søndag, juni 25, 2017

Enkene fra El-Arish får hjelp

Enkene ra El-Arish får nå hjelp.

Tidlig i år erklærte IS-relaterte grupper i Egypt at de ville utrydde landets kristne minoritet. Kristne i Egypt ble over natten den islamistiske terrorgruppens fremste mål - og helvete brøt bokstavelig løs. Maskerte menn startet en serie med voldelige angrep på kopterne. En rekke kristne familier ble rammet. Åtte kristne menn fra El-Arish (se kartet) ble brutalt drept.

Terroren drev mange vekk fra deres hjem i El-Arish. Enkelte flyktet til Port Said. Mange av disse strever med å overleve. De har mistet alt. Ikke bare sine hjem, men også sitt arbeid, og har lite å leve av. Enkene etter disse drepte mennene er spesielt sårbare fordi de ikke lenger har noen som sørger for dem og beskytter dem.

Nå har International Christian Concern klart å lokalisere tre av disse enkene: Zia, Abia og Hanem. De har lyttet til de grufulle historiene til disse kvinnene, og de har forsøkt å hjelpe dem så godt de kan.

30. januar ble en kristen kjøpmann ved navn Bahir skutt ned å drept mens han var ute for å handle sammen med sin kone. Kona, Zia, ble vitne til drapet. Ekteparet har to små barn, og Zia ventet sitt tredje da ektemannen ble drept. De har nå flyttet inn hos foreldrene til Zia.

Tidlig om morgenen den 16.februar, solgte en kristen kjøpmann, Kadeem, og hans kone, Abia, sandaler på markedet i El-Arish. Plutselig dukket to maskerte menn opp, og drepte Kadeem rett foran øynene på Abia. Ekteparet har seks barn, og etter drapet på ektemannen, har Abia og barna flyttet hjem til ektemannens familie. Abia har senere klart å flytte til en leilighet sammen med barna.

Natt til 23. februar, spiste Sayyid, en kristen rørlegger, sammen med familien sin da to maskerte menn brøt seg inn i deres hjem. De skjøt ektemannen i hodet, rett foran øynene på hans kone, og senere brant de ned hans hjem. Haneem, Sayyid, sitter nå igjen med ansvaret for fem barn, og har ingen muligheter for å klare seg selv.

Nå får de hjelp via International Christian Concern. Det kan være med noe så enkelt som sengeklær, eller det kan handle om mat, medisiner og annet.

La oss huske disse enkene i våre forbønner.

Døperen Johannes og dagens profeter, del 2

Døperen Johannes og seeren Johannes, den siste slik en kunstner forestiller seg ham, er begge unike profetskikkelser. Unike, blant annet i den forstand at deres budskap er en del av Den Hellige Skrift. Ingen profet gitt til den nytestamentlige forsamlingen kommer i nærheten av de profeter som nevnes i Det nye testamente.

Selv om begge profeter bærer frem budskap er det bare en av disse profetgruppene som har båret frem ufeilbarlige profetiske budskap, og det er de som er nevnt i Den Hellige Skrift som de profetene Herren satte sitt stempel på. Alle andre profetiske budskap vil ha et menneskelig element i seg, og vil alltid måtte prøves.

Menigheten i Antiokia omtales som et samlingssted for både profeter og lærere:

"I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere ..." (Apgj 13,1)

Så navngis fem av dem. To av dem hadde en apostolisk tjeneste også. Også andre steder i Apostlenes gjerninger omtales profeter. Vi leser om Judas og Silas, og det som fortelles om dem forteller oss også noe om den nytestamentlige profettjenesten:

"Judas og Silas, som selv var profeter, talte meget til oppmuntring og styrke for brødrene." (Apg 15,32)

Oppmuntring og å sette mot i andre kristne er altså en del av den profetiske tjenesten gitt til den nytestamentlige forsamlingen. Vi leser videre i Apg 15 at når de andre brødrene forlot Jerusalem, ble Silas igjen, v.34. Denne Silas, får vi vite, var en av de "ledende menn blant brødrene", i Jerusalem, v.22. Så selv om det allerede fantes profeter i menigheten i Antiokia, var de åpne for å ta imot flere. Menigheten i Antiokia var da også en misjonsbase, så det er naturlig å tenke seg at det ikke bare var Paulus og Barnabas som ble sendt ut herfra. De apostoliske teamene som ble sendt ut på tjenesteoppdrag hadde helt sikkert med seg profeter, som tjenestegjorde sammen med dem. Jeg antar dette ut fra ordene i Ef 2,20:

"... bygd opp på apostlers og profeters grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv."

En annen profet som nevnes i Apostlenes gjerninger er Agabus. Han omtales to steder:

"I de dagene kom det noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem. En av dem, som hette Agabus, sto opp og varslet ved Ånden at en stor hungersnød ville komme over hele jorden. Den kom da også under Klaudius ..." (Apg 11,27-28)

Vi merker oss at Lukas ikke bare nevner Agabus, men at det var "profeter" - i flertall - og at de kom fra modermenigheten i Jerusalem. Så det var ikke bare i Antiokia det fantes profeter, men også i menigheten i Jerusalem. Her ser vi også en annen side ved profettjenesten i den nytestamentlige menigheten: den er en vektertjeneste. En profet er en som frembringer profetiske budskap om fremtiden.

Andre gangen profeten Agabus nevnes er i Apg 21,10 flg Der leser vi at Agabus holder til i Judea og er en slags omreisende profet. I dette tilfellet utfører han en profetisk handling samtidig som han profeterer over apostelen Paulus og forteller ham hva som vil komme til å skje med hans liv og tjeneste.

Vi skal se litt nærmere på dette i neste del.

(fortsettes)

lørdag, juni 24, 2017

Døperen Johannes og dagens profeter, del 1

I dag, på St.Hans-dagen, feirer vi minnet om døperen. Det er det mange gode grunner for. Døperen Johannes er den siste av de gammeltestamentlige profetskikkelsene. Hans like finnes ikke - verken da eller nå.

Men jeg tror at Gud har gitt sin kirke profeter. Også i den nye pakt finnes det et profet-embete. Apostelen Paulus nevner profetene sammen med de øvrige tjenestegaver Gud har gitt menigheten:

"Han er det som ga noen til ... profeter..." (Ef 4,11)

"Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter ..." (1.Kor 12,28)

Jeg kjenner noen av disse profetene, og noen som innbiller både seg selv og andre at de er det.

Døperen Johannes ble formet i ødemarken. Under en stjernestrødd himmelhvelving alene med Gud. I bønn, i forsakelse. Og stod frem når tiden var inne. Som både forløper og veirydder. Slik også de virkelige profetene i dag. De har ikke trykt tittelen "profet" på visitkortet sitt, og skryter heller ikke med å fortelle andre at de er Herrens profeter. De er heller tilbakeholdne og står ikke frem med noe budskap fra Herren før de har hørt fra Ham. De deler heller ikke ut profetier på bestilling til hver og en som kommer på deres møter.

Men de kan både formane og oppmuntre og tale direkte inn i menneskers liv.

Men de kjennetegnes av at de lever i bønn, i forsakelse og tro. Av og til misforstått. Snakket negativt om. De kjennetegnes av at de er stadig i berøring med ilden, den hellige ild. Av en røst som ofte må rope, fordi menigheten sover. De vekker noen. Men ikke de som vil sove.

De kommer og går. Bærer frem det de har fått i stillheten og i bønnen. For så å trekke seg tilbake for å være alene med Herren. De er ofte ensomme.

Når Gud kaller en profet starter en foredlings- og renselsesprosess. Gud beskjærer et slikt menneske og utvikler deres karakter. Og profeten må først respondere til det Gud holder på med i deres liv, før de kan gi Guds ord videre til andre. Mange ganger vil et slikt menneske føle at det befinner seg i ildovnen.

"Smeltedigel for sølv og ovn for gull, men den som prøver hjertene er Herren." (Ord 17,3)

En profet blir kalt av Gud, ikke av mennesker, og er derfor ikke mennesker til lags. Om han eller hun ønsker å være mennesker til lags, kan de ikke være Guds stemme.

(fortsettes)

Bønner fra hesteryggen, del 6

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

Samtaler og fellesskap før gudstjenesten i Groffdale. Også i vår tid møtes tre forsamlinger her. To tilhørende Old Order og en tilhørende Lancaster Mennonite.

Mine kjære lesere, og spesielt dere som er nye i troen på Kristus, tillat meg på en forsiktig måte å be dere være forsiktige med hvordan du går inn på din motstanders territorium. Ikke vær redd for å bekjenne din Herre og Mester til enhver tid, når det er nødvendig. La hele verden få vite at du står på Herrens side. Bestem deg for å være Hans ydmyke etterfølger, men unngå å ta del i unødvendige religiøse konflikter med de ugudelige eller med slike som ikke gleder seg over det indre liv og kraft. Når du gjør det kan du bli lokket ut i en kamp hvor du skal bevise hvor mye du kan, og du kan komme til å tenke høyere tanker om deg selv enn det du burde. Hvis du stoler på din egen visdom, kan du bli såret i kampen og det kan bli skadelig for din sjelefred, og uten den helbredende kraften til sjelens lege, kan dine sår være dødelige.

Dette var i noen grad tilfelle for meg. Etter dette besøket hos denne pastoren, ble jeg overveldet av et mørke, men takket være Gud varte det ikke så lenge. Jeg ropte på min Forløser, og de mørke skyene ble ganske snart drevet vekk. Guds velsignelse hvilte over meg på nytt. Min åndelige styrke ble fornyet, og ved Guds nåde ble jeg fornyet og var i stand til å glede meg på nytt.

Jeg ønsket nå å besøke min venn på nytt for å forklare mine synspunkter og opplevelser, i håp om å tydeligere meg mer enn det jeg hadde gjort første gang, men jeg var redd han ville bli fornærmet av min iver. Derfor bestemte jeg meg for å skrive til ham og forklare tydelig mine synspunkter, at kvinnens ætt må knuse slangens hode. Det vil si: Ved Jesu Kristi kraft må syndens herredømme overvinnes, ødelagt og helt utryddet fra hjertet.

Før jeg satte denne planen ut i livet fikk jeg høre at min venn, predikanten, hadde en alvorlig sykdom, og fordi jeg ikke trodde han var helt fornøyd eller forsonet, gjorde jeg meg øyeblikkelig klar for å besøke ham. Han lå til sengs når jeg kom. Jeg var ganske sjenert og følte meg ikke fri til å starte noen diskusjon. Etter en stund trakk familien seg tilbake og vi to var alene. Da reiste han seg så han ble sittende i sengen, grep begge hendene mine og sa:

'Vet du, Christian, og husker du samtalen og tvisten vi hadde, da vi sist var sammen? Spesielt når det gjelder kvinnens ætt og slangen?'

'Ja', svarte jeg.

'Siden den gangen, fortsatte han, 'har en overbevisning grepet mitt hjerte, som ved et lynglimt, at påstanden din er rett. Kvinnens ætt må ødelegge slangen i meg, i mitt hjerte.

'Og, ja, Christian,' la han til: 'jeg tror også at synden i mitt hjerte må bli ødelagt, om jeg skal bli frelst.'

Å, som jeg gledet meg over dette! Vi hadde nå ett sinn. Vi ba sammen, og Guds kjærlighet ble utøst i våre hjerter og fylte våre sjeler.

(fortsettes)

Dette er sjette del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai, fjerde del mandag 28.mai og femte del lørdag 3. juni.

USA: Myndighetene fjerner kors fra offentlig strand

En føderal dommer har nylig gitt ordre om at et kors som er lokalisert i en offentlig strand i Pensacola. Florida, må fjernes. Dommeren gir etter for press fra Freedom From Religion Foundation og American Humanist Organisation, som tok denne saken til retten i 2016. At korset står der det står skal visstnok stride mot den amerikanske konstitusjonen.

En av de mange som protesterer på at korset nå skal tas ned, er evangelist Franklin Graham. I en kommentar på sin Facebook-side skriver Franklin Graham at årsaken til at de sekulære og ateistiske organisasjonene vil ha korset fjernet er at korset vekker anstøt fordi "det representerer den frelsende kraften som finnes i Jesus Kristus."

Den føderale dommeren, Roger Vinson, skriver i en kommentar at han forstår at det å fjerne korset vekker sterke følelser hos mange, men at han må forholde seg til amerikansk lovgivning.

Evangelist Franklin Graham kommer til Oslo 11.-12. november for evangeliske møter i Oslo Spektrum.

Billedtekst: Korset som amerikanske myndigheter vil ha fjernet fra en offentlig strand i Pensacola, Florida.

Profetene og Kristi Ånd

Hvorfor skal vi lese Bibelen? Peter Halldorf gir i en av sine siste fastbetraktninger et svært godt svar. Han henviser til ordene i 1.Pet 1,11:

"Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter."

"Dagens epistel fra 1.Petersbrev bekrefter hvordan den unge kirken leste og oppfattet den hebraiske Bibelen: det var Kristi Ånd som talte i profetene, hevder apostelen... Med den overbevisningen blir lesningens primære hensikt aldri kunnskap for dens egen skyld, men leserens og lytterens frelse og guddommeliggjørelse. Vi leser for å bli forklarede - ikke for å søke forklaringer."

Foto: YouTube

fredag, juni 23, 2017

Enkene og Guds hjerte

Du skal ikke lese mye i Bibelen før du oppdager at Gud har et spesielt hjerte for enker. Det gjelder både Det gamle- og Det nye testamente. I urkirken hadde de en egen tjeneste.

Det er noe å tenke på i dag. For dagen i dag er nemlig Den internasjonale enkedagen. Ja, det finnes noe slikt, og det er virkelig på sin plass.

Så langt jeg kan se er 2.Mos 22,22 enker omtales av Gud i Det gamle testamente: "Dere skal ikke plage noen enke..." 5.Mos 10,17-18 slår fast at "Herren, deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk ...som hjelper enken til deres rett." I Salme 68,6 leser vi at "Gud i sin hellige bolig er ... enkers dommer." I Ord 15,25 leser vi at "de hovmodiges hus river Herren ned, men han lar enkers merkesteiner stå fast."

Gjennom profeten Jesaja taler Gud til Israels folk og sier: "Rens dere! Vask dere" Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne. Hold opp med å gjøre det som er ondt! ... før enkers sak!" (Jes 1,16-17). I det samme kapitlet kan vi også lese om Guds vrede over Jerusalem fordi befolkningen der blant mye annet, ikke tar seg av "enkers sak." (v.23)

Hos profeten Sakarja sier Gud klart og tydelig slik at det ikke er til å misforstå: "Undertrykk ikke enker..." (Sak 7,10) og i den siste boken i Det gamle testamente, kan vi lese følgende: "Jeg vil komme til dere og holde dom. Jeg vil være snar til å vitne mot trollmennene og ekteskapsbryterne, og mot dem som sverger falskt, mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn og undertrykker enken ..." (Mal 3,5)

Dette er bare noen få av skrifstedene som omtaler enker i Det gamle testamente.

Lukas forteller oss at det "var mange enker i Israel i Elias dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød i hele landet." (Luk 4,25). I 1.Kong 17,9 leser vi om at Gud befaler en enke å forsørge profeten Elia.

Markus forteller oss om enken og hennes skjerv (Mark 12,43), som ga alt hun hadde. Lukas forteller oss den dramatiske historien om enken som mister sin eneste sønn, (Luk 7,12 jfr) og som Jesus helbreder. Lukas gjengir også Jesu fortelling om enken som ikke ga opp, jfr Luk 18,1-8. Og han forteller oss også om en profetinne, Anna Fanuels datter, som var enke (jfr Luk 2,36-38)

Enkene og urkirken

Noe av det første den første menigheten gjør er å opprette et diakonalt arbeid som skal ta seg av menighetens enker. Det sier litt om hva de første kristne prioriterte. Men det var da også helt naturlig. De kjente selvsagt hva Guds ord sier om enker, og Guds hjertelag for dem. I Apg 6 kan vi lese om en konflikt som oppstod nettopp på grunn av fordelingen av mat til enkene.

Apostelen Paulus instruerer sin unge medarbeider Timoteus om hvordan han som pastor skal behandle menighetens enker, og der ser vi at det fantes egne lister over hvem som var menighetens enker. For å komme i den kategorien måtte man ha fylt 60 år. Du kan lese om dette i 1.Tim 5,3 jfr. Disse enkene hadde sannsynligvis en diakonal tjeneste i de lokale menighetene. Enkene fikk sitt underhold av menigheten.

Jak 1,27 forteller oss hva som behager Gud:

"En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden."

Kjenner du en enke eller enkemann? Kanskje du i dag kunne ha velsignet dem i dag med en telefon, et kort, eller en blomst?

Billedtekst: En kristen enke fra India. Foto: India Partners.

Torturert for Jesus

I går feiret jeg minnet om en kristen martyr fra det tredje århundre: Hl.Alban.

Alban var en hedning som levde i den romerske bosetningen Verulamium på en tid da romernes forfølgelse av de kristne raste. Vi snakker om 300-tallet. Alban ga ly til en kristen prest som søkte ly for forfølgerne. Han la merke til prestens hengivelse til sin bønnerytme, og etter en tid ble han så berørt av det han var vitne til at han forsøkte å leve slik presten levde. Presten på sin side fortalte Alban om frelsen i Jesus, og etter en stund bestemte Alban seg fra å vende deg fra det hedenske mørket og følge Jesus.

Etter at presten hadde oppholdt seg hos Alban en tid fikk de romerske myndighetene vite at han oppholdt seg der. Det ble gitt ordre til de romerske soldatene at de skulle pågripe presten. Da kledde Alban seg i prestens klær og overga seg til soldatene. Samtidig klarte presten å flykte.

Bundet ble Alban ført frem for den romerske dommeren, som krevde av ham at han skulle bøye seg for avgudene. Alban avla da sitt frimodige vitnesbyrd om Jesus, og fortalte at han var blitt kristen. Det gjorde dommeren rasende. Han ble ikke mildere stilt når han fikk vite at Alban hadde byttet plass med presten, og truet ham med at han ville bli torturert.

Alban lot seg ikke skremme. Med stort mot avviste han å bøye seg for avgudene. Dommeren ga beskjed om at Alban skulle piskes. Til tross for den harde mishandlingen ville ikke Alban fornekte Jesus.

Alban ble så ført til en høyde utenfor Verulamium, hvor han ble henrettet, og ble dermed den første kjente engelske martyren. Dommeren ble så beveget av det som hadde skjedd at han gav ordre om at det nå var slutt på slike henrettelser i denne byen.

torsdag, juni 22, 2017

Den smilende Gud

Det finnes mange bilder av Jesus. Hver av oss bærer på vårt eget indre bilde av Ham. Dette er et av de jeg liker best. En smilende Jesus. En som er full av glede.

Jeg er blitt så glad i ordene fra Hebreerbrevet, hvor det heter:

"... med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå DEN GLEDE som ventet ham, led han tålmodig korset ..." (Hebr 12.2)

Enkelte bilder av Jesus fremstiller en Jesus som er så alvorlig, så streng. Det gjelder særlig noen av de bysantinske ikonene. Selvsagt preget alvoret ham. Ikke minst i den fasen hvor Han snakket om at "timen er kommet", da Menneskesønnen skulle overgis i syndige menneskers hender, og Han skulle lide.

Men det er også en annen side. I og med at Han var fullt ut menneske, smilte Han også! Det står ikke så mye om det i evangeliene, "men det er fordi det var så vanlig at det ikke var noe å skrive om!," sa Edin Løvås.

Hos Lukas finner vi dette: "I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd ..." (Luk 10,21)

Jeg synger en Taize-sang om dagene som lyder slik:

"Se mot lyset vend øynene mot Gud,
så skal ditt ansikt stråle av glede,
så skal ditt ansikt stråle av glede."

Når jeg synger denne sangen tenker jeg på ordene: "De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam." (Salme 34,6)

Det gjør noe med meg å se den smilende Gud.

Jesus ventet på noe. Lidelsen har en ende. Belønningen for utholdenhet er den himmelske glede.

Men dette verset inneholder noe mer. Hebreerbrevets forfatter gir Jesus en tittel: Troens opphavsmann og fullender. Dette er mitt store takkeemne: Han som begynner er også den som avslutter. Det er ikke jeg som holder fast i Gud, det er Han som holder fast i meg.

I disse tøffe sykdomsdagene takker jeg for ordene i Fil 1,6:

"Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag."

Hvem er den aktive?

SISTE: Egyptisk politi stengte kirkeeiendom og stengte den

Egyptisk politi stormet en bygning i landsbyen Saft al-Kharsa 16. juni. Hendelsen er først blitt kjent nå. Bygningen som er eid av Den koptisk-ortodokse kirken. Den tre etasjes bygningen er brukt som kirke og forsamlingshus. Etter å ha tømt bygningen for mennesker, låste politiet dørene med kjetting. Det er International Christian Concern som melder dette i dag.

Koptiske kristne strever med å få myndighetens tillatelse til å bygge kirker eller få tillatelse til å omgjøre eksisterende bygninger om til kirkebygg. Fordi de ikke har kirker å samles i må de reise til andre steder. Det er ikke som i Norge hvor kristne uteblir fra gudstjenesten, og kanskje går noen få søndager i året eller måneden. For koptiske kristne er det ikke bare naturlig, men livsviktig for deres tro at de feirer gudstjeneste så ofte de bare kan.

Og i Egypt kan det innebære livsfare. Noen av de som ble drept i buss-massakren i mai var fra denne landsbyen. De var da på vei til et kloster for å feire gudstjeneste der.

Politiet slo til grytidlig om morgenen 16.juni. Menighetens ledelse har siden 2016 søkt egyptiske myndigheter om tillatelse til å bruke bygningen som kirke, men ikke fått noe svar.

Vokse

"Vi må lære av våre lidelser, nød og tilbakegang, slik at vi kan vokse åndelig. Det er så lett for oss å bli låst inne i frustrasjon, sinne og depresjon."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 247. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

onsdag, juni 21, 2017

En dag! En dag!

Jeg glemmer det aldri: tårene til biskop Thomas. Den lille, vevre skikkelsen som står foran oss, i presteklær og med den ene hånden i været og pekefingeren som peker oppover, og biskop Thomas som sier: En dag! En dag!

I dag er det på dagen tre år siden. Pave Tawadros II var på besøk i Norge. Det ble feiret koptisk gudstjeneste i Trefoldighetskirken. Det var en stor begivenhet. Så vidt meg bekjent var det første gangen en koptisk pave var på besøk her i landet. May Sissel og jeg tok derfor turen inn til Oslo for å delta i festlighetene. Trefoldighetskirken var fullsatt av koptere fra både Norge og Sverige. Vi satte oss bakerst. Til min store overraskelse kom det en koptisk prest bort til meg og sa: "Følg meg. Dere skal sitte på første benk!"

Og slik ble det at May Sissel og jeg havnet ved siden av preses i Den norske kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien, biskop Erling J. Pettersen, pensjonert sogneprest Jan Otto Eek og en svensk prest jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Vi bivånet den høytidsstemte festgudstjenesten. Så kom vi til den delen av liturgien hvor eukaristien skulle feires. Det var en sterk opplevelse. Pave Tawadros II forrettet, sammen med mange koptiske prester. Det var lange køer av koptere som fikk del i det hellige måltidet, men ingen av oss som satt på første benk kunne ta del. For biskop Thomas ble dette ulidelig. Han står foran oss med nattverdkalken. Ser på oss med sørgmodige øyne. Jeg merker meg hans tårer. De renner og renner nedover hans kinn. Da er det at han peker oppover, mot himmelen, og sier: En dag! En dag!

Splittelsen i Kristi kropp er en stor tragedie. Den er til å gråte over.

Men en dag skal vi - om ikke før - feire det hellige måltidet sammen: Lammets bryllupsmåltid i himmelen! Å, hvilken dag det skal bli.

Jeg glemmer aldri første gang jeg møtte biskop Thomas. Det var på Bjärka Säby for en god del år siden. Jeg deltok på en retreat hvor biskop Thomas hadde undervisningen. Han underviste om viktigheten og nødvendigheten av den daglige Bibellesningen.

Jeg husker hvordan den lille, vevre skikkelsen fylte hele det store biblioteket på Bjärka Säby med sitt blotte nærvær. Biskop Thomas snakket varmt om sin personlige Bibellesning. Jeg følte meg hensatt til en av de første ledertreningsleirene til Skolelaget tidlig på 1970-tallet når jeg som ganske ny kristen hørte om viktigheten av en stille stund hver dag. Undervisningen til biskop Thomas var gedigen. Jeg husker at han sto der uten manus, med sin lille Bibel i hendene og sa: Dette er min personlige Bibel. Alle skulle ha en personlig Bibel. Som du kan streke under i og skrive dine notater. Denne får dere ikke se, den er nemlig Guds kjærlighetsbrev til meg og her har jeg skrevet ting som bare angår Han som elsker meg og meg selv. Jeg fikk fornyet interesse av å lese Bibelen som Guds kjærlighetsbrev til meg etter denne retreaten.

Om å finne nye veier

"Vi kan forsøke nye veier for å finne fred i hjertet og litt ro ved å gjøre enkle, praktiske ting: lage mat, vaske huset, besøke en venn, skrive et brev, gå en tur, lytte til rolig musikk, besøke en kirke, be i stillhet eller leke med barn.

Midt i all vår svakhet og smerte, kan vi erfare øyeblikk av fred og glede."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 59. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

tirsdag, juni 20, 2017

Bønnesamling i Valdres

I dag har May Sissel og jeg vært så heldige å bli invitert til Valdres, til hytta til gode venner, Hans og Eva Gjesdal, hvor vi har deltatt i en bønnesamling hvor jeg talte om "Frimodighet i bønnen".
Det var så godt å komme til et sted som åndet en slik hvile, ro og fred. Få be sammen, samtale og ha det godt sammen. Hit kommer vi gjerne tilbake. Må Herren rikelig velsigne dette stedet, og Valdres. Fra Valdres kommer min mors slekt. Min bestemor var en beder. Hennes siste leveår var mitt første, og det er blitt meg fortalt at hun gikk rundt og bar på meg og ba for meg. Jeg er sikker på at det var bestemors bønner som førte til at jeg tok et standpunkt for Jesus 12 år gammel. Det har jeg aldri angret på.

Her er et bilde til fra samlingen i Valdres:


Sommergave

Vi trenger hjelp til å kunne sette i stand veien inn til Kristi himmelfartskapellet og Øvre Strømstad bønnetun.

Frem til nå har vært så heldige å kunne bruke en privat skogsvei inn til kapellet vårt, men den vil bli stengt med en bom. Vi må derfor sette i stand en liten vei fra boligfeltet i nærområdet og inn til kapellet. En vei er vi avhengige av. Min bevegelighet er blitt innskrenket på grunn av sykdom, og det er andre som har behov for å kunne kjøre inn. Vi trenger også veien til transport av ulike ting som trengs på stedet.

Kunne du tenkt deg å gi oss en håndsrekning? Vi har ikke alle midlene som trengs, så små og store beløp er velkomne. Det er forunderig å se hvordan Herren har sørget for oss hele tiden økonomisk. Takk til alle dere som gir og velsigner oss.

Be gjerne for Kristi himmelfartskapellet. At vi får beholde freden som omkranser stedet. Den er vi helt avhengige av. Det er planer om noe skogshugst. Be om at den ikke må berøre oss. Be for de ukentlige gudstjenestene og alle samtalene som skjer her.

Om du ønsker å gi en gave kan du bruke konto: 1604.1464.406 Kontoens navn er: Poustinia.

Billedtekst: Det er vakkert rundt Kristi himmelfartskapellet. I bakgrunnen ser du Stabburet vårt. (Foto: Benedicte Aashaug)

Kristne lever farlig i Minya-provinsen i Egypt

Koptiske kristne strever med å få bygd kirker i Minya-provinsen i Egypt. De kan streve i årevis med å få en byggetillatelse. Og selv om de skulle være så heldige å få en, risikerer de å bli angrepet av sine muslimske naboer, som ikke vil ha en kirke i nabolaget.

Bussangrepet for kort tid siden og som etterlot 30 døde skjedde idet kristne fra Minya reiste til et kloster fordi det ikke fantes kirker på hjemplassen deres.

I Minya-provinsen, som har den høyeste andelen av kristne i Egypt, kan selv det å nevne ordet "kirke" være farlig, i det kirker blir sett på som "urene" av enkelte lokale muslimer.

Det fikk Ebrahim Fahmy som bor i landsbyen Kom al-Lufi erfare. I april satte lokale muslimer fyr på huset hans, fordi de trodde det var i ferd med å bli omgjort til en kirke. Ebrahim mistet alt han eide i brannen. Årsaken til at de lokale muslimene brente ned huset hans, var at han hadde invitert noen venner for å be for familiene til ofrene etter det blodige angrepet Palmesøndag hvor 44 koptiske kristne ble drept. Selv ikke sørgende mennesker blir etterlatt i fred.

Men det var ikke bare Efrahim som mistet huset sitt denne dagen. Fem av hans brødre mistet sine hjem på samme måten denne dagen. Alle påtent av lokale muslimer.

Mor til en av brannstifterne sa følgende om disse forferdelige brannene:

"De kristne burde gå et annet sted for å be. Det er flest muslimer i landsbyen vår. Kristne er "haram" (urene)."

La oss be for våre trossøsken i Minya-provinsen i Egypt.

Billedtekst: En koptisk prest i ruinene av en nedbrent kirke.

Glede II

"Jeg er sikker på at fattige mennesker kan være full av glede. Når vi feirer synes det som om de overvinner all deres lidelse og frustrasjon og eksploderer av glede.

De deler hverdagslivets byrder og de lever i øyeblikk av frihet i hvilket deres hjerter er bundet av glede.

Slik er det også med mennesker som lever i kommuniteter og som har lært å akseptere sine sår, begrensninger og fattigdom. De har oppdaget friheten. De trenger ikke å gjemme seg. De er frie."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 319. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

mandag, juni 19, 2017

Med Wilfrid Stinissen på tur - til minne om en karmelittmunk og en pinsevenn

I går tok jeg med meg Wilfrid Stinissen på tur! Jeg dro til min faste bønneplass, en kort biltur fra huset vårt. Stinissen har vært en trofast venn i mange år. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for de åndelige skattene han har delt med meg. Og slik er det for mange. Min åndelige far, en gammel pinsevenn som nå er hjemme hos Herren, hadde også denne karmelittmunken som åndelig sikringskost gjennom de senere år av hans liv. Joda, pinsevenner og karmelittmunker går sammen!  De har to ting felles: Jesus og gleden i Den Hellige Ånd!

Jeg holder på å øve meg i å overlate alt i Guds hender.

For det er sannelig en øvelse.

Særlig i alvorlige sykdomsfaser. Om man skal gjøre det på ramme alvor, vel og merke.

"Vi kan spare mye tid om vi går til analyse hos Den Hellige Ånd," skriver Stinissen i boken: Fader, i dine hender. Denne boken betraktet han som den viktigste han har skrevet. Wilfrid Stinissen gikk hjem til Herren 30.november 2013.

Nå hadde ikke Stinissen noen problem med at mennesker gikk i analyse hos kompetente psykiatere eller psykologer. Men han oppmuntrer oss også til å benytte oss av Den Hellige Ånd. Stinissen skriver:

"Vi kan be ham belyse fortiden, og lede oss til de hendelser som vi ennå ikke har sagt et helhjertet ja til... En vanlig analyse krever som regel mange, mange timer. Om vi bare bruke en tiendel av denne tiden til kontakt med Ånden, som er den som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv og som er den beste terapeut vi kan tenkes å bli henvist til, så skulle vi i de fleste tilfeller komme mye fortere fram til sannheten. For Hans oppgave er som kjent å veilede til hele sannheten og å overbevise om synd, rettferdighet og dom. For Ham er ingen ting skjult. "Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom ... Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp." (Salme 139,15-16). Han ser alt, vet alt. Når vi åpner oss for Ham, blir vi dermed delaktige i hans viten. Det er typisk for Den Hellige Ånd å sette alt inn i en større sammenheng. Han kan vise deg at Faderen har vært med i alt du har gjennomlevd."

Det ble en ransakende dag på bønneplassen min i går. Jeg inviterte Terapeuten til å gjøre jobben sin.

Billedtekst: Boken "Fader - i dine hender" har i mange år vært en god følgesvenn. Foto: Bjørn Olav Hansen.

Hvordan kan vi praktisk og konkret leve ut evangeliet om Guds rike? del 3

Det tredje forslaget fra bror Alois lyder slik:

Kom sammen og tillat at dynamikken i evangeliet blir åpenbart. 

Til dette knytter bror Alois tre bibelsteder:

I: "Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede." (Apg 2,46)

II: "Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme." (1.Kor 12,4-5)

III: "Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det." (Hebr 13,2)

"Når kristne er splittet," skriver bror Alois, "mellom kirkesamfunn eller innenfor den samme kirken, blir evangeliet tilslørt, skjult. Vil vi være i stand til å vandre sammen uten å la våre forskjeller skille oss? Hvis vi som kristne finner en måte å vise at enhet er mulig i vårt mangfold, vil vi hjelpe hele menneskeheten til å være en mer forent familie."

Jeg lar meg utfordre og inspirere av ordene til bror Alois. Hvordan skal jeg personlig leve dette ut i den sammenhengen jeg selv står i og lever i? Det er den konkrete utfordringen.

I mange år nå har jeg latt meg inspirere og utfordre av Jesu egne ord:

"Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal de også være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (Joh 17,21)

Nå er tiden kommet til å be Gud vise oss hvordan dette praktisk kan leves ut i vår egen tid. Splittelsen i Kristi kropp er ikke noe annet enn en skandale.

søndag, juni 18, 2017

Når urettferdigheten tar overhånd

Den forferdelige tragedien i Grenfell Tower i Kensington, London, har berørt oss alle. Hvor mange som er omkommet er foreløpig ukjent. Et folkelig opprør mot den elendige behandlingen av fattige mennesker i Storbritannia er i ferd med å bre om seg.

Og som kristne burde vi være opptatt av dette. Bibelen har overraskende mye å si om hvordan vi behandler fattige og marginaliserte grupper i samfunnet. Det er ingen tvil om hvilken side Gud står på!

Bydelen Kensington, hvor boligblokka befinner seg, er vel kjent for sin rikdom. Klassekampen kunne lørdag fortelle at denne bydelen har "over 3 milliarder norske kroner på bok. Den har brukt 200 norske millioner på ny brulegging i en av bydelens gater."

Det skjer samtidig med at sosialboligene i bydelen har store mangler. Brannsikkerheten er mildest talt elendig, ja, kanskje er det bedre å si katastrofal. Det viser jo denne tragedien til fulle. Organisasjonene som drifter disse boligene har fått stadig mindre med penger under de siste syv årenes konservative regjeringer. Leieboerne i Grenfell Tower har lenge klagd på manglende brannsikring. Det var mangel på springelanlegg i blokka, og den hadde ikke rømningsveier.

Og det er oppsiktsvekkende at flere konservative politikere har advart mot å skjerpe brannforskriftene i Storbritania.

Vi skal merke oss når urettferdigheten tar overhånd. Da blir kjærligheten kald hos de fleste, sier Guds ord. Når konservative politikere - i dette tilfellet - satser på ny brostein i stedet for å sikre fattige menneskers sikkerhet har noe gått veldig galt.

Minst 200 Yazidi-kvinner holdt som sex-slaver av IS i historisk kirkebygg

Det er ingen ende på ugjerningene til IS. Stadig kommer det nye avsløringer.

For flere måneder siden ble den syrisk-ortodokse kirken, Hl.Efraim i Mosul, som har en lang historisk linje, og som en av regionens største kirker, befridd av irakiske styrker. Det ble da oppdaget at IS hadde brukt kirken til fengsel. Her holdt islamistene minst 200 Yazidi-kvinner som sex-slaver. Dette er først blitt kjent nå.

Kirken, som har vært utsatt for omfattende hærverk og nærmest ligger i ruiner, er blitt skjendet på det mest grusomme og barbariske. Det samme har disse kvinnene i alle aldre blitt.

Til tross for de omfattende skadene på kirkebygget er de kristne fast bestemt på å bygge opp igjen den historiske kirken. Her har de feiret gudstjenester og gledelige sammenkomster som bryllup, og de vil ikke la islamistene vinne. Kirken skal igjen fylles med glad lovsang og bønn.

Glede

"Folk som besøker L'Arche er ofte forbløffet over hvor mye glede som finnes her.

Det overrasker meg også for jeg vet hvor mye lidelse enkelte av våre beboere bærer. Men jeg undrer meg på om ikke all glede på en eller annen måte springer ut av lidelsen og ofrene.

Kan de som er rike og lever komfortabelt og er sikret alt de trenger, og som ikke vil være nær de som lider, virkelig være glade?"

- Jean Vanier (bildet) sammen med noen av beboerne i bofellesskapet L'Arche. Her bor funksjonsfriske og funksjonshemmede sammen og deler hverdagene med hverandre. Fra boken Community and Growth, side 316. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Peter Hocken - karismatiker og Israelsvenn - hjemme hos Herren

En av de mest markante skikkelsene innen den karismatiske fornyelsen blant katolikker, fader Peter Hocken (bildet), har gått hjem til Gud. Han sovnet stille inn natten til 10. juni, 85 år gammel.

Peter Hocken var en bemerkelsesverdig mann. Han ble ordinert til prest det katolske bispesetet i Northampton, England i 1964, og når Den Hellige Ånds vind begynte å blåse på begynnelsen av 1970-tallet og berørte alle de historiske kirkesamfunnene, åpnet Peter Hocken seg for dette Åndens pinsevær og var med allerede fra starten av. Hans dåp i Den Hellige Ånd førte til at mange katolikker ble sterkt berørt av denne fornyelsen.

Gjennom den karismatiske fornyelsen kom Peter Hocken også i berøring av det som skjedde i de messianske menighetene i Israel. Fra år 2000 var han med i lederskapet for "Toward Jerusalem Council II, et initiativ for omvendelse og forsoning mellom jøder og hedningekristne.

Mange så på fader Peter Hocken som en av pillarene i den karismatiske fornyelsen, og en nøkkelperson i arbeidet med å bygge broer mellom jøder og hedningekristne. Han var en stillferdig og ydmyk mann, en bror blant brødre, en usvikelig venn. Han var svært opptatt av at Jesus kommer snart igjen.

Fra 2008 ble det etablert en spesiell tjeneste for Peter Hocken under navnet "Verein Mysterium Christi", og denne organisasjonen kjøpte et hjem for ham i Østerrike, nærmere bestemt i Hainburg. Her bodde fader Hocken frem til sin død.

Jeg skal ved en senere anledning komme tilbake med en mer fyldesgjørende artikkel om fader Peter Hocken. Vi lyser fred over hans gode minne.

lørdag, juni 17, 2017

Det brutte brødet konstituerer kirken

I den frikirklige bevegelsen som jeg har mine røtter i har et sterkt engasjement vært en forutsetning. Det har ført til at vi mange ganger, og altfor ofte, har håndtert "svakhet" dårlig. Fellesskapet vårt har ofte blitt konstituert av en sterk tro, forkynnelse og handlingskraft og en virksomhet som skal drives.

Ofte etterlater vi oss slitne mennesker.

For meg er det blitt mer og mer klart som årene går, at det som konstituerer kirken er det brutte brødet. Det brutte brødet symboliserer Guds svakhet, sårbarheten. Med ordene til apostelen Paulus: "Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle en kropp. For vi har alle del i det ene brød." (1.Kor 10,16-17)

Derfor blir nattverdfeiringen så sentral. Den hjelper oss til å forstå det som binder oss sammen. En gudstjeneste uten Herrens måltid kjennes mer og mer fremmed.

Kristi kropp er en, men består av mange deler. Sårbarheten er en del av skaperverket. De ulike delene bindes sammen i Kristus.

Hinduer vil utrydde den kristne tro i indisk delstat

Det pågår en voldelig kamp mot husmenighetene som finnes i regionen Coimbatore (hvitt felt på kartet) i staten Tamil Nadu i India.

Biskop T. Rajkumar uttalte nylig til International Christian Concern for den hindunasjonalistiske gruppen, Hindu Munnani, er "å utrydde de kristne fra området".

Denne nasjonalistiske gruppen har allerede sørget for å stenge flere husmenigheter, og anklager de kristne for ikke å ha myndighetenes godkjennelse for sin virksomhet. Legalt sett finnes det ingen lov som tilsier at disse nasjonalistiske hinduene kan operere på denne måten, men nasjonalistene står sterkt i India etter parlamentsvalget. Siden 2000 har disse gruppene spredt frykt og sørget for å stenge mange husmenigheter. Intoleransen mot kristne i India er stor og sterk.

La oss be for våre trossøsken spesielt i Coimbatore denne helgen.

Latter

"Å le er den beste måten å slappe av på. Og det er noe morsomt med menneskeheten. Små som vi er, fattige som vi er, kalles vi likevel Guds brødre og søstre.

Det hele virker så latterlig og fantastisk, som galskap og ekstase. Alt synes å være opp-ned."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 317. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

fredag, juni 16, 2017

Gudsvennen Johannes Tauler

De drakk seg utørste på det rene åndelige vannet både Martin Luther og vår egen Hans Nielsen Hauge. I dag feirer vi minnet om en av Gudsvennene, et av de mest elskede vitnene om genuin kristen tro i middelalderens Europa: Johannes Tauler. Både Luther og Hauge fant inspirasjon hos Tauler, ja, så mye at Hauge sørget for å få oversatt "Mesterboken" til norsk. Sjømannsprest Hans Jakob Frøen sørget så for å få den utgitt i moderne tid.

Johannes Tauler var en dominikanermunk, født Strasbourg år 1300. Der dør han også 61 år senere. Han vokste opp i en velstående familie i en vanskelig tid. Munk ble han allerede 14 år gammel. Godt skolert, som seg hør og bør for en dominikaner.

Drevet av den åndelige nøden i sin samtid bygget Tauler opp kommunitetslignende fellesskap som karakteristisk nok gikk under navnet "Guds venner". Med tiden vokste disse små fellesskapene i antall. Her søkte man å fordjupe troen særlig gjennom bønnen og lesningen av Den Hellige Skrift.

Men Johannes Tauler hentet også inspirasjon hos Mester Eckhart. Faktisk er det en av Taulers store fortjenester at han forvandlet de djupsindige tankene til Eckhart til praktisk åndelig veiledning, slik at ikke bare hans egen generasjon, men i årtier etter fikk hjelp til sitt eget personlige andaktsliv.

Men hans egen samtid fikk også stor velsignelse av å lytte til talene til Johannes Tauler. Etter reformasjonen har mange protestanter blitt rikt velsignet av Taulers etterlatte skrifter.

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går feiret vi hans minne.

Han trodde han var fullstendig mislykket - ble åndelig far til hundrevis av kongolesere

Historien jeg er i ferd med å fortelle deg har grepet meg så sterkt. Jeg tror den vil gjøre noe med deg også!

Det er historien om legemisjonæren William Leslie (bildet), som trodde han hadde mislykket fullstendig i sitt arbeid. 84 år etter hans død viser det seg at det finnes oppegående menigheter skjult i jungelen. Det minner meg om ordene fra 1.Kor 3,6-7: "Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst."

Dr William Leslie dro til Den demokratiske republikken Kongo i 1912 for å leve og arbeide blant et stammefolk i en svært avsidesliggende del av landet. Etter 17 år vendte han nedbrutt hjem til USA. Han trodde han hadde mislykkes helt som et Kristi vitne. Ingen hadde tatt noe valg for Jesus, og blitt en kristen. Ni år etter at han kom hjem døde han. Som en nedbrutt mann.

Men i 2010 skjedde det noe forunderlig. Et team fra Tom Fox Ministries, under ledelse av Eric Ramsey, gjorde en sensasjonell oppdagelse. I det samme området hvor William Leslie hadde arbeidet oppdaget de et nettverk av menigheter gjemt som glitrende diamanter i den tette jungelen ved Vanga og Kwilu elven.

Det var med hjelp en av flygerne til Mission Avilation Fellowship at Eric Ramsey og hans team fikk muligheten til å ta seg fra Kinshasa til Vanga. Det er en flytur på to og en halv time. Etter å ha nådd frem til Vanga tok de seg derfra med bil til Kwilu elven, og derfra et godt stykke i kanoer før de la ut på en mange kilometer lang marsj frem til området hvor dr William Leslie hadde arbeidet.

Det var her de fant nettverket av svært så oppegående menigheter inne i jungelen. Hver landsby hadde sitt eget "gospelkor", selv om de ikke kalte det det. De skrev sine sanger, og ofte begynte man å synge i en landsby før neste tok over og så neste deretter, slik at hele jungelen ble fylt av lovsang til Gud! Ramsey og hans team fant også en kirke med sitteplasser til 1000 mennesker.

Når dr William Leslie kom hit fantes det ingen Bibel på stammespråket i dette området. Han brukte derfor en fransk Bibel. Han startet opp med det første organiserte forsøket på å lære folket å lese og skrive. Det er fra dette arbeidet at evangeliet fikk slå rot, og selv om ikke resultatene kom i hans levetid, bærer det svært rik frukt i dag.

Dr William Leslie ble født i Ontario, Canada. Han ble omvendt til Gud i 1888 og flyttet så til Chicago. Han ble utdannet som lege og reiste ut som misjonær for American Baptist Missionary Union, misjonsselskapet som ble stiftet av Adoniram Judson, som er blitt kalt "Burmas apostel". Dr William Leslie ble bare kalt "baptisten" blant stammefolket i Kongo.

Feiring har de fattige i sentrum

"Ved selve sentrum av feiringen finnes de fattige. Om den minst betydningsfulle blir ekskludert, blir det ingen feiring.

Vi må finne frem til danser og spill hvor barna og de gamle og de svake på lik linje kan delta. 

En feiring må alltid være de fattiges festival, og med de fattige, ikke for de fattige."

- Jean Vanier (bildet), i forbindelse med utdelingen av den prestisjefylte Templeton prisen. Sitatet er hentet fra boken: Community and Growth, side 319. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

torsdag, juni 15, 2017

I dag fikk jeg beskjeden jeg ikke ville ha

I dag kom den beskjeden jeg aller helst ville ha sluppet å få: den spesielle undersøkelsen av hjernen som jeg har vært igjennom viser med all tydelighet at jeg har Parkinsons. Funnene er så markante at nevrologen er ikke lenger i tvil. Jeg skal snart begynne med medisiner.

Med de andre helseutfordringene jeg har: lavt stoffskifte, diabetes type 1, angina, en lungesykdom og tinnitus, så håpet jeg i det lengste at nevrologen skulle ta feil. Men slik er det. Undersøkelsen er ikke til å ta feil av. Og symptomene er like klare: skjelvinger, kroppsstivhet og ustøhet.

Som jeg har skrevet før har ikke Herren trukket tilbake det kall Han en gang gav meg, og som senere ble bekreftet med ordinasjonen til pastortjeneste. I den sammenhengen ble ordene fra 2.Tim 4,2-5 lest før den daværende ledelsen i Det Norske Baptistsamfunn la hendene på meg for å innvie meg til tjeneste. Det siste verset lyder slik: "Men du må være edruelig i alt du gjør: Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og FULLFØR din tjeneste."

Det verset har jeg tatt frem igjen. Under ordinasjonen i Langesund den gang så lovte jeg for Gud, i nærvær av alle disse vitner som deltok på Landsmøtet den gangen, troskap mot kallet. Det vil jeg holde til det ikke er pust i meg igjen.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for at Gud er trofast. Han gir styrke selv om kroppen er svak til dagen i dag. Jeg takker Det Norske Baptistsamfunn for at jeg får lov å lede dette kirkesamfunnets nasjonale bønnenettverk. Jeg takker Gud for at generalsekretær Terje Aadne har løftet bønnen opp til å være selve pulsslaget i det arbeidet norske baptister gjør.

Men jeg takker også for det gode samarbeidet jeg har med pinsevenner, lutheranere, metodister, frie venner, Frelsesarmeen. Takk til gode venner i Den romersk-katolske kirke, Den Nordisk katolske kirke og Den ortodokse kirke. Takk til alle dere som har svart positivt på å holde bønneseminarer, gudstjenester og foredrag - og dermed svare på sykdomsutfordringene med et rungende ja til at man fremdeles kan bruke mennesker med kroniske sykdommer. Det er stort. Jeg kjenner både på djup glede og takknemlighet, men også på stor grad av ydmykhet. I min situasjon er det lett å bli parkert, men jeg vet at setter jeg meg ned nå, blir jeg sittende og det er ikke noe alternativ for meg. Jeg vil tjene Herren så lenge jeg lever.

Jeg gleder meg over de mange menighetene jeg skal besøke denne høsten og våren 2018, enten det er menigheter tilhørende Den evangelisk lutherske frikirke, Misjonssambandet, Den norske kirke, pinsemenigheter eller baptistmenigheter. Jeg tar gjerne imot flere invitasjoner. Og jeg takker for tilliten jeg ble vist ved å bli spurt om å lede bønnemobiliseringen foran Franklin Grahams besøk i Oslo spektrum 10.-11 november.

Carl i Hagen vil nekte folk å bruke kors i arbeidstiden

I følge avisen Dagen vil Carl I. Hagen nekte ansatte i Oslo kommune å bære kors eller hijab på jobb. Jeg går ut fra at han har snakket med Sylvi Listhaug om dette. Som kjent går jo hun med et kors som hun har fått fra sin bestemor, og som betyr så mye for henne. Skal man først innføre et forbud om religiøse symboler, må det jo være likhet for loven.

Det var i mars at EU-domstolen åpnet for at arbeidsgivere kan nekte ansatte å bære synlige religiøse, politiske og filosofiske symboler på jobb. Om Carl I Hagen skal ta denne loven på ramme alvor bør han jo gå frem med et godt eksempel og fjerne det halvspiste røde eplet fra jakkeslaget. Det er jo symbolet for Fremskrittspartiet, og vi bør jo slippe å se det i arbeidstiden også!

Hvordan skal vi praktisk og konkret leve ut evangeliet om Guds rike? del 2

Troverdige liv i Jesu etterfølgelse skapes gjennom å leve enklere!

Det andre forslaget bror Alois fremmer for hvordan vi praktisk og konkret kan leve ut evangeliet om Guds rike, handler om dette:

Forenkle ditt liv slik at du kan dele med andre!

Til dette knytter bror Alois av Taize tre bibelvers:

I: "... for jeg er mild og ydmyk av hjertet." (Matt 11,29)

II: "Gi som gave det dere fikk som gave." (Matt 10,8)

III: "Jesus sa til ham: Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige ... Kom så og følg meg." (Matt 19,21)

Erfaringen viser oss at rotteracet etter penger og suksess - fører til urettferdighet og frustrasjoner, mener bror Alois. Som en motvekt mot grådigheten gir han oss dette rådet: "Evangeliet inviterer oss til å utvikle en evne til å dele. Det er et av håpssporene vi må åpne opp for i dag."

Bror Alois fortsetter med å si at "det å velge et enkelt liv er en kilde til frihet og glede."

Men det er her utfordringene begynner for de fleste av oss! Det er fordi materialismen har spist seg innpå oss alle. Vi må ikke glemme at Jesus sier at vi ikke kan tjene to herrer. Valget står mellom Kristus og avguden Mammon. Hvilken innflytelse har så Mammon på meg? Styrer den meg? Våger vi å la Guds lys skinne på dette området av livene våre? Hvor frelst er lommeboken vår?

Jeg skriver ikke dette for å gi verken deg eller meg dårlig samvittighet, men for å spørre oss alle hvor troverdige liv vi lever. Hva kan vi gjøre for å få ned forbruket? Hva kan vi gjøre for å bekjempe urett i vårt eget samfunn? På hvilken måte kan vi dele det vi har med andre? Hvem kan jeg spandere en kopp kaffe på eller besøke, som er ensom?

(fortsettes)

onsdag, juni 14, 2017

Massemorder ny borgermester i Hebron

13.mai i år ble massedrapsmannen Tayseer Abu Sneineh (bildet) valgt til ny borgermester i Hebron.

For den som ikke vet det eller har glemt det var Tayseer Abu Sneineh en av fire palestina-arabere som var skyldig i drapene på seks jødiske yeshiva-studenter i 1980. Blant de seks drepte var det to amerikanske og en canadisk statsborger. 16 mennesker ble såret i terrorangrepet. De palestinsk-arabiske terroristene ble dømt til livsvarig fengselsstraff i Israel, men ble løslatt i forskjellige fangeutvekslinger i 1980-årene. Nå er en av massemorderne blitt borgermester i Hebron. Han representerer Fatah.

Det har gått stillferdig for seg. Ingen protester eller reaksjoner fra LO eller Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, heller ikke fra noe politisk parti i Norge eller fra Trump-adminstrasjonen, så langt jeg kan se.

Foto: The Jerusalem Post

Hvordan skal vi praktisk og konkret leve ut evangeliet om Guds rike i 2017? Del 1

Hvordan skal vi på en praktisk og konkret måte leve ut evangeliet? Det spørsmålet har opptatt meg lenge.

Det er lett å bli opptatt av teologiske spissfindigheter, og dermed grave ned evangeliet om Guds rike som Jesus kom for å forkynne. Det budskapet er ment å leves ut, og kallet vårt er å 'gjøre disipler'.

En som har arbeidet mye med disse spørsmålene er bror Alois, Taize-broderen som tok over lederskapet av kommuniteten i Taize etter at grunnleggeren, bror Roger, ble drept. Jeg vil dele med deg noe av det han skriver som handler om noen veimerker for tiden fremover og som kan hjelpe oss til å leve evangeliet om Guds rike i vår egen samtid.

Det første bror Alois løfter frem er dette:

Stå rotfestet i håpet - det er kreativitet

Til dette knytter bror Alois tre bibelvers:

I: "Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde ..." (Rom 4,18)
II: "Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen." (Hebr 6,19)
III: "Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk 18,17)

Bror Alois peker på at vi lever i en svært ustabil verden, hvor vi lett blir forvirret av all volden, lidelsen og urettferdigheten. Skapelsen stønner, skriver bror Alois, og siterer apostelen Paulus, som om den opplevde smertene i en fødsel. Den Hellige Ånd stønner også, men det er samtidig denne Ånd som er selve støtten til vårt håp: "Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier... På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord." (Rom 8,22 og v.26)

Bror Alois understreker at tro er en enkel tillit til Gud. Den gir oss ikke nødvendigvis alltid klare svar, men den gjør at vi ikke så lett blir lammet av frykt eller motløshet. Gjennom troen innser vi også at evangeliet åpner opp for oss en stor horisont av håp utover alle våre forventninger.

"Våger vi å tro på Den Hellige Ånds nærvær i våre hjerter og i verden?", spør bror Alois og understreker samtidig at vår tro må være tillitens tro og at vi må holde fast det som er sentrum i vår tro: Guds kjærlighet til hele menneskeheten og skapelsen. Vi må bli gjennomsyret av dette budskapet, og komme oftere sammen for å be. Den enkle skjønnheten i bønnen reflekterer noe av Guds mysterium og kan føre til et personlig møte med Gud."

(fortsettes

Vi er alle kalt

"Det kan være at vi ikke er kalt til å gjøre store ting som skaper overskrifter, men vi er alle kalt til å elske og bli elsket, hvor enn vi måtte være.

Vi er kalt til å være åpne og vokse i kjærlighet og på den måten kommunisere liv til andre, spesielt til de som er i nød."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 89. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kristne i Columbia berørt av eskalerende vold

Volden blant de bevæpnede gruppene i Columbia er i ferd med å eskalere idet FARC-geriljaen demobiliserer, og truer nå menighetene tilhørende Mennonite Brethren i Choco-regionen.

Det melder nettutgaven til Mennonite World Review for 12. juni.

Medarbeidere tilhørende Mennonite Central Comittee i Columbia fortsetter å arbeide med mennesker som er berørt av den mer enn 50 år voldelige konflikten. Som kjent undertegnet landets største opprørsgruppe - FARC-EP - Columbias revolusjonære bevæpnede styrker - en fredsavtale med myndighetene i fjor. En del av forhandlingene fant sted i Oslo. Men det er fremdeles en lang vei til fred. Noen av de øvrige bevæpnede gruppene er blitt mer aktive. De søker innflytelse og krever territorier som tidligere ble kontrollert av FARC geriljaen.

Et medlem av en av menighetene, Maria Camila, hvis navn er endret av sikkerhetsmessige årsaker, forteller at en annen geriljagruppe kjemper mot Gaitanista selvforsvarsgruppe, en paramilitær gruppe som normalt okkuperer området, og at det er veldig farlig der nå.

De voldelige kampene brøt ut i februar i år, måneder etter at fredsavtalen med FARC ble undertegnet. I en del av byen har geriljaen truet med å skyte sivilister hvis de ikke åpner dørene til sine hjem. De mistenker at de paramilitære gruppene gjemmer seg der.

"Selv om du vet at Gud har sagt at kriger vil komme og at midt i alt det som skjer så vil Gud beskytte oss, så er det helt forferdelig - vi hører skuddsalvene," forteller Maria, og legger til: "Jeg kunne bare si: Herre, forbarm deg over oss og våk over oss."

Men Maria fryktet lenge for at dette var slutten. Hun kjenner seg så utrygg. Det er ikke tilrådelig å gå ut om natten. De som bor her føler seg innestengt og de er redde. Maria har liten tro på at fredsavtalen vil utgjøre noen forskjell, verken for lokalsamfunnet hun bor i eller for landsbygda i Columbia generelt.

"Det eneste håpet vi virkelig har er Gud," sier hun.

Mennonite Central Comittee arbeider nå målbevisst med fredsarbeid i Columbia, blant annet med å assistere de som nå er berørt av volden. La oss be for dette viktige arbeidet. Den blodige konflikten har ført til at så mange som syv millioner columbianere er intern flyktninger.

Billedtekst: Medlemmer av Mennonite Brethren Church i Columbia besøker et landlig område i San Juan i forbindelse med en flom. Foto: Brendah Ndagire/MCC

tirsdag, juni 13, 2017

IS myrdet kristent ektepar fra Kina i Pakistan

Ifølge pakistanske myndigheter ble et kinesisk ektepar nylig kidnappet og drept av det som mistenkes å være IS sympatisører. Det kinesiske ekteparet arbeidet med evangelisering i Pakistan.

Det var sent i mai måned et kinesisk ektepar ble kidnappet i Quetta, en by som ligger sørvestlige Baluchistan-provinsen. Under dekke av å drive en forretningsvirksomhet drev også ekteparet med evangelisering. IS har påtatt seg ansvaret både for kidnappingen og de bestialske drapene, som var en regelrett henrettelse, som ble dokumentert på en videofilm. Den drepte skal være Lee Zing Yang og hans kone. Videoen ble offentliggjort torsdag i forrige uke. Saken ble først kjent i dag.

Når drapene ble kjent evakuerte pakistanske myndigheter straks de 11 andre kineserne som befant seg i Quetta. Pakistanske myndigheter undersøker nå om disse og andre kinesere som oppholder seg i Kina driver med evangelisering.

La oss be for de etterlatte til dette ekteparet og for andre kristne kinesere som oppholder seg i Pakistan.

Når været blir vårt største problem?

Nordmenn er flinke til å snakke om været, og særlig sørpå. Ikke minst i disse dager hvor det er blitt mye regn og lite sol.

Det begredelige været, sier de solhungrige. Man snakker om mangelen på d-vitamin, og alle de følgene det kan få for kroppen.

Misforstå meg ikke - jeg unner alle all den sola de kan få. Men det blir et problem når mangelen på sol er det største problemet du har.

Det finnes større utfordringer i denne verden - også i Norge.

Hos noen handler utfordringene om hvordan de skal mestre hverdagene. Jeg vet litt om hva det vil si etter at flere alvorlige sykdomstilstander snudde opp ned på livet. Fratok meg mulighetene til lange fjell- og skogsturer, for eksempel. Gjorde livet begrenset på så mange måter. Bivirkninger av medisiner jeg må ha for å leve. Sykdommene skapte andre bekymringer enn før. Jeg kjenner på avmakten, redselen.

Noen av de som ikke har de samme utfordringene sier: Du må være positiv, se lyst på livet - det sier de selv om de er nokså mørke til sinns fordi de ikke har sett sola - men, vi andre skal være positive. Ikke snakke så mye om hvordan livet oppleves for en som er kronisk syk. Det er syting. Men det er altså ikke syting om de klager på været!  Det har de nemlig rett til. Det er så få soldager i Norge.

Men mennesker som sliter med livet, de må være positive. Ikke snakke så mye om sin sykdom. Ikke klage så mye. Det finnes større problemer i livet, som for eksempel mangel på sol.

Jeg har gode dager, og dårlige dager. Dager da kroppen sier stopp. Da jeg er uvel.

Men hver dag takker jeg for at jeg lever. For at jeg kan stå opp til en ny dag. Brygge en kopp tea. Smøre en brødskive. Lese min Bibel. For at jeg kan be til min Far, være sammen med familie og venner. For rikdommen i vennskap. For at jeg, tross mine begrensninger, fortsatt kan forkynne, undervise og skrive.

Men så vil jeg også være ærlig å si at av og til har livet onde dager. Spør du meg er jeg lei av at jeg ikke kan få være ærlig med det, om noen spør, og må være positiv og ikke syte så mye. Av og til er jeg trett av å høre om at det er så fælt et vær.

Har vi virkelig ikke noe å takke for? Det finnes mange som har det verre enn meg. Som har mistet hus og jobb, er dødssyke, sliter med dårlig økonomi, har opplevd en vanskelig skilsmisse, død i nærmeste familie.

Det er mulig å kjøpe d-vitamin på apoteket og dagligvarehandelen, om det er din største bekymring og klage.

Pass på deg selv!

"Du vil oppdage hvor skrøpelig og sårbart ditt liv, din kropp og ditt hjerte virkelig er. Du kan ikke gjøre alt.

Du må passe på deg selv og behandle deg selv varsomt, nyte å slappe av, relasjoner, fred og bønn vil hjelpe deg til å bli værende i lyset."

- Jean Vanier (bildet) i boken Seeing Beyond Depression, side 61. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)

mandag, juni 12, 2017

Sirkelbønnen: Omslutt meg, Herre

I dag skal jeg introdusere deg for en gammel bønnetradisjon, den såkalte "sirkelbønnen", eller Caim-bønnen. Vi har den fra våre keltiske venner.

Vi snakker gjerne om to strømmer med utgangspunkt i Jerusalem, den østlige og den vestlige. Men det finnes også en tredje strøm, som også har sitt utgangspunkt i Jerusalem, og det er den keltiske. Jeg skal komme tilbake til dette i en senere artikkel, for dette er vår kristenarv. Våre norske kristenrøtter er nemlig keltiske.

Men tilbake til sirkelbønnen. Keltiske kristne ba en form for beskyttelsesbønn. Sirkelbønnen var en måte å omgi seg med den treenige Guds beskyttelse og få del i Guds velsignelse på.

Sirkelbønnen kan bes på følgende måte. Reis deg i stående stilling og berør tommel, pekefinger og langfinger, slik at de danner en enhet, et symbol på den treenige Gud. Så følger du klokka med hånden utstrakt. Du kan også forme hånden som en vifte, som følger "vinden", Den Hellige Ånd, slik du ser på tegningen. Gjør det som kjennes naturlig for deg. Du kan gjøre denne bønneøvelsen innendørs eller utendørs. Hvor lenge du blir stående på hvert av klokkeslettene er opp til deg, men vær ikke for rask. Ta deg tid til å puste.

12.00: Omslutt meg, Herre, vær klar med din beskyttelse, hold fare borte fra meg.

15.00: Omslutt meg, Herre, hold lyset nært meg, hold mørket borte fra meg.

18.00: Omslutt meg, Herre, hold freden i meg, ondskapen borte fra meg.

21.00: Omslutt meg, Herre, la håpet være hos meg, hold tvilen borte fra meg.

Så er du tilbake i 12.00 posisjonen i det du avslutter bønnen slik:

Måtte du være et strålende lys foran meg,
må du være ledende stjerne over meg,
må du være en jevn sti under meg,
og en kjærlig veileder bak meg,
i dag, i natt, for evig.

Samle ditt sinn og dine tanker i vissheten om at Gud omgir deg på alle kanter. Du er ikke alene.

Copyright: Bjørn Olav Hansen.

Denne og andre bønner vil du lære ved å delta på et av bønneseminarene jeg holder.

Sommeridyll Kristi himmelfartskapellet

Det er på det aller vakreste rundt Kristi himmelfartskapellet på Eina nå. Fem år har gått siden vigslingen. Fem år med gudstjenester hver torsdag. I kveld får vi besøk av en bibelgruppe som skal ha sommeravslutning, og neste mandag kommer sykehusprestene i Hedmark og Oppland på besøk. Vi gleder oss til å ta imot dem alle sammen.
Vi fortsetter våre gudstjenester gjennom hele sommeren, hver torsdag kl.18.00. Du er hjertelig velkommen. Ellers tar vi imot gjester for sjelesorgsamtaler.
Mange forteller om hvordan Gud har møtt dem i stillheten, enten det nå er i kapellet eller i bønnehagen vår.


Den gripende historien om martyren Fritz Erbe

Leser man kirkehistorie - som er en av mine store lidenskaper - oppdager man stadig noe nytt. Som denne historien om Fritz Erbe som satt fengslet i borgen Wartburg (bildet), i Eisenach i Thüringen, samme sted som Martin Luther søkte tilflukt fra tidlig i mai 1521 til mars 1522. Under oppholdet oversatte han på elleve uker Det nye testamente fra gresk til tysk.

I kjellerdjupet her fantes det et mørkt fangehull. Det var her Fritz Erbe havnet - på grunn av sin overbevisning om troende dåp. Hans historie fortjener å bli fortalt i forbindelse med Reformasjonsjubileet.

Fritz Erbe endte sin liv som martyr i 1548 - 26 år etter at Luther hadde forlatt borgen - ene og alene på grunn av sin lojalitet mot sin tro og overbevisning. Han eide en stor gård i Herda, en landsby i Eisenach-distriktet. Tidlig i oktober 1531 ble han arrestert fordi han hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro på Jesus. Han ble ført til Eisennach. I slutten av januar 1532 ble han løslatt av Philipp av Hessen. Løslatelsen kom kanskje som et resultat at Fritz Erbe hadde angret at han lot seg døpe. Philipp av Hessen var en tysk territoralfyrste og reformator som innførte reformasjonen i sitt fyrstedømme i 1526, og som i 1540 inngikk et bigamøst ekteskap, med Martin Luthers påfølgende bifall.

Erbe giftet seg så med Margarethe Koch, som var anabaptist, og de fikk et barn sammen. Av overbevisning døpte de ikke barnet. Det førte til at Fritz Erbe på nytt ble arrestert. Det skjedde i januar 1533. En av øvrighetsspersonene i Sachsen, John Friedrich, insisterte på at Fritz Erbe måtte dø. Hans dom ble basert på oppfatningen som var rådende blant de lutherske teologene og juristene i Wittenberg at gjendøpere skulle drepes med sverd. Men Philipp, som hadde felles jurisdiksjon over Hausbreitenbach, som Herda tilhørte, ga ikke sitt samtykke. Han nølte med å henrette en mann på grunn av sin tro, siden tro er en Guds gave. Og hvis det var feil lære, aksepterte Phlipp dette, fordi det var gjort av uvitenhet, ikke ondskap. Da ville han heller landsforvise slike folk. En lang korrespondanse fulgte mellom de to herskerne, samt lange forhandlinger i domstolene.

I mellomtiden lå Fritz Erbe i det mørke fangehullet i et tårn ved bymuren. Hans venner og anabaptistene ble djupt beveget av hans mot og troskap mot sin overbevisning og æret ham som en martyr. I nattens mørke kom de til ham for å snakke med ham og oppmuntre ham. Det var de som ble trøstet av hans tro! To av de som besøkte ham ble oppdaget, fanget og henrettet i november 1537.

I 1539 ble tre andre anabaptister som besøkte ham arrestert, men etter grusom tortur ble de løslatt. Når folk nærmet seg tårnet på dagtid der Erbe satt fengslet og krevde å bli arrestert og satt i samme celle som ham, ble Erbe overført til Wartburg.

Den ulykkelige skjebnen til Erbe gjorde at fogden Eberhard von Tann, som var en venn av Luther og en ivrig motstander av døperne, ville forsøke å få Fritz Erbe til å konvertere og bli lutheraner. I fire uker - i 1541 - ble han satt i en dyp kjeller. Oppholdet ødela hans helse fullstendig, men han bevarte sin tro. Når de ikke klarte å lykkes med konverteringen, ble han ført tilbake til Wartburg.

8. juni 1544 slo lynet ned i tårnet der Fritz Erbe satt og det tok fyr. Det ble gjort forsøk på å slukke brannen, men det lykkes ikke. Fritz Erbe døde i brannen, og døde som martyr. I 16 år satt han fengslet. De forsøkte å bryte ham ned, men lykkes ikke. Hans eneste forbrytelse? Han og hans kone nektet å døpe deres barn.

søndag, juni 11, 2017

Kina: Myndighetene rev kirke og arresterte 40 kristne

Kinesiske myndigheter har slått brutalt til mot en menighet i Shangqiu i Henan provinsen, og revet ned kirken deres, arrestert 40 av medlemmene og banket opp flere av dem.

Bildet viser gjenværende medlemmer i bønn i ruinene av det som en gang var deres kirke.

300 lokale politifolk og myndighetspersoner deltok i raseringen av kirkebygget og arrestasjonen av de 40 medlemmene 5.mai. Menigheten har omlag 140 medlemmer. Nå står de uten noe sted å møtes. De som tror at forfølgelsen av kristne i Kina hører til historien, må tro om igjen. Kinesiske kristne opplever for tiden en ny forfølgelsesbølge.

Av de 40 som ble arrestert sitter åtte av dem fremdeles i fengsel. To av dem er pastoren, Zhang Di, og en av administrasjonslederne, Lü Yuexia. Det er China Aid som skriver om dette.

La oss huske spesielt denne menigheten i våre forbønner, og kristne generelt i Kina.

Foto: China Aid

"Vi er blitt paralysert av nåden"

Det du er i ferd med å lese er noe av det viktigste jeg har oversatt på lenge. Hos noen vil det vekke reaksjoner, ingen tvil. Hos andre glede.

"Vi er ikke bare frelst av nåde, vi er blitt paralysert av den! Vi har mistet en sammenhengende oppfatning av hvordan åndelig vekst oppstår. Våre kirker domineres av en forbruker-religion som ikke har noe å gjøre med åndelig vekst. 

Men innenfor disse kirkene er det et stort antall mennesker som sultne på åndelig vekst. Vi er blitt fortalt at nåde betyr: 'du kan ikke gjøre noe for å bli frelst.' Slike tanker er blitt utvidet med: 'du kan ikke gjøre noe for å vokse åndelig.' Så åndelig forvandling oppstår, i henhold til denne tankegangen, på en av to måter: inspirasjon eller informasjon.

Inspirasjon betyr at du i et gyllent øyeblikk, i en stor opplevelse, vil bli forvandlet. Nå skal jeg ikke kritisere erfaring. Jeg har hatt mange fantastiske opplevelser med Gud, men de forvandler deg ikke. Det andre synet, informasjonen, er det middelet der du heller sannheten inn i hodet ditt og plutselig blir du forvandlet. 

Men inspirasjon kommer ikke til å gjøre det, heller ikke informasjon. Den eneste måten menneskelig karakter blir forvandlet ved nåde, er gjennom disiplin og aktivitet. Hvilket betyr å praktisere stillhet og ensomhet."

- Dallas Willard (bildet), 1935-2013, sørstatsbaptist og filosof, skrev mye om bønn, de åndelige disipliner og åndelig dannelse. Han var professor i filosofi ved University of Southern California i Los Angeles. Der underviste han fra 1963 til sin død i 2013. Hans teologiske tenkning var influert av blant annet Thomas a Kempis, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, E. Stanley Jones, Andrew Murray, Teresa av Avila, Broder Laurentius, Frank Laubach og Benedikts regel.