger jeg ut på en pilegrimsreise til Betlehem sammen med Erling Rimehaug. Det er godt reisefølge. Kunnskapsrik. Vis. Jeg har gledet meg til denne reisen lenge. Komme tettere på evangeliene. Vandre i det samme landskapet som Josef og Maria. Lære dem å kjenne, spesielt hun som bar Gud under kjolelivet.

Det blir en ganske annerledes reise enn vandringen fra julebord til julebord, og se etter stjerna over huset der a Jordmor-Matja bor.

Det er en reise tilbake til røttene, til den rotekte kristentroen, til det opprinnelige landskapet, til menneskene som bor her.

Vi skulle oppholde oss mye mer i evangeliene enn det vi gjør. Det ville forvandle oss. Vi ville bli mer kjent med Jesus. Konsentrere oss om både hans ord og hans liv. Det har jeg tenkt å bruke 2018 til. Jeg gleder meg til å følge kirkeårets rytme, som nettopp byr på en vandring gjennom evangeliene.

Men først skal jeg gjennomføre denne pilegrimsreisen. Jeg gjorde den i 2012 også, med samme reisefølge. Men er ganske sikker på at Rimehaug, ikke bare fordi han har hovedfag i historie og har vært samfunnsredaktør i Vårt Land, fremdeles har mye å lære meg om folk og land, og fordi han også har lært ett og annet om 'sjelens mørke natt', så er han også en pålitelig åndelig medvandrer.

Så blir veien til mens vi går. Jeg har for lenge siden lagt ut på det gode lange livs far. Denne pilegrimsreisen til Betlehem er bare en liten, men du verden, så interessant etappe.

søndag, desember 17, 2017

- Vi må bare beklage på vegne av Paulus

"Høyst ærede Feliks! Det har kommet oss for øre at De i går hadde en samtale med Paulus, som både opprørte og skaket Dem og Deres kjære Drusilla, Vi kan ikke annet enn å beklage på vegne av vår menighet. Paulus skal, i følge det vi er blitt fortalt, ha snakket med Dem, høyst ærede Feliks om både rettferdighet, avhold og en kommende dom! Kjære Feliks, De må ikke ta dette alvorlig. De forstår, ærede Feliks, at det ikke er for ingenting de kaller denne mannen for 'pratmakeren'. Av og til snakker han over seg selv. Han har bakgrunn som fariseer, og det forklarer jo en del. Men det er ingen unnskyldning for hans oppførsel. De er jo en mann med en høyt betrodd stilling, og Deres hustru er jo datter av selveste kong Agrippa I. Man snakker jo ikke slikt til mennesker i Deres stilling. Så igjen, vi ber Dem vennligst vise nåde, og tilgi denne krenkelsen. Riktignok snakker Paulus mye om nåde, men han tar helt feil når han snakker om en kommende dom. Du forstår: det finnes ingen dom. Ganske enkelt fordi Gud ikke er vred. Gud er bare god. Så vi kan berolige Dem, ærede Feliks, at ingen ting kommer til å ramme dem. Verken nå eller i fremtiden. De har kanskje hørt om at to av våre medlemmer døde samme dag, men det hadde ingen ting med noen dom å gjøre. Slikt hører bare med i fortellingene til jødene. De inneholder for det meste misoppfatninger og rent ut vrengebilder av Gud.
Så, ærede Feliks, vær ikke redd. De trenger heller ikke bekymre Dem om dette snakket om avhold. Det er bare lovisk, og hører med til eventyrene jødene har skrevet om. Og skulle De nå høre noen kristne snakke om fortapelsen, så kan vi også berolige Dem, høyst ærede Feliks, at dette bare er noe dennesidig.
Så igjen, høyst ærede Feliks. Vi håper De nå er beroliget. Igjen ber vi om unnskyldning for Paulus. Han mente sikkert ikke å skake Dem og Deres hustru med slike forferdelige ting som en kommende dom. Den dommen gjelder ikke lenger. De forstår, vi som besøker Dem i dag, har hørt fra Ånden, vi har et større lys enn Paulus. Han talte bare over seg. Nyt livet, vær glad og husk Gud er bare god. Om de skulle lure på hvem vi er, så er vi tilhengere av Nikolaus. Populært kalles vi nikolaitter. Men glem det, vi er bare mennesker som er frelst av nåde og vår bekjennelse er enkel: Gud er bare god."
Skrevet i dag 3. søndag i advent 2017 på bakgrunn av en del kommentarer som handler om den nye nådelæren. Originalhistorien finnes i Apg 24,24-27

Forkynn både loven og evangeliet

"Det er fortsatt lovens forkynnelse som pløyer opp hjertets harde åker og gjør det klart for evangeliets såkorn," sier pastor for og grunnleggeren av United, Magnus Persson (bildet) i en kommentar til denne søndagens prekentekst om døperen Johannes.

Han legger til: "Derfor er det viktig å skille rett mellom lov og evangelium i forkynnelsen av Guds ord. Enkelte i vår tid oppfatter det som et påbud å bare forkynne evangeliet og nåde uten lov og dom. Andre blir reaksjonære innfor vår tids moralske forfall og møter dette bare med en moralistisk loviskhet uten evangeliet. Men vårt kall er å forkynne både lov og evangelium uten sammenblanding."

Hele artikkelen til Magnus Persson kan du finne her:

http://www.dagen.se/kronikor/magnus-persson-predika-om-bade-lagen-och-naden-1.1071401

Jeg kom til å tenke på noe den legendariske norske misjonæren Marie Monsen skriver i sin like legendariske bok "Vekkelsen som ble en Åndens aksjon". Der forteller hun om at de forkynte loven slik at mennesker skulle se sin fortapte og redningsløse stilling. Så forkynte de evangeliet. Først da forsto de man forkynte for behovet for en Frelser.

Marie Monsen skriver:

"Dessuten kom en uttalelse av Finney i mine tanker: 'Ved loven kommer syndens erkjennelse.' Det var den erkjennelsen vi trenger i vekkelsestider." (Marie Monsen: Vekkelsen som ble en Åndens aksjon. Lunde forlag, 5. opplag 1975, side 36.

Foto: Twitter.

Den nye nådelæren - og 'nikolaittenes gjerninger', del 3

Hvem var disse nikolaittene hvis gjerninger Jesus hatet? Noen av kirkefedrene knyttet denne vranglærende sekten som to av menighetene i Lille-Asia var influert av - Efesos og Pergamum - til diakonen 'Nikolaus, en mann fra Antiokia som var gått over fra jødenes tro.' (jfr Apg 6,5)

Eksistensen av en slik sekt bekreftes av både Irenaeus, Tertullian og Klement av Aleksandria. Både Irenaeus og Hippolytus mener at sekten oppstod med nettopp Nikolaus, en av de syv diakonene som utnevnes av urkirken i Jerusalem, slik vi finner det beskrevet i Apg 6,1-6.

"Nikolaittenes lære, og Bileams (v.14) og kvinnen Jesabel (v.20) synes å ha mye til felles - en påstand om at kristendommens frihet plasserte dem over moralloven. Hverken avgudsdyrkelse eller sensualitet kan skade de som er blitt frigjort av Kristus. Moralloven er blitt opphevet av evangeliet." (Kilde: Pulpit Commentary. Dette er et av de største og mest anerkjente bibelkommentarverkene i den engelsktalende verden). Enkelte bibelforskere mener at det er en sammenheng mellom det såkalte Jerusalem-vedtaket som er gjengitt i Apg 15 hvor det spesielt nevnes 'avgudsoffer' og 'utroskap' og 'nikolaittenes gjerninger'. Om dette er rett så betyr dette at også forsamlingen i Jerusalem ble utfordret av denne vranglæren. Utroskap er i bibelsk sammenheng mer enn seksuell utroskap.

I den sammenheng jeg skriver nå så er det mest interessante at bibelforskerne knytter 'nikolaittenes gjerninger' til dette: moralloven er opphevet av evangeliet. Dette er jo også en av tesene til den nye nådelæren: Bibelen er ikke Guds ord og Det gamle testamente inneholder en rekke vrangforestillinger og menneskelige forestillinger om Gud.

Et annet svært anerkjent kommentarverk til Bibelen er 'Jaimeson-Fausett-Brown Bible Commentary.' Der kan vi lese: "Nikolaittene var bekjennende kristne som prøvde å introdusere for kirken en falsk frihet... Dette var en reaksjon på Jødedommen. Nikolaittene eller tilhengerne av Bileam misbrukte undervisningen til Paulus om nåden og forvender den til skamløshet."

En annen bibellærer som er inne på det samme er Willam Barclay i "Din daglige studie-Bibel", som Ansgar forlag i sin tid gav ut:

"Kjetterne vi møter her er nikolalittene .... Vi skal for det første legge merke til at denne fare ikke kommer fra kretser utenfor menigheten, men innenfor. Det som disse vranglærerne hevdet var at de ikke ødela kristendommen, men de presenterte den i en ny og forbedret versjon."

Det samme sier noen av disse nye nådelærerne. De har sett noe nytt, de har fått en ny åpenbaring, de har større lys. Nå kaster de av seg de skriftlærde og fariseerne, for det er alle de som sier noe annet enn dem.

William Barclay skriver: "En kan være ganske sikker på hvilke argumenter de brukte: "Loven er opphevet."

Det er ikke vanskelig å se sammenhenger mellom 'nikolaittenes gjerninger' og denne vranglæren som nå sprer seg i visse frikirkelige kretser. La oss våre våkne i en uklar tid som vår. Dette er siste artikkel i denne serien på tre.

Det finnes ingen gode grunner for ikke å holde seg til den tro som en gang for alle ble overlevert de hellige. Det er heller ikke noe å tape på å holde seg til den heller. Heller tvert om.

lørdag, desember 16, 2017

Den nye nådelæren og 'nikolaittenes gjerninger', del 2

Kirkens farligste fiender kommer ikke utenfra, men innenfra. Det er sjelden ytre fiender frarøver oss seierskransen, men indre fiender kan gjøre det. Det første Jesus taler om når det gjelder tiden før Han skal komme tilbake, er å advare mot nettopp dette: forførelser. Om falske profeter og lærere:

"Se til at ingen fører dere vill', sier Han i Matt 24,4).

Og litt senere i sin store eskatologiske tale sier Han:'Mange profeter skal stå fram og forføre mange...'(v.11) Ikke få, men mange. Mange profeter og mange som blir forført.

Apostelen Paulus advarte tydelig om at forførelsen også kommer 'innenfra', fra våre egne rekker. Når han tar farvel med de eldste i menigheten i Efesos sier han: 'For dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de skal spre flokken. Også blant dere selv skal det stå frem menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg. Vær derfor våkne...' (Apg 20,29-31a)

La oss merke oss det Paulus sier: Han snakker både om de som kommer inn blant disiplene. De kjennetegnes av at de forårsaker splittelse. Men han sier også at det vil finnes vranglærere som er en del av flokken.

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus om troende som har lidd 'skibbrudd' (jfr 1.Tim 1,19), så troen kan totalhavarere, som denne bilen, om vi ikke holder oss til den apostoliske tro som en gang for alle er overgitt de hellige. Den forandrer seg nemlig ikke. Den er overlevert, og det kommer ingen nye åpenbaringer.

Nikolaittene

Det er svært interessant at apostelen Paulus nettopp advarer de eldste i Efesos for vranglærere. For det er nettopp denne menigheten, som sammen med menigheten i Pargamum, influeres av en vranglære som skulle gå under navnet 'nikolaittenes gjerninger'. Denne vranglæren er svært tidsaktuell fordi vi finner den igjen i den nye nådebevegelsen som enkelte menigheter influeres av i våre dager.

La oss se litt nærmere på dette.

Dette var ingen ubetydelig vranglære i samtiden, og heller ikke i dag. I dag er denne vranglæren en del av en stor forførelse som vil kulminere i det Bibelen omtaler som det store frafallet, som vil ramme kirken før Jesu gjenkomst.

Vi skal i denne sammenheng merke oss to ting:

Jesus dikterer syv brev til syv menigheter i Lille-Asia, deriblant menigheten i Efesos. Han berømmer denne menigheten at den har avslørt falske apostler; 'Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg apostler, og ikke er det, og du har funnet ut at de er løgnere.' (Åp 2,2)

La oss stanse opp for dette: det er sammenheng mellom vranglære og ondskap! Jesus taler her om 'de onde'. Det er kanskje ikke så underlig all den stund vranglærens mål er 'å forføre en av disse mine minste'. 'Hold øye med de onde arbeiderne', skriver apostelen Paulus til menigheten i Filippi, jfr Fil 3,2. Så hvorfor er vi så milde mot de som forfører menighetene? Hvorfor er vi så forsiktige når det gjelder å ta avstand fra falsk forkynnelse? Jesus berømmer menigheten i Efesos at den avsløre de falske apostlene. Det andre jeg merker meg i dette verset fra Åpenbaringen er dette: 'dem som kaller seg apostler...' De gikk altså rundt å kalte seg apostler. Det er det mange som gjør i dag også, uten at menigheten har stadfestet deres kall. Du blir ikke apostel ved å dele ut et visitkort med navn og tittel!

For det andre advarer Jesus mot 'nikolaittenes gjerninger'. Han berømmer menigheten i Efesos for at den 'hater' det denne vranglæren står for. Ja, du leste helt riktig. Og som om ikke dette var nok: JESUS HATER også 'nikolaittenes gjerninger. '... som jeg og hater.' (.6)

Dette er noe ganske annet enn bildet av 'milde Jesus'. Åpenbaringsboken snakker også om 'Lammets VREDE...', jfr Åp 6,16: 'Og de sier til disse fjell og klipper: fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, OG FOR LAMMETS VREDE...'

Men representanter for den nye nådelæreren, som vil fortelle deg at du ikke har synder å bekjenne, vil også fortelle deg at Guds vrede ikke finnes og 'Gud er bare god'. De vil aldri fortelle deg om 'Lammets vrede...'

Det er Jesus som sitter på tronen, Allherskeren, vi møter i Åpenbaringsboken. Han ikke bare elsker, men også hater. Hans vrede er ikke billedspråk, men realiteter.

Om en annen vranglære, den som representeres gjennom den falske profetinnen Jesabel, heter det om Jesus: 'OG ALLE MENIGHETER SKAL KJENNE AT JEG ER DEB SOM GRANSKER NYRER OG HJERTER, OG JEG VIL GI HVER AV DERE ETTER HANS GJERNINGER.' (Åp 2,23)

Dette er også Jesus.

(fortsettes)

Det åndelige livets næring

Neste år blir en av mine troshelter - broder Andreas - 90 år! Tenk det! Utrettelig i tjeneste for den lidende kirke. Ja, selv nå i sin høye alder.

Forleden dag lyttet jeg på nytt til et intervju med ham hvor han forteller om hemmeligheten til hans styrke. 'Det', sa broder Andreas, 'er de to timene om morgenen som jeg tilbringer alene med Gud, med Bibelen min og i bønn.'

Han sa det slik: 'Jeg er helt avhengig av de to timene. Før alle telefonene, for hverdagens travelhet. Tiden alene med Gud og Bibelen min.'

Og slik har det vært for broder Andreas siden han ble en kristen i tiden etter 2. verdenskrig.

Etter at jeg ble en kristen i 1972 var jeg så heldig at jeg fikk være med på en leder-weekend for Norges kristelige student og skoleungdomslag. Der lærte jeg om betydningen av å ha 'en stille stund'. Credo forlag hadde også gitt ut et lite hefte med samme tittel, som ble til stor hjelp.

En slik stille stund har også hatt stor betydning og har fortsatt stor betydning i mitt liv.

Men denne 'stille stunden' har forandret seg litt med årene og dagene. Det har litt med dagsformen min etter at jeg ble alvorlig syk. Morgenene er ikke alltid de beste til å ha min 'stille stund'. Andre tidspunkt iløpet av dagen kan passe like godt. Noen dager blir min 'stille stund' lang, andre dager kortere. Det er flere ting som spiller inn etter at jeg ble syk.

Men den er alltid der - som det bærende elementet - i mitt liv. Det er gjennom lesningen av Den Hellige Skrift, bønnen - og nattverden - at mitt åndelige liv får næring.

fredag, desember 15, 2017

Den nye nådelæren og 'nikolaittenes gjerninger' del 1

Først fortalte de oss at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. Så kunne de fortelle oss at 'Gud er bare god', og at Guds vrede ikke gjelder lenger. I følge dem har Gud egentlig aldri vært vred. Så kunne de fortelle oss at Bibelen ikke er Guds ord, og at Det gamle testamente inneholder en mengde misforståelser og vrangforestillinger om Gud. Så fortsatte de med å si at helvete ikke eksisterer og at fortapelsen kun handler om å vende seg bort fra Gud, og gjelder dennesidig. Etter døden skal det i følge disse lærerne være mulig å gå over fra fortapelsen, til himmelen. Om man vil. For 'Gud er jo bare god."

I dag går en av disse representantene for 'den nye reformasjonen' og 'nådelæren' enda lenger og skriver at synd bare er en misforståelse: 'Denne misforståelsen med at synden er menneskets største problem oppstod i Edens hage.' Syndefallet - denne nådelæreren skriver: 'som vi feilaktig kaller syndefallet' handler visstnok bare om en 'endring i menneskets sinn' hvor mennesket trodde 'løgnen om at Gud ikke hadde et rent relasjonsbasert forhold til dem, men at den var prestasjonsbasert'. I følge den samme 'nådelæreren' var 'fallet aller først en endring i sinnet, og den syndige handlingen ble en sekundær konsekvens av denne endringen.' Han går videre til å si: 'Jesus kom av den grunn ikke primært for å betale prisen for konsekvensen av fallet, våre syndige handlinger, men Jesus kom for å fjerne det som hadde forårsaket problemet.' Og hva var det? Ikke synden, i følge denne 'nådelæreren', men misoppfatningen at Gud ikke hadde et relasjonsbasert forhold til menneskene!

Så var vel det også en misforståelse at Jesus svettet blod i angst i Getsemane og led døden på korset? I følge denne 'nådelæreren' handlet jo bare syndefallet om at mennesket trodde en løgn om Gud.

Dette er ikke noe annet enn hån mot Jesu lidelse og død.

Denne og enkelte andre 'nådelærere' påberoper seg nye åpenbaringer, et nytt lys over Skriften, og at de representerer en ny reformasjon som i følge dem selv nå spres over hele jorden. Vi som lever nå, har visstnok et større lys og en større innsikt enn kristne som levde før oss. Men den kristne tro er ikke en form for en åndelig darwinisme. Den kristne tro er en tro overlevert fra Jesus og apostlene, og er fastsatt en gang for alle.

Guds ord oppfordrer oss til å "stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt (overlevert) til de hellige." (Jud v.3)

Men denne vranglæren som disse 'nådelærerne' forfekter er slett ikke noe nytt i kirkens historie. Vi kjenner den igjen i 'nikolaittens' lære som både menigeheten i Efesos og Pergamum var influert av. Om menigheten i Efesos heter det:

"Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater." (Åp 2,6)

I neste artikkel skal vi se nærmere om hva disse 'nikolaittenes gjerninger' handlet om. Men vi merker oss allerede nå dette: Det finnes noe Jesus HATER. Tenk det.

(fortsettes)

Guds tid

"Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter.

Mennesker har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt.

Også i vår egen, åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling. 

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid. 

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

torsdag, desember 14, 2017

Største trussel mot Kristi himmelfartskapellet noensinne

Nå trenger Kristi himmelfartskapellet på Eina all den forbønsstøtten vi kan få. Selve livsgrunnlaget vårt - stillheten - trues av en stor utvidelse av et pukkverk like i nærheten. Hver virkedag vil det dundre seks lastebiler i timen like nedenfor oss. Det er 50 biler om dagen. I tillegg kommer støyen fra pukkverket.

Det lille lokalsamfunnet Eina er i opprør. De vil ikke ha denne virksomheten. Ikke vil det generere nye arbeidsplasser heller. Det blir kun 1,5 årsverk av dette, og firmaet som skal drive det skatter ikke engang til Vestre Toten kommune. Det er satt i gang en underskriftskampanje lokalt og høringsfristen er satt til 15. januar. Sier politikerne ja til dette ødelegges kapellvirksomhetn og Eina som et lite lokalsamfunn. Veiene er heller ikke dimensjonert for en slik trafikk og støyen vil bli grusom å leve med for de som bor langs veien.

Kan dere være med å be?

Dette må ikke skje.

Foto: Stein Gudvangen.

Bønner i advent, del 2

Snart er det søndag! Vi skal feire 3. søndag i advent og vi går inn i denne helgen med en bønn av Anne Kristin Aasmundtveit ledsaget av et vakkert fotografi av Frank Riktor.
La oss leve i forventningens tid frem mot Kristi fødselsfest.

Korset, synden og syndenes forlatelse

Dette bildet betyr mye for meg. Det forteller meg hvor sentralt korset må være i en kristens liv. Til menighetene i Galatia-området skriver apostelen Paulus: 'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14). Korset har betydning både vertikalt og horisontalt. Det handler både om Kristus og om meg.

Ved korset vil jeg alltid knele.

I ærbødighet.

For det finnes ikke noe alternativ til Kristi kors. Ikke hva vår frelse angår. Det var på korset frelsen ble tilveiebrakt.

Ved korset bekjenner jeg også mine synder.

Ikke andres, men mine. De er mange, de kan telles, de er konkrete. Knelende ved korset har man ingen unnskyldninger. Bare erkjennelser. Knelende ved korset forstår man litt mer av hva frelsen kostet. For Jesus. Ved siden av korset står to vitner. Forløperen - døperen Johannes. Og på venstre side, Hans mor. Maria, hun som bar Gud under kjolelivet. Hans mor var en av de som sto aller nærmest korset når Jesus sa: 'Far, i dine hender overgir jeg min ånd.' Tenk hva hun gikk gjennom. Profeten og bederen Simeon profeterte over Maria:

'... men også din egen sjel skal et sverd gjennombore...' (Luk 2,35)

onsdag, desember 13, 2017

80 piskeslag for å ha tatt del i nattverden

Når disse linjene skrives ved 12.00-tiden onsdag 13. desember 2017 - er det klart at fire iranske kristne konvertitter stilles for ulike domstoler i Iran i dag. De forsøker å få omgjort dommer på opptil 10 års fengsel ene og alene på grunn av deres kristne tro.

To av dem - blant annet Yousef Nardarkhani (bildet) er dømt til eksil til avsidesliggende områder av Iran, langt borte fra deres familier. Tre av de fire mennene er også dømt til 80 piskeslag fordi de har tatt nattverd i den tiden de har sittet fengslet. Selv det er en forbrytelse i Iran. Noe å tenke på neste gang du tar del i Herrens måltid trygt i din lokale menighet!

De fire mennene er ved siden av Nardarkhani, Mommadreza Omidi, Yasser Mossayebzadeh og Saheb Fadaie. Myndighetene anklager dem for å være medlemmer av husmenigheter og for å drive med 'sionist-kristendom'.

Nardarkhani, som har vært fengslet tidligere, er forvist til Nik Shahr og Mohammadreza til Borazjan.

La oss huske dem i våre forbønner.

Vær stille

"Gud har mye å si til oss, men han kan ha problemer med å bli hørt i alt det bråket vi lager i oss og rundt oss. Å lytte er bare mulig for den som er taus. Bare i tausheten kan vi komme ordentlig til oss selv.

Når du vender deg bort fra indre og ytre prat og går inn i sentrum av deg selv, da oppstår det en indre enhet og helhet i deg.

I vår ordrike og pratesyke tid er det viktig at du om og om igjen lytter til den indre oppfordringen: 'Vær stille! Kast ikke bort kreftene dine på tomme ord og en overflod av unødvendige tanker!'

Du skal ikke legge alt for stor vekt på det som blir sagt og tenkt. Du skal la ordene og tankene ligge og i stedet være i din egen kjerne, eller stadig vende tilbake dit. Der, i ditt eget djup, skal du lytte til budskapet fra en høyere og mer interessant verden.

Elisabeth av Treenigheten (1880-1906) har skrevet en av de vakreste bønnene i den kristne fromhetstradisjonen. Her sier hun:

'Evige Gud, min Guds Ord, jeg vil bruke mitt liv til å lytte til deg. jeg vil bli lutter øre for deg, slik at jeg lærer alt av deg.'

Hvis du lytter til Ordet, til Jesus, lærer han deg alt. Du får lære Faderen å kjenne, for Ordet uttrykker Faderens vesen. Du får lære Den Hellige Ånd å kjenne, det er jo han som åpner din sjel for å ta imot Ordet. Jesus fører deg inn i Treenighetens indre liv og lar deg finne et hjem der."

- Wilfrid Stinissen i boken "I Guds tid", Verbum 1994, side 363.

tirsdag, desember 12, 2017

Her ble deres trosfeller mishandlet og drept - nå er det deres bolig

En sveitsisk festning hvor mennoniter i Emmental-regionen satt fengslet fra 1600-tallet og opp til begynnelsen av 1800-tallet er blitt hjemmet til en tidligere pastor for mennonite-forsamlingen i Langnau.

Martin Hunziker og kona Eveline, lever nå i det som var det tidligere kornlageret til slottet Trachselwald. Inngangsdøra til hjemmet deres vender ut mot slottets gårdsrom.

Det sies at den lokale predikanten, Hans Haslebacher, ble holdt fanget et en celle i tårnet som vi ser på dette bildet. Herfra ble han ført til Bern hvor han ble halshugget 20.oktober 1571. En av lederne for bondeopprøret, Niklaus Leuenberger, ble holdt fanget i dette tårnet i 1653 før han ble overført til et fengsel i Bern. Slottets kornlager ble bygget 30 år senere.

Mennonitisches Lexikon nevner forkynneren Hans Bürby, en mennonite-predikant fra Giebel området som ble tatt til fange i juli 1708 etter at han og familien var blitt forrådt. Han ble tatt fra kone og 12 barn og ført til slottet Trachenwald. Hans forbrytelse? Han hadde et annet dåpssyn enn det gjeldende. Her ble han syk, men plassert i en isolat-celle i 17 uker i tårnets kjeller.

"Det er vår djupe overbevisning at det er Gud som førte oss hit," forteller Martin Hunziker til Mennonite World Review. "Vi tror det er tid for en ny æra som skal ha sin begynnelse her og for at dette stedet skal bli et sted som fremmer liv."

Han legger til:

"Alle bønnene som er blitt bedt av anabaptister som ble holdt fanget her er bønner Gud har hørt. Vi ber om at et paradigmeskifte må finne sted, og at dette terrorens, voldens undertrykkelsens sted må bli en kilde hvor levende vann kan flyte frem."

Hunziker ledet mennonite-forsamlingen i Langnau i åtte år frem til 2013. Nå kjører han buss for et reiseselskap.

Ekteparet har ikke noe problemer med å bo i slottet selv om en del turister som kommer på besøk spør om de ikke er redd for spøkelser!

"Vi takker Gud hver eneste dag for at vi har muligheten til å bo og leve her. Omgivelsene her er veldig vakre, og det betyr så mye for oss å kunne leve på et slikt helt spesielt sted."

Lokalt byråkrati trenerer

I mange ti-år har turister med mennonite-bakgrunn fra hele verden besøkt dette tårnet for å se stedet hvor deres forgjengere ble pint og plaget. Døperbevegelsen ble jo sett på som en vranglærende gruppe. Stedet var en tid lagt ut for salg, men salget ble stanset av lokale myndigheter da en internasjonal gruppe hadde skaffet tilveie midler for å kjøpe det og omgjøre det til et anabaptistisk museum. Så fremdeles behandles etterkommerne av de forfulgte anabaptistene dårlig av de lokale myndighetene. Deler av slottet er leid ut til et lokalt anabaptistisk museum, mens resten leies ut til andre formål. Nå skylder plutselig myndighetene på at fengselscellene er i dårlig stand, mens de som er interessert i å etablere et museum her mener de er helt i orden.

Forhandlingene med myndighetene pågår fremdeles.


Eveline og Martin Hunziker.

Hvorfor er vi så redd for svakheten?

Omtrent på denne tida i 2013 skrev jeg en serie med artikler som handlet om det enkelte - meg selv inkludert - har introdusert som 'svakhetens teologi'. Lite ante jeg at disse artiklene skulle skape så mye sinne som de gjorde, og da særlig hos noen tilårskomne menn. Jeg fikk ingen reaksjoner fra kvinner. Bare menn.

Disse menn ble opprørte over at jeg snakket om 'svakhetens teologi', enda Det nye testamente fremhever svakheten som noe positivt og nettopp det faktum at 'kraften fullendes i svakhet'. (2.Kor 12,9).

En av reaksjonene som kom var at jeg omtalte Guds svakhet. Men apostelen Paulus skriver da så klart at det ikke er mulig å misforstå: "Han ble korsfestet i svakhet ..." (2.Kor 13,4)

Jeg har tenkt mye på disse kraftige reaksjonene i ettertid, og jeg ble minnet om dette i går når jeg skrev om de mange kristne som er slitne av alle de høye bekjennelsene. Er det en sammenheng her? At enkelte skal fremstå så sterke fordi det er en forakt for svakhet i visse kristne sammenhenger? Er svakhet en trussel? Særlig for menn? Menn i en viss alder?

Jeg undres. Jeg har ikke noe godt svar, men jeg undres.

Jeg ber om at vi alle må bli mer menneskelige og dermed mer tilgjengelige for andre. Særlig for de som ikke tror, og som blir skremt av vår 'vellykkethet'.

Billedtekst: En som våget å være svak, også kroppslig svak, var bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize.

Bror!

Det finnes de som går rundt med et visitkort som forteller at de er 'apostel', eller 'profet', eller 'erkebiskop' eller 'biskop' eller noe annet.

Men det fineste man kan kalle noen er dette: bror. Eller: søster.

Tenk å få være en bror. Ikke noe mer. Bare det: en bror. En som ikke er over noen, og som ikke er noe mer enn et Guds barn. Noe mer og noe større enn å være et Guds barn er det ingen som kan være.

Joda, jeg anerkjenner at kirken har sine tjenestegaver, men uansett hva Gud har kalt en til så mener jeg at man ikke kan bli noe mer enn en bror eller en søster. Det er det flotteste av alt, spør du meg.

Og så er det så godt det Jesus sier slik det er gjengitt i Matt 12,50: "For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor."

Og så tenker jeg mye om dagen på det apostelen Paulus skrev til menigheten i Rom:

"Tenk ikke for store tanker om dere selv..." (Rom 12,3)

Den ortodokse munken på bildet er nettopp dette: en bror.

mandag, desember 11, 2017

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 3

Den mørke natten hadde ingen ende for Jelizaveta Jurjevna Skobtsova, hun som skulle bli Moder Maria. Ti år etter at datteren Nastia døde må fader Lev Gillet gi henne den forferdelige beskjeden om at hennes eldste datter, Gajana, var død. Hun døde av tyfus i Moskva (bildet) 23 år gammel.

"Jeg skal aldri glemme det smertefulle øyeblikket, da jeg meddelte henne at Gajana var død. Uten å si et eneste ord løp hun ut på gaten. Jeg var redd hun kom til å kaste seg i Seinen. Hun kom først tilbake på kvelden - fylt med en forunderlig fred," forteller Lev Gillet.

Gajana hadde vendt tilbake til Russland med hjelp av en venn av familien, Alekseij Tolstoj (1883-1945) en sovjetisk forfatter, i 1934. To år senere omkommer hun i en tyfus-epidemi som rammer Moskva og som kommunistene forsøker å skjule.

I Paris kunne moren bare overvære en minnegudstjeneste. Gajana ble begravet i Moskva. Mor overvar denne i konsentrert bønn, bøyd ned mot gulvet. De som var tilstede la merke til hennes spesielle åndelige grepenhet. Hun var fylt av ro.

Selv kunne hun fortelle:

"Det var helt svart. Det vare svarte natta. Det var absolutt åndelig ensomhet - alt omkring meg var mørke. Bare lengst borte i synsranden var det en lys prikk. Nå vet jeg hva døden er."

Men det var mer som var tungt:

Jelizaveta Jurjevna og Daniil Jermolajevitsj Skobtsov lærte å kjenne hverandre og ble viet etter å ha kjent hverandre en kort under den russiske borgerkrigen. De fikk ansvarsfulle administrative stillinger i den nyopprettede og kortvarige regjeringen for Kubanområdet. Jelizaveta var borgermesterens erstatter i byen Anapa.

Men nå - som emigranter - begynte forskjellene mellom de to å bli merkbare.  Det er trolig at Nastias død ble et vendepunkt i deres ekteskap. I 1927 blir de separert.

(fortsettes)

Sveitsiske myndigheter ber om tilgivelse

Kantonen Bern i Sveits motarbeidet og forfulgte anabaptister i århundrer. Nå - 500 år etter reformasjonen - har myndighetene i denne administrative enheten i Sveits endelig bedt om unnskyldning for forfølgelsene.

Unnskyldningen kan ikke endre fortiden, men kan ha betydning for fremtiden.

I en overraskende uttalelse fremmet myndighetene i Bern en bønn om tilgivelse for den forfølgelse som de utsatte døperbevegelsen for. Forfølgelsen var iscenesatt av både de statlige myndighetene og av den reformerte kirken i et nært samarbeide. Anmodningen om å tilgi var forfattet av myndighetene i Bern og direktøren for Den reformerte kirke, Christoph Neuhaus, og ble overrakt ved en høytidelig tilstelning i Byhallen i Bern 11. november. Bak tilstelningen sto både Mennonitekirken i Bern og Den reformerte kirke i Bern.

Mange av medlemmene i Mennonitekirken i Bern var tilstede. Konferenz der Mennoniten der Schweiz, som er øverste organ for mennonitene i Sveits, har ennå ikke tatt stilling til hva som skal gjøres med anmodningen. Men det er mye som taler for at den blir positivt mottatt. Den må først behandles i de respektive organer, og man regner så med en uttalelse til våren.

Det har vært et kontinuerlig nærvær av anabaptister siden 1525. Fra første stund ble de forfulgt fra myndighetene i Bern. Myndighetene blandet seg inn i og kontrollerte gudstjenester og nattverdfeiring, dåp, begravelse husmøter. Anabaptistene ble utsatt for direkte forfølgelse, arrestasjoner og henrettelser. Enten ved kvelning, henging eller de ble brent på bålet eller druknet. Mange ble satt i fengsel fordi de ikke ville avtjene verneplikten og ble ilagt militærskatt.

Billedtekst: Det ble vist film på tilstelningen i Byhallen i Bern 11. november.Filmskaperen Peter von Gunten sees her sammen med Marlise Hubschmied fra Münster sogn og pastor Dorothea Loosli fra Mennonitekirken i Bern.  De samtaler om filmen til von Gunten. Foto: Mennonite World Review.

Slitne kristne

Jeg møter så mange slitne kristne. De forteller om en slitasje fra år med høye bekjennelser, krav som er lagt på dem gjennom forkynnelsen. De har kjent på et stort forventningspress. Og skuffelsene over ikke å nå opp til både de uttalte og de uutalte kravene. Jeg har sett så mange tårer dette året, og lyttet til mange såre historier.

En jeg møtte kjente kvalmen skylle igjennom ham når møtelederen innledet møtet med: 'Er dere glade? Vi er glade - ikke sant'. 'Da,' sa mannen: 'kjente jeg nederlagsfølelsen. Jeg kunne ikke oppdrive noen glede. Jeg var bare tom. Jeg klarte ikke lenger å leve opp til forventningen om at jeg skulle være glad, fokusert på seier, si de rette tingene. Jeg orket ikke mer. Hva skal jeg gjøre?'

Jeg har tenkt på mine egne prekener, særlig fra den første tiden som ivrig predikant. Jeg var umoden. Med liten kjennskap til livet. Hvor mye skyldfølelse har jeg vært med på å skape? Hvor mange nye byrder har jeg lagt på nakken til den som bar tunge byrder fra før av?

Måtte Herren tilgi meg. Jeg håper de som har hørt meg og som har fått problemer etterpå kan tilgi meg.

De siste årene har jeg brukt mye tid på å lytte. Høre andres troshistorier. La folk få snakke ferdig. I mange tilfeller har jeg ikke hatt noen svar å gi på noen av de spørsmålene jeg har fått. Men jeg har forsøkt å lytte. Jeg kunne sikkert bli enda flinkere.

Så har jeg forsøkt å gjøre noe med det. Få undervisningen jeg gir gjennom mine seminarer og prekener til å bli til praktisk hjelp ved å fortelle om alle de gangene jeg selv ikke har fått til ting, alle de gangene jeg selv har mislykkes. Jeg har fortalt om min egen svakhet, skrøpelighet, om mine egne tårer, om min egen sårbarhet.

De fleste som hører blir glade, men noen blir også sinte. De ønsker ikke å høre om svakhet, bare seier.

Det hele begynte med at Herren talte til meg mens jeg sto på prekestolen: 'Du må være mer ærlig, Bjørn Olav, med eget levd liv.'

Derfor snakker jeg i dag om et hverdagslig bønneliv som passer den enkeltes dagsrytme. Ikke om det som ikke fungerer. Ikke om alle de amerikanske metodene. Ikke om skippertakene. Alle de gangene vi kaster oss på noe nytt, og som bare fungerer en liten stund. Men om hverdagene. Om bønnen som Ånden skaper på innsiden vår og som driver oss til å be.

Mange forteller om at de får hjelp til å finne sin egen bønnerytme. At de nå kan be uten at de kjenner på den dårlige samvittigheten som har ført til så mye fordømmelse.

Dette vil jeg bruke resten av livet på!

søndag, desember 10, 2017

Kristen fange mishandlet i iransk fengsel

En kristen konvertitt, Ebrahim Firoozi (bildet), som sitter fengslet for sin tro, er nå anklaget for å ha deltatt i en masseprotest inne i et av de tøffeste og mest beryktede fengselene i Iran. Sammen med mange andre protesterte Firoozi mot overføringen av over 50 samvittighetsfanger til en spesiell sikkerhetsavdeling. Overføringen førte til at mange fanger begynte en sultestreik. Sammen med tre andre fanger ble Ebrahim Firoozi tatt med til fengselssykehuset hvor de ble banket opp og mishandlet av fengselsvaktene. Det er uvisst hvordan hans helsesituasjon er.

Det er Center for Human Rights in Iran som melder dette.

Opprøret fant sted i fengselet Rajaee Shahr i august i år, og de nye anklagene mot Firoozi ble rettet mot ham i oktober. Saken er først blitt kjent nå. Det sier noe om forholdene i dette beryktede fengselet. 

En slektning av en av fangene har fortalt at protesten fra fangene skal ha gått ut på at de ropte slagord. Det skal ikke ha vært et voldelig opprør.

La oss huske Ebrahim Firoozi og andre kristne som sitter fengslet i Iran.

Bønnen finner oss

Jeg finner hvile i dette: bønn - den finner man! Eller kanskje rettere sagt: bønnen finner oss. For den ekte bønnen kommer ikke utenfra, men innenfra, som en gave gitt oss av Den Hellige Ånd.

Vi tenker vel som regel at det er vi som tar initiativet til å be, men det er Den Hellige Ånd som tar det egentlige initiativet. Det er Han som skaper lengselen etter å be - i oss. Akkurat det gir meg en stor hvile og ro.                                                                 
"Man treffer på bønnen som den største overraskelse, eller så har man funnet noe annet enn bønn," skriver Willi Lambert i boken "Å be med livets pulsslag".

Han legger til: "Den Hellige Ånd er det bedende menneskes verden. Den er den åndelige atmosfæren som mennesket lever av som menneske. Den er åndedraget, det åndelige-sjelelige oksygen. Slik er bønnen alltid blitt sett og opplevd som 'sjelens åndedrag'."

lørdag, desember 09, 2017

Velkommen!

I morgen - søndag 10. desember - taler jeg i to baptistkirker. Først i Brumunddal baptistkirke kl.11.00 hvor tema for min preken er: Velsignelsen i ubesvarte bønner.
Kl.15.30 taler jeg i International Baptist Church hvor tema er: The shelter of God.
Den internasjonale baptistkirken har vært så heldige å få låne Bærum baptistkirke en tid fremover. De er på jakt etter et sted å kunne feire sine gudstjenester etter at deres eget menighetslokale ble ødelagt av brann for kort tid siden.
Takk til alle dere som ber for oss. Neste gudstjeneste hvor jeg skal preke er i Pinsekirken, Kolbotn søndag 7. januar 2018 kl.11.00
Er du i nærheten av noen av disse stedene hvor disse gudstjenestene holdes hadde det vært hyggelig å hilse på deg.

Politiet slår til mot baptister i Hvite-Russland - 13 år siden sist

De siste 13 årene har myndighetene i Hvite-Russland tillatt kristne i Lepel, i den nordøstlige delen av lande, å drive sin virksomhet gjennom sine kirker. Men i den siste tiden har politiet begynt å anholde menighetsmedlemmer igjen og domstolene har begynt å bøtelegge.

Baptister blir bøtelagt for å synge, dele ut kristen litteratur og for ikke å tilhøre en registrert menighet. Eieren av en kristen bokhandel forundres over trakasseringen som kristne nå utsettes for etter å ha opplevd ro og fred de siste 13 årene.

Det hele begynte i midten av oktober, ganske nøyaktig 13 år siden siste gangen politiet slo til mot stillferdige baptister i Lepel i Vitebsk regionen i Hvite-Russland. Siden da har politiet innbrakt baptister som har stått på gaten for å synge kristne sanger og dele ut kristen litteratur. De er så blitt bøtelagt. Disse baptistene har stilt seg opp på byens marked på lørdagene og sunget. Nå ser det ut til å være slutt. Ved siden av å bli bøtelagt er de også blitt truet med ytterligere forføyninger om de fortsetter med virksomheten.

Ved en av politiets aksjoner mot de fredelige baptistene ble Andreij Fokin slått i ansiktet av en politimann og pådro seg en skade. Han ble også påsatt håndjern og så stramt at hendene hans var helt numne lang tid etterpå. Han har innklaget dette som politivold til en dommer, men rettsmyndighetene har ikke gjort noe med saken.

La oss huske våre forfulgte trossøsken i Hvite-Russland.

Himmelsk liv

"Himmelens lykksalighet består først og fremst av at vi får se Gud. Men å se Gud betyr ikke å betrakte ham utenfra. Gud er ikke utenfor oss. I himmelen kommer vi ikke til å se ham på avstand. Allerede nå er vi i Gud og Gud i oss. I himmelen får vi se det, direkte og klart. Da får vi oppleve hvordan vi hele tiden springer fram fra Guds uendelige væren, hvordan vi skapes av ham, øyeblikk for øyeblikk.

Dette er ikke alt. Vi skal også få oppleve å bli guddommeliggjort innenfra, slik at Guds treenige liv blir vårt eget liv. Sammen med Jesus, Sønnen, springer vi ut fra Faderen. Vi roper: 'Abba! Far' og strømmer tilbake til Faderen. Og dette skjer i en atmosfære av usigelig varme og glede. Denne gleden er Den Hellige Ånd.

I himmelen er Gud sentrum i våre liv. Her på jorden er vi først og fremst opptatt av oss selv, tingene, våre medmennesker og slektninger, og i beste fall også av den Gud som skjuler seg.Her er han som en hemmelighetsfull, dyp dimensjon bak alt dette.

Men i himmelen er det tvert om. Der ser vi Gud som den gavmilde, selvutleverende og utømmelige kilden til alt som finnes. Som en herlig fontene som hele skaperverket veller fram fra. Samtidig ser vi ham som tings mål. Vi ser hvordan alt strømmer tilbake til ham og finner lykke og salighet ved å overgi seg til ham.

Og dette ser vi ikke utenfra, men innenfra. Vi opplever det og er selv med i strømmen."

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 359.

fredag, desember 08, 2017

Takk Tyndale for Bibelen

William Tyndale og Bibelen er uløselig knyttet sammen, og alle som er glad i sin Bibel burde takke Gud for denne mannen, hvis minnedag er i dag. Spørsmålet er vel egentlig hvor vi ville vært i dag om det ikke hadde vært for Tyndale og hans bibeloversettelsesarbeid.

Den romersk-katolske kirken var ikke glad i denne mannen. Tvert imot. Hans bibeloversettelse ble fordømt. Men nå foregriper jeg begivenhetene.

William Tyndale ble født i Dursley i England antagelig i 1494. Det er ikke mye vi kjenner fra hans oppvekst. Sin utdannelse fikk han i Oxford og han hadde betydelige språklige evner. Han snakket flytende fransk, gresk, hebraisk, tysk, italiensk, latin, spansk - ved siden av sitt morsmål, engelsk. Tidlig viste han stor interesse for å få Bibelen oversatt til engelsk. Det greske Nytestamentet som Desiderius Erasmus gjorde tilgjengelig var en stor inspirasjonskilde. Tyndale ble også sterkt påvirket av Martin Luther. Men kirken var ikke like begeistret for hans lidenskap for å gjøre Bibelen tilgjengelig på engelsk.

Det finnes et berømt sitat fra Tyndale's munn. I forbindelse med en diskusjon med et katolsk prest utbrøt han:

"Hvis Gud lar meg leve noen år til, skal jeg sørge for at en gutt som går bak plogen, vet mer om Skriften enn du gjør."

Tyndale var frustrert over den manglende interessen blant kirkens menn for Bibelen. Han søkte støtte til sitt oversettelsesarbeid, men søknaden ble avslått. Han valgte derfor å forlate England, først til Hamburg, og så våren 1524 ankommer han Wittenberg. Det er her han skal ha arbeidet med sin bibeloversettelse. Han oversatte direkte fra hebraisk og gresk. Med tiden skulle hans bibeloversettelse bli et godt utgangspunkt for oversetterne av det som skulle bli den legendariske King James Bible. Shakespeare skulle også bli inspirert av Tyndale's språklige verk.

For Tyndale arbeidet utrettelig for at folk flest skulle få del i Guds ord. Han holdt det for å være Guds evige, ufeilbarlige, autoritative ord, så når nyheten om kong Henrik VIII's forestående skilsmisse ble kjent, talte han kongen midt imot og viste til hva Guds ord sier om ekteskapet. Kongen ble vred, og sørget for at Tyndale ble pågrepet. Det skjedde i 1535. Året etter ble dommen fullbyrdet. Tyndale ble beskyldt for heresi - vranglære -og ble først kvalt inntil en påle, deretter brent.

Prest skutt og drept på Filippinene

Pater Marcelito Paez (bildet), en 72 årig pensjonert katolsk prest, ble skutt ned og drept av ukjente gjerningsmenn etter at han hadde sørget for å få løslatt en politisk fange i Cabanatuan på Filippinene 4. desember. Drapet skjedde bare noen få timer etter løslatelsen av den politiske fangen.

Biskop Robert Mallari i San Jose og andre prester fordømmer drapet på den populære presten, som gikk under klengenavnet 'Tito'. I den siste tiden har filippinsk politi satt søkelyset på prester og pastorer som de beskylder for å være  politiske aktivister. Flere politiske aktivister er også blitt skutt og drept av filippinsk politi. Katolske prester og pastorer innen evangeliske menigheter fordømmer drapene på sivilister.

Det er nettstedet Crux som skriver om dette.

Syndsbekjennelsen - god sjelehygiene

"Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, arme, syndige menneske, som har krenket Deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene."

Jeg vet at det har gått av moten forlengst, og at folk flest ikke ber slik lenger. Men du verden så frigjørende det er å fremsi denne syndsbekjennelsen!  Som årene går har jeg ingen problemer med å erkjenne at jeg er arm og syndig, og at jeg trenger Guds nåde og syndernes forlatelse. Derfor synes jeg dette bildet av den gråtende, angrende mannen som bekjenner sin synd for den ortodokse presten, er så talende og sterkt. Vi skulle alle ha noen vi bekjente våre synder for. Hvem er din skriftefar?

"Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli legt." (Jak 5,16)

Finn en prest, en pastor eller en moden kristen med taushetsplikt som du kan bekjenne dine synder for og få tilsagt dine synders nådige forlatelse. Så vil du kjenne deg lettere og gladere!

Jeg har gjort det til en vane å fremsi denne syndsbekjennelsen før jeg legger meg til å sove, og når vi feirer gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag innledes den med stillhet og hvor det da er mulig å bekjenne sin synd stille. Da fremsier jeg alltid denne syndsbekjennelsen. Det kjennes riktig og godt og trygt.

torsdag, desember 07, 2017

Bønner i advent, del 1

Anne Kristin Aasmundtveit kom nylig med en perle av en bok på Verbum forlag: "Alle mine år har du sett meg". Bare tittelen i seg selv er nok til å lese den.
Hver torsdag frem til jul kan du her på bloggen og på min Facebook-side få del i noen bønner fra boken, ledsaget av vakre fotografier av en god venn, Frank Riktor. Jeg håper både bønnene og bildene vil bli til velsignelse.
Teksten fra Bibelen er hentet fra tema for 2.søndag i advent: Døden er oppslukt 

Mysteriet og Guds nærvær, del 3

Det er mye jeg ikke forstår. Som for eksempel hvordan et foster veves og formes i mors liv og blir til et vakkert barn. Men jeg holder barnet i min favn og takker for livet. Jeg kan heller ikke forklare Treenigheten, men gleder meg over den kosmiske dansen dem imellom. Og jeg forstår heller ikke nådens ringvirkninger, eller hvordan brød og vin er 'samfunn med Kristi blod og Kristi kropp'. Men hver gang jeg tar del i Herrens måltid kjenner jeg på djup takknemlighet.

Det er mye jeg ikke forstår, men det betyr ingen verdens ting! Akkurat det er befriende!

Derfor takker jeg for mysteriet. Alt dette som lever og fungerer, gror og vokser, og som er ufattelig. Det gjør livet enda rikere.

Hvorfor må vi forklare alt? Hvorfor må vi forklare at brød og vin er Herrens kropp og blod? Kan vi ikke bare spise brødet og drikke av kalken og takke? Takke for at vi får del i det Skriften sier vi får del i?  Skriften sier:

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke DEL I Kristi kropp? Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke DEL I Kristi blod..." (1.Kor 10,16)

Må jeg forstå hvordan dette fungerer? Hvordan dette kan skje?

Heldigvis ikke.

Det er og blir et mysterium.

Takk og lov for det.

onsdag, desember 06, 2017

En beder som var en 'gjennomskinnelig' skikkelse

Jeg liker dette bildet så godt. I dette ansiktet ser jeg noe av Kristi herlighet skinne fram. Jeg skulle ønske jeg selv var preget så mye av Kristus. Jeg tenker at jo lenger man lever med Kristus, og overgir seg til Ham, blir man preget av mildhet som denne munken fra Athos ved navn Porphyrios. Han ble kjent som en beder, en profetisk skikkelse som hadde et forunderlig klarsyn. Det er hans minnedag i dag.

Han ble født 7.februar 1906 i den lille landsbyen Hl.Johannes Karystia i den greske provinsen Evia. Han ble døpt Evangelos, og var den fjerde av fem søsken. Helt fra sin barndom bar han på et sterkt kall om å følge Kristus. Syv år gammel sendte foreldrene ham avgårde for å jobbe. Det var harde tider i Hellas. Evangelos hadde fått jobb som visegutt , men handelsmannen forstod raskt at han ikke var som gutter flest i den alderen. På spørsmål svarte Evangelos at han hadde et sterkt ønske om å komme til den hellige øya Athos. Etter en stund måtte Evangelos reise hjem. Hans mor var blitt syk, og fikk penger til hjemreisen av arbeidsgiveren. Evangelos gikk i stedet ombord i en båt som skulle til Athos, men ombestemte seg og dro tilbake til arbeidsgiveren. Moren var blitt frisk.

Så en dag møter han en eldre munk som er villig til å ham med seg til Athos. Han fikk bo hos to munker, som tok seg av ham. Han var bare 14-15 år gammel da en av disse munkene spurte ham: 'Hva vil du med livet ditt?' Evangelos svarte: 'Jeg vil bli her'. Da hentet den gamle munken en munkekappe til ham, og Evangelos ble viet til munk. Han tar det monastiske navnet Nikitas.                                                                               
Athos innbød til mange anledninger hvor Nikitas fikk møte menn som var bærere av Guds herlighet. Som gamle Dimas. Like overfor eremitthytten hvor Nikitas, som skulle få navnet Prophyrios etter at han ble prest, bodde levde den russiske munken Dimas. Tidlig en morgen, mens Prophyrios satt inne i kirken og ba, skjult bak en trapp, kom Dimas inn. Da får den unge gutten se den gamle mannen komme i en henrykkelse. Han stråler av lys. Det gjør et så sterkt inntrykk på Prophyrios at han begynner å gråte. Den gamle munken formidler så bønnens og klarsynets gave til ham. Fra den dagen av forandres livet til den unge gutten fullstendig.

Han ble i ordets mest inderlige og sanne betydning en beder, som elsket våkenettene på Athos. Han forteller selv:

"Bønn pleide å få hele stedet (Athos), ja, hele den åndelige verden til å skjelve.  Se, det er hva kjærlighet til Kristus er."

Og han elsker Bibelen.

"Med henblikk på å rense mitt sinn begynte jeg å lære Den Hellige Skrift utenat. Jeg startet fra begynnelsen, med Matteusevangeliet."

De som fikk det store privilegiet å få møte Prophyrios forteller om "en gjennomskinnelig skikkelse", hvis liv var preget av Kristus. Han var vel kjent med sykdom, men i hans skrøpelighet bruket Gud ham til å formidle helbredelse mennesker. Han var også kjent for sin profetiske gave.

Ved utbruddet av 2.verdenskrig ble han sykehusprest i Athen. Den første gudstjenesten han feirer ble et sjokk for ham. Han var vant til stillheten på Athos. Ved kirken lå det en forretning som solgte gramafonplater. Den støyende musikken forplantet seg inn i kirken. Det var grusomt, men Gud viste Prophrios at støyen kunne overdøves av den åndelige intensiteten inne i kirken. Neste gang han kom inn i kirken fokuserte han helt og holdent på liturgien og hadde en fornemmelse av å være både i himmelen og på jorden.

Etter mange år som prest i Athen grunnlegger han et kloster for kvinner. I 12 år er han skriftefar for dette klosteret. Mot slutten av sitt li, reiser han så tilbake til Athos. Han finner tilbake til min munkecelle. Her lever han i bønn. Tidlig om morgenen 2.desember 1991 sovner han stille inn.

Finland i 100 - vi velsigner vår gode nabo

Finland: gratulerer med 100 års uavhengighet i dag! På denne dagen takker vi Herren for våre finske naboer. Finland hører med til de land som har korsmerket flagg, og Gud har en profetisk plan for landene i Norden.

Nordens bønneapostel, Kjell Sjöberg, siterte Esekiel 1,4 når han ba for Norden: 'Og jeg så, og se: Et stormvær fra nord, en stor sky med flammende ild. En strålende glans omga den ...' Sjöberg skriver: 'Esekiel så i sin kallsvisjon Guds herlighet. Han så Guds herlighet komme fra nord. Jeg tror at denne angivelse av veien dette været går har sitt utgangspunkt i Israel. Guds herlighet skal fylle jorden, men det skal begynne fra nord. En søramerikansk evangelist kom i en henrykkelse som varte i syv døgn. Da så han livsfloden som gikk ut fra Guds- og Lammets trone. Han så hvordan Faderen utøste sin Ånd i livsfloden og hvordan livsfloden begynte å koke og strømme over alle sine bredder. Derfor må det til et åpning for livsflodens oversvømmelse, og dette leie kom ned over landene i Norden og forårsaket en eksplosjon av Guds herlighet i Sverige, Norge og Finland og fortsatte nedover Danmark og så til Europa. Denne vekkelsen skulle preges av Faderens kjærlighet og Faderens Ånd og den skulle være en forberedelse for dommen, men gjennom denne vekkelsen skulle skarer sveipes inn i Guds rike.' (Kjell Sjöberg: Guds rikes plan för Nordens länder och rapport från Nordisa mötet i Oslo 5-7 dec 86)

Finland har kanskje Nordens største og sterkeste bønnevekkelse. Lørdag kom hele 10.000 finner sammen i Åbohallen for å be for og velsigne Finland. I Norge samler vi til sammenligning nærmere 350 mennesker til vår årlige nasjonale bønnekonferanse. Derfor gleder vi oss stort over det som skjer i 'de tusen sjøers land'.

På denne dagen for Finlands 100 år med uavhengighet velsigner vi Finland, og ber om Guds beskyttelse, mye nåde og om gjennomgripende vekkelser i byer og på landsbygda. Vi ber om frihet, fred og fremgang for våre gode naboer.

Mysteriet og Guds nærvær, del 2

De fleste kristne har lært seg Joh 3,16 utenat. Verset kalles 'den lille Bibel'. Men det er nok ikke like mange som kan 1.Tim 3,16. Dette verset er muligens en av de aller første kristne trosbekjennelsene, og vi fremsier denne trosbekjennelsen ved hver enste gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Slik det sikkert også ble gjort når de første kristne feiret sine gudstjenester:

'Samstemt bekjenner vi  at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpnebart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet.'

Der har vi ordet: mysterium.

På gresk: mysterion. Hvilket betyr hemmelighet, myserium.'Ordet brukes om å låse opp eller om det som brukes til å åpne. Ordet betegner i alminnelighet noe som er skjult eller ikke åpenbart fullt ut... Ellers brukes ordet om hellige saker som naturlig nok er skjult for den menneskelige forstand og som bare blir tilkjennegitt ved gudsåpenbaring...'.(Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente. Norsk Bibel 2009, side 921)

Hvilket mysterium er det Paulus sikter til? Inkarnasjonen - det vakre ordet som kirken har gitt oss og som handler om at Gud ble menneske. Det er jo dette julen handler om. Kristi fødselsfest.

At Gud blir menneske og samtidig forblir Gud er og blir og vil alltid være et mysterium. La oss også beholde det som et mysterium. At en jomfru blir med barn og bærer Gud under kjolelivet er et mysterium. Hvordan Den Hellige Ånd kom over Maria og overskygget henne og hun ble fruktsommelig, er et mysterium.

Men vi er helt avhengige av dette mysteriet.

Hadde det vært snakk om et ordinært svangerskap hadde det kun vært et menneske som ble født. Da hadde vi fremdeles vært fortapt. Men på grunn av inkarnasjonens mysterium ble Gud 100 prosent menneske, og forble 100 prosent Gud.

'Gudsfryktens mysterium er stort,' skriver apostelen, og så legger han til: 'Han ble åpenbart i kjøtt og blod ...'

Jeg er helt enig. Dette er stort. Virkelig stort.

(fortsettes)

tirsdag, desember 05, 2017

Julegavetips

Lurer du på hva du skal gi bort i julegave i år? Hvorfor ikke gi bort bibelundervisning som kan gi styrke og håp og åndelig veiledning.

Bjørn Olav Hansen har samlet mye av den undervisningen han gir i tre CD-permer. Hver av permene inneholder fire CD'er med ca 40-50 minutters undervisning. Seminarene er produsert av Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad, og hver perm koster 100,-. I tillegg kommer porto. Det er billig. Vanligvis koster slike CD-permer mye mer. Inntektene går til vårt misjonsarbeide. Permene kan kjøpes hver for seg, eller samlet.

CD-perm nr 1: Å LEVE FOR GUDS ANSIKT - i Gudsfrykt, ydmykhet og tilbedelse.

CD-perm nr 2: VÅRT SKJULTE LIV MED GUD
Permen inneholder følgende CD'er:
a) Behovet for åpenbaring
b) Lidelsessamfunnet med Kristus
c) Kristus vårt liv
d) Kalt til å velsigne

CD-perm nr 3: Å KJENNE DEN HELLIGE
Permen inneholder følgende CD'er:
a) Guds hellige nærvær
b) Lyden av skjør stillhet
c) Om å vekke morgenrøden - når veien blir veiløs
d) Guds ild

Send din bestilling til: bjornolav58@gmail.com eller en sms til 90525875

Gud elsker alle mennesker

Jeg går rundt med en håndskreven lapp i skjortelomma og tar den fram stadig vekk. Når jeg skifter skjorte legger jeg den over i den nye. Den minner meg om noe svært viktig som en god venn, Erling Thu (bildet) har sagt:

"Ein treng ikkje å vera kristen for å vera elska av Gud. Det er nok å vera menneske."

Når jeg leser de ordene kjenner jeg salte tårer renne ned i skjegget - av takknemlighet. Og jeg blir minnet på ordene av apostelen Johannes:

"Det sanne lys, SOM LYSER FOR HVERT MENNESKE, kom nå til verden." (Joh 1,9. Min uthevelse).

Billedtekst: Erling Thu. Foto: Salt og Lys.

Ikoner og billedstormerne

Det er litt 'fremmedlandsk', men vi har vel alle sett filmer av kvinner og menn fra Midt-Østen som kysser et fotografi av et kjært familiemedlem, gjerne mens de gråter, og det kan vel hende vi under forelskelsens rus, særlig da vi var unge, kysset bildet av vår hjertens kjær.

Ingen ville finne på å si at vi med den handlingen 'tilba' personen på bildet. Men det sier vi når vi ser ortodokse eller koptiske kristne kysse et ikon. De ville aldri selv finne på å si at 'tilba' ikonet. Men de ville kunne si at de viste kjærlighet til den personen som var fremstilt på ikonet. Akkurat på samme måte som når de kysser fotografiet av sin kjære mann eller kone.

Det er ikke bare nå det i visse kristne miljøer og sammenhenger står strid om ikonene. Striden er gammel. Midt oppe i denne striden sto Johannes av Damaskus (ca 675-749), hvis minnedag vi feiret i går. En strid som var svært opprivende. Vi snakker om den såkalte ikonoklasmen.

De kristologiske debattene før og etter det fjerde økumeniske kirkemøtet i Khalkedon år 451 var nok både de lengste og mest alvorlige lærestridene i kristenhetens historie. Stridighetene skulle blusse opp igjen med stor styrke på 700-800 tallet da spørsmålet om Kristi person igjen skulle bli i sentrum. Kristi to naturer - den menneskelige og den guddommelige - engasjerte Østkirkens teologer, prester og munker, men også lekfolket. Følgen av dette ble voldsomme stridigheter og opphetede og beske debatter. Ikonoklasme betyr 'ødeleggelse av bilder', og ikonoklastene var de som bokstavelig talt knuste disse bildene. På den andre siden hadde du 'ikonodulerne', 'billeddyrkerne'.

Det som til sist ble avgjørende, var at Johannes av Damaskus med stor overbevisning lyktes med å definere forskjellen mellom 'tilbedelse' som bare må vises den tre ganger hellige Gud, og 'ærbødighet' som kan vises overfor mennesker, og dermed ikoner.'

Det er viktig å forstå ikonene i lys av inkarnasjonen. Egentlig er det den eneste måten å forstå dem. Gud ble i Kristus menneske, og Kristus er Guds bilde. Dermed kan Gud fremstilles billedlig. Slik argumenterer de som forsvarer ikonene.

Og den fremste forsvareren har de i Johannes av Damaskus. Født omkring år 675 i Damaskus. Han vokste opp i et muslimsk miljø. Farfaren hans skal visstnok ha hatt ledende stillinger hos kalifen i Damaskus. Selv ble Johannes statssekretær i kalifens finansdepartement.

Men så skjer det noe. Kalifen bestemmer at kun muslimer kan jobbe i hans administrasjon. Yrkesforbudet medfører at Johannes, som lenge hadde båret på et kall, begir seg til Sabaklosteret utenfor Jerusalem og blir viet til munk. Han hengir seg til bønn og studier og forfatter en rekke bøker som gjør ham til 700-tallets ubestridte fremste, kristne forfatter.

Han dør i Sabasklosteret den 5.november år 749.

Johannes av Damaskus.

Mysteriet og Guds nærvær, del 1

Jeg er så glad og takknemlig for at ordet 'mysterium' finnes i Bibelen! Jo eldre jeg blir jo mer forstår jeg at ikke alt kan forklares. Eller forstås. Ikke engang i 2017.

Noe forblir et mysterium. Heldigvis. Det er sider ved Gud jeg ikke forstår. Kanskje jeg aldri kommer til å forstå heller. I hvert fall ikke på denne siden av evigheten.

Og det er sider ved menneskets lidelse som er helt uforståelig. Jeg er ikke gitt å prøve meg på en forklaring. Mange har prøvd seg før meg. Jobs tre venner måtte til slutt be om unnskyldning for sine forsøk på å forklare Jobs lidelse, men som i stedet la nye steiner til en tung bør.

For meg er Gud blitt mye større etter at jeg ga opp prosjektet med å forsøke å forklare og forstå. Jeg er blitt sittende igjen med forundringen, og med forundringen kommer gleden. Forundring er noe annet enn grublingen. Grublingen fører bare inn i sjelens irrganger og man roter seg lett bort.

Jeg er redd når troen blir for teknisk. Da blir den steril. Hva mener jeg med det? Jo, at alt skal forklares, alt skal forstås, alt skal teologiseres.

Jeg øver meg derfor i å leve i Guds nærvær - med hele meg.

(fortsettes)

mandag, desember 04, 2017

En liten oppdatering: Jeg og mitt hus til tjene Herren

Dagen i dag ble litt annerledes. Jeg hadde avtale hos nevrolog på sykehuset på Lillehammer i dag, men så ble legen syk og legetimen utsatt til utpå nyåret. Slik er det. Selv leger kan bli syke.

Jeg har større utfordringer med finmotorikken. Særlig i høyre hånda. Det er utfordrende. Den vil ikke være med like raskt som venstre hånda. Det gjør det blant annet vanskeligere å skrive. Jeg vil derfor spørre om dere som ber for meg kan huske på dette. For tiden skriver jeg på biografien om Solveig og Erling Thu, og det hadde vært fint om tregheten i høyre hånd kunne 'løses opp', om dere forstår. Jeg vil gjerne få skrevet denne boken ferdig, og en annen bok som ligger meg veldig på hjertet, mens jeg ennå kan.

I dag har jeg bare kost meg. Med flere kopper Yorkshire tea. Smaken av den er uslåelig. Jeg fyrer i ovnen, og tett ved siden av meg har jeg hatt Poirot, vår Wheaton terrier, som snorker som en voksen mann. Og så har jeg lest - profeten Jeremia. Den profetboken har fulgt meg en stund nå. Har noen kapitler igjen. Så har jeg lest "Karmel - Israel Nytt". Det er så spennende å følge med på det som skjer i Israel. Det er ikke for ingenting at den kalles 'lokalavisen fra Israel'. Her er det plass til det meste, fra de små notisene til de store nyhetene. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for troens jødiske røtter.

Til søndag skal jeg tale i Brumunddal baptistmenighet. Det ser jeg frem til. På ettermiddagen samme dag i International Baptist Church. Etter at deres eget lokale brant ned for kort tid siden leier de midlertidig i Bærum baptistmenighet. På grunn av et dødsfall i familien til pastoren skal jeg være hans 'vikar' denne søndagen. Det skal bli så godt å se alle vennene våre der.

Det er fortsatt utfordrende med smertene jeg har, noe som også påvirker øresusen. Takk til dere som ber for dette. Jeg blir også ustø innimellom. Det er utfordrende.

Et ord fra Josva 24,15 taler sterkt til meg for tiden:

"Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren."

Det er et valg man ikke gjør en gang for alle. Livet byr sannelig på mange ulike og utfordrende situasjoner hvor det valget må tas igjen. Troen er ferskvare!

Hva kan vi lære av reformasjonens tredje gren - den radikale?

Baptistmenigheten i Serbias hovedstad Beograd har latt seg inspirere av reformasjonens tredje gren, døperbevegelsen. I oktober inviterte de Stuart Murray, forfatteren av boken "The Naked Anabaptist", og leder for The Centre for Anabaptist Studies at Bristol Baptist College til å holde noen forelesninger i forbindelse med reformasjonsjubileet.

Det var flere som for 500 år siden følte at reformatorene ikke gikk langt nok i sin reformasjon av kirken. Disse, som foraktelig ble kalt gjen-døpere (ana-baptister), kan på flere måter kalles søskenbarna til våre dagers baptister. I to dager så Stuart Murray nærmere på anabaptistiske verdier og måter troen ble levd ut på, deres tolkning av Bibelen, og hvordan deres radikale liv og trosutfoldelse kan inspirere vår tids menigheter.

1600-tallets anabaptister var en svært sammensatt gruppe bestående av tidligere katolske prester og munker, fattige og mennesker med liten eller ingen utdannelse, teologer og skribenter. De var radikale på så mange måter - den gangen som nå. De ønsket et tydelig skille mellom stat og kirke. At Jesu liv skulle være selve sentrum for samfunnet av troende. De trodde også at Jesu lære om ikke-vold var et av særtrekkene ved den kristne forsamlingen.  Så det var ikke bare synet på dåpen som skilte dem fra både katolikker og lutheranere.

Hvordan kan så deres tro og trosutøvelse utfordre vår tids kristne? Hva kan vi lære av dem? Hvilke erfaringer gjorde de som ligner de erfaringene vi gjør oss i dag? På hvilken måte er vi like og på hvilken måte er vi ulike?

Dette var noen av spørsmålene og problemstillingene Stuart Murray berørte de to dagene han var i Beograd.


Billedtekster: Stuart Murray (til venstre), pastor og menighetsplanter Alexandra Ellish og pastorparet i baptistmenigheten i Beograd, Dane og Melita Vidovic.

Fra forelesningene.

Foto: Alexandra Ellish/European Baptist Federation.

En russisk emigrant som endte sitt liv som martyr i Ravensbrück, del 2

Det var ikke bare økonomien som ble utfordring for familien Skobtsova. Datteren Nastia ble syk. Først forstod ikke mor eller far hvor alvorlig det var. De trodde at hun var i ferd med å komme seg etter influensa som hele familien hadde hatt vinteren 1925-26. Men Nastia ble ikke bedre. Hennes tilstand gjorde dem urolige. De tilkalte lege, men han kunne ikke gi noen god forklaring på at hun var blitt så tynn. Det var først når hennes tilstand hadde blitt kritisk, at de forstod hva det var: hjernehinnebetennelse.

Nastia ble innlagt på det berømte Pasteurinstituttet. Hun fikk den beste behandlingen som var mulig å gi på denne tiden, Nastia kom seg ikke. Mor og datter tegnet for at Nastia skulle få litt annet å tenke på i denne vanskelige tiden. Ser man på tegningene i dag så viser de Nastia's magre, feberaktige, men likevel så rolige ansikt. Tre av dem er merket med ulike klokkeslag den 7.mars 1926. Det var dagen Nastia døde. Da hadde hun ligget syk i nesten to måneder.

Å miste et barn er dramatisk. Jelizaveta Jurnevna, hun som skulle bli moder Maria, skriver:

"Så mange år, og jeg har aldri visst hva anger er. Nå gripes jeg av redsel over min avmakt... Ved siden av Nastia kjenner jeg at min sjel, hele mitt liv har gått i mørke smug - nå vil jeg gå en sann og renset vei, ikke på grunn av troen på livet, men for å rettferdiggjøre, forstå og kunne ta imot døden. Og når man rettferdiggjør og aksepterer døden, bør man alltid huske hvor tom man er. Hva man enn tenker og hvordan man tenker - kan man ikke skape noe større enn ordene: elsk hverandre..."

Jelizaveta er 34 år når hun skriver dette. Hun har 19 år igjen å leve.

Om begravelsen til Nastia skriver hun:

"Dette at det plutselig er blitt åpnet en port til evigheten, at hele det naturlige livet har begynt å skjelve, har falt sammen... Alt farer ned i gravens mørke gap, forhåpninger, planer, vaner, beregninger ... men det viktigste er meningen, hele livets mening. Om den finnes, da må man løfte blikket, forkaste alt ..."

For Jelizaveta leger ikke tiden alle sår. Døden er den store døderen. Sjelen blir igjen blind. Evighetsporten er igjen stengt. Det skulle ta mer av hennes krefter og innse at hun måtte inntas av Livet -Herren selv.

Hun uttrykker dette i et dikt. Her er min oversettelse av det første verset:

Nylig jeg trodde skatten var uendelig.
At jeg behersket livets magi.
Herre, min Herre, jeg må betale
allting tilbake og fattig forbli.

Og så det siste verset:

Tankene mine er syke og bleke
følelsene, viljen er svak av synd.
Trøtt og forvirret betrakter jeg veien
Jeg er din slave som mistet mitt syn.

(fortsettes)

Stig ned fra deg selv

"Vær ydmyk og stig ned fra deg selv. Da skal du oppdage Guds herlighet i ditt indre. For der ydmykheten spirer, der sprer Guds herlighet seg. Bærer du ydmykheten i ditt hjerte, skal Gud åpenbare sin herlighet for deg. Forakt deg selv i din storhet og forstørr deg ikke i din litenhet.

Når du møter din neste, anstreng deg da for å ære og opphøye ham. Etter at dere er gått fra hverandre, skal du bare bruke vakre og verdige ord om ham. Hvis din neste har sine feil, kan han få hjelp til bedring gjennom å føle at han ikke er verdig din ros.

Vil du føre din bror tilbake til sannheten, så sørg over ham, gråt, elsk ham, si ham et vennlig ord eller to. Men vis aldri vrede mot ham. For kjærligheten blir aldri vred, sårer ikke og kommer ikke med heftige bebreidelser mot noen. Tegnet på kjærlighet og innsikt er ydmykheten, som fødes av en god samvittighet i Kristus vår Herre.

- Isak Syreren, 600-tallet