tirsdag, august 15, 2017

Om å leve saligprisningene, del 6

Enkelte undrer seg på om Jesus forstod kompleksitetene i det moderne samfunnet når Han uttalte den sjette saligprisningen: 'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.' Tross alt, skarene som fulgte Ham på Galileas høydedrag den dagen var bare landsens folk.

Så er vi, som lever i dag, med utfordringene som vår raske moderne livsstil medfører, ansvarlige overfor Jesu befaling? Forventer Han at vi skal være rene i et samfunn hvor jakten på selvtilfredsstillelse har tatt plassen for den norm Guds lov er, hvor pornografiske bilder er bare et lite dataklikk unna, selv for barn?

Av Rebekah Domer

Mine foreldre var djupt troende kristne, og jeg var heldig å vokse opp omgitt av folk som så deres kristne livsstil, inkludert kyskhetens. Når jeg nå er midtveis i livet, ser jeg nå Jesu ord om renhet i en større sammenheng. Etter å ha bodd i en rekke amerikanske stater så vel som i utlandet, og har hatt flere yrker og tjenester, er jeg ikke lenger så beskyttet som jeg en gang var.

I min ungdom bestemte jeg meg for å hengi meg til å tjene Gud. Jeg avla livslange løfter om å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet, og jeg har trofast forsøkt å leve etter disse. Men jeg har siden den gangen møtt på omstendigheter som er satt mitt løfte på prøve.

Jeg har alltid ønsket å gjøre Guds vilje og følge Hans bud. Men da en funksjonshemming stjal fra meg min fysiske kapasitet i en alder av 28 år, ble jeg kastet ut i en hard prøvelse. Sint og skamfull over Gud, ble jeg skamfull over hvem jeg var blitt, en som var sårbar og svak og avhengig.

Ved denne korsveien foreslo en venn at jeg skulle ta pause fra mine daglige rutiner. I ensomhet og fellesskap med Gud foreslo han at jeg skulle finne mer fred og helbredelse enn det jeg hadde kjent.

Etter å ha forlatt alle mine venner, familie og kjente omgivelser i mitt trossamfunn, tok jeg en jobb som laboratorietekniker på et sykehus i en indre bydel. Over natten ble jeg kastet inn i de tvetydige normene i det moderne verdslige samfunnet.

Til å begynne med forstod jeg ikke hvor påvirket jeg var blitt av perversitetene som omga meg daglig. Det vil si, inntil en skarp høst ettermiddag som er blitt etset inn i min bevissthet for alltid. Jeg var rastløs. Opphisset. Svakt bevisst om at en fordervelse var i ferd med å invadere min sjel. Jeg gikk opp og ned gatene, engstelig, søkende, for hva, visste jeg ikke.

I månedene etterat jeg dro hjemmefra, hadde jeg blitt en del av "de opplyste". I laboratoriet, hvor jeg utførte infertilitetsanalyser og reproduktive studier på løpende bånd, ble livets hemmeligheter avdekket for meg. Jeg ble kjent med de rå fakta og det seksualiserte språket som gjennomsyrer moderne medisin, på bekostningen av renheten min.

Den kalde luften bet den ettermiddagen, da jeg så en kvinne kom mot meg. Hun gikk raskt og besluttsomt. Hennes holdning var klar og tydelig, men likevel fredelig og med mild kjærlighet. Noe ved denne kvinnen appellerte til at jeg burde henvende meg til henne for å få hjelp, men jeg var tilbakeholdende, redd.

Vi passerte hverandre på fortauet, jeg slet med min indre konflikt, og hun i sine egne tanker. Det var i hvert fall slik jeg tenkte. Plutselig snur hun seg, plasserer sin hanskekledde hånd på skulderen min, og så meg rett inn i øynene: "Er de tårene på grunn av kulden, eller er det noe annet?"

Hun var en fremmed. Men, jeg fulgte en indre overbevisning, så henne rett inn i øynene og sa: "Det er noe annet. Jeg trenger hjelp."

"Kom med meg," instruerte hun og viste vei inn til et kloster.

Minutter senere satt jeg tvers over bordet for søster Agnes, med en dampende kopp kakao mellom hendene, og med en boks Kleenex plassert i beroligende avstand på bordet. Jeg øste ut min sjel, min fortvilelse og min forvirring. Hun lyttet stille, hennes blikk var fokusert.

Det brast for meg: "Jeg er utsatt for all slags form for skitt, forurensning og ødeleggelse, jeg føler meg ikke lenger ren."

"Snu deg og se på Jesus på korset," sa hun. "Han bar det alt sammen for deg."

Vi satt i stillheten mens jeg tenkte på hennes ord. Hennes seriøse utseende ransaket min sjel mens hun fortsatte, insisterende: "Hvis du lengter etter Guds renhet, Rebekah, må du flykte fra alt som truer den. Renhet krever selvlivets død. Du kan ikke underholde det onde. Renhet vil koste deg alt. Men den leder den inn i et djupt samfunn med vår Herre."

Saligprisningene insisterer på at vi er rene om vi skal se Gud. Men igjen oppstår spørsmålet: Forventer virkelig Jesus at vi skal være fokuserte i en verden så full av fristelser og forstyrrelser?

Det er kristne som mener at Jesus kom for å befri oss fra renhetslovene. Men Han understreket at Han kom ikke for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle den. (Matt 5,17) For å være sikker omfatter sann renhet langt mer å holde seg til en steng moral. For å være ren kan man ikke holde Gud i den ene hånda, og gripe etter verden med den andre. Som Jesus sa: "Du kan ikke tjene to herrer." (Matt 6,24)

Jeg har fortsatt å motta råd fra søster Agnes de siste ti årene, og jeg har lært at renhet ikke bare er et spørsmål om å si nei til seg selv. Du må gi Gud et ja. Å være ren i hjertet betyr ikke at vi er a-seksuelle. Det handler om å gi vår kjærlighet til andre.

Hvorfor insisterer Jesus på kyskhet, og hvorfor har folk gjennom tidene omfavnet den? Bror Sean Sammon sier at kyskhet er "et hjertes affære", der en person blir ledet inn i en djupere "forening med Gud og andre." Slike mennesker, sier bror Sean er djupt menneskelige og djupt åndelige. "Åndelighet," skriver han, "forstås bedre som en brennende energi eller lidenskap enn som en serie fromme øvelser. Vekst i det åndelige liv er, mer enn noe annet, en prosess med kreativ disiplinering av lidenskapen som strømmer gjennom deg og meg. "

"Hva gir oss motet til å gjennomføre denne oppgaven?" spør han. "Det faktum at vår sult og tørst etter Gud langt overskrider vår egoisme og grådighet."

I saligprisningene setter Jesus renhet i hjertet som vei til Gud. Han taler kraftig mot seksuell forurensning, og advarer oss om at bare et blikk i begjær er syndig. "Jeg er ikke en engel enda," kan du argumentere for å forsvare en vedvarende tendens til å synde. Men Jesu ord er udiskutable: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud."

Ingen av oss har en iboende renhet. Bedratt av synd, er selv de mest "hellige" blant oss de som sliter for å overvinne fristelsene. I sin bok "Freedom from Sinful Thoughts" påpeker J. Heinrich Arnold at tro på Gud er det eneste svaret på vår indre plage. Uansett hvor intens vår kamp mot ondskapen er, "så snart vi hører på den innerste lengsel etter hjertet som roper ut for Jesus, vil det onde i oss trekke seg tilbake. Hvis vi stoler på denne djupere vilje og ber, 'Ikke min vilje, men din vilje, Jesus. Din renhet er større enn min urenhet; Din gavmildhet vil overvinne min misunnelse; Din kjærlighet vil seire over mitt hat, "vil den gradvis falle helt ned."

Hvis vi sliter med å blokkere uønskede bilder og de grusomme fristelsene som angriper oss, er vi dømt til å mislykkes. Det er Jesus må vi søke; Jesus, manifestasjonen av Guds rene kjærlighet.

I en samtale med en av hans etterfølgere om renhet i hjertet, er den hellige Frans kjent for å ha rådet bror Leo til ikke å være opptatt av hans åndelige tilstand av renhet, men heller, holde sitt hjerte fokusert på Kristus. Absorbert i Jesus, ville Broder Leo ikke lenger være klar over seg selv, men ville være fri til å elske. Renhet er kanskje ikke så mye et spørsmål om fullkommenhet, men et spørsmål om hjertets tilbøyelighet.

 (fortsettes)

Billedtekst: Søster Agnes, som feiret sin 94 års dag i oktober 2016.

Ingen kommentarer: